Kirsten Valkner Kirkestriden i Norge belyst ved Lyder Bruns brev til F. C. Krarup 1905 til 1931

s. 2INSTITUTT FOR KIRKEHISTORIE
UNIVERSITETET I OSLO

Publikasjoner:

Nr. 1:	Bergens domkapitels forhandlingsprotokoll 1605—1624
Nr. 2:	Kristen Valkner: Paulus Helie og Christiern II Karmeliterkollegiets oppløsning
Nr. 3:	Kirkestriden i Norge belyst ved Lyder Bruns brev til F. C. Krarup 1905 til 1931. Med innledning av Kristen Valkner.

s. 3Kirkestriden
i Norge

belyst ved
Lyder Bruns brev til F. C. Krarup
1905 til 1931

Utgitt med innledning av
KRISTEN VALKNER

UNIVERSITETSFORLAGET

s. 4© Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1968
Gruppe: A. 500-1T.
Omslaget tegnet av Rolf Westli Døhlen

Aktietrykkeriet i Trondhjem

UNIVERSITETSBIBLIOTEKET
1. AFD.
FIOLSTRÆDE 1
KØBENHAVN K.

s. 5Af alle betydeligere tankebevægelser
er der noget at lære.

Lyder Brun
i Kirke og Kultur 1894

s. 6Forkortelser

Aftp. — Aftenposten

DTT — Dansk Teologisk Tidsskrift

GT — Det gamle testamente

KD — Kirkedepartementet

KK — Kirke og kultur

KoK — samme

LK — Luthersk kirketidende

LU — Luthersk ugeskrift

Mgbl. — Morgenbladet

NK — Norsk kirkeblad

NT — Det nye testamente

NTT — Norsk teologisk tidsskrift

UBO — Universitetsbiblioteket i Oslo

s. 7Innhold

Forord 9

Innledning 11

1. Fakultetet og bibelkritikken 12

2. Brochmann, Heuch, Klaveness 17

3. Kristendommens vesen 24

4. «Mod strømmen» 31

5. Odland mot og med Heuch 40

6. Under Odlands ledelse 48

7. Professorstriden I 63

8. Professorstriden II 79

Noter til innledningen 90

Brevene 101

Tillegg 285

Personregister 297s. 8

s. 9Forord

Brevvekslingen mellom Lyder Brun og F. C. Krarup varte fra 1905 til 1931, det året Krarup døde. Lyder Brun fikk tilbake de brevene han hadde sendt sin danske venn, og slik gikk det til at begge sider av denne brevvekslingen ble overlatt til Universitetsbiblioteket i Oslo etter Lyder Bruns død 1/1 1950. De er registrert som brevsamling nr. 227. Brevene fra Krarup til Lyder Brun ble i 1960 utgitt av prof. dr. P. G. Lindhardt, i Kirkehistoriske studier, II. række nr. 7. Samlingen av Lyder Bruns brev blir hermed utgitt etter tilsvarende prinsipper.

Den langvarige men lite livlige brevveksling inneholder vesentlig kommentarer til de viktigste begivenheter av teologisk og kirkelig karakter i de to land. For Norges vedkommende spenner den over det meste av den bitre norske «kirkestrid», like fra «professorstridens» annen omgang til den endelige avspenning og overgang til en ny kirkelig-teologisk problematikk. Jeg har funnet det nødvendig ut fra norske forhold å tilføye en innledning til orientering om kirkestridens forhistorie, avsluttet med professorstriden.

Begge brevskriverne var meget moderate tilhengere av den såkalte liberale teologi. For Lyder Bruns vedkommende ville det være riktigst å si at han ble det nettopp omkring den tid da brevvekslingen tok til. Men enda han kom til å bli den ledende liberale teolog i Norge, forble han alltid så konservativ at han av tyske teologer neppe ble regnet for liberal i det hele tatt. Like moderat var F. C. Krarup, som var sogneprest i Sorø i alle disse årene til han falt for aldersgrensen. Han hadde aldri noen universitetsstilling, bortsett fra at han fungerte som sensor ved Københavns universitet. Likevel var Krarup uomtvistet Danmarks mest fremtredende teolog i sin tid og sitt fag, den systematiske teologi. Disse to teologer kunne drøfte tidens problemer med hverandre som meningsfeller, og de var omtrent alltid enige. At Lyder Brun var sterkt opptatt av kirkeorganisatoriske spørsmål, især som virksomt medlem av Kirkekommissionen 1908, mens Krarup var mer politisk interessert og især engasjert s. 10i det sønderjydske spørsmål, kunne jo ikke skape noen misstemning mellom dem. Vennskapet kom også til å omfatte hustruene, og de to barnløse familier så hverandre noen ganger. De fortsatte alltid å skrive De til hverandre. Det var vel tidens tone i de embetsmannskretser som de begge tilhørte av slekt og stand og livssyn. Men der var også en aldersforskjell på ikke mindre enn 18 år mellom dem, og man merker godt at Lyder Brun var noe mer åpen for hva nye frembrytende idéer kunne komme til å bety. For Krarup var det en stor og kjærkommen begivenhet at han ble æresdoktor i teologi ved Universitetet i Oslo i jubileumsåret 1911.

Verdien av disse brevsamlingene som kildemateriale ligger i det: innblikk de gir i brevskrivernes oppfatning. De to utgaver kan brukes helt selvstendig, men størst utbytte vil man naturligvis ha av å lese begge parallelt. I nærværende utgave blir det derfor stadig henvist til samlingen av Krarups brev. Med små unntak er brevene gjengitt in extenso og uten at ortografi, navneformer eller liknende er korrigert. Enkelte inkonsekvenser skriver seg altså fra Lyder Brun. De små unntak gjelder avsnitt om familiære forhold uten kirkehistorisk interesse, især fru Bruns sykdom, og i ett tilfelle en annen person. Utelatelser er alltid antydet slik: — — —

I notene er gi tt de nødvendigste realopplysninger. Uten å gå i detaljer er de så vidt fyldige at enhver uten spesielle kirkehistoriske forutsetninger skulle kunne følge og forstå brevene.

Til slutt takk til alle som har hjulpet meg under arbeidet med denne utgaven. De er for mange til at alle kan bli nevnt. Prof. P. G. Lindhardt i Århus har med sin fortreffelige utgave av Krarups brev både banet veien og lettet arbeidet for meg. Førstebibliotekar Solveig Tunold ved UBO har lest korrektur etter originalbrevene og vært virksom med råd og vink for kommentaren. Lektor Terje Ellingsen har vært meg til stor hjelp ved utarbeidelsen av realopplysningene, og vit. ass. Grete Tuften Bakken har deltatt i korrekturlesningen. Jeg bringer dem alle min beste takk.

Kristen Valkner

s. 11Innledning

s. 121. Fakultetet og bibelkritikken

Med Lyder Bruns første brev til F. C. Krarup i februar 1905 dumper vi direkte inn i den såkalte «professorstriden». Dette er en del av «kirkestriden», som man dengang allerede hadde talt om i flere år. Som kjent førte professorstriden til en foreløbig klimaks i de teologisk-kirkelige kontroverser i Norge og resulterte i opprettelsen av Menighetsfakultetet i 1908.

Etter Fredrik Petersens død 9/1 1903 ble universitetets eneste professorat i systematisk teologi lyst ledig. Det meldte seg få søkere, og av dem ble bare Johannes Ording erklært habil. Han ble likevel ikke utnevnt, fordi flertallet i «sensurkomitéen» hadde gjort visse innvendinger mot hans teologiske standpunkt. Dette vil vi senere komme tilbake til. Etter dette var det meningen at man ville la professoratet bli stående ledig inntil videre, men da også den planlagte interimsordning med undervisningen møtte uventede vanskeligheter, ble embetet lyst ledig for annen gang. Ved utløpet av den nye søknadsfrist hadde det meldt seg flere søkere enn første gang, og det ble bestemt at det skulle holdes ny professorkonkurranse. Slik var situasjonen da Lyder Brun i januar 1905 i anledning av en begravelse oppholdt seg noen dager i København. Han nyttet da høvet til å sikre seg et muntlig tilsagn fra F. C. Krarup om at denne var villig til å delta som oppnevnt sakkyndig ved bedømmelsen av søkerne.

I det teologiske fakultet var det fire temmelig jevnaldrende menn som kom til å strides om hvem som skulle bli den nye professor. Ingen av dem hadde ennå fylt 50 år. I begynnelsen av 1905 var Sigurd Odland 47 år, Simon Michelet 42 år, Andreas Brandrud 37 år og Lyder Brun var 35 år gammel. Enda Odland altså ikke var mer enn 5 år eldre enn den eldste og 12 år eldre enn den yngste av sine kolleger, hadde han i stridens hete for vane stadig å omtale dem som «de unge herrer». Dette var naturligvis ikke ment som smiger, og da der ingen generasjonsforskjell var mellom dem, må det være å forstå som uttrykk for Odlands følelse av sin egen posisjon ved det teologiske fakultet.

Sigurd Vilhelm Odland (1857-1937) hadde vært universitetsstipendiat i ikke mindre enn 11 år før han i 1894 ble professor i nytestamentlig teologi. ¹Professoratet i NT ble ledig 23/12 1893 etter F. W. Bugge (1838—96), som ble biskop i Oslo. Søknadsfristen utløp 3/2 1894, fakultetet foretok sin innstilling 6/2, og allerede dagen etter ble Odland utnevnt ved statsråd i Stockholm. Hensikten med dette kup var å hindre Stortinget i å inndra professoratet, hva man ellers måtte frykte for. Odland var eneste søker og utvilsomt kvalifisert. Se Det kongelige Fredriks Universitet 1811—1911, I. s. 320—22. Universitetet i Oslo 1911—1961, I. s. 2. Olaf Gjerløw, Norges politiske historie II, 1935, s. 122 f., 133 f. Fremstillingen her og i det flg. bygger på Fakultetets forh.prot., kopibøker og brever. Menighets fakultetets festskrift, John Nome, Brytningstid, 1958, 467 s., gir en frem stilling av de samme begivenheter som denne innledning, men man vil snart oppdage at oppfatningen av dem er vesentlig avvikende i festskriftet som etter nærv. forf.s mening ikke gjør rett overfor kjensgjerningene. Om Odland meddeler Oscar Handeland, Sigurd Odland, 1941, 100 sider, mange realopplysninger. Jfr. Olaf Moe i NBL X s. 323 f. med litt. henv. Blant de eldre professorer s. 13hadde det i disse årene vært megen sykelighet, og resultatet var at Odland så ofte hadde måttet delta i undervisning og eksamen at det neppe var noe fag ved fakultetet som var ham helt fremmed som lærer. Dertil kom at han som professor og fakultetets dekan hadde øvet innflytelse på utnevnelsen av alle de tre yngre, men riktignok på forskjellig måte. Med mange slags midler hadde han uten hell søkt å hindre at Simon Michelet (1863-1942) ble professor i GT i 1896. Odland holdt på Wilhelm Schencke (1869-1946), som dengang var helt ung og uten enhver vitenskapelig produksjon. Det eneste Odland oppnådde var å uteske opinionen i en nesten enstemmig hovedstadspresse. Derimot tok han seg varmt av Lyder Brun (1870-1950), som ble hans etterfølger som stipendiat og fra 1895 foreleste i kirkehistorie med professors gasje. Et professorat med valgfri fagkrets ble ledig ved at Edvard Munch (1835-1900) tok avskjed på grunn av sykdom i 1897. Da gikk Odland sammen med fakultetet ellers så sterkt som tenkes kan, inn for at dette professoratet fortsatt skulle være i NT, enda man skulle ha ventet at det hadde vært viktigere å skaffe den nå sykelige Petersen en fagfelle i stedet for den unge og spreke Odland. Men intet tyder på at dette overhodet har vært på tale. Fakultetet begrunnet uttrykkelig forslaget med at man var så heldig i Lyder Brun å ha en fullt kvalifisert søker, og man ville anse det for en «akkvisisjon» å kunne knytte ham til seg. Ingen andre meldte seg som søkere. Senere samme år gikk Odland som medlem av komitéen og samtidig dekan i de aller kraftigste uttrykk imot at Anathon Aall (1867-1943) skulle kunne utnevnes til professor i kirkehistorie. Veien var derved banet for Andreas Brandrud (1868-1957), og ved hans utnevnelse i 1897 var fakultetet endelig blitt fulltallig igjen. ²Om professorutnevnelsene i 1890 årene håper jeg å kunne gi en mer fyldig fremstilling annet steds med henv. til kildene.

I flere år fremover synes det å ha hersket fred og fordragelighet innen det rekonstruerte teologiske fakultet. Ikke engang Odlands ømtålige forhold til Michelet kan man merke følger av. De få stridsspørsmål av teologisk art som oppsto i disse årene, berørte fakultetet lite og splittet det aldri. Teologisk sto de fem professorer så nær hverandre at man minst av alt skulle tenke seg muligheten av et skisma mellom dem bare ti år senere. Men det var slik det gikk.

Den «moderne» bibelkritikken ³Grete Tuften Bakken, M. J. Færden, bibelkritikkens foregangsmann i vårt land, NTT 1967 s. 65—90. ble kjent i Norge gjennom mange kanaler, og naturligvis vakte den mest oppmerksomhet s. 14i sin radikale form. Med tiden tok den kirkelige presse også til å interessere seg for den og dens betydning for inspirasjonslæren. Ikke minst ble leserne av det høykirkelige organ Luthersk Ugeskrift (1877-93) orientert. De fleste følte kanskje til å begynne med bibelkritikken som et interessant, men fjernt og ufarlig fenomen. Etterhvert meldte frykten seg. I årenes lop fremkom det ganske mange velmente innlegg som stemplet bibelkritikken som villfarelse eller endog gjorde det av med den som stridende mot sann vitenskapelighet!

De yngre teologer ved Universitetet kunne ikke unngå å ta saken alvorlig. Etter en diskusjon i Luthersk Ugeskrift om inspirasjonslæren tok systematikeren Fredrik Petersen opp problemene i sine forelesninger fra 1884 og holdt i 1887 et foredrag «Om Inspirationen». Senere vendte han flere ganger tilbake til dette emnet. ⁴Fredrik Petersen, Om Inspirationen. Foredrag, LK 1887 sep. 16 s. Skrift og Theologi. Foredrag 1898, 58 s. — Det lutherske skriftprincip, NTT 1900 s. 60—83. Jfr. Ludvig Selmer, Fredrik Petersen og hans samtid, 1948, s. 209—22. Ortodoksiens verbalinspirasjonslære var allerede i full oppløsning, og Petersen kunne bare konstatere at den måtte oppgis, simpelthen fordi Bibelen selv viser at den ikke er blitt til slik. I stedet for satte Petersen læren om personalinspirasjonen. Gud utrustet enkelte menn så de ble istand til å overlevere frelsesåpenbaringen uforfalsket. Bare nedslaget derav er å finne i Bibelen, som dog troverdig har bevart selve det religiøse innhold. Men Bibelen er et resultat av en historisk tilblivelsesprosess, og da må den være tilgjengelig for historisk forskning. Den vitenskap som er beskjeftiget med Bibelen, må få gjøre sin gjerning i fred, uforstyrret av trospostulater. Hvis vitenskapen skulle ta feil, vil den før eller siden komme til å korrigere seg selv. Fri vitenskap forenet med fast tro, var Petersens parole til sine elever.

Så lite merkverdig Petersens syn var endog for sin egen tid, fremkalte det likevel en pressefeide etter foredraget i 1887. Krogh-Tonning (1842-1911) stemplet det som rasjonalistisk, og både i Dagbladet og i Verdens Gang ble det pekt på konsekvensene. ⁵Selmer s. 214 m. henv.I Luthersk Ugeskrift underkastet M. J. Færden (1836-1912) denne «nyere teologi» en filosofisk analyse og konstaterte en dualisme mellom tro og vitenskap, som han mente måtte «fremkalde en vis Overseen af og Ligegyldighed for Kirkens Dogmer». ⁶M. J. Færden, Dualismen mellem Tro og Videnskab i den nyere Theologi, LU 1888I s. 272 ff. (se reg.), spes. s. 386. Deri så Færden sikkert rett. Den store vekt Petersen alltid la på det religiøse liv, måtte med nødvendighet føre til at dogmene ble detronisert fra den dominerende stilling de lenge hadde hatt, men derimot ikke til at de ble forkastet eller omtolket. Bare outsidere som Krogh-Tonning og s. 15J. Chr. Heuch kunne finne rasjonalisme i den «nye teologi», som det snart ble vanlig å kalle den. Det truende uvær ble avverget for denne gang, da Luthersk Kirketidende stillet seg på Petersens side, og Gisle Johnson erklærte seg enig i at den gamle inspirasjonslæren måtte oppgis. Samtidig oppfordret Gisle Johnson til å føre diskusjonen om utformingen av en ny inspirasjonslære innenfor teologenes krets, så den ikke kom til å føre til forvirring blant lekfolket. ⁷Gisle Johnson, Ogsaa Lidt i Anledning af Inspirationsstriden, LK 18881 s. 217—25. Prof. Petersen og den kirkelige Inspirationslære, sst s. 175—83 (red.). Men derom ba Johnson forgjeves.

I 1893 skrev Sigurd Odland en artikkel om «Bibelkritik og Bibeltro» i Luthersk Ugeskrift, som han redigerte dette året sammen med Færden. ⁸Sigurd Odland, Bibelkritik og Bibeltro, LU 1893 s. 22—30, 33—41. Odland var den egentlige faglige banebryter for bibelkritikken her i landet, og han avviste den eldre oppfatning av inspirasjonen like avgjort som Petersen. At Bibelen inneholder guddommelig sannhet, sa Odland, er ikke det samme som at den i form og innhold er et umiddelbart guddommelig ord. Inspirasjonen gjelder bare Bibelens «gudsordslige» innhold, det vil si de frelseshistoriske kjensgjerninger og deres tydning og anvendelse. Grensene for forskningen følger av den kristne tros egen visshet om hva som er norm for frelse og forkynnelse. Et «naturalistisk» syn som ikke regnet med under og åpenbaring, ville Odland ikke akseptere. Men han hevdet at den kristne tro ikke har noen interesse av å fastholde Bibelens skapelsesberetning som utvortes historisk fremstilling av verdens tilblivelse. Han forkastet kronologien i GT og avviste med forakt de mange kunstlede forsøk som man hadde gjort på å bringe Bibelens fremstilling i overensstemmelse med den naturvitenskapelige erkjennelse. Han fastslo at Bibelen inneholder mange feil og motsigelser og nevnte eksempler på det. Han hevdet at den kristne tro ikke blir anfektet om det skulle vise seg at Bibelen inneholder forskjellige typer av religiøs oppfatning eller falske forfatternavn. Med Schleiermacher kunne han si at troen er forutsetningen for å kunne innrømme Bibelen en særlig autoritet. Alt dette var tydelig tale og etter norske forhold ikke lite radikalt. Indremisjonslederen Odland var likevel ikke engstelig for hva lekfolket ville si dengang. Sannheten måtte ikke holdes tilbake av slike hensyn. Lekfolkets holdning var intet kriterium på hva der var sant! Odland holdt stadig fast på dette sitt bibelsyn, således også i sin erklæring da han i juli 1901 ble redaktør av Luthersk Kirketidende. ⁹LK 1901H s. 7—12 (red.). Men i denne uttalte han også at i stedet for den lune ro som hadde vært over den kirkelige situa s. 16sjon, var det kommet en overgangstilstand som ikke kunne vare lenge. Dette var en krigserklæring, men det var enda uklart hvem den var rettet mot.

