↩
Hundredaarige, paa hvilke
De afblegede Figurer,
Syete Sting i Sting af Silke,
Stige ned, og - som det gamle
Herskab fordumstider - sig i
Maanskinscabinettet samle.
Damerne, med Atlasslæbet,
Blændende sig atter kaste -
Munden smiler, rosenlæbet.
Neppe kjendelig for Synet -
Læner sig paa Stoleryggen,
Stærk, sortskjæget, dunkelbrynet.
De forgyldte Instrumenter -
123 Hvide Skyggehænder jage
Over støvede Tangenter.
O vidunderligt at høre!
Gammeldags Galanterier
Hvidskes i et yndigt Øre.
Dette Skyggeliv, hvis ikke -
See! hun blegner bag sin Vifte,
Angst for Morgenrødens Blikke.
Smutter, som den hele Vrimmel,
Ind i Muren, i Tapetet -
Dagen seer kun Støv og Skimmel.
Færdsel ogsaa Sjælens Mærker,
De forsvundne Sympathiers
Efterladte Billedværker.
Tiden slukker deres Farve -
124 Kun Erindringsnatten bringer
Flygtigt Liv i deres Larve.
Spøgelserne kan fremtræde,
Og i mangen Dæmringstime
Lever op den gamle Glæde.
Falmede Figurer, - lægge
Sig paa den bekjendte Sopha
Og gemytligt Benet strække.
Bringer Lampen. - Marianes
Øine funkle med et Mørke,
Hvori Sjælens Flammer anes.
Springer Buk, som fordums Dage
Ja, paa Bordet fyldes Glasset
Og de gamle Retter smage.
Spøgelser og Geister lystig -
Selv ved Hanegalet rækker
Man hinanden Haanden trøstig.
125
Og, som jeg i Aften, smutter
I Tapetet - - kjære Christian,
Ak, idet jeg Brevet slutter.
MAN HAR SAGN OM BORGTAPETER II
*I
Man har Sagn om Borgtapeter,Hundredaarige, paa hvilke
De afblegede Figurer,
Syete Sting i Sting af Silke,
II
Faae et sælsomt Liv om NattenStige ned, og - som det gamle
Herskab fordumstider - sig i
Maanskinscabinettet samle.
III
I de bløde LænestoleDamerne, med Atlasslæbet,
Blændende sig atter kaste -
Munden smiler, rosenlæbet.
IV
Og en Riddersmand - om DagenNeppe kjendelig for Synet -
Læner sig paa Stoleryggen,
Stærk, sortskjæget, dunkelbrynet.
V
Gjennem Buevindvet glimreDe forgyldte Instrumenter -
123 Hvide Skyggehænder jage
Over støvede Tangenter.
VI
Klang fra de forsvundne Tider!O vidunderligt at høre!
Gammeldags Galanterier
Hvidskes i et yndigt Øre.
VII
Næsten kunde man misundeDette Skyggeliv, hvis ikke -
See! hun blegner bag sin Vifte,
Angst for Morgenrødens Blikke.
VIII
Selv den tapre Ridder gyser,Smutter, som den hele Vrimmel,
Ind i Muren, i Tapetet -
Dagen seer kun Støv og Skimmel.
IX
Saadan smutter bort fra DagensFærdsel ogsaa Sjælens Mærker,
De forsvundne Sympathiers
Efterladte Billedværker.
X
Glemsel, som et Møl, dem gnaver,Tiden slukker deres Farve -
124 Kun Erindringsnatten bringer
Flygtigt Liv i deres Larve.
XI
O, men skjønne, elskelige,Spøgelserne kan fremtræde,
Og i mangen Dæmringstime
Lever op den gamle Glæde.
XII
Fra Tapetet stige MindetsFalmede Figurer, - lægge
Sig paa den bekjendte Sopha
Og gemytligt Benet strække.
XIII
Fruen, med ætherisk Hvidhed,Bringer Lampen. - Marianes
Øine funkle med et Mørke,
Hvori Sjælens Flammer anes.
XIV
Talen sig gymnastisk øver,Springer Buk, som fordums Dage
Ja, paa Bordet fyldes Glasset
Og de gamle Retter smage.
XV
O, man gantes, gjør sig overSpøgelser og Geister lystig -
Selv ved Hanegalet rækker
Man hinanden Haanden trøstig.
125
XVI
Sukker sit: a rlvederla!Og, som jeg i Aften, smutter
I Tapetet - - kjære Christian,
Ak, idet jeg Brevet slutter.