SAGN .
✂
Graavidjen brummer i Nattens Sus,
og Haglen trommer mod lynglagt Hus,
mens Ræven skriger paa Heden.
✂
En Kvinde lytter bag Hyttens Karm:
"Jeg hørte Raab og forvirret Larm,
og Ræven skriger paa Heden!
✂
Ak, vaagner nu ogsaa Drengen spæd!
Hans Far er ude, jeg er saa ræd,
naar Ræven skriger paa Heden!
✂
Han
tog til Marked; Gud naade mig,
hans onde Nabo tog samme Vej!
Hør, Ræven, Ræven paa Heden!"
✂
- Bag lynglagt Hytte ved Bakkens Fod
udøser Skurken sin Uvens Blod,
mens Barnet græder paa Heden.
✂
Hvor Vidjen dølger en sumpet Sig,
der sænkes i Nattens Mulm et Lig,
mens Ræven skræber paa Heden.
✂
Hvor Vandet klunker om Brinker graa,
der gaar den Brasen saa bred i Aa.
✂
Der vandrer Fiskeren Natten lang
med Aaleblus og med Toggerstang.
✂
Med eet han staar i en lyngkranst Sig,
hvor Sagnet gaar om et nedsænkt Lig.
✂
Et Pust fra Sumpen, et iskoldt Gus
udslukker Fiskerens Aaleblus.
✂
Da var det, som tusind Fugle for
med Suk og Susen fra Syd til Nord.
✂
Begyndte som pibende Klynk og Kluk.
og endte i skrigende Vi og Vok!
✂
Da slap den Fisker sin Toggerstang,
og over Grøfter og Kjær han sprang.
✂
Han glemte sit Garn, han glemte sin Fangst,
hans Strube snøredes til af Angst.
✂
Thi over hans Isse lavt over Jord
de sorte Helvedes Fugle for.
✂
Og hvor han stirred blandt Banker graa,
han idel gloende Øjne saa.
✂
Den arme Fisker, med Skum for Mund
de fandt ham den næste Morgenstund.
✂
Hans Aand var rystet indtil hans Død,
nu ligger han hyllet i Jordens Skjød.
✂
Saa klinger endnu det natlige Sagn,
mens Bonden ved Midnat sætter sin Agn,
og Ræven skræber paa Heden.