Lyder Brun hadde studert i Berlin hos Adolf Harnack (1851-1930), som dengang allerede hadde et kjent navn som forsker og siden kampen om Apostolicum fra 1892 også var omstridt. Bruns reisebrev i 1894 til For Kirke og Kultur, som da hadde avløst Luthersk Ugeskrift, besto for en stor del i kritisk redegjørelse for Harnacks oppfatning. Meget sterkt gikk han imot dennes fremstilling av underet. Men Lyder Brun mente likevel at der var noe å lære av alle betydeligere tankebevegelser, og han ville innrømme at levende tro kan være forbundet med en radikal kritikk som i virkeligheten undergraver troens historiske grunnvoll. For Lyder Brun var tro og bibelkritikk i forhold til de frelseshistoriske kjensgjerninger det brennende spørsmål. Han stillet problemet skarpt: «Involverer selve troen overbevisning om visse historiske kjendsgjerninger?» Og han mente å måtte svare ja. Frelseserfaringen følger av forkynnelsen, og den gir indre visshet om de grunnleggende frelseskjensgjerningers virkelighet. Men denne visshet omfatter ikke deres ytre form og forløp. Altså er bibelkritikken nødvendig også ved denne del av overleveringen forsåvidt gjelder dens menneskelige side. Vanskeligheten ligger i at både det guddommelige og menneskelige er knyttet til en og samme beretning og ikke lett lar seg skille. Derfor konkluderte Lyder Brun med å oppstille kravet om en troende bibelkritikk. ¹⁰Lyder Brun, Tro og kritik, KoK 1894 s. 97—104, 145—58, 211—21. Slik skulle man unngå den forutsetningsløse kritikks forutsetning om underets uvirkelighet.

Overfor tidens viktigste teologiske problem, skriftsynet, var det ikke mange hårsbredder som skilte mellom Petersen, Odland og Brun. De to nytestamentlere holdt fremdeles fast på sitt syn da konflikten kom. Lyder Brun inntok samme konservative holdning overfor underet i en anmeldelse i Luthersk Kirketidende 1901. ¹¹Brun, Hovedproblemerne i Jesu Liv, LK 1901I s. 374—79, 386—92. Like tydelig hevdet Odland i det nye Norsk Teologisk Tidsskrift 1900 om oppstandelsen og dåpens innstiftelse, at den historiske forskning i hvert enkelt tilfelle både har rett og plikt til å undergi de evangeliske beretninger en upartisk prøvelse med hensyn til deres holdbarhet. ¹²Sigurd Odland, Daaben i Det nye testamente, NTT 1900 s. 1—59, spes. s. 3. Det er også verd å merke seg at det var etter Lyder Bruns artikkel 1894 at Odland var med på å heve ham til skyene, som neppe noen annen teologisk søker er b1itt det, både da Brun ble fore s. 17leser i kirkehistorie 1895 og professor 1897. Til tross for sin motstand mot Michelet, den tredje av bibelteologene, erklærte Odland i 1896 at han i alle prinsippspørsmål visste seg å være i den fullkomneste overensstemmelse med det vitenskapelige standpunkt som denne representerte. ¹³Verdens Gang 30/9 1896 som svar på red. art. 28/9. Jfr. Marie Michelet, Minner og tidsbilleder, 1946, s. 197. Nome s. 428. Innen fakultetet iallfall hersket den «lune ro», og det kan ikke ha vært fnugg av grunnlag for uoverensstemmelser av faglig art. Alle var de «overgangsteologer», avgjort åpne for den moderne historisk-kritiske metode, slik de hadde møtt den hos meget moderate tyske teologer, og med dem stillet de seg reservert overfor radikalere anskuelser, som Lyder Brun overfor Adolf Harnack. Det så ut til at norsk teologi ved sin forsiktige holdning skulle unngå de ensidigheter som i Tyskland var den nye bibelforsknings barnesykdommer, og likevel representere fremskrittet.

s. 172. Brochmann, Heuch, Klaveness

Den gnist som ble til en stor brann, kom da heller ikke fra Universitetet, men fra Kristiansand. Der var Jørgen H. H. Brochmann (1850-1926) blitt res.kap. i 1894, og sent på året sendte han inn sin avhandling, «Lov og Naade», for den teologiske doktorgrad. Den ble forkastet 4/3 1895 etter innstilling fra Petersen, Munch og Odland. ¹⁴J. H. Brochmann, Lov og Naade, 1894, 276 s. Bedømmelseskomi teen ble oppnevnt 1/12 1894. Fak.s forh.prot. Det står som et friskt vær av denne boken, hvis intensjon var å forbedre den lutherske rettferdiggjørelseslære. Da Brochmann fryktet antinomisme, ville han gi loven en sterkere plass. Boken sluttet med en preken som eksempel på hvordan dette i praksis ville komme til uttrykk i forkynnelsen. Brochmann var ikke snau i sin kritikk av andre oppfatninger i fortid og samtid, men det merkelige var at han selv ikke syntes å forstå hvor kjettersk han i virkeligheten var i forhold til den tradisjonelle teologi. Derfor ble han både forbauset og forferdet da han i Kristiansand tok til å merke en mur omkring seg av isolasjon og mistenkeliggjørelse. Han forsto at det var hans egen biskop som sto bak. Og så skrev Brochmann en artikkel for å forsvare seg. ¹⁵Brochmann, Til Læserne af Bogen «Lov og Naade» fra Bogens For fatter, LK 18961 s. 161—68.

Johan Chr. Heuch (1838-1904) var en personlighet som det ikke er lett å karakterisere. Det viser de forsøk som er gjort. ¹⁶Foruten to typiske venne-biografier, Jens Tandberg, Biskop Heuchs Liv og Virke, 1905, 167 s., og O. P. Monrad, J.C.H. skildret som personlig hed, 1919, 144 s., foreligger nå også Knut Rygnestad, J.C.H., apologet og stridsmann, 1966, 217 s., som har utnyttet hittil utilgjengelig kildemateriale. Jfr. Visitatsberetninger 1889—1902, utg. av Gunvald Bøe, 1965. Det gjør det ikke bedre at Heuch i kirkestridsdebatten er blitt delvis kanonisert. Som prest i Kristiania var han byens mest s. 18populære predikant. Stemmen var stygg, det sier han selv, men hans veltalenhet og billedrikdom var overveldende, forkynnelsen gripende. Samme stil preger også de polemiske skriftene. Forståelsesfullhet, saklighet og konsekvens var derimot ikke Heuchs styrke. Han hadde for vane å forvrenge motstandernes meninger i skjerpende retning, noe som også merkes i utfallene i hans prekener. I et brev til ham skrev Odland at hans polemikk mot Lyder Brun var slik at denne på atskillige punkter «uden vanskelighed vil kunne fremstille Dem som én, der ikke forstaar, hvad der siges». ¹⁷UBO brevsamling 131, dat. 8/10 1902, gjengitt ndfr. s. 286—89. Heuch brukte altfor sterke ord, og man skulle tro de var uoverlagte, skapt av hans impulsive natur, om det ikke var fordi han tviholdt på det engang sagte og helst måtte få rett. Hans énvishet var umåtelig, og hans egen ungdoms teologi ikke til å forbedre. For Heuch var omtrent alle «overgangsteologer» til en ny rasjonalisme, et navn han anvendte temmelig unyansert. Men sjarmerende var han som få. Kjent er J. J. Jansens omtale av ham etter å ha vært angrepet i mange år: «En Fiende, jeg fik kjær». ¹⁸J. J. Jansen, Oplevet og tænkt, 4. opl. 1909, s. 217—33. Heuch elsket strid, men den eldet ham tidlig, uten å gjøre ham mildere. Det er slik vi møter ham i det tidsrom det her er tale om, en mann som var eldre enn sine egne år, men ilden i ham var enda brennende.

2 — Kirkestriden i Norge

Heuch var som skapt til å være profet for de folk av «bedre stand», som fylte hans kirke til trengsel. Men så gjorde man ham til biskop i 1889. Det innskrenket hans selvutfoldelse utenfor stiftet, samtidig som det øket hans innflytelse. Men i lengden kunne ikke høken trives i bur, og i tilfellet Brochmann brøt han ut igjen, som det synes uten å ha innsett hvor uheldig det måtte virke at en biskop gikk til offentlig angrep på en av sine prester. Ovenikjøpet må Heuch ha medvirket til at avhandlingen ble forkastet, for det må være denne biskopen siktet til da han i et nå bortkommet brev skal ha formant Odland til å passe på! Kanskje har Brochmann også visst om dette, for ved siden av klagene over kjetterstemplet spør han: «Hvorfor stængte det theologiske Fakultet for en akademisk Disputats over Bogen?» ¹⁹Nomes formodning s. 78, jfr. 433, må ha meget lite for seg! Broch mann i LK 1896I s. 167.

Heuch kalte seg en av Brochmanns lesere og tilhørere, da han angrep boken anonymt, for slik skulle det være lettere for den angrepne å svare. Men anonymiteten var for lett å gjennomskue. ²⁰Fra en af Hr. Brochmanns Læsere og Tilhørere (usignert), LK 1896I s. 210—16. Videre innlegg fra Brochmann sst. I s. 328—34, 362—69, II s. 193—200, fra Heuch I s. 353—62, II s. 289—300. Der var lite av saklig imøtegåelse i Heuchs innlegg, og han beskjeftiget seg nesten bare med prekeneksemplet s. 19bak i boken. Senere påtalte han også Brochmanns «Kristusfattige» forkynnelse og den dårlige kirkesøkning når han preket. Heuch fant ingenting nytt i Brochmanns bok, bare hundre år gammel rasjonalisme. Brochmann hadde brakt den perfide metode at han ridderlig lot kirkelæren vederfares rettferdighet for deretter å støte sverdet i dens hjerte. Men fremfor alt hadde han fortiet forsoningen, så man måtte spørre: cur deus homo? Det var nedslående å se denne gode og fromme mann slutte seg til «disse usalige Pontifices, disse theologiske Brobyggere, som mener at kunne ved sine nye Theorier bygge Pontoner fra Troen til Halvtroen og Vantroen». Til tross for alle sine kraftige utfall hevdet Heuch at han bare hadde angrepet Brochmanns lære, for det var hans mening at «hans Hjertes Tro er en anden end hans Hoveds Tanke». Boken var ett av de mange tegn på at en ny rasjonalisme holdt på å trenge seg inn i kirken, påsto Heuch.

Brochmanns bok vakte stor oppmerksomhet, især etter Heuchs angrep som forsåvidt virket mot sin hensikt. Men det var Thv. Klaveness (1844-1915) som ved å gripe inn i striden gjorde den til mer enn en lokal affære. Klaveness var Heuchs arvtaker som den mest populære predikant i hovedstaden, enda så ulike de var. Han talte og skrev i en rolig og veloverveiet stil, klart og logisk, men han kunne ofte være meget skarp. Impulsiv og sjarmerende som Heuch var han ikke, men like uredd og pågående. Mer enn én gang sto det strid om hans navn. Og det program han fulgte lå i navnet på det tidsskriftet han redigerte sammen med Chr. Bruun: For Kirke og Kultur.

I feiden med Heuch ble det brukt skarpt skyts fra begge sider. ²¹Thv. Klaveness, Den kristiansandske lærestrid, KoK 1896 s. 257—65, 371—81, 451—62, 1897 s. 25—35. Heuchs svar i LK 18961 s. 373—83, II s, 97—102, 115—21, 289—300. Klaveness klandret Heuch for at han hadde utgitt en bestemt forsoningsteori, nemlig Anselms, for å være en frelsens grunnkjensgjerning. Men først og fremst gjaldt angrepet på Heuch den måten hvorpå biskopen hadde behandlet sin kapellan. Det kunne ikke annet enn bli personlig, og Heuch syntes Klaveness skrev så «stygt» at sympatien måtte bli på sin side. Da Klaveness dokumenterte en uhyggelig samling av ondartede beskyldninger mot Brochmanns «fordærvelige vranglære» fra Heuchs artikler, gjorde det ikke noe inntrykk på denne. Han frala seg ethvert ansvar for mistenkeliggjørelsen av Brochmann i Kristiansand, for biskopen hadde lenge bare talt med «brødrene» om saken, og vestlendingene hadde oppdaget kjet s. 20teriet av seg selv! Men Brochmann og Klaveness tilbød seg å bevise det motsatte. Klaveness konkluderte med at han var gått til denne strid av prinsipielle grunner, ikke fordi han i alt var enig med Brochmann, men fordi han ville bekjempe åndstyranniet og i Heuchs opptreden så en fare for kirken. Skal bispeembetet i pakt med lekfolket kunne øve sensur over den teologiske tenkning, vil der ikke lenger være plass for teologisk vitenskapelighet. Men nest levende tro er der intet kirken i vår tid trenger mer. Heuch finner derimot fornøyelse i å legge for dagen sin forakt for teologisk vitenskapelighet. Men vil man oppelske rasjonalisme i vår kirke, er neppe noe mer virkningsfullt enn å opptre som Heuch i denne sak. Steril konservatisme fremkaller alltid radikalisme. I sin siste artikkel formet Klaveness det slagord som skulle bli løsenet i den fortsatte kirkestrid: «Fri videnskabelighed paa kristentroens grund».

Det viste seg at sympatien ikke var på Heuchs, men på Brochmanns side, enda alle som uttalte seg var mer eller mindre uenige med ham. Klaveness kunne sitere den nylig avdøde biskop F. W. Bugge (1836-96): «Han [Brochmann] har noget at sige os». Bugge hadde endog i sitt siste foredrag i fasten 1896 uttalt at teologien må være fri i sitt arbeid, selv velge sine oppgaver og midler, og dens resultater må ikke være fastsatt på forhånd om den skal kunne løse sin oppgave å være hovedmidlet for kirkens sannhetsgransken. ²²Klaveness i KoK 1896 s. 257, 265, sml. F. W. Bugge, Den sande og den falske Theologi, i Religiøse Foredrag i Vor Frelsers Kirke i Fasten 1896, s. 1—17, spes. s. 4. I replikk til Klaveness bevitnet biskop P. W. K. Bøckman (1851-1926) sin sympati for Brochmann, men trodde at denne ville få bruk for ordet: Gud bevare meg for mine venner! ²³Bøckman i LK 18971 s. 17—19. Chr. Bruun (1839-1920) advarte mot å rope «ulven kommer» i utide, for «jo oftere vi bruger ordet vranglære om kristne mænds troende forkyndelse, des sløvere vil det blive som vaaben imod dem, som virkelig fortjener det». ²⁴Chr. Bruun, I dagens strid, KoK 1896 s. 600—604. Gustav Jensen (1845-1922) leverte en saklig vurdering av boken til delvis glede og delvis bedrøvelse både for Brochmann og Heuch. ²⁵Gustav Jensen, Nogle Bemerkninger om Pastor Brochmanns Bog, LK 1896H s. 161—73. Bare den anonyme «u», som visstnok må være Chr. Aug. Bugge (1853-1928), prøvde å komme biskopen til hjelp med en begrenset støtte, idet han søkte teologisk å underbygge noen av dennes innvendinger, dog i en helt annen tone overfor bokens lærde og høyaktede forfatters dyktige verk! ²⁶Om et kardinalpunkt i lærestriden om «Lov og Naade», av u., KoK 1896 s. 537—46. Men Heuch var på krigsstien og var ikke til sinns å gi seg så lett.

Heuch slo ned på Klaveness’ venerasjon for fri vitenskapelighet på kristentroens grunn, som han fant var det mest in s. 21teressante i det denne hadde skrevet. Men Heuch stemplet tanken som en for kirken skjebnesvanger overtro! Dermed var Brochmann-feiden blitt til en strid om prinsipper. Kirkestriden var begynt. Stiftsprestemøtet for Kristiansand, som ble holdt i Stavanger høsten 1897, var utelukkende viet de stridsspørsmål som nå var blitt aktuelle. ²⁷Program i LK 18971 s. 404 f. Brochmann hadde håpet at han skulle få innlede til samtale om sitt syn på lov og nåde, men biskopen brukte bare pålitelige folk. Selv innledet Heuch (som vanlig uten manuskript) til samtale over emnet: «Er troende Theologi mulig som «fri» Videnskab?» Naturligvis benektet Heuch dette.

Etter en krass definisjon av hva «fri vitenskap» vil si, mente Heuch å kunne fastslå at denne utelukker troende teologi og omvendt. Mens alle andre vitenskaper innskrenker sine forutsetninger til enkle grunnbegreper, fører den troende teologi med seg et helt system av kjensgjerninger som står fast for den. Mens de andre innskrenker det ubegripeliges område mest mulig og kanskje blir stående ved non liquet, holder troende teologi ting for sikre uten bevis, f. eks. grunnkjensgjerninger som Guds tilværelse og oppstandelsen. Men om troende teologi ikke er «fri» vitenskap, er den likevel vitenskapelig, ja egentlig først da. Den troende vet at han eier sin tro i kraft av hjertets liv som er skjult med Kristus i Gud, og denne tro er høyere og vissere enn all teologi. Men den troende teolog har likevel trang til å klargjøre for seg åpenbaringens og troens innhold, og her er det rom for kritikk både av hans egen og kirkens trosbevissthet. Det kan tenkes at ting som tidligere ble gjort til trossannheter, vil vise seg ikke å ha noen verdi for troen. Det er karakteristisk at da Heuch skulle nevne eksempler på slike ting, anførte han påstanden om jordens stilleståen! Den troende teolog som galer opp i vilden sky om sin tankes av troserfaringen aldeles ubundne vitenskapelige frihet, han befinner seg i den ynkeligste selvmotsigelse og blir tragisk eller komisk, erklærte Heuch til slutt uten å nevne adressaten. ²⁸Etter referatet av Heuchs foredrag, LK 18981 s. 201—206, 221—26.

«Dette Foredrag fremkaldte ikke ringe Modsigelse», forteller det summariske referat. Senere skulle Heuch oppleve den tort og svie at en stiftskapellan som han hadde ordinert i mellomtiden, senere biskop Johan Lunde (1866-1938), gikk imot ham i Luthersk Kirketidende. ²⁹Johan Lunde, Er troende Theologi mulig som fri Videnskab? LK 18981 s. 307—11. Lunde harsellerte over Heuchs definisjon av fri vitenskap og kom med kritikk over at han overhodet ikke hadde klarlagt hva han forsto med troende teologi. s. 22Denne kunne ikke begrenses til en liten del av det som kalles dogmehistorie. Dens utgangspunkt og forutsetning er bare én kjensgjerning: det i menneskehjertet ved Kristus Jesus formidlede gudsliv. I sin undersøkelse av dette liv og dets forutsetninger må den troende teologi være absolutt fri. Som avskrekkende eksempler nevnte Lunde ikke jordens stilleståen, men den gamle inspirasjonslære og de mange halsbrekkende oppfatninger av Jesu forsoning.

Foredragene i Stavanger 1897 ble trykt i Luthersk Kirketidende og må ha bidratt til å sette sinnene i bevegelse. Året etter fikk Klaveness høve til å svare på det store høstkursus for prester som ble holdt i Oslo 1898 med 220 deltakere fra hele landet. Det var Klaveness som hadde stått for arrangementet, og han holdt åpningstalen nettopp over emnet fri vitenskapelighet på kristentroens grunn, uttrykkelig begrunnet med hva der var fremholdt fra «meget fremragende hold». ³⁰Program i LK 1898H s. 205. Ialt ble det holdt 37 foredrag og 4 innledningsforedrag! Referat sst. s. 303 f. Klaveness foredrag i KoK 1898 s. 518—28. På dette prestekurs slapp også Brochmann til med innledning til samtale om rettferdiggjørelsen, og fra det teologiske fakultet deltok alle professorene aktivt, dog med unntak av Odland. Dette er første gang man kan konstatere at han har skilt lag med sine kolleger, men motiveringen er ikke kjent. Intet tyder på at enigheten innen fakultetet ikke fremdeles var uavkortet, og dette gjelder iallfall i saklige spørsmål. Odland og Lyder Brun var som sakkyndige enige om forkastelsen av Axel Andersens avhandling og delte de ubehagelighetene som fulgte etterpå. ³¹Det hist.filos.fak. fulgte flertaUsinnstillingen fra komitéens to teo logiske medlemmer og forkastet i 1898 en avhandling av adjunkt Axel Andersen (1846—1913), Om Nadveren i de par første aarhundreder efter Kristus. Året etter innbød Andersen det teol. fak. og spesielt Odland og Brun til en offentlig diskusjon om boken, men fikk avslag. Fak.forh.prot. Odlands anm. LK 1899II s. 194 ff., ble angrepet av Andersen, Modkritik, 1900, 56 s. Senere fikk Andersen oppreisning, idet det hist.filos. fak. etter initiativ av prof. Anathon Aall i åpent brev 3/4 1909 erklærte den tid ligere avgjørelse for usaklig. Avh. var i mellomtiden kommet i utvidet tysk utgave og hadde fått atskillig anerkjennelse. NBL I s. 133—35 (Aall), Oscar Jæger, Aandsfriheten ved vort Universitet, 1912, s. 9—16. Fakultetet sto sammen da prester i Bergen ved senere biskop Christen Brun (1846-1917) reiste en strid om det burde stå «helvede» eller «dødsriget» i trosbekjennelsen. ³²En liten pressestrid om helvete kom igang da prester i Bergen, med senere biskop Christen Brun som pennefører, hadde foreslått å erstatte trosbekjennelsens «helvede» med «dødsriget». Fak. uttalte at «dødsriget» visst nok språklig var det mest korrekte, men spørsmålet var ikke av den art at det syntes grunn til å uro menigheten med det, især ikke så kort tid etter at ritualet av 1889 var autorisert. Odland hadde forfattet uttalelsen og ble engasjert i diskusjon med Brun i Mgbl. nr. 714 o.fl., Brandrud i Aftenposten nr. 759 o.fl. med distriktslege Chr. Benneche, og på angrep i Verdens Gang (red.) nr. 249 svarte Michelet på fak.s vegne., og alle hevdet de den samme oppfatning. Saken ble henlagt. Fak.s uttalelse i LK 1900II s. 193 f., jfr. s. 189. I andre saker var fakultetet ikke engasjert. Den mest nærliggende forklaring på Odlands utebliven fra høstkurset 1898 er at dette ikke skyldtes forholdet til hans kolleger, men til møtets leder Klaveness og henger sammen med feiden etter Brochmanns bok, som Odland hadde vært med på å forkaste.

Den lite fruktbare diskusjon om fri forskning aktualisertes ikke lenger på Brochmanns bok, men gled over til å gjelde bibelkritikkens rett. Man kom ikke lenger enn Petersen, Odland og Brun allerede hadde gjort, men forskjellen ligger i at nå ville flere ha et ord med i laget, først og fremst prester, men en og annen røst fra lekfolket kunne også høres. Den konservative opposisjon tok til å bli høyrøstet. Den ene innsender meldte seg etter den annen, og Luthersk Kirketidende s. 23supplerte ytterligere med oversatte artikler. Fremdeles dreiet det seg nesten bare om den gammeltestamentlige bibelkritikk. Mange var betenkelige, ikke minst når det gjaldt skapelsesberetningen og kronologien i GT, altsa slikt som Odland uttrykkelig hadde akseptert. Michelets svigerfar, pastor Storjohann, skrev en hel bok om Mosebøkenes ekthet. Noen forsto bibelkritikkens nødvendighet, men de reagerte på den «overlegne sikkerhet» hvormed bibelkritikerne opptrådte. Andre følte at alt ville ramle sammen hvis ett eneste punkt i Skriften måtte oppgis som historisk.

I sitt foredrag på Stavanger-møtet i 1897 reiste Lars Dahle (1843-1925) spørsmålet om den nedbrytende bibelkritikk virkelig var aktuell i Norge eller om det fremdeles bare var skremsler utefra. ³³Lars Dahle, Den kristelige Apologi, LK 1898I s. 33—41, 49—56, 65—71. Han konstaterte at prestenes forkynnelse var uberørt. Universitetsteologien nevnte han overhodet ikke. Det kan han dengang ikke ha funnet grunn til. De nye radikale idéer fant utbredelse ad en helt annen vei blant folk, nemlig gjennotø oversatte skrifter av Strauss, Renan og Ingersoll hvis meninger Bjørnson hadde utkolportert, gjennom tidsskrifter som «Frie Ord» og «Kringsjaa» eller «Bibliothek for de tusen Hjem», avisene og fremfor alt skjønnlitteraturen. Men endog den sterkt ortodokse Dahle fant å måtte advare prestene mot i apologetiske foredrag å tale mot bibelkritikken, som var for vanskelig både for dem og tilhørerne, eller om profetier og mirakler. Og så måtte man ikke glemme at vi var midt oppe i en vitenskapelig diskusjon som ennå bare var i sin vorden. Dales realisme var dog langt fra enerådende på dette møtet. Prost Th. Helgeby kunne fortelle at han hadde truffet prester som ikke bare hadde forlatt bekjennelsens grunn, men privat lagt for dagen at de hadde brutt med selve kristendommen. Kunne man si slikt på et større prestemøte — og siden i Luthersk Kirketidende — uten å være villig til å komme med nærmere redegjørelse, må man anta at det også ellers kan ha falt mangt et opphissende ord. ³⁴Helgeby i LK 18981 s. 382, jfr. II s. 111 f.

Foredragene på prestemøtet i 1898 ga orientering i moderne teologiske og kirkelige spørsmål, men det var bare Klaveness’ åpningstale som ble sterkt angrepet. Bedre gikk det ham ikke året etter da Klaveness som svar på et brev skrev en både populær og pedagogisk fremstilling av sitt syn på Bibelen. ³⁵Klaveness, Min stilling til Bibelen, KoK 1899 s. 455—65. Han ville skrive skarpt, klart og likefrem, erklærte han, og da ble det virkelig det! Konservativ som Klaveness var, sa han s. 24ikke mer om bibelkritikken og nevnte ikke farligere eksempler enn f. eks. Odland sikkert kunne ha gjort. Men stilen og signaturen var Klaveness’ egen. Han stakk hull på en by11 med denne artikkelen, sa han siden. Men så snudde stormen seg uventet mot M. J. Færden, Heuchs gamle kampfelle og medredaktør, som etterhvert hadde utviklet seg til en velorientert gammeltestamentler. Allerede i 1893 hadde Færden likesom Odland, hans medredaktør dette året, skrevet i Luthersk Ugeskrift om hvordan Skriftens inspirasjon måtte være å forstå på basis av den nye bibelkritikken, som forøvrig ikke hadde kunnet slå ihjel den gamle diktatteori fordi denne vitenskapelig forlengst var avgått ved døden! Færdens løsning var den såkalte åpenbaringsinspirasjonen, som han fant tilknytning til hos Richard Rothe. ³⁶M. J. Færden, Bibelkritiken og Kristentroen, LU 1893 s. 536 ff. (se reg.), spes. s. 583. I 1900 skrev Færden en ny og lang rekke artikler om bibelkritikken og bibelsynet, men det var meget langt fra at de virket beroligende som de var ment. ³⁷Færden, Bibelkritiken og Bibelen, LK 1900I s. 177 ff., II179 ff. Den vidløftige diskusjon i aviser og tidsskrifter vil det føre for langt å gå inn på her. Jfr. G. T. Bakken, NTT 1967, s. 78 ff. Det var tydelig at en utvikling hadde funnet sted som nevnt foran. Mens bibelkritikken, slik universitetslærerne hadde fremstillet den, tidligere bare hadde samlet interesse og lite var blitt motsagt, ble den omkring 1900 møtt med motstand og stridslyst.

s. 243. Kristendommens vesen

I 1900 utkom Adolf Harnacks bok, Das Wesen des Christentums. Senere på året kom den i dansk oversettelse ved religionshistorikeren Edvard Lehmann (1862-1930). I sitt forord krev han at han følte boken hadde ærend til oss i Norden! Det er iallfall sikkert at den fikk følger i Norge.

Harnacks bok inneholdt foredrag som han hadde holdt for 600 studenter fra alle fakulteter i Berlin. Hensikten var å gjøre dem kjent med en moderne kristendomsforståelse på grunnlag av historisk-kritisk forskning. Et par norske teologer var tilstede og hørte foredragene, og en av dem skrev hjem om den virkning de hadde gjort. ³⁸D. A. Frøvig og V. Fliflet. Nome s. 429. V. F., Harnack og Seeberg, LK 1901I s. 393 ff. Siden kom boken i enorme opplag. Det var et faktum som ingen kunne komme utenom, at Harnack gjennom denne sin innsats hadde skapt interesse for og en positiv holdning til kristendommen i store kretser som før hadde stått fremmed for den. Det lå i sakens natur at Harnack s. 25her viste seg fra sin mest moderate side. Men det var nettopp den innflytelse boken øvet ved sin forening av forskningsresultater med varm forkynnerglede, som gjorde den så farlig i manges øyne. Derfor ble den mottatt dels med begeistring, dels med forferdelse. Og snart sto det bitter strid om den i Tyskland.

I Norge var det bare 5 år siden man hadde anført til Lyder Bruns ros at han hadde studert under Harnack, ³⁹Fak.s uttalelse da Lyder Brun 3/9 1895 ble overdratt å forelese i kirkehistorie. Fak.s kopibok. og Luthersk Kirketidende hadde i 1898 gledet sine lesere med at bl. a. Harnack inntok en mer positiv stilling til spørsmål om ekthet og datering i NT enn Baur-skolen. ⁴⁰De nyeste Foreteelser indenfor den nytestamentlige Bibelkritik (red.), LK 1898I s. 174—78. Det var bare Lyder Brun som kritisk hadde imøtegått Harnacks teologi. ⁴¹Lyder Brun i KoK 1894, se foran s. 16. I Norge var det sikkert ikke mange som hadde stiftet bekjentskap med Harnacks tidligere skrifter, endog om man senere henviste til dem, og avgjorte tilhengere hadde han overhodet ikke. Derimot var det på forhånd oppstått en nervøs stemning omkring den gammeltestamentlige bibelkritikk, og så ble man ved Harnacks bok stillet overfor konsekvenser også på det nytestamentlige område, tilgjengelig for menigmann.

Det oppsto ingen livlig diskusjon etter oversettelsen av Harnacks bok. Ser man bort fra intetsigende anmeldelser, var det bare få som lot seg engasjere. Kanskje kom det av at man var lamslått av så meget kjetteri på én gang. Kanskje kom det tvertimot av at de fleste ikke så noen stor fare i en oversettelse av den forholdsvis moderate Harnack, for man hadde sett det som var mer skremmende. Men det gikk i Norge som i Tyskland.

En overveiende anerkjennende anmeldelse av J. J. Jansen (1844-1912) i januar 1901, «En moderne Kristen», fikk store følger. ⁴²Mgbl. 18/1 1901 nr. 35. At Jansen ikke selv delte Harnacks teologiske standpunkt, gjorde han helt klart, men han gledet seg likevel over det positive at Harnack for en stor del dementerte Strauss, og han fant også den historiske delen av fremstillingen så interessant. Virkelig begeistret var derimot Jansen for Harnacks evne til å forkynne evangeliet for nutidsmennesker og i hverdagsuttrykk. Saken var at Jansen i dette følte et slektskap med sine egne forsøk på å hjelpe tvilende begynnere, som man ikke måtte vente straks kunne tro hele Bibelen eller alle dogmene. Senere tilføyet han dog at han savnet en dypere forståelse av synden hos Harnack. Men Jansen hadde kalt Harnack en kristen, og det fastholdt han. Samtidig kom en anmeldelse av s. 26Christopher Bruun, ⁴³Anm. i KoK 1901 s. 68—74. men det var Jansen vreden vendte seg mot.

Felttoget mot Harnack ble åpnet av senere biskop i Oslo, Jens Tandberg (1852-1922), som hadde vært kallskapellan i Kristiansand i Heuchs bispetid og fra 1898 var Jansens etterfølger som sogneprest i Røyken. ⁴⁴Jens Tandberg, Paa gyngende Grund, LK 19011 S 97 ff. og flg. serie av artikler, se reg. Uten å nevne navn, som hans vane var, «forundret» Tandberg seg over den sterke ros fra et hold hvor man i det minste skulle ventet sterke reservasjoner. Tandberg ga likevel Harnack den anerkjennelse at han kanskje ville nå inn til hjerter som ingen andre kunne få åpnet. «Kirkens Herre har Brug for mange Slags Tjenere». Men hovedsaken for ham var å advare mot Harnack, og det skjedde under en omstendelig gjennomgåelse av boken. Tandberg ville dog innrømme at vår kirke hittil hadde gått merkverdig fri for den maskerte vitenskapelige fornektelse som hadde herjet i Tyskland. Snart rykket også Heuch ut i en avisartikkel, men uten ennå å ha fått sin fulle form. Morsomheten «Jesus Josefsen» fantes dog allerede. ⁴⁵J. C. Heuch, Jesus, Mgbl. 7/4 1901 nr. 212. En motsigelse fra Carl Konow (1863-1923), som hadde åtskillig mer sympati for Harnack enn Tandberg hadde, og ville rette litt på dennes fremstilling, virket bare stimulerende. ⁴⁶Carl Konow, Lidt om Harnacks virkelige Standpunkt, LK 1901II s. 262—66, 275—80, jfr. 396—98. Tandbergs svar var sst. s. 309—17, 322 f., n s. 1—7, 17—23. Lyder Brun blandet seg ikke inn i diskusjonen. Polemikk var ikke hans sterke side, og han hadde jo sagt sin mening før. Men det må oppfattes som et forsøk på å nøytralisere virkningen av Harnacks bok, når Lyder Brun i Luthersk Kirketidende på 12 sider presenterte for leserne en forholdsvis ubetydelig bok av Fritz Barth (1856-1912), som gikk imot Harnack på de fleste punkter, og når det gjaldt jomfrufødselen gikk Brun både mot Harnack og Barth. ⁴⁷Se note 11. Omtrent samtidig ble Harnacks bok anmeldt av Jens Gleditsch (1860-1931), som i sin saklige tone ikke var mindre kritisk. ⁴⁸Anm. i NTT 1901 s. 164—73.

Et av de mange tyske motskrift, av Wilhelm Walther (1846-1924), ble oversatt av Birger Hall. Sigurd Odland skrev et forord, hvori han tilkjente Harnack et oppriktig ønske om å hevde kristendommens sak. ⁴⁹W. Walther, Harnacks «Kristendommens Væsen», 1901, 174 s. Odlands forord datert juni 1901. Samtidig anm. av Tandberg i Mgbl. 27/6 1901 nr. 394, av Heuch i Mgbl. 22/9 1901 nr. 584. Harnacks bok ville ha betydelig apologetisk verd overfor de mange som var blitt fremmede for kristendommen, og man måtte håpe at det hadde lykkes å føre flere eller færre av dem inn i forgården. Men der holdt han dem fast. For dette var ikke den sanne kristendom, men den gamle rasjonalismes trias, Gud, dyd og udødelighet, i modernisert skikkelse, «et grundstyrtende angreb paa selve den s. 27kristne menighedstro». — «Det er to himmelvidt forskjellige, ja i dybeste grund hinanden modsatte kristendomsopfattelser, der her staar overfor hinanden.»

Hvor farlig Odland har ansett situasjonen for å være, fremgår best av at han fra juli 1901 overtok redaksjonen av Luthersk Kirketidende. I sin tiltredelseserklæring bebuder Odland en tid med sterke brytninger i stedet for den lune ro som hittil har hersket i den kirkelige diskusjon. ⁵⁰Red. art. LK 1901H s. 7—12. Overalt frykter man for «den nye teologi», og det gleder han seg over, men man må skjelne, for det dreier seg om delvis motsatte strømninger. Dette er tilfellet i bibelkritikken, hvor vitenskapen må ha sin frihet, men ikke til å trenge inn på troens enemerker. Han kjenner personlig bibelkritikere som går langt i avvikelser fra tradisjonelle oppfatninger, men dog ikke viker tilbake for å avlegge et fulltonende vitnesbyrd om sitt evangelisk-lutherske trosstandpunkt. Med navn nevnes bare Harnack, som ble kalt en av den Ritschl’ske retnings ytterligstgående representanter. Enestående visstnok i hele den evangeliske verden, påsto Odland, er den Harnack-kultus som vi har vært vitne til fra hold hvis positive trosstandpunkt man ikke har rett til a nære tvil om. Dermed hadde Odland utpekt seg selv som feltherren, og Jansen foreløbig som fienden.

Klaveness sørget for at konflikten fikk et noe annet forløp enn det fra først av så ut til. Han skapte liv i leiren på den 10. alminnelige lutherske konferanse i Lund september 1901 ved sitt foredrag om «Den moderne indifferentisme og kirken». ⁵¹KoK 1901 s. 449—65. Referater fra møtet i LK 1901II s. 202—206, 420—24. Det var en variasjon av hans gamle tema, evangeliet forkynt for nutiden. Men til denne forsamling av nordiske og tyske teologer fant Klaveness det naturlig å tale om kirkens egen skyld, mens de andre nok hadde ventet at han skulle refse tidens vantro. Det er forkynnelsen som især jager det moderne menneske bort fra kirken. Han nevnte prekenjargon og prekentone, men hevdet også at de trinitariske og kristologiske dogmer er utilgjengelige for moderne mennesker, forsoningslæren med saliggjørelsens orden og satisfactio vicaria skaper floker som de ikke kan greie osv. Forkynnelsen svever over hodene på tilhørerne når man utvikler det kirkelige læresystem for dem. Det er ikke meget det store fler tall kan ta imot av religiøs sannhet. Altfor ensidig holder forkynnelsen seg til syndenøden, som det alminnelige menneske lite kjenner til. Klaveness anbefalte å vekke syndserkjennelse ved å preke s. 28loven, men loven er moralen. Diskusjonen etterpå ble livlig, og Klaveness ble ofte avbrutt av tilrop, især fra tyskerne som visst fryktet innflytelse fra Harnack. De forlangte at Klaveness skulle «bekjenne» den objektive forsoningslære, og de krevet en protestresolusjon vedtatt. Til gjengjeld feiret unge svenske teologer Klaveness med en fest.

Da Klaveness kom hjem ble han møtt med mislyden fra Lund igjen. Odland var misfornoyet med at Klaveness hadde brukt uttrykket «den i mange henseender fortræffelige Harnack», selv om dette bare var i forbigående og som innledning til en beklagelse av at Harnack ikke hadde kunnet tilegne seg menighetens tro på Jesus Kristus som Guds enbårne sønn, unnfangen ved den Helligånd og oppstanden tredje dag fra de dode. ⁵²Sogneprest Klaveness’s Foredrag (red.), LK 1901II s. 314—28. Han fant det overraskende at Klaveness uten foranledning grep leiligheten til i såpass sterke ord(!) å rose en mann som hørte til troens mest avgjorte fornektere. Men Klaveness hadde dog iallfall i dette foredraget (!) avgjort tatt avstand fra Harnack. Det er tydelig at uviljen mot den tyske erkekjetter hadde tiltatt siden Odland og Tandberg begge hadde innrømmet ham en liten captatio benevolentiæ. På den annen side ville Odland ikke benekte at etter vår statskirkelige ordning måtte prestene i vesentlig grad være evangelister. Men dette krav måtte ikke gjøres gjeldende ensidig eller i første rekke som av Klaveness, for våre prester er først og fremst eller iallfall i like grad lærere i og for den troende menighet, og det må ikke glemmes, sa Odland, at kirken ikke minst løser sin oppgave ved at der dannes en åndsfylt menighetskjerne. Av de kirkelige dogmer høres snarere for lite enn for meget, så av dem skal de indifferente ikke kunne føle seg besværet. Odland imøtegikk også saklig Klaveness’ tidsanalyse.

I motsetning til tyskerne i Lund fastslo han likevel at Klaveness i sitt foredrag ikke hadde fornektet troen på Jesu soningsdød, men han mente at det velmente forslag ville føre til en faktisk fornektelse av dette sentrale punkt i evangeliet.

Odland satte altså kampen om forkynnelsen i sammenheng med spenningen i kirkesynet. Skulle prestene preke slik at de fikk flest mulig i tale, eller skulle prekenen være til oppbyggelse for den faste flokk av troende? Odlands eget standpunkt var ikke ensidig, men heller ikke uten slagside. Om det til da hadde foregått en utvikling i hans kirkelige oppfatning, er uoppklaret. Problemet var fremdeles hvordan man best skulle s. 29møte tidens vantro, eller med den nye språkbruk om kirke og kultur. Her skiltes veiene. Før er nevnt at Færden allerede i 1888 hadde fryktet for at Petersens syn ville føre til en viss likegyldighet overfor kirkens dogmer. Advarselen mot å la dogmene dominere for meget i forkynnelsen var det konkrete utslag av «den nye teologi». Noe kjetteri lot seg ikke påvise, men en vektforskyvning hadde funnet sted. Som vi har sett tilhørte Odland som bibelforsker avgjort den nye tid. Forsiktigheten delte han med de andre. Det var utenfor sitt eget fagområde han nå fant grunn til frykt for utviklingen. Hva var grunnen? Naturligvis må Odland lenge ha kjent Harnacks teologi, selv om han ikke hadde tatt til gjenmæle mot den slik som Lyder Brun. Det kan tenkes at den strid som var oppstått i Tyskland har skremt ham, men feiden om Apostolikum kan man ikke se hadde gjort det. Forklaringen må vi finne i de hjemlige forhold. Den opphissede stemning omkring bibelkritikken, også i Odlands form, hadde stadig grepet mer om seg. Brochmann-feiden, som i seg selv var urovekkende, hadde ført til en prinsippdebatt som Odland hadde unnlatt å ta del i, men neppe var uberørt av. I sammenheng med dette var det kommet nytt liv i de gamle kirkeorganisasjonstanker som hadde hvilt i mange år (fra 1889). ⁵³Se översikten i Kirkekommissionen av 1908, IV., 1911, s. 30 ff. Mens mange til å begynne med holdt på en frivillig menighetsorganisasjon, gikk Odland som redaktør av Luthersk Kirketidende inn for å arbeide for en forandring av kirkens forhold til staten og fastholdt kravet om et bekjennelsesløfte som vilkår for stemmerett. ⁵⁴Lyder Bruns far, sgp. Johan Nordal Brun (1839—1909) var foregangsmann og fikk allerede i 1899 istand et frivillig menighetsråd i Sagene. LK 1900I s. 81—84. Ved prestekonferansen i Trondheim i oktober 1900 inn ledet senere domprost Carsten Hansteen (1856—1923) om emnet, og et arbeidsutvalg ble nedsatt med J. N. Brun som formann. Organisasjons saken ble også brukt som argument da konferansen vedtok stiftelsen av landspresteforeningen! LK 1900II s. 295 f., 326 ff. Jfr. C. M. Eckhoff, Frikirken eller kirkens frigjørelse, KoK 1899 s. 361—69. Gustav Jensen, Kirkelige Idealer, LK 1900I s. 296—302. C. Hansteen, Om Gjenoptagelsen af Arbeidet paa vor Kirkes Organisation, LK 1901I s. 6 ff. Th. Kielland, Om Gjenoptagelse, LK 1901II s. 261—63, med henv. til de 5 presters sep. opprop med samme tittel, 15 s. Herimot fremkom Odlands innvendinger 9/11 1901. LK 1901II s. 297—300 (red.). Det vil føre for langt å komme inn på dette her, men hovedsaken er at kirken igjen var under debatt. I den nye forkynnelsen mente Odland å øyne et annet syn på kirkens oppgaver. Dertil kan komme personlige irritasjonsmomenter som ikke lett lar seg påvise. Sikkert er det at man fra den «lune ro» kom opp i en kjetterjakt som utmerket seg ved at der ingen kjettere var. Da utbyttet måtte bli magert, holdt man seg til Harnack og til de menn som ikke drastisk nok hadde tatt avstand fra ham. Foreløpig var det bare folk utenfor fakultetet.

Gjennom den vanlige pressediskusjon og tallrike småskrifter var det blitt åtskillig publisitet omkring kirkestriden. Heuch hadde bidratt ved år etter år å ta opp stridsspørsmålene på sine stiftsprestemøter og etterpå utgi foredragene i trykken. Det var likevel litt av en epoke i vår kirkes historie da man i november 1901 forela et lærespørsmål for et kirkelig møte av s. 30lekfolk. De frivillige stiftsmøter var blitt til i kirkeorganisasjonssaken, og det 15. i rekken med 800 deputerte behandlet også denne sak, men dessuten spørsmålet «Trues Kirken ved vort Aarhundredes Begyndelse af en ny Rationalisme?» Innledere var J. Tandberg og J. Gleditsch. ⁵⁵Innbydelse okt. 1901, LK 1901II s. 256, referat sst. 352—59, 368—75, Mgbl. 26/11 1901 nr. 737. Tandbergs foredrag LK 1901II s. 328—34, 337—48, Mgbl. nr. 751. Saken angikk hele den troende menighet, mente Tandberg, og selv ville han nærmest tale som en lekmann. Med agitatorisk kraft talte han mot dem som ville møte et naturalistisk livssyn med å gå på akkord med motstanderne. Sin vane tro nevnte han ingen navn, men Jansen fikk likevel stå til rette for sin anmeldelse igjen. Hovedanklagede var Harnack. Ofte synes det tvilsomt om Tandberg siktet til Tyskland eller Norge. Det siste skulle være tilfellet da han sa: «Jeg ser, man rask væk gaar ud fra, at Kristus ikke selv har krævet guddommelig Værdighed» og så siterte «en af vore norske Theologer», som skriver:- «Jesus er et Menneske, og intet andet end et Menneske» etc. Naturligvis svirret ryktene etter dette, og bl.a. ble Michelet utpekt som den norske teolog. Men det viste seg at sitatet stammet fra en brosjyre «Ny Grund» (1897), hvori O. C. Breda (f. 1867) gjorde rede for de grunner som hadde beveget ham til etter få år å nedlegge sin prestetjeneste. Ovenikjøpet erklærte Tandberg at han hadde talt om tyske forhold. Da det ble fremholdt at det var blitt tolket om norske, hevdet Tandberg at oversettelsen av Harnack ville skape tilhengere også i Norge, og så måtte Jansen gjennomgå igjen. ⁵⁶Tandberg i LK 1901II s. 339. Olaus C. Breda (1866—1924), pers.kap. i Grønland, Oslo 1892, nedla sitt embete frivillig og redegjorde for sitt syn i Ny Grund, 1897, sit. s. 78. Anm. av Chr. Bruun i KoK 1898 s. 195—202. Diskusjonen mellom Michelet og Tandberg i Mgbl. 8—22/12 1901 nr. 772, 781, 791, 819 og 825 førte til at Michelet krevet grei beskjed ang. den «truende rasjonalisme», men Tandberg kunne bare anføre anmeldelsene av Harnack. Dermed krevet Jansen ham til regnskap. Mgbl. 5/1 1902 nr. 8 og 19/1 nr. 37, Tandberg 12/1 nr. 22, hvorpå Heuch grep inn og stillet Jansen spørsmål til besvarelse i Vestlandsposten. Se ndfr. s. 37. I sin nidkjærhet førte man en kamp mot en innflytelse man fryktet ville komme. Spørsmålet var om denne fremgangsmåte ville føre til det 'mål man ønsket.

Gleditsch’ foredrag var akademisk i sin form, utredende etter sitt innhold. Heuch (som ikke var tilstede) trodde det hadde gjort virkning på forsamlingen, men det er vel rimeligere å frykte for at det lå for høyt for de fleste. ⁵⁷Gleditsch’ foredrag LK 1902I s. 2—8, 17—23, 40—44, Mgbl. 1901 nr. 751, 767. Mod Strømmen s. 82f. Gleditsch talte om hva rasjonalismen hadde vært, de varige frukter som hadde fulgt med den og hvorledes den var blitt avløst. Han forklarte at bibelforskningen hadde livets rett og var til gagn for kirken. Den nye forkynnelsen ville ha det menneskelige ved Jesus Kristus frem ved siden av det guddommelige. Den var ingen partisak her i landet, men en mer eller mindre tydelig tilbøyelighet og måtte forståes ut fra motsetningen til fritenkeriet. Det var 20 år siden Ritschl ble kjent i Norge, og Harnack var heller ikke noen årsunge just. Begge representerte i Tyskland en formidlingsteologi, som Gleditsch både karakteriserte og s. 31kritiserte. Mens den tyske kirkestrid i 1890-årene om trosbekjennelsen knapt hadde gitt gjenlyd i Norge, var derimot forsøkene på å bygge bro mellom den alminnelige tankegang og kristentroen tatt opp og fortsatt f. eks. i Johnsons pistikk, på samme måte som i Franks hovedverk. Gleditsch protesterte mot dem som skulle ha alt her i landet til å passe inn i ett eller annet tysk skap. I vår enkle bibelteologi hadde vi i Norge et vern mot rasjonalismen.

Det var nok Tandberg som gjorde det sterkeste inntrykk på forsamlingen. Men han hadde ikke nevnt navn. Da opptrådte en i kirkestriden meget skrivende lærerinne, frk. A. D. Bassøe, og forsikret i en artikkel at lekfolket lenge hadde fryktet for en ny rasjonalisme, og hun ville ikke vike tilbake for å nevne navnene! ⁵⁸Et Lægmandsindlæg i «Kirkestriden», Landsbladet 22/2 og 26/2 1902 nr. 45, 48. Det begynte med at Klaveness i 1898 ville innvie lekfolket i bibelkritikkens mysterier, og så fortsatte det med Konow, Færden osv. Harnack var blitt lest fra perm til perm. Det interessante ved dette er å se hva som hadde gjort inntrykk, og hva som ikke hadde gjort det. Frk. Bassøe synes å være i lykkelig uvitenhet om at det slett ikke begynte med Klaveness, men derimot med Odlands artikkel i 1893. Hun var dog neppe den eneste som var uvitende om Odlands virkelige standpunkt.

Polemikken ble ført videre og motsetningene skjerpet, da Klaveness skrev om «Hvad er evangeliet?» i januar 1902, ⁶⁰KoK 1902 s. 1—9. og Odland holdt foredrag om samme emne i Kristiania presteforening samme måned. ⁶¹LK 1902I s. 86—94, 98—104, 113—19. Klaveness’ svar KoK 1902 s. 130—37. Odland sst. s. 261—66, 273—78, 289—94. Men da Odland holdt et nytt foredrag om evangeliet på Den norske kirkes presteforenings første generalforsamling i Oslo i oktober, ⁶²Se note 88. var situasjonen blitt en helt annen.

s. 314. «Mod Strømmen»

Etter et par artikler som forvarsler blåste J. C. Heuch for alvor i basunene da han skrev «Mod Strømmen», som utkom i begynnelsen av september 1902. ⁶³Heuchs artikler: Jesus, Mgbl. 7/4 1901 nr. 212, anm. av Walthers bok sst. 22/9 nr. 584, Kristi profetiske Gjerning I—II, sst. 15/12 og 22/12 1901 nr. 794, 817. — Mod Strømmen, 1902, 240 s. Forordet datert 26/4 1902. Boken hadde vært i trykken 2 mdr. 19/7 1902 da Tandberg omtaler den i LK s. 471. Den var trykt 5/9 da Jansen ville rette «En feil» Mgbl. 1902 nr. 528. Heuch kalte lekfolket til kamp mot de prester som tilhørte den «nye forkynnelse». Skriftet var beregnet på menigheten og på teologer bare forsåvidt de tilhørte menigheten, sto det i forordet. I samsvar med skriftets folkelige karakter var selv de enkleste fremmedord forklart i en note, men motpartens oppfatninger var langt fra s. 32utredet med en tilsvarende omhu, og ikke sjelden røbet forfatteren at han hadde vært ute av stand til å forstå hva de angrepne hadde skrevet. Det falt i Odlands lodd å fortelle Heuch dette.

«Mod Strømmen» var et verk av en syk mann. Heuch skrev selv senere at han hadde skrevet boken fordi han følte at han kanskje snart skulle dø, og så ville han si fra med all den kraft han eiet. ⁶⁴J. C. Heuch, Hvorfor jeg skrev «Mod Strømmen», Fra bøgernes verden 1903 nr. 1, og LK 19031 s. 220—22. Vil man være rettferdig, må man være oppmerksom på dette. Ellers ville dommen bli for hård. Heuchs oppriktighet er aldri dratt i tvil. Men det har gått hårdt utover hans motparter. Den umiddelbare reaksjon på «Mod Strømmen» var at Heuch ble overveldet av takkeskrivelser og takkeresolusjoner fra lekfolket. Blant teologene var det derimot neppe én eneste som var helt enig med ham, klager Heuch selv, ikke engang blant hans meningsfeller. ⁶⁵Svar s. 18 f. Mest knusende var kanskje Odlands dom, som dog fremkom under de aller hjerteligste takksigelser og forsikringer om enighet i hovedsaken. De angrepne svarte spakt og innskrenket seg til forsvar og forklaringer. Dels har de ment at angrepet lå for lavt og har ikke forstatt hvor farlig det skulle bli. Dels hadde de den delikate oppgave å skulle møtes med en sykelig mann i høy alder, som sto høyt i anseelse blant lek og lærd, og dertil var beskyttet av en biskops høye stilling.

Tandberg hadde gått som katten om varme grøten for å unngå å nevne navn og dog påvise at den norske kirke var truet av en ny rasjonalisme. Der var ellers mange som var av den mening etter at oversettelsen av Harnacks «Wesen» var kommet, idet man med «rasjonalisme» forsto en radikal teologi av Harnacks type. Det var bare det at Harnack ikke hadde noen meningsfeller i Norge. Men man fryktet de farlige «overgangsteologer» som skulle bane vei for en enda farligere «rasjonalisme». I «Mod Strømmen» oppga Heuch navnene på en del av dem: Chr. Bruun, Thv. Klaveness, J. J. Jansen, Lyder Brun og Jens Gleditsch. En del andre hadde Heuch av hensynsfullhet (!) ikke nevnt navnene på, men gjenga sitater fra dem. Og Heuch hadde ikke gått over bekken etter vann. Grunnlaget for anklagene var artikler og foredrag som de angrepne hadde holdt i de siste år. De var ofte av polemisk art. Slike publikasjoner måtte gjelde som representative for deres standpunkt. Og det var enda ikke det verste. Noen av de anklagede så seg nødt til å rykke ut med en erklæring om at de ikke s. 33kunne vedkjenne seg Heuchs gjengivelse og fortolkning av deres uttalelser. De betegnet boken som «ganske feilagtig og misvisende». ⁶⁶Se ndfr. s. 45 f. Hvem hadde sa rett? Var der noe faktisk grunnlag for å reise en kirkekrig?

Heuch hadde lagt merke til at det var blitt alminnelig å tale om «religion» og ikke om «kristendom», og forklaringen fant han i en kanskje ubevisst tendens til almenreligiøsitet. Han begynte med en visitt hos Klaveness, som i Lund hadde uttalt at et milligram sannhet som var levende tilegnet, var mer verdt enn et helt læresystem, uforstått og utilegnet. Heuch parerte med at når et milligram sannhet ble utgitt for å være den hele sannhet, ble det forvandlet til et kilogram usannhet! Nei, si det så det blir klart som rasjonalismens rene vann: «Vi vende tilbage til de store, enkle religiøse Grundidéer: Gud, Moral og evig Tilværelse, og se i Kristendommen kun en af Monotheismens mange Former, rig paa Sandheder fremfor nogen anden, men alligevel just i Alt det, som gjør den til særegen Religion, et Produkt af Historien, opstaaet i Tiden og derfor ogsaa dømt til at gaa under i de skiftende Tider.» ⁶⁷Mod Strømmen s. 13 f. Denslags «sitater», utstyrt med anførselstegn og tildiktet sine antagonister, hadde Heuch alltid en svakhet for, og i denne boken var det ikke få av dem. For dem som slik så sine standpunkter forvrengt, var det til liten glede.

Heuch likte ikke emnevalget på stiftsmøtet, for han mente at spørsmålet var om den norske kirke var truet av rasjonalisme, ikke kirken verden rundt. Skulle man få vite det, måtte man legge frem uttalelser av de rasjonaliserende teologer, og da ville stiftsmøtet bli forvandlet til en domstol som disse ble stevnet for og dømt av! ⁶⁸MS s. 81 f. Til tross for denne kritikk av stiftsmøtet skrev Heuch «Mod Strømmen», hvori han selv opptrådte som etterforsker, anklager og dommer, med en ubestemt krets av lesere blant lekfolket som meddommere, mens de anklagede bare ble «forhørt» gjennom små skriverier og foredrag.

For å bevise hva han hadde sagt, ville Heuch føre «vitner». Den første av dem var Jens Gleditsch, hvis foredrag på stiftsmøtet, især tredje del om den nye forkynnelse, var eneste anklagepunkt. ⁶⁹MS s. 82—88. Selv en skarp krysseksaminasjon ville vanskelig få meget ut av Gleditsch, mente Heuch, men så ville det være så meget mer betydningsfullt om også han ble nødt til å vedgå at grunnklangen i den nye forkynnelse var rasjonalistisk! Tross tydelig uvilje og forblommete ord hadde heller ikke s. 34Gleditsch kunnet unngå å svare iallfall delvis på dette i omtalen av den nye forkynnelses eiendommelighet — etter Heuchs analyse av hans ord. Også hos Gleditsch fant Heuch uttalelser som pekte i den retning at det som var tilsiktet med den nye forkynnelse av Jesu menneskelighet, var å gjøre ham akseptabel iallfall som menneske for dem som ikke ville se hans guddomsherlighet. For å vinne de frafalne for Guds kjærlighet tiet man om denne kjærlighet i dens høyeste åpenbaring. Det var «smukt indpakket Rationalisme», sa Heuch. Noen av Harnacks kjetterier hadde Heuch ikke kunne beskylde Gleditsch for. Det var innflyteisen på den nye forkynnelse det dreiet seg om. Denne hadde Gleditsch forsvart med at det ikke kunne nytte å preke om synd og forsoning når fornektelsen gjaldt om det overhodet finnes en levende Gud og kristen moral. Da måtte man gå ned til grunnvollene. Noen strid mot Kristi guddom og forsoningsdød hadde Gleditsch overhodet ikke hørt hadde forekommet, og selv sluttet han med foran Harnacks bok å sette Chr. Bruuns enklere bok om Jesus, fordi denne i troen fulgte ham til oppstandelse og guddomsherlighet. Men slikt overså Heuch. For ham var det å vende tilbake til grunnvollene å sette sin egen tro i fare og villede den troende menighet, idet man innbilder seg å hjelpe de vantro.

3 — Kirkestriden i Norge

Heuch følte seg sikrere i sin sak overfor sitt annet «vitne», Thv. Klaveness, hvis før omtalte foredrag i Lund 1901, «Den moderne indifferentisme og kirken», var beviset. ⁷⁰MS s. 88—98. Han fikk atskillig mer ut av foredraget enn Odland hadde gjort: «Her finde vi med Styrke udtalt, at det er nødvendigt for at vinde de Vantro at indskrænke Forkyndelsen af Frelsessandheden til det Yderste, om det saa var til et «Milligram Sandhed». Her finde vi med rene Ord Evangeliet defineret som Jesu af ham ved hans Død beseglede Lære om Guds Faderkjærlighed og Villighed til at tilgive sit angrende og lydige Barn. Men her finde vi ogsaa, som af mig angivet, denne vore norske Overgangstheologers Eiendommelighed, at de, samtidigt med, at de lægge tilside den største Del af den kristelige Tros Indhold som overflødigt og ubrugeligt, beholde enkelte Trossætninger, der imidlertid, løsrevne fra sin Sammenhæng, væsentlig kun have Betydning som Dekorationer, tjenlige til at skjule Rationalismens Nøgenhed.» Bare almenreligiøsitet og forkynnelse av «Guds Alfaderlighed» fant Heuch hos Klaveness, og foredraget var hans kilde. Det avgjørende bevis fant Heuch i s. 35bemerkningen, «den i mange henseender fortræffelige Harnack», som Klaveness lett henkastet hadde latt falle i Lund. Heuchs eksegese gikk ut på at det måtte være som veileder i kristendommens vesen Harnack var så fortreffelig. Større betydning har altså ikke troen på Kristi guddom for Klaveness, konstaterte Heuch. Den nye forkynnelses frelsesvei er rasjonalismens, men kristendommen har et så «hvast» tak i dens menn at de beholder noen kristelige dogmer, som dog viser seg å være tomme prydelser, uten større livsverdi. Senere i boken forsikret Heuch «høitidelig» at han aldri hadde felt noen dom over sine motstanderes gudsforhold. Det var forkynnelsen det gjaldt. Ja, han kunne godt forstå at Klaveness kunne komme på den tanke ved en ny og etter hans mening lettere tilgjengelig forkynnelse å drage tidens gudløse barn til Gud, selv om Heuch mente at lekemidlet var verre enn sykdommen. Man kunne godt tenke og lære vrangt uten å være seg sin villfarelse bevisst. Som i tilfellet Brochmann gjorde dog forsikringer av denne art liten virkning. Dertil hadde Heuch tatt munnen altfor full.

Nivået i argumentasjonen ble ytterligere senket overfor det tredje «vitne», Lyder Brun, som Heuch fremhevet bare var 29 år gammel da han skrev «Om de fire evangelier, deres egenart og betydning» i 1899. ⁷¹MS s. 98—106, jfr KoK 1899 s. 515—26, 620—27. Det var dog ikke avhandlingen Heuch tok til motmæle mot, selvom det neppe er tvil om at Lyder Brun med all sin konservatisme har irritert ham ved å fremheve evangelielitteraturens betydning som kilde og norm for den kristologiske erkjennelse og særlig erkjennelsen av Jesu sanne menneskelighet. Bruns mål var klart nok å gi en teologisk begrunnelse av den nye forkynnelse, og han samlet resultatet i noen slutningsbemerkninger. Det var dem Heuch gikk til angrep på, for i dem fant han hverken lærdom eller vitenskap, bare den unge manns mangel på livserfaring! Med sin omtendelige stil har Lyder Brun villet gardere seg mot alle innvendinger, men dette utelukket ikke en raskt lesende biskops misforståelser. Når Brun sa at det både var doktrinært og «methodistisk» å sette som mål for forkynnelsen at den skulle utvikle den kristelige lære som et trostankenes system og følgelig kreve at enhver preken skulle inneholde og ha sitt tyngdepunkt i «de høieste trosudsagn om Kristi person og verk», svarte Heuch at han aldri hadde hørt at metodistene (!) krevet noe slikt, og at en slik preken måtte komme til å vare fra mor s. 36gen til aften! Da Brun sa at det for predikanten ville bety «en stadig fristelse til at bevæge sig paa omraader, som hans egen troserfaring og troserkjendelse kanske endnu ikke omspænder eller er naat til», pekte Heuch indignert på ordinasjonsløftet og fant det ufattelig at Brun ikke rådet en slik prest til å ta avskjed. Brun nevnte også hensynet til den brogete tilh∅rerskare med mange forskjellige trosstandpunkter og mange uklare og s∅kende, som gjorde det «baade nødvendigt og berettiget, at den kristelige forkyndelse ogsaa sætter sig ringere og mere foreløbige maal, at den — i større eller mindre udstrækning — nærmest tager sigte paa at skjærpe den sædelige bevidsthed og at vække den religiøse trang, at prente Jesu billede ind i hjerterne, saa de ikke kan slippe det igjen», og her skulle så den evangeliske beretning ha sin plass. Men Heuch fant dette gåtefullt. Etter hans oppfatning ville Brun at presten foreløbig ikke skulle ta hensyn til menighetens tro, men bare til dem som ingen tro hadde, for å «bringe irreligiøse Mennesker over til religiøs Rationalisme, — et Maal, som er saa rimeligt for Prof. Bruns rationalistiske Lærere, hvis ligefremme Tolk han her er, men saa urimeligt for ham, som bekjender sig som troende Kristen.» Foreløbig verdiget Lyder Brun ham ikke svar.

Dermed var Heuch ferdig med sine egentlige «vitner». Men han hadde meget mer å fare med. En rekke av dem som hadde våget å delta i tidens diskusjon ble trukket frem og fikk en tilsvarende behandling uten at deres navn ble nevnt. Her skal bare nevnes at Heuch ennå ikke var ferdig med Jørgen Brochmann, men presenterte ham som en prest med moraliserende preken. ⁷²MS s. 35 ff. En gjengivelse av et foredrag om troen som livets kraft hadde ikke inneholdt noe om hvilken tro det var som ga en slik kraft, og så tenkte Heuch: «Kanske den Tid ikke er saa langt borte hos os heller, da vi faa høre, at det Intet gjør, om Jesu Opstandelse aldri er skeet, naar vi bare tro, den er skeet.» Det var et foredrag av Fredrik Petersen som hadde satt Heuchs tankevirksomhet i sving på den måten, men så hadde han da heller ikke lest det trykte foredrag, men bare et kort avisreferat! ⁷³MS s. 41, jfr Michelet i Mgbl. 11/12 1902 nr. 733.

Chr. Bruun fikk en noe blidere behandling av Heuch for sin korte artikkel «Jesus av Nazaret», enda denne var fremkalt av Heuchs artikkel «Jesus», begge 1901. ⁷⁴MS s. 177—94, jfr Svar s. 17. Bruun i KoK 1901 s. 260—65. M. J. Gjessing, Stavanger Amtstidende 27/10 1902 nr. 249. Bruuns tidligere bok «Om Jesus som Menneske» (1897) hadde han ikke s. 37lest. Men også hos Bruun fant Heuch det for troende nynorsk teologi aldeles eiendommelige, at man foreløbig vil omdanne den kristelige forkynnelse til en mer eller mindre ideal rasjonalisme, for så å få den religionsløse mengde til å ende som troende kristne.

Verre var den medfart J. J. Jansen fikk. Det var fremdeles hans delvis rosende anmeldelse av Harnacks bok som gikk igjen, og denne gang ble det påtalt at han (overfor Tandberg) hadde kalt Harnack «en meget rationalistisk Kristen». «For mig er det som at tale om en muhamedansk eller en hedensk Kristen», erklærte Heuch, og stillet Jansen spørsmål som han skulle svare på i «Vestlandsposten», så det kirkelige lekfolk kunne se hvordan de kirkelige ledere forsvarte sine ord. ⁷⁵Se note 56. MS s. 250—72. Jansen, Oplevet og tænkt s. 217—19. Heuchs spørsmål i Vestlandsposten 21/1 1902 (ref. MS s. 252 f.), Jansens svar sst 5/2 1902. Diskusjonen i Mgbl.: Jansen, En Feil, 11/9 1902 nr. 528; Et lidet Spørgsmaal, av En Præst, sst. 25/2 1903 nr. 104; Fra Jansen 28/2 nr. 110; Heuch, Svar til «En Præst», 3/3 nr. 117; Jansen, «Mod Strømmen» s. 262 flg., 5/3 nr. 123; samme, Kritik og Studie, 12/3 og 15/3 nr. 138, 147; Heuch, «Eftertryk forbydes», 30/3 nr. 157. Naturligvis var Heuch utilfreds med svaret, men mest oppbrakt var han over at han selv ble angrepet av prester og lekfolk for denne fremgangsmåte. «Om min Person dreiede hele Striden sig», klager han såret. Jansen hadde satt «Eftertryk forbudt» på artikkelen, for han tenkte å skrive om det samme i «Morgenbladet» etterpå. Men Heuch fikk det til at det var for å hindre at flere lekfolk enn nødvendig fikk vite dette om den rasjonalistiske kristne! Og denne sin egen insinuasjon utnyttet han, og sine motmenn tilla han denne ytring: «Nei, nei! Faar Lægfolket kjende vor Lære, da løbe de fra os Allesammen.» Da sammenhengen ble opplyst, var Heuch uvillig til foreta rettelser i de følgende opplag, for han ville ikke bli stående som den der gjorde urett da han skrev sin tekst. Derimot tilbød han å ta Jansens opplysning inn i et forord, men bebudet at i så fall ville nye angrep samtidig komme! Men Jansen syntes han hadde fått nok. «Heuch er psykologisk seet et Barn», skrev Jansen, og han formante: «Skriv lidt mere hensynsfuldt, lidt mindre æggende og hidsende.» Og Jansen minnet især om skriveriene mot Klaveness. Og han minnet om Heuchs komiske begavelse, i hans gjerning som i de seneste skrifter, og sa: «Og mon den ikke forsonende forklarer adskilligt af disse drastiske Modsætninger, disse dristige, undertiden næsten barokke, Sammenstillinger og Paastande, som har stødt enkelte.»

Det var ikke ved noen teologisk tyngde, men ved sin demagogiske karakter at Heuchs «Mod Strømmen» fikk sin historiske betydning. Derfor og fordi dette ikke sjelden har vært stukket under stolen, har det her vært nødvendig å gå så vidt s. 38inn på denne side ved saken. Om dette skrift er det mest overfladiske, uvederheftige og hensynsløse som har vært prestert i teologisk-kirkelig debatt i Norge, skal være usagt, men meget nær er det iallfall. Man må innrømme, selv om det til tider kan være vanskelig, at Heuch var i god tro og aldri selv var istand til å innse at han hadde urett. Det han ville var å engasjere lekfolket til teologisk kamp, og dertil hadde han den rette agitatoriske kraft. Når han skrev var han polemisk énsidig, og teologisk var han så konservativ at endog Gisle Johnson i ett tilfelle hadde vakt hans misnøye. Slik skriver han selv i brev til Gerhard Gran i 1900. ⁷⁶Samtiden 1915 s. 478—80.

Realiteten i Heuchs anklager svarte ikke til de sterke ord. Ser man bort fra biskopens barokke tilbøyeligheter, står der ikke stort annet i «Mod Strømmen» enn det Odland i en sakligere tone allerede hadde innvendt mot Klaveness’ foredrag i Lund. Virkningen var derimot en helt annen. Heuch tålte ingen ros eller anerkjennelse av Harnack, men han påsto ikke at noen av de angrepne dogmatisk sto på linje med denne, og likesom Odland kunne han endog forsikre om det motsatte. Mens frykten for en ny «rasjonalisme» var vanlig etter fremkomsten av oversettelsen av Harnacks bok, mente Heuch å kunne bevise noe mer om forholdene i sin samtids Norge: «Rationalismen forkyndt af kristelige Mænd, der ikke selv vide, hvad de gjøre.» Denne tese ville han bevise ved en prosedyre som skulle godtgjøre at den nye forkynnelse var rasjonalistisk eller sto på overgangen til rasjonalismen. Dette falt ham ikke lett, selvom han énsidig bygget på polemiske småskrifter fra stridsårene og fortolket dem temmelig fritt, uten å ta hensyn til hva de angrepne ellers måtte ha skrevet. Til slutt besverget han alle innvendinger: «Og vil man vove at kalde det, jeg i denne Bog har gjort, Orthodoxisme, da stempler man sig i samme Stund som Rationalist med Rationalismens eget Brændemærke.» ⁷⁷MS s. 273. «Rasjonalist» var en knusende karakteristikk i Heuchs terminologi.

Uttrykket «overgangs teologer» var ikke injurierende. Det var hva den nye forkynnelses menn mente å være, naturligvis uten å bruke det tilsiktet odiøse uttrykk, for selv yndet de å kalle seg fremgangs- eller fremskrittsteologer. De fant at den foregående generasjons teologi hadde overlevet seg selv, og de søkte fornyelse i tilknytning til ulike varianter av tysk formidlingsteologi. Innflyteisen fra Harnack må ha vært en del s. 39utbredt og hos de angrepne var den umiskjennelig, men de hadde de samme kritiske reservasjoner som Lyder Brun i sine reisebrev 1894. Det de ville var å overta hva de selv oppfattet som det verdifulle hos Harnack, og unngå villfarelsene. Det førte til parolen om en forenkling av forkynnelsen. De ville bort fra det dominerende dogmatiske preg over prekenen til fordel for en forkynnelse som moderne mennesker kunne fatte. En særlig interesse hadde de med ritschlianismen for den historiske Jesus og hans forkynnelse etter evangeliene, uten klarhet angående forholdet til apostlenes forkynnelse. Dogmatisk var de likevel konservative og lot seg ikke lett angripe. Hadde Heuch gått til f. eks. Klaveness’ oppbyggelige skrifter, ville han også ha oppdaget at forsoningen heller ikke var fortiet slik som han må ha fryktet. Overhodet synes denne norske «fremskrittsteologi» å være så moderat at det er vanskelig å forstå at den kunne føre til en krise av de dimensjoner som tilfellet var. På den annen side er det ganske klart at det dreiet seg om en forskyvning i kristendomsforståelsen, som ikke bare hadde med forkynnelsen å gjøre. I mangt og meget minner denne strid mellom den gamle og nye teologi om motsetningen mellom ortodoksi og pietisme, som i sin tid ikke føltes mindre uoverstigelig. Som 200 år tidligere, for vårt lands vedkommende, må man omkring 1900 ha hatt en utbredt følelse av at en fornyelse var påkrevet, enda man var uenige om måten. Endog biskop Heuch klaget i sin første visitasinnberetning (1889) over at «en eiendommelig Lyst til stiv og stereotyp Dogmatiseren» ofte var forbundet med kristelig sans der i stiftet. ⁷⁸J. C. Heuch, Visitatsberetninger s. 23.

Etter «Mod Strømmen» kom stormen, som ga seg utslag i en nesten endeløs rekke av innlegg i aviser, tidsskrifter og småskrifter, som det her er uråd å komme inn på. Fra lekmenn i Norge og prester i Amerika fikk Heuch takksigelser. Mange som ville kritisere ham, forsto at de først måtte takke biskopen og beundre boken. Lyder Brun svarte overhodet ikke. Simon Michelet ville ved eksempler påvise hvor upålitelige Heuchs anklager var, og ble gjenstand for dennes spesielle vrede. ⁷⁹S. Michelet, Paalideligheden i Biskop Heuchs Anklager, Mgbl. 9/12 og 11/12 1902 nr. 727, 733, jfr Svar s. 177—94. Når Heuch 16/3 1903, Mgbl. 20/3 nr. 157, sier «Med en Undtagelse har jeg under al denne Strid ikke følt Bitterhed mod Nogen af mine Angripere», sikter han neppe til noen annen enn Michelet. Jfr. Berggrav, Norske kirkeprofiler, 1946, s. 75. Bedre gikk det ikke den nybakte kandidat, senere domprost, Johannes Hygen (1876-1965), som ville forsvare sine lærere og medstuderende. ⁸⁰Johannes Hygen, En Røst fra de unge Theologer, Mgbl. 12/10 og 14/10 1902 nr. 600, 603. Svar s. 205: «Ingen kan med Alvor forlange, at jeg skal give mig til at gjendrive saadant Barnesnak.» Langt, saklig, men skarptskåret skrev Klaveness for å sette problemene inn i sin rette sammenheng, ⁸¹Thv. Klaveness, «Mod Strømmen», Aftp. 12—21/9 1902 nr. 654, 661, 675, 683. og den fant han dels i diskusjonen om den rette forståelse av s. 40Skriftens inspirasjon, dels i Fredrik Petersens banebrytende foredrag, «Hvorledes bør Kirken møde Nutidens Vantro?» (1880). Han prøvde også å ta igjen overfor Heuchs spesielle angrep, men fant ham nok håpløs: «Strax der viser sig en Konflikt mellem Tro og Tanke, kaster han raskt Tanken paa Dør». Heuch var en utpreget stemningens og handlingens mann, ikke tenkningens, sa Klaveness. Hans ord ville ikke falle døde til jorden, men øke den mistillit og uvilje mot prestene, som alltid hadde fulgt den religiøse vekkelse i vårt land.

s. 405. Odland mot og med Heuch

Sigurd Odland anmeldte «Mod Strømmen» i tre nr. av Luthersk Kirketidende. ⁸²LK 1902II s. 197—202 (27/9), 210—15 (4/10), 227—31 (11/10). Han takket for den verdifulle gave, hvis mange mangier man tilgir av glede over det gode og sanne. Han tvilte ikke på at Heuchs syn på stillingen i det store og hele var riktig, «og at han virkelig har leveret fuldgyldigt Bevis for, at vor Kirke trues af Fare i den af ham paapegede Retning». Men Odlands innvendinger var også mange. Heuch ville tale på troens vegne, men på ikke få punkter gjorde han troen ansvarlig for individuelle og feilaktige oppfatninger. Odland var uenig i at ingenting var vunnet ved å gjøre naturalister til rasjonalister og i Heuchs syn på det uigjenfødte menneskes forhold til morallovens krav. Odland tok avstand fra Heuchs forsoningsteori forsåvidt gjaldt Kristi strafflidelses kvantitative identitet med den straff menneskenes millioner skulle ha lidt. Han innvendte at Skriftens inspirasjon ikke kan utledes av den troendes frelsesopplevelse, som også kan formidles ved menighetens vitnesbyrd utenom Skriften, og denne inneholder meget som ikke hører under inspirasjonens område. Derfor er det uberettiget å tale om rasjonaliserende tendenser hos alle som mener at det i NT finnes momenter av naturligmenneskelig opprinnelse. Heuchs uttalelser om teologien søkte Odland å harmonisere på beste måte, men mot paradoksteologien innvendte han at den menneskelige tenkning ikke kan annet enn søke en dypere erkjennelse av troens vesen. Odland vendte seg også mot Heuchs behandling av sine motstandere, som ikke alltid vederfartes full rettferdighet. Lyder Brun fikk s. 41medhold i sine uttalelser om de mer foreløbige mål, forutsatt at disse ikke ble utgitt for å være endelige. Ja, Odland mente at forkynnelsen burde gjøre mer av en slik pedagogisk og propedevtisk veiledning, og siterte endog Heuch til støtte for dette! Likeså henviste han til at det var slik Jesu første disipler ble ført til troen. Derfor avviste han å tolke Bruns uttalelse som et særlig eklatant vitnesbyrd om rasjonaliserende tendens. Derimot var Odland snarere betenkelig ved noe Heuch ikke hadde oppdaget, nemlig Lyder Bruns uttrykk «de høieste trosudsagn», som strengt tatt involverte at det kan være tale om virkelig kristelig tro hvor læren om Kristi guddom og forsoningen ikke er med.

Så langt kom Odland i sin annen artikkel 4/10 1902. Da fikk han et brev fra Heuch, som vi bare kjenner gjennom Odlands svar, datert 8/10. ⁸³UBO brevsamling nr. 131, datert 8/10 1902. Se tillegg I, s. 286—89. Da den impulsive Heuch neppe betenkte seg lenge før han skrev sitt brev, er det ikke utelukket at han hadde sett både første og annen artikkel. Noe i svaret kan tyde på det. Iallfall har dette brev i «den noget strenge tone» gitt Odland atskillig å tenke på, for det fremgår av svaret at Heuch både har slått på at Odland også hørte til overgangsteologene, og at han hadde angrepet selve grunntanken i boken! Dette var heller ikke grepet ut av luften. Som bibelforsker tilhørte Odland like avgjort overgangsteologien som Lyder Brun. De inntok forøvrig også samme konservative stilling til NT i det vesentlige, betinget av deres dogmatiske standpunkt, slik dette fremgår av deres leilighetsvise uttalelser. Begge var jo historikere. For Odlands vedkommende taler sannsynligheten for at han hele tiden har vært av samme dogmatiske oppfatning som Gisle Johnson, muligens i enkeltheter noe mildnet gjennom egne nytestamentlige studier.

Odlands svar til Heuch var holdt i en servil stil, nesten innsmigrende, men krydret med sannheter. Odland har utmerket godt forstått hvordan han måtte hanskes med Heuch. I brevet takket han både for boken og for hva Heuch hadde betydd for ham og tusener i gamle dager! Dette var sikkert sant, men at det har gjort godt i den givne situasjon, er også sikkert, for til tross for den hjertelige tone var det ikke bare ros han ville gi. Han hevdet at han hadde gjort Heuch en virkelig tjeneste ved å anmelde boken og utvetydig gi til kjenne at de i hovedsaken sto sammen, samtidig som han pekte på en del av det der kunne ankes over. Han mente at Heuch derved muligens s. 42ville gå fri for angrep f. eks. fra Lyder Brun, mot hvem polemikken på atskillige punkter var slik at han uten vanskelighet ville kunne fremstille Heuch som en der ikke forsto hva der ble sagt! I sin artikkel hadde Odland bare nevnt ett punkt, men der kunne nevnes atskillig annet! Han ba Heuch ikke dra for sterkt til felts mot Lyder Brun igjen, for derved ville han risikere en ubehagelig historie. Ikke desto mindre varslet han om at han i sin siste artikkel hadde gitt Heuch rett i hovedsaken også overfor Lyder Brun. Inntrengende og flere ganger henstillet han til Heuch om ikke å oppta noen polemikk mot ham selv (som red. av Luthersk Kirketidende), fordi om de hadde noe forskjellige meninger innenfor samme grunnstandpunkt. For sin egen del var Odland ikke engstelig om han skulle miste noe eller alt av den tillit han måtte ha hos det troende folk i landet, og av slike hensyn kunne han ikke legge skjul på hva han anså for sannhet og rett. Men her gjaldt det de unge teologer, som nå trodde at Heuch og Odland i alt vesentlig var enige, og meget ville være tapt om de fikk inntrykk av at Heuch også anså ham selv for å være overgangsteolog. Fant Heuch det likevel nødvendig å åpne et felttog, så Odland ble nødt til å svare igjen, ba han om at polemikken ikke måtte bli slik at den vesentlige enighet ble fornektet, for Odland ville så nødig at det alminnelige publikum skulle få inntrykk av at heller ikke han hørte til Heuchs venner.

Det var ikke lett å være Odland heller. Etter en eksakt eksegese av Lyder Bruns ord hadde han enda engang tatt ham under sine vinger. Selv var Odland kommet farlig nær den nye forkynnelses prinsipper. Visstnok hadde han i triumf over oppdagelsen påpekt det betenkelige ved at Lyder Brun hadde brukt et uttrykk fra Harnack, men noen konklusjon ble ikke trukket. Innvendingene i anmeldelsen var mange, og divergensene kunne lett synes uoverstigelige. Men meget sto på spill. Heuch hadde reist lekfolket til kamp mot den nye teologis tilhengere, og med sitt kjennskap til lekmannsbevegelsen må Odland ha vært klar over hva som var i vente, sannsynligvis bedre enn de impliserte. I den kommende kamp kunne Odland komme til å stå på den gale siden, og det måtte han unngå. Ikke av hensyn til ham selv, naturligvis, men av hensyn til de unge teologer måtte man gi det utseende av at der hersket enighet iallfall i hovedsaken. Heuch var ikke vant til å vise seg medgjørlig, og man må undre seg over at Odland tross utøvelsen av alle sine over s. 43talelseskunster kunne tro at han ville oppnå hva han ønsket.

I brevet inviterte han til allianse, men han fastholdt at Heuch hadde gått for vidt og gjorde ingen innrømmelser teologisk. I sin tredje artikkel derimot strøk han Heuch utelukkende med hårene.

Til slutt ⁸⁴I sin siste art. 11/10, se note 82. ga Odland Heuch rett med hensyn til Klaveness, også i påstanden om at troen på Kristi guddom og oppstandelse, som Klaveness forkynte, likevel ikke syntes å ha noen større livsverdi for ham, ja endog at ytringen «den i mange henseender fortræffelige Harnack» var et talende vitnesbyrd derom. Også J. J. Jansen fikk passere revy igjen med sitt «rationalistiske Kristne», men hans navn var ikke nevnt. Også uten navn tok så Odland for seg Lyder Brun, og det gjaldt de samme snes linjer som han og Heuch ikke før var blitt enige om. Odland fant det nå påfallende at Brun hadde betegnet det som en uberettiget fordring at enhver preken skulle ha sitt tyngdepunkt i de kristelige grunnsannheter om Kristi guddom og forsoning. Dette var hans omskriving av «de høieste trosudsagn» som han før fant betenkelig. Likeså påtalte han Bruns begrunnelse med hensynet til predikanten (se s. 36). «Ogsaa her synes Forudsætningen klart nok at være den, at der kan findes kristeligt Liv selv hos saadanne, som endnu ikke har den kristelige Tro.» Heuch hadde uttalt det rette. Rett fikk også Heuch når det gjaldt Jesu egen forkynnelse, moralprekenen og hensynet til tidens kulturbevissthet. Og likesom Heuch sluttet Odland med at bot og bønn er det som trenges — og salvete vitner.

Det kollegiale vennskap innen fakultetet må vel ha knirket i noen tid. Det vi vet er at Odland «lenge» før Fredrik Petersens død hadde trukket seg tilbake fra de felles samtalemøter. ⁸⁵Telegram 29/3 1906 fra de teol. professorer til stiftsmøtet i Trond heim. Etter Landsbladet. Sammenkomstene varte enda i 1. semester 1901. NK 1904 s. 322 f. Selve bruddet mellom Odland og Lyder Brun skal være kommet plutselig og for Brun uventet under et fakultetsmøte. ⁸⁶Iflg. prof. N. A. Dahls meddelelse til utg. har Lyder Brun engang fortalt dette i en samtale. Var det etter disse skriveriene, må det ha vært 28/10, men sikkert lar det seg ikke fastslå. ⁸⁷Om en konflikt av denne art er naturligvis intet protokollert. Da fak.møter ble holdt meget sjeldent, synes dateringen iflg. forh.prot. å være den mulige.

Odland holdt foredrag på presteforeningens første generalforsamling om «Hvad er evangeliet?», preget av tidens alvor, og det ble disputt om forsoningslæren, nemlig den kvantitative strafflidelse. Sogneprest Olaf Holm i Hurum ble omtalt som «liberal», et ord av tysk import, like uklart som forestillingene om den nye teologi. En intetsigende resolusjon ble vedtatt enstemmig — etter at 12 deltakere hadde forlatt salen. Kort sagt, s. 44partidannelsen var begynt. ⁸⁸LK 1902H s. 369—75, 386—92, 405—407. Forhandlinger ved Den norske Kirkes Presteforenings første Generalforsamling i Oktober 1902, 1903, med ref. av samtalen. Deltakerne s. 186 ff. Lyder Brun deltok ikke, men holdt innledningsforedrag på det vitenskapelige prestekursus i dagene etterpå. Han ønsket en mer tillitsfull stemning overfor teologien. Og han så ikke pessimistisk på fremtiden som mange andre! ⁸⁹Lyder Brun, Theologi og Kirke, Mgbl. 21/10 1902 nr. 619, 620. Imidlertid døde Fredrik Petersen 9/1 1903. Professoratet i systematisk teologi var ledig og skulle besettes, og man gikk straks igang med forberedelsene.

Kort tid etter utkom Heuchs annet stridsskrift «Svar», hvis etterord er datert 7/1 1903. ⁹⁰J. C. Heuch, Svar, 1903, 212 s. Bebudet av Heuch 11/10 1902, Mgbl. Anmeldt av Jens Tandberg i Aftp. 23—27/1 1903 nr. 48, 51, 55. Heuch var altfor selvstendig til å gi etter for Odlands ønsker og anvisninger. Det eneste denne hadde oppnådd var at han i et par linjer til slutt ble omtalt uten navn som «den, som klart har hævdet og det just i disse Tider Evangeliets Sandheder». ⁹¹Svar s. 207. Til gjengjeld finnes mindre smigrende hentydninger i polemikken, som for en ikke liten del er vendt mot Odland. Man får inntrykk av at forfatteren ikke uten fryd et par ganger har konstatert at Odland og Klaveness var innbyrdes enige om å ta avstand fra ham.

Heuch delte sine kritikere i to grupper: de som hadde helt motsatt syn, og de som vel var enige, men likevel fant å måtte påpeke bokens mange svakheter og «holde sig i en vis overlegen Fjernhed fra mig». ⁹²Svar s. 18 Det var som om de gode venner var litt bange for å kompromittere seg ved å gå side om side med ham! «Det er sandelig heller ikke saa greit for lidenskabelige» Mænd og urbane Kristiania-theologer, der saa at sige i Embeds Medfør for at staa paa Høide med Aandslivets Udvikling i Hovedstaden maa have det vide, alle Ensidigheder undgaaende Syn.» Dette var antakelig tungt for Odland å ta inn over seg. Det var ellers ikke meget Heuch hadde å fare med i «Svar», som ikke allerede var sagt i «Mod Strømmen». Angående Lyder Brun var han ikke blitt overbevist av Odland, som han mente også hadde en viss tilbøyelighet til å betrakte en rasjonaliserende religiøsitet som en slags forskole for kristendommen. ⁹³Svar s. 126—35. Det var i denne henseende og om den naturlige moral, eller «den ordinære Skikkeligheds Egenretfærdighed» som det het i Heuchs terminologi, at han fant at Odland og Klaveness i det vesentlige var enige! Om forsoningen holdt han også fast på sitt. ⁹⁴Svar s. 20 f., 56 f„ 92, 166 ff. Klaveness var fremdeles erkekjetteren. En bemerkning av ham om treenighetslæren med henvisning til Joh. 14,28, fikk Heuch til å erklære at hvis Klaveness «var sig klart bevidst Rækkevidden af, hvad han siger, med det Samme vilde have stillet sig udenfor ikke alene dette eller s. 45hint kristne Samfund, men udenfor den hele kristne Kirke». Dette ble begrunnet ut fra Heuchs egen eksegese av skriftordet, hvorpå han kom til at Klaveness ikke kunne ha sett hva der lå i hans egne ord, «og at det derfor er muligt, at han endnu kan dele de Kristnes Tro». Dog kunne han ikke tenke seg at Klaveness var polyteist, og til slutt kom han til at han ikke ville kalle ham rasjonalist heller. ⁹⁵Svar s. 33, 38 f. Til Heuchs påstand om å skjelne mellom forkynnelsen og forkynneren, jfr. stiftskap. Iv. Sætrang, En Randbemærkning, Mgbl. 31/10 1902 nr. 641. Det var på den måten Heuch mente å angripe forkynnelsen, men ikke forkynneren.

Mot de nye forkynnere var Heuch ikke nådig. Han var ikke redd for å så mistanke, sa han, og gladelig ville han ta ansvaret for at «de nye forkynnere» fikk det «slemt», ja det var hovedhensikten med hans bok at de skulle få det slik at menighetene ikke ville vite av dem. De skulle fjernes ved alle lovlige midler på grunnlag av bekjennelsen. Eller siden domstolene neppe ville dømme, skulle de få tale for tom kirke og i tomme lokaler og bli brukt minst mulig, for den moralske dom ville ofte være tilstrekkelig til å fjerne en utro tjener. ⁹⁶Svar s. 7 f., 10, 12 f. Slik blåste biskopen i basunen. De nye forkynnere det er tale om, av Heuch avvekslende omtalt som rasjonaliserende og rasjonalister, var dels navngitte teologer med Klaveness i spissen, dels teologer man lett kunne finne frem til gjennom sitater fra deres skrifter.

Som nevnt hadde en av de ikke angrepne, Simon Michelet, prøvd å komme sine venner til hjelp ved å påvise upåliteligheten i Heuchs anklager. Her var nevnt forvrengninger, uriktige sitater og oppdiktede sitater, og tendensen til å avfeie som «forblommede Udtalelser», «vore Overgangst'heologers ubestemte, mangetydige Sprog», «Filt man lægger over» og endelig motivene til Jansens «Eftertryk forbudt». Og Michelet skrev: «Men — det moralsk berettigede i en saadan Fremgangsmaade?» ⁹⁷Se note 79.

Michelet var den eneste av hans angripere som ikke skammet seg ved å tillegge ham uhederlig skrivemåte, skrev Heuch, som intet fant å rette på. ⁹⁸Heuch reagerte straks og skarpt, Mgbl. 17/12 1902 nr. 750, datert 13/12. Svar s. 177 ff. Han viste seg dog som en kolerisk martyr. Michelet fikk det glatte lag i «Svar», ikke bare for sin artikkel, men nå også for sin bok «Gamle Helligdomme i nyt Lys», som kom som bestilt for å godtgjøre hans anklagers riktighet, fant Heuch. Også kandidat Hygen fikk sitt pass påskrevet, dels på grunn av sin alder, dels fordi han skrev altfor umodent og forvirret, etter Heuchs mening. ⁹⁹Mot Hygen (jfr. note 80) skrev senere garnisonsprest Kjeld Stub (1868—1955) «Ogsaa «en Røst fra de unge Theologer», Mgbl. 23/10 1902 nr. 623. Svar s. 21 f., 194—208. Allerede før «Svar» var utkommet, hadde Klaveness, Christopher Bruun, Lyder Brun og Gleditsch sendt ut en felles erklæring, hvori s. 46de henviste til Michelets artikkel og sa: «at vi ikke vedkjender os den Gjengivelse og Fortolkning af vore Udtalelser, som Biskopen i sin Bog har givet, men maa betegne den som ganske feilagtig og misvisende.» Men Heuchs fortolkningskunst sviktet ham ikke. I «Efterskrift» 7/1 1903 i «Svar» mente han å kunne fastslå at de fire som sterkest måtte føle trang til å støtte Michelet, tvertimot hadde vært nødt til å ta avstand fra ham. Begrunnelsen var at de ikke hadde gjentatt beskyldningen om bokens moralske uvederheftighet. Helt til slutt truet Heuch med en injurieprosess mot Michelet! ¹⁰⁰Jfr. s. 32 f. ovfr. Heuchs svar til Michelet (note 98) fremkalte en «Erklæring» i Mgbl. 20/12 1902 nr. 759, dat. 19/12, fra Lyder Brun, Christopher Bruun, Jens Gleditsch og Thv. Klaveness: Efter den Holdning, som Biskop J. C. Heuch i «Morgenbladet»s No. 750 har indtaget til Prof. Dr. S. Michelets Artikel: «Paalideligheden i Biskop Heuchs Anklager», finder Undertegnede, der med Navns Nævnelse er angrebne af Biskopen, offentlig at maatte erklære, at vi ikke vedkjender os den Gjengivelse og Fortolkning af vore Udtalelser, som Biskopen i sin Bog har givet, men maa betegne den som ganske feilagtig og misvisende. — Svar s. 209 212.

Gleditsch ble gnistrende sint da «Svar» kom. Etterpå angret han på de uttrykk han hadde brukt, men da var resultatet av hans umiddelbare reaksjon allerede blitt trykt. ¹⁰¹Jens Gleditsch, Om Heuchs «Svar», Aftp. 8/2 og 11/2 1902 nr. 82, 87. Svar s. 40 f. Hans harme kom særlig av at Heuch hadde uttalt seg ringeaktende om den betydning som Klaveness hadde tillagt et foredrag 1880 av Fredrik Petersen, som i mellomtiden var død. Heuch hadde selv vært prest i Kristiania i 1880, men ham hadde Petersens foredrag gått så sporløst forbi at han ikke engang kunne huske hva det inneholdt! Selv hadde Heuch ikke i den tiden gjort noe utfall mot en nyere teologisk retning. Gleditsch mente å kunne huske annet og dokumenterte det. «Der lader sig jo ogsaa opstille en Forklaring til, at Heuch ikke erindrer hverken Petersen eller Bruun eller Horn fra hin Tid. Ingen af dem skrev nemlig sensationelle Røverromaner og brugte andre Folks Navn til Effektmiddel. Desuden har Heuch altid havt noget vanskeligt for at fornemme noget andet end Vellyden af sin egen Stemme». Det er et eksempel på den bitterhet som ikke kunne utebli, selv om. den sjelden kom til orde overfor biskopen.

Enda engang var Heuch på krigsstien, og denne gang opptrådte han anonymt under psevdonymet «Nemo», som ikke var lett å gjennomskue. Det var en overstrømmende anmeldelse av Michelet, som fikk Heuch til å gå til angrep på sin gamle medredaktør M. J. Færdens bok «Det gamle Testamente i Lyset af den nyere Bibelforskning». Færden skal heller ikke ha forstått hvem «Nemo» var. ¹⁰²Dannede Troende, av Nemo, Aftp. 10/3 1903 nr. 147, 149. Jansen, Oplevet og tænkt s. 226 f. G. T. Bakken, NTT 1967 s. 82 ff. Resultatet var iallfall at Heuch fikk vite hvordan hans skrivemåte ble bedømt når han ikke var beskyttet av sin bispeverdighet. Det var menn utenfor kretsen av de angrepne som uttalte seg, nemlig filosofen Kristian B. — R. Aars (1868-1917) og orientalisten J. A. Knudtzon (1854-1917). Den siste minnet om den kristne etikks idealer som ikke s. 47må fravikes, selvom man kan henvise til at menn i de høyeste stillinger i vår kirke har opptrådt slik! ¹⁰³Aars i Aftp. 13/3 og 19/3 1903 nr. 154, 168, Knudtzon sst. 13/3. Fra Nemo sst. 17/3 nr. 163. Nemo ble også angrepet av pastor Frantz Bruun (1832—1908) hvis bekjempelse av bibelkritikken Heuch hadde omtalt på en knusende måte. Aftp. 24/3 1903 nr. 177.

Heuch døde 13/2 1904. Han skal ha etterlatt seg et manuskript, «Træffer eders Valg, I Overgangstheologer». ¹⁰⁴Rygnestad s. 183. Det ble aldri trykt. Den bebudede injuriesak mot Michelet ble heller ikke av. Man må nesten beklage det, selvom det ville ha gjort Heuch til martyr, for i en rettssal kunne realitetene i striden kanskje blitt redusert til sine rette dimensjoner. Det motsatte ble tilfellet i den fortsatte diskusjon. Når det i en teologisk strid ble appellert til lekfolket, var det på forhånd gitt at den aller mest konservative ville gå av med seieren.

Odland kunne ikke unnlate å omtale «Svar». Men det var en delikat oppgave. Hans invitt til Heuch hadde ikke øvet den ønskede innflytelse. Heuch hadde tvertimot gått til det motangrep som Odland så tynt hadde tigget om å slippe. Var Odland skuffet, kunne han likevel ikke annet enn fortsette på den linjen som han hadde slått inn på. Derfor konstaterte han atter at Heuchs opptreden hadde vært berettiget, og det fant han godtgjort ved den måten de angrepne hadde tatt til gjenmæle på! De burde ha uttalt sin «Grundenighed» og glede over Heuchs åndsmektige vitnesbyrd, for så å føre beviset for det uriktige i hans oppfatning av dem. I stedet for har «man endog med rene Ord og i centrale Punkter taget Afstand fra vor Kirkes, ja fra den hele kristne Kirkes, Tro og Bekjendelse». ¹⁰⁵Biskop Heuchs «Svar», LK 1903I s. 164—65, 174—78 (red.). Det hører med til stilen at Odland ikke innlot seg på noe som helst bevis for denne sin drastiske påstand. Men også Heuch måtte tåle kritikk igjen. Han hadde ikke løst den oppgave som forelå for ham, på fullt tilfredsstillende måte. Visst nok hadde han vekket store kretser i den levende menighet til å være på vakt mot en rasjonalistisk kristendomsforståelses inntrengen, men han hadde ikke maktet å bringe det til alminnelig erkjennelse at stillingen var slik som han hadde fremholdt. Ja, mange oppriktige venner av kirken mente fremdeles at kirkestriden var et sammenstøt mellom forskjellige teologiske standpunkter. Etter Odlands mening sto «Svar» tilbake for «Mod Strømmen», for Heuch hadde lagt hovedvekten på sine individuelle synsmåter og derved hadde han tilslørt sakens virkelige kjerne. Beklagelig var også den måte hvorpå Heuch hadde ført sin polemikk. Han hadde ikke spart på sterke ord, og hans misforståelser var for andre håndgripelige. Selv ville Odland ikke innlate seg på videre polemikk, men overlot dommen til le s. 48serne! Oppmerksomheten skulle ikke avledes fra hovedsaken, og det var ikke spørsmålet om en mer eller mindre tidsmessig forkynnelse, men selve evangeliets vesen. Det gjaldt om tilhengere av «den nye retning» var enige eller ikke i at det ikke finnes noe virkelig livssamfunn med Gud utenfor den sanne kristelige tro, eller med andre ord om en oppfatning som f. eks. Harnacks med sin fornektelse kunne anerkjennes som et — la være ufullkomment — uttrykk for evangelisk kristendom. Endelig fremholdt Odland at det var lovlig tynt for teologer å nøye seg med å holde fast ved en bekjennelse, som lar seg tyde og faktisk er blitt tydet på forskjellig vis.

Odlands interpretasjonskunst her er ikke utslag av eksegeten Odlands skarpsindighet, men av kirkepolitikerens målbevissthet. Utad aktet Odland fremdeles å gi inntrykk av enighet i hovedsaken, som han gjentatte ganger forsikret om. Men da måtte han renonsere på å imøtegå Heuch igjen ved svar på «Svar». Det ser også ut til at Odland har nærmet seg Heuch i spørsmålet om den propedevtiske forkynnelse og i den ubetingete forkastelse av Harnack. Om Heuch var tilfreds med Odlands belæring om hva som var hovedsaken med hans bøker, er en annen sak. Før hadde Heuch klaget over at Odland hadde angrepet selve grunnlaget. Men Heuch var opptatt av sin anonyme feide mot Færden, og da han i mars 1903 skrev et sent svar til Jansen, klaget han over at han ikke orket noe mer inngående arbeid. ¹⁰⁶Mgbl. 20/3 1903 nr. 157, jfr. note 75. Visstno'k ble dette ikke det siste, men det må likevel på dette tidspunkt ha vært klart at det ville bli Odland som kom til å føre kampen videre. For ham var det viktig å kunne seile på den stemningsbølge som Heuch hadde skapt blant lekfolket, og fremfor alt ikke få den mot seg.

s. 486. Under Odlands ledelse

Den insinuasjonen som lå i Odlands ord om deres forhold til bekjennelsen, skulle snart bli mer utdypet. Sogneprest Rikard Moe (1848-1909) i Haram skrev et lite innlegg i Luthersk Kirketidende. ¹⁰⁷R. Moe, Aabent Brev til Redaktionen af Luth. Kirket., LK 1903I s. 271 f., dat. 20/3, Odlands svar sst. s. 272—74. Han minnet om hva Heuch skrev i «Svar» om «de stygge Gjengangere, som iførte sig Kristenmands Klæder for nu som i gamle Dage at lede Menigheden ud i Rationalismens Ørken, hvor den vilde maatte vansmægte uden det Brød, s. 49som kom ned fra Himlen for at give Verden Liv». Og Moe minnet om hva Odland hadde skrevet om «Svar»: «Thi det er dog i sandhed bedrøveligt at iagttage, i hvilken Grad selv saadanne, der ellers med stærke Ord gjør Kravet paa personlig Sandhed og Vederhæftighed gjældende, tager det let med Hensyn til sin frivillig overtagne Forpligtelse paa Kirkens Bekjendelse». Og så oppfordret Moe red. til å påvise på hvilke punkter og i hvilke stykker den nye retnings menn støter an mot vår kirkes bekjennelse, og således tar det lett med sin forpliktelse. Men Odland kunne «oprigtig talt» ikke forstå meningen, enda man skulle tro den var konsist nok uttrykt. Red. henviste til at den hadde erklært seg enig med Heuch angående rasjonaliserende eller rasjonalistiske momenter i forkynnelsen, og det var nettopp disse som var i strid med bekjennelsen. Det han hadde uttalt, var sagt i fullt alvor, sa Odland. «Det er ikke raadeligt at handle mod sin Samvittighed».

Utfordret kom Moe med et nytt innlegg. ¹⁰⁸R. Moe, Til Redaktionen, LK 1903II s. 223—26, 233—39 (art. hadde ventet i 3 mndr. p.g.a. plassmangel, trykt i sept.) Det artet seg som et defensorat for Klaveness og en for Odland ubehagelig konfrontasjon av Heuchs og Odlands uttalelser overfor hverandre. Moe mente at Odlands «bemerkninger» var av en slik karakter at han i virkeligheten tok avstand fra Heuch, tross den tilsynelatende godkjennelse. Som vi vet svarte dette slett ikke dårlig til hva Heuch selv hadde skrevet til Odland. Etter dette var det ingen vei utenom. Odland måtte endelig legge frem sine anklagepunkter. Et annet resultat var at Lyder Brun ble nødt til å ta til motmæle, hvorpå Odland avsluttet denne debatt med en krigserklæring.

Odlands første anklagepunkt var at «enkelte professorer» hadde foredratt en lære om nattverden, som sto i strid med hva vår kirke fra begynnelsen av hadde lært om dette sakrament, og de hadde karakterisert den lutherske nattverdoppfatning som uholdbar. ¹⁰⁹Svar til Hr. Sogneprest R. Moe, LK 1903II s. 264—68, 295 301 (red.). Dette falt dog forsåvidt utenfor som det ikke kunne kalles rasjonalisme. Til gjengjeld ble det senere rikelig anledning til å vende tilbake til dette. Men ellers er anklagene de gamle gjengangerne.

Mot Klaveness reiste Odland disse anklagene:

1. Klaveness hadde med megen styrke fremholdt at evangeliets sentrale innhold er budskapet om Guds nåde mot enhver som angrer sin synd og vil gjøre Guds vilje. Kjetteriet besto i at det intet var nevnt om tro på Kristi forsoning som subjektiv betingelse. Odland siterte Augustana 4. s. 502. For ikke lenge siden uttalte Klaveness seg mot den oppfat- ning at Kristus ved sin død har forlikt eller forsonet Gud med oss, og hevdet at det utelukkende er vi som blir forlikt med Gud. Som bevis på kjetteriet henvistes til Augustana 3.

4 — Kirkestriden i Norge

3. Klaveness har lært at Sønnen også etter sin guddommelige side er ringere enn Faderen. Etter Augustana 1 fant Odland at dette ikke stemte med kirkens bekjennelse.

Etter denne dokumentasjon slo Odland likevel retrett på en måte overfor Klaveness. Det kom av misforståelse og unøyaktighet i gjengivelse når Moe lot Klaveness være en typisk representant for overgangsteologien. Visstnok fantes det hos ham umiskjennelige overgangselementer, men både Odland og Heuch (!) hadde dog ytet ham anerkjennelse for hans uforbeholdne bekjennelse til troen på Kristi guddom, hvorved han etter Odlands mening atskilte seg fra andre overgangsteologer. Han hadde alltid hatt inntrykk av at Klaveness’ kristendomsoppfatning tross alt hadde sine dypeste røtter i den gamle positive kristentro, og mente det var mangel på konsekvens når han gjorde seg til talsmann for rasjonalistiske eller rasjonaliserende synsmåter! Dette er det første tegn til at Odland gjerne har villet avblåse striden overfor Klaveness, som var den Heuch egentlig hadde vendt seg mot. Det er klart at det for Odland er kommet noe nytt til. Det er sine kolleger han vil vende kampen mot. Men mens Klaveness med sine markante uttalelser i polemisk øyemed var forholdsvis lett å angripe, var dette helt annerledes med den av Odland utpekte hovedmann, Lyder Brun, med sin konservative holdning og forsiktige uttrykksmåte.

Odlands anklager mot Lyder Brun var:

1. Lyder Brun hadde uttalt at det var en uberettiget fordring at enhver preken skulle ha sitt tyngdepunkt i de kristelige grunnsannheter om Kristi guddom og forsoningen, bl. a. fordi dette for predikanten ville inneholde en stadig fristelse til å bevege seg på områder som hans egen troserfaring og troserkjennelse kanskje ennå ikke omspente. Jfr. s. 36, 43. Odland fant det klart nok at denne oppfatning ikke stemte med vår kirkes bekjennelse.

2. Odland fant at det var i full overensstemmelse med denne oppfatning når Lyder Brun betegnet Kristi guddom som en «Trostanke» o: en tanke som den kristelige tro føder ut av seg selv. Etter bekjennelsen kan det ikke være tale om sann evan s. 51gelisk tro, hvor man ikke setter sitt salighetshåp til Kristus som Guds sønn av evighet. Sml. s. 43.

3. I sin anmeldelse av Oskar Jægers bok, «Orthodoxien som Kristendommens Fiende» (1903) hadde Lyder Brun ifølge Odland «temmelig klart og bestemt» stillet seg på den Ritschl’ske teologis standpunkt, nemlig ved å bruke Loofs uttrykk «Tilsprang til kristologisk Spekulation» i NT, og et par andre uttrykk fra Loofs.

Dette var hva det hadde lykkes Odland å samle av formentlige kjetterier hos Lyder Brun. Dertil kommer en insinuasjon. Overfor Rikard Moe hadde Odland kunnet anføre Lyder Bruns eksegese angående Jesu stedfortredende lidelse, og støttet seg til den, men han tilføyet: «Hvorvidt Hr. Brun personlig deler dette Paulus’s Syn paa Jesu Frelsesbetydning, er en Sag for sig, der ikke vedkommer os i denne Sammenhæng».

Det var en såret Lyder Brun som imøtegikk Odlands anklager. ¹¹⁰Fra Professor Lyder Brun, LK 1903II s. 310—17, 325—37. Michelet valgte å svare med en kort erklæring, — som ikke ble godtatt. Sst. s. 302 f. Han korrigerte Odlands omtrentlige gjengivelser og forklarte vidløftig om foredraget i 1899 med slutningsordene om den propedevtiske preken, hvis berettigelse Odland hadde erklært seg enig i. Prekenens organiske plass i gudstjenesten medfører at de kristelige grunnsannheter alltid kommer til uttrykk, men de høyeste trosutsagn er nødvendige i den samlede forkynnelse og forutsetter prester som kan føre dette videre. Der er ingen vanskelighet med å få prester som fra første ferd er rede til å forkynne den kristelige lære i dens hele omfang, idet de har lært gjennom studiene, ikke av livet. Vår tid har skjerpet kravene til predikantens personlige tilforlatelighet, og Lyder Brun fant det gledelig at de unge teologer selv hadde en sterk bevissthet om dette. Begynnere er begynnere, og for kirkens egen skyld er det en fare om man gjør den hele utfoldelse av læren til forkynnelsens mål.

Til den forklaring som Odland hadde tilføyet til uttrykket «trostanker», brukt av Lyder Brun i samme artikkel om de gammelortodokse teologer, erklærte denne at han ikke ville si hva han tenkte om den «bevisførsel» som en professor i vitenskapelig eksegese her syntes å ha tillatt seg. På samme måte etterlyste han logikken i Odlands kommentar til «de høieste trosudsagn».

Det var forbausende at Lyder Brun kunne bli angrepet på grunn av sin anmeldelse av Jægers bok, for den var så sur og avvisende at selv Odland ikke hadde gjort det bedre. ¹¹¹Oskar Jæger (1863—1933), prof, i sosialøkonomi 1902, hadde under innflytelse bl.a. fra Harnack oppgitt sin materialistiske overbevisning og tilegnet seg en personlig farget kristendom. I foredrag i Studentersamfunnet 14/3 1903 ga han uttrykk for dette men angrep også orto doksien» særlig for læren om Jesu guddom, treenigheten og helvete. Trykt i Verdens Gang fra 15/3 1903 nr. 83, 85, 86, 87. Se note 32. Michelet var tilstede og gledet seg, men fant også grunn til å ta ortodoksien i forsvar. Verdens Gang 1903 nr. 96, 100, 108, 112, jfr. Jæger, Sandhedskjærligheden hos de ortodokse Teologer, sst. nr. 115. Saken var at Jæger i altfor høy grad var avhengig av Viktor Rydbergs (1828—95) foreldede anskuelser. For Klaveness var dette bare en bisak, og han gledet seg: «dr. Jægers foredrag er et merkeligt og glædeligt tidens tegn». KoK 1903 s. 257—60. Da fore dragene revidert kom i bokform, anmeldte Lyder Brun boken. Mgbl. fra 21/6 1903 nr. 336, 341, 345, 363, jfr. svar fra Jæger sst. fra 16/8 nr. 442, 509, 631. Lyder Brun fant at boken i altfor overveiende grad var kritisk. Han tok fatt på feil i dens historiske del og krevet respekt for teologien. Især burde Jæger, som selv var vitenskapsmann, ha temperert sine ords myndighet etter graden av den sakkunnskap han hadde ervervet. Meget anerkjennende var Brun ikke ellers heller, og det var med rette Jæger fant «en paafaldende uvelvillig Tone» hos ham. Jæger beflittet seg på å vise i hvor høy grad Brun likevel var enig med ham — etter Jægers me ning. Odland anmeldte boken i LK 1903I s. 501—407. Lyder s. 52Brun var også forbauset. De uttrykkene det ble klaget over, gjengitt i anførselstegn, men med tilslutning, stammet fra den moderate ritschlianer Friedrich Loofs (1858-1928), som Brun hadde anført fordi de «liberale» teologer var best ansett i de kretser Jæger tilhørte. Også i dette tilfelle hadde Odland lagt en uholdbar mening inn i ordene.

Overfor disse anklager erklærte Lyder Brun at han ikke tilhørte og aldri hadde tilhørt den «ritschlske skole», selv om han historisk hadde lært meget både av Ritschl og Harnack. ¹¹²LK 1903II s. 325—30. Hans grunnsyn var dannet i Petersens skole. Men deri hadde Odland sett rett, at han ikke først og fremst anså troen for en antakelse av visse læresetninger, men derimot et personlig livsforhold til Gud og Frelseren, et liv i vekst og med mange utviklingsstadier, både fra den praktiske og erkjennelsesmessige side. Lyder Brun erklærte seg enig med dem som ikke ville nekte en Schleiermacher eller Harnack kristennavnet. Men den modne kristentro innesluttet normalt troen på Jesu evige utgang fra Gud og på hans forsoningsdød. Dette må kirkens forkynnelse også omfatte, og en prest må i personlig tro kunne bevitne også disse sannheter.

I sitt svar fant Odland en fyldigere teologisk utredning unødvendig. ¹¹³I den kirkelige Strid. (red.). LK 21/11 1903H s. 367—88. Retningen var uklar, i motsetning til den konservative! Han erklærte seg forsåvidt tilfreds med at man protesterte mot at de ritschlske skoleuttrykk var ment slik som de nærmest måtte oppfattes. Overbevist var Odland øyensynlig ikke, for han polemiserte mot «trostanker» osv. akkurat som før. Han fant at de praktiske utslag av retningen på et hår liknet de tilsvarende fenomener i Tyskland, og han mente da at de uttrykk han hadde anført overfor Moe, måtte oppfattes ikke som av «norsk», men «ritschlsk» artsbestemthet og stridende mot en bekjennelsesmessig og skrifttro tenkemåte om Guds sønn! Han sluttet med en likefrem krigserklæring: «Den Strid som er begyndt i vor Kirke, vil maatte kjæmpes igjennem». Det var en lykke for den norske kirke at den var kommet så tidlig og at lekfolket var med i den!

Ikke alle hadde Odlands følelse av «lykke». I begynnelsen av 1903 ble Heuch og Klaveness fremdeles oppfattet som hovedmennene i denne feide. I mange kretser ble Heuch feiret som en helt. Men noen følte det hele pinlig. Blant dem var Chr. A. Bugge som gjorde et forsøk på å forklare det hele som en strid om en ny måte å preke på, med bruk av en frem s. 53medartet terminologi. ¹¹⁴Bugge, Den gamle og den nye Prædiken. Dagbl. 4—8/2 1903 nr. 34, 36, 38. Bugge erklærte at han sto nærmere Heuch enn Klaveness, men han var redd for at Heuch ville bevise for meget og derfor intet utrette. Med den store fortjeneste han tilla biskopen ønsket han ikke at Heuch skulle forfeile sin virkning, og nettopp derfor ville han selv gi uttrykk for en fulltonende anerkjennelse av den nye forkynnelses menns kristelighet, selv om enkelte ytringer kunne forekomme underlige når de ble fremført løsrevne, således de ariansk klingende uttrykk om Kristus.

Andre tok hardere på Heuch. Således spurte et «Menighedslem» hva gevinsten ville bli av 6000 eksemplarer av «Mod Strømmen» og 6000 av «Svar» med utallige motskrifter i avisene og i biskopens papirkurv. ¹¹⁵Naar Prester fører Krig, Af et Menighedslem, Mgbl. 15/2 1903 nr. 86. Ikke engang Heuch kunne vel ha sangvinske forhåpninger om noen stor gevinst for kirkens åndelige liv. Heuch hadde flettet sin gode hensikt inn i en cronique scandaleuse, og ropt i skogen i et slikt språk at det måtte forundre at han ikke hadde fått et ganske annerledes svar enn han faktisk hadde fått. Han nedrev respekten for den kirke, hvis sak han ville vareta. I denne sak fantes bare to aktstykker: biskopens anklageskrifter mot navngitte menn, og disse menns rolige erklæring om at de ikke vedkjente seg biskopens gjengivelse og fortolkning av deres uttalelser.

«Svar» førte også til at Chr. Bruun sa sin mening igjen. ¹¹⁶Chr. Bruun, Biskop Heuchs sidste bog, KoK 1903 s. 129—35 (mars). Han kunne nok se den fare for rasjonalisme som lå i vår teologis nære forbindelse med den tyske teologi. Men den ortodoksi som Heuch var talsmann for, hadde ikke vært istand til å skaffe oss gode prester og forkynnere. Johnsons og Casparis elever var gått til sin virksomhet med megen énsidighet og stor kraft, men kraften tapte seg sørgelig hurtig, og så fortsatte de å forkynne den rene lære til deres munn var tørr som knusk. Med alle sine feil var Klaveness’ forkynnelse mer etter Guds hjerte og til gagn for Jesu Kristi sak enn snesevis av prester, som var istand til å få rettferdiggjørelsen og forsoningen med i hver eneste preken. Når det så hurtig gikk istå for de Johnson’ske teologer, var det fordi de var kjærlighetsløse og dømmesyke og ikke hadde lært å tenke selvstendig. Det lærte teologene av Petersen. Klaveness hadde ingen «anden religion» enn Heuch. Petersen, Klaveness og Heuch var den norske kirkes beste menn, sa Bruun. Og så sent som i juli 1903 kunne han fremdeles fremstille striden som en feide mellom Heuch og Klaveness om teologiske motsetninger som egentlig be s. 54gynte med Petersen. ¹¹⁷Chr. Bruun, Den kirkelige Strid, foredrag for lærere, Mgbl. 26/7 1903 nr. 402. Odlands navn nevnte Brun overhodet ikke da.

Endelig skal nevnes at den så hårdt forfulgte J. J. Jansen, som i august møtte Heuch på Holmenkollen sanatorium og ble charmert av hans personlighet, også søkte å mildne motsetningene da han i september skrev «Tanker om Prædiken». ¹¹⁸Jansen, i Mgbl. 5—6/9 1903 nr. 510, 512. Jansen fulgte vel sine gamle linjer, men unngikk omhyggelig alt som kunne støte den annen, idet han forsøkte å finne frem til en formulering av sitt syn, som lå innenfor grensene av hva man måtte få lov til å mene.

Etterhvert som Heuchs eksplosive utbrudd kom på avstand, merker man tendensen til å bli ferdig med det. Noen ville glatte over det hele for å skape fred. Andre ville gjøre opp stridens status og fastslå det egentlige innholdet i uenigheten. Men de fleste fulgte vel fremdeles med strømmen og sverget til «Mod Strømmen». Bare Odland hadde en annen strategi. Han var som vi har sett tilbøyelig til å innstille striden mot Klaveness, men slett ikke overfor Lyder Brun, for der var det andre hensyn som spilte inn for Odland. Mens alle andre oppfattet Klaveness som erkekjetteren, ble det Odlands bedrift i kirkestriden å snu stormen mot sine kolleger og fremfor alt mot Lyder Brun. Det knytter seg derfor en betydelig interesse til disse to fagfellers teologiske standpunkt på den tid da bruddet mellom dem fant sted og ble dokumentert gjennom oppgjøret i Luthersk Kirketidende.

Som vi allerede har sett sto Odland i 1893 og Lyder Brun i 1894 på samme standpunkt når det gjaldt bibelforskningen eller bibelkritikken, som man kalte det dengang. ¹¹⁹Se ovfr. s. 15—17. De var begge åpne for den historisk-kritiske forskning i sitt felles fag, men så snart dogmatiske hensyn meldte seg, henviste de begge til trosbevisstheten som skulle godtgjøre historisiteten av de såkalte frelseshistoriske kjensgjerninger. På den tid kunne de uten innvendinger anse ortodoksiens inspirasjonslære som oppgitt, og ingen av dem var nyskapende i de famlende forsøk som ble gjort på å finne frem til en erstatning. Med sin kategoriske avvisning av skapelsesberetningen og henvisning til at det er dennes åndelige, religiøse innhold som har verdi, og forkastelsen av formidlingsforsøk på det gammeltestamentlige området, som få år i forveien hadde vært livlig debattert, ¹²⁰Ludvig Selmer, Fredrik Petersen, 1948, s. 153—64. kunne Odland synes å være mer radikal enn Lyder Brun med sine forsiktige overveielser. Men det er sikkert bare stilen som skiller. s. 55Odland og Lyder Bran var uten vaklen i den konservatisme hvormed de sluttet seg til tyske formidlingsteologer. Lyder Brun gjorde i 1894 klar front mot Harnacks behandling av underet. At Odland ikke tok til gjenmæle mot Harnack, kan det ikke være grunn til å legge vekt på.

Det samme bibelsyn ga Odland uttrykk for i 1900 og 1901 og det med brak av samme uttrykk, at man måtte skjelne mellom kritikk og kritikk og avvise «naturalismen». ¹²¹NTT 1900 s. 3 LK 1901H s. 9 f. Jfr. ovfr. s. 16, 27. Han holdt foredrag om bibelforskningen på et mø te av lekpredikanter, som ble forskrekket, men takket for den åpne tale. ¹²²Indremissionæren 1900 s. 27, jfr. Andreas Aarflot, Skriftsynet, i Bibelsyn og Bibelgransking, 1966, s. 254. Når det gjelder den lite skrivende Lyder Brun, må vi slutte av Olaf Moes erindringer ¹²³Olaf Moe, Oplevet og lært, 1956, s. 40. N. A. Dahl, Lyder Brun, hans vei og verk, NTT 1950 s. 103. og anmeldelsen av Fritz Barths bok 1901, ¹²⁴Se ovfr s. 26. Lyder Brun kritiserte spesielt Barths kritiske hold ning til overleveringen om jomfrufødselen, LK 19011 s. 392. at han heller ikke hadde distansert seg fra sitt tidligere syn. Man må endog kunne anta at Lyder Brun var en av de bibelkritikere Odland kjente, som gikk langt i avvikelser fra tradisjonelle vitenskapelige anskuelser og likevel ikke vek tilbake for å avlegge et fulltonende vitnesbyrd om sitt luthersk-kristelige standpunkt. ¹²⁵Ovfr. s. 27. Ellers ville vel heller ikke Odland ha tatt ham i forsvar overfor Heuch i første omgang. Interessen konsentrerer seg derfor om selve stridsårene.

Omtrent samtidig med Odlands oppgjør med Lyder Brun, 27-29. oktober 1903, ble det holdt et «kirkelig møte» i Calmeyergatens misjonshus. ¹²⁶Indledningsforedrag og Referat, udg. af en Komite, 1903. Et kortere referat i LK 1903II s. 337 ff. Det ble betont at initiativet var utgått fra lekfolk, men det var prestene som dominerte. Av 56 innbydere var 25 prester og andre teologer. Blant innbyderne finnes flere av navnene på medlemmene av den komité som ble nedsatt da indremisjonen på Hamar i juli 1902 tilrev seg initiativet i kirkeorganisasjonssaken, i motsetning til den «frivillige» linje. ¹²⁷Kirkekommissionen av 1908,IV 1911, s. 30. Til vort Lands Kristen folk», LK 1903I s. 258—63. Blant innbyderne i begge tilfeller var prost Chr. Knudsen, Sig. Odland, klokker B. T. Rusdal og prof. A. Taranger. Utsendingene var ikke valgt av menighetsmøtene, men av indremisjonsforeningene. Da det likevel var adgang for alle som delte kirkens tro og bekjennelse, var også menn som Chr. Bruun, Færden, Holm og Michelet tilstede og fikk ordet. Men alle foredragsholderne tilhørte den riktige retning. Likevel ble møtet ikke den folkedomstol man hadde fryktet, men lot viselig de falne uttalelser virke ved sin egen vekt, uten noen resolusjon. ¹²⁸Referat s. 113. Aftp. 1903 nr. 630—32, 669, 701; Mgbl. 27/10, 7/11; Verdens Gang 31/10. Omtalen i pressen viser at møtet fikk betydning for intensifisering av striden. Men oss interesserer Odland som var blant innbyderne.

Leser man det offisielle referat av Odlands uttalelser med forståelsesfull velvilje, finner man ikke annet enn hva han før hadde sagt. Hans ord falt slik at Michelet kunnet erklære seg s. 56enig med Odland! At «naturalisme» var skiftet ut med « evolutionisme», var nok myntet på Michelet og Færden, hvis bøker man var sterkt opptatt av. Men Odlands ord kunne godt misforståes, og man må anta at de ble det også, især da han erklærte seg enig med innlederen «i det væsentlige». Og innlederen, Johan Lunde, hadde nok endret oppfatning siden sist vi møtte ham. Overfor Færden hevdet Odland senere at han hadde uttalt seg sterkere enn referatet viser, når det gjelder den teologiske vitenskaps fulle rett til fri historisk-kritisk undersjgkelse av de gammeltestamentlige skrifters tilblivelsesforhold. Uansett om det skulle være en erindringsforskyvning, fastholdt han altså dette syn. Han måtte dog tåle å høre sin egen oppfatning angrepet. Emissær J. M. Andresen fra Fredrikstad hevdet at hele grunnvollen for Bibelens innhold falt bort hvis man fornektet Moses som forfatter av de 5 Mosebøker. Bibelens tre første kapitler om skapelsen osv. var grunnstedet for all kristen tro og lære. Dertil sa Odland intet. ¹²⁹Referat s. 34—36, 48 f. Michelet og Færden, se ovfr. s. 45, 46. iso pra Professor Lyder Brun, LK 1903II s. 310—17, 325—37. Lyder Brun, Fremgangstheologiens rødder og maal, NK 1904 s. 9—13, 17—21, 33—38, 49—55.

Odland fikk etterhvert like lett for å finne at godtfolk var kommet i strid med bekjennelsen, som Heuch hadde hatt for å oppdage rasjonalisme eller tilløp til rasjonalisme overalt. Argumentasjonens overfladiskhet var ikke meget forskjellig. Den «propedevtiske» forkynnelse og de enkelte uttrykk hos Lyder Brun, som Odland slo ned på, var for ham sikre spor av ritschlianisme, og han synes å mene at de dermed måtte være i strid med bekjennelsen. For Lyder Brun var det altså ikke grunn til å gå inn på forholdet til de enkelte ledd i bekjennelsen, for derom var det ikke reist tvil, men alene Odlands fortolkning av Bruns terminologi. Odland var sta og fant en fyldigere teologisk utredning unødvendig! Men Lyder Brun redegjorde for seg. ¹³¹Weiss NK 1904 s. 35 f.; Kähler se Dahl, NTT 1950 s. 102; Seeberg LK 1903II s. 327 f., NK s. 51; Petersen LK s. 153, NK s. 10, 12; norsk teologi LK s. 336, 370, NK s. 53, Gleