Kirsten Valkner Uddrag fra Kirkestriden i Norge belyst ved Lyder Bruns brev til F. C. Krarup 1905 til 1931

Sigurd Vilhelm Odland (1857-1937) hadde vært universitetsstipendiat i ikke mindre enn 11 år før han i 1894 ble professor i nytestamentlig teologi. ¹Professoratet i NT ble ledig 23/12 1893 etter F. W. Bugge (1838—96), som ble biskop i Oslo. Søknadsfristen utløp 3/2 1894, fakultetet foretok sin innstilling 6/2, og allerede dagen etter ble Odland utnevnt ved statsråd i Stockholm. Hensikten med dette kup var å hindre Stortinget i å inndra professoratet, hva man ellers måtte frykte for. Odland var eneste søker og utvilsomt kvalifisert. Se Det kongelige Fredriks Universitet 1811—1911, I. s. 320—22. Universitetet i Oslo 1911—1961, I. s. 2. Olaf Gjerløw, Norges politiske historie II, 1935, s. 122 f., 133 f. Fremstillingen her og i det flg. bygger på Fakultetets forh.prot., kopibøker og brever. Menighets fakultetets festskrift, John Nome, Brytningstid, 1958, 467 s., gir en frem stilling av de samme begivenheter som denne innledning, men man vil snart oppdage at oppfatningen av dem er vesentlig avvikende i festskriftet som etter nærv. forf.s mening ikke gjør rett overfor kjensgjerningene. Om Odland meddeler Oscar Handeland, Sigurd Odland, 1941, 100 sider, mange realopplysninger. Jfr. Olaf Moe i NBL X s. 323 f. med litt. henv. Blant de eldre professorer s. 13hadde det i disse årene vært megen sykelighet, og resultatet var at Odland så ofte hadde måttet delta i undervisning og eksamen at det neppe var noe fag ved fakultetet som var ham helt fremmed som lærer. Dertil kom at han som professor og fakultetets dekan hadde øvet innflytelse på utnevnelsen av alle de tre yngre, men riktignok på forskjellig måte. Med mange slags midler hadde han uten hell søkt å hindre at Simon Michelet (1863-1942) ble professor i GT i 1896. Odland holdt på Wilhelm Schencke (1869-1946), som dengang var helt ung og uten enhver vitenskapelig produksjon. Det eneste Odland oppnådde var å uteske opinionen i en nesten enstemmig hovedstadspresse. Derimot tok han seg varmt av Lyder Brun (1870-1950), som ble hans etterfølger som stipendiat og fra 1895 foreleste i kirkehistorie med professors gasje. Et professorat med valgfri fagkrets ble ledig ved at Edvard Munch (1835-1900) tok avskjed på grunn av sykdom i 1897. Da gikk Odland sammen med fakultetet ellers så sterkt som tenkes kan, inn for at dette professoratet fortsatt skulle være i NT, enda man skulle ha ventet at det hadde vært viktigere å skaffe den nå sykelige Petersen en fagfelle i stedet for den unge og spreke Odland. Men intet tyder på at dette overhodet har vært på tale. Fakultetet begrunnet uttrykkelig forslaget med at man var så heldig i Lyder Brun å ha en fullt kvalifisert søker, og man ville anse det for en «akkvisisjon» å kunne knytte ham til seg. Ingen andre meldte seg som søkere. Senere samme år gikk Odland som medlem av komitéen og samtidig dekan i de aller kraftigste uttrykk imot at Anathon Aall (1867-1943) skulle kunne utnevnes til professor i kirkehistorie. Veien var derved banet for Andreas Brandrud (1868-1957), og ved hans utnevnelse i 1897 var fakultetet endelig blitt fulltallig igjen. ²Om professorutnevnelsene i 1890 årene håper jeg å kunne gi en mer fyldig fremstilling annet steds med henv. til kildene.