PAASKETID
✂
Hver Aftenstund ved Solnedgang
en Solsort fylder med sin Sang
den stille Skov, som bladløs staar
og venter paa en solmild Vaar.
✂
Højt fra en Gran sit bløde Fløjt
den sender ud og kvidrer højt,
hvad enten Regnen strømmer ned,
hvad heller Dagen pragtfuld led.
✂
Den hele Skov staar tom og gold,
hver Aften er saa vinterkold,
Solsorten ene synger støt,
saa langt, saa lydt, saa foraarsblødt.
✂
Du Fugl, som jeg en Vinter lang
har set og fulgt, mens arm paa Sang
du flagred taus og ensom om
blandt nøgne Grenes Fattigdom,
✂
du Fugl, som fløj fra Kvist til Kvist,
mens Vintren ruged hvid og trist,
mer stum end Skov og frossent Hav,
fordi du ejed Røst - og tav,
✂
du Fugl, som tyst strøg om og aad
et frossent Korn og fandt ej Raad
for Sang om det, som i dig brød,
fordi du saa al Jorden død -
✂
jeg vandrer timevis hver Kvæld,
naar Dagen gaar saa trist paa Hæld,
og lytter til din klare Sang,
dit Morgenkvad ved Solnedgang.
✂
Og hænger Himlen tyk af Regn
hvad heller straaler Skovens Hegn,
du løfter med dit fulde Fløjt
en Himmel over Himmel højt;
✂
du synger vaagent i mit Sind
et Sagn, som længst er slumret ind,
204
og af din Sang gaar frem i Sum
et Paaskens Evangelium.
✂
Jeg ved ej godt, jeg ved ej ondt,
eet Liv den hele Verden rundt,
et Liv, der dør som fældet Sag
- og slaar mod Solen op en Dag,
✂
et Liv, der haster op og ned,
der sanker Sand paa Dødens Bred
- for som en Underblomst i Brud
al Livets Pragt at folde ud.
✂
Du Solsort, som ved Vintertid
strøg lavt og fattigt hid og did
og fandt en Dag den frie Top,
der bar dig over Skoven op,
✂
du Fugl, som højt i Aften slaar,
Evangelist for Livets Vaar,
mit Sind saa vaarlydt fanger
dit Fløjt, du liden Sanger!