Dragonhesten.
I.
✂
»Hvad det er for en Hestehud
paa Portvæggen der?«
Det er min gamle Brune!
Ja han var meget værd.
✂
Det var saa gjæv en Ganger
som nogen i Danmarks Land,
Kong Fredriks egen Paradeur
var ej bedre istand.
✂
Og Alting forstod han
paa et Haar, paa en Prik:
ret som han var et Menneskebarn,
var al hans Gang og Skik.
✂
Jeg husker nok ved Kolding,
da Tydsken dundred løs,
vi skulde dække Retraiten,
det peb, saa det gjøs.
✂
Med Fjendens Husarer
det myldred overalt,
tre af Vore tog de,
den Fjerde han faldt.
✂
De vinked allerede,
jeg skulde give tabt -
da kjendte jeg min Brune,
hvor godt han var skabt.
✂
Jeg hugg' med min Pallask,
han hugg' med sin Hov,
vi spurgte hverken Peer
eller Povl om Forlov.
✂
Skummende fløj han fremad
paa rap og sikker Fod;
jeg rørte ham ikke,
hvad det gjaldt han forstod.
✂
Havde han ikke baaret mig
den Dag til Fredens,
saa laa jeg under Græsset,
den Ting er nu vis.
II.
✂
- Nu var han stiv og aflægs,
hans bedste Kraft var brudt;
det Bedste ham kunde times,
det var et Skud Krudt.
✂
Jeg bandt ham ved Gjærdet,
og Bøssen var istand;
havde det været en Preusser,
jeg skulde ramt min Mand.
✂
Men da jeg skulde sigte,
saa løb det for mig rundt,
Haanden min den rysted,
som havde jeg for noget Ondt.
✂
Det var som han spurgte:
Har Du glemt Kolding Vej?
Havde I seet hans Øjne,
I havde selv sagt Nej.
✂
Saa kom han da paa Stalden
en Maaned eller to,
jeg blødte ham Skoften,
lod ham gumle i Ro.
✂
Men ej han aarked Foeret,
det var en Ynk at see -
nu maatte han skydes,
nu maatte det skee.
✂
Jeg gik efter Bøssen,
han vrinsked efter mig,
jeg veed ej jeg har gaaet
nogen tungere Vej.
✂
Saa skulde det da være,
som Pligten mig bød,
Kuglen var i Løbet,
men - Brune var død.
✂
Der laa han træt og mødig,
med alle Fire frem;
jeg nægter det ikke,
jeg holdt Øjet paa Klem.
✂
Jeg tænker nu, Vorherre
det Hele har kjendt:
At jeg skulde døde min bedste Ven,
det har han ikke næn't.