LIDEN MAJA .
✂
Og det var liden Maja,
saa glad var hendes Sind,
hun sang omkap med Lærken
og løb som Søndenvind.
✂
Og det var liden Maja,
hun var kun femten Aar,
en halvt-udfoldet Rose
i den spirende Vaar.
✂
Og det var liden Maja,
hun lo med et Smil,
som Solen, der skinner
paa Skyer i April.
✂
Og det var liden Maja
med et Hjærte saa let,
hun kjendte endnu ikke
til Sorger og Korset.
✂
Hun saa paa alt og alle
med sit varmeste Blik,
det eneste hun hadede,
var "Sprog" og Grammatik.
✂
Langt hell're, end hun dvæled,
hos Skolens barske Møer,
sprang hun over Marken
med de bissende Køer.
✂
Og talte hendes Tanter
om "Mands-Tyranni",
lo hun og fløjted
en Dansemelodi.
✂
Saa sød var liden Maja
i sit femtende Aar,
en halvt-udfoldet Rose
i den spirende Vaar.
✂
- Men snart er Maja voxen,
og saa er alt forbi;
saa maa hun tage paa sig
det vante Liberi.
✂
Den lange, lange Kjole,
det snærende Korset,
de struttende Blonder
og den stivede Manchet.
✂
Saa er der Staal og Fiskeben,
hvor før der var Natur,
og for utvungen Barnlighed
der bydes paa - Figur.
✂
Og saa skal ogsaa Maja,
snik-snakke Kvindesag.
Gud, lad din ringe Tjener
ej opleve den Dag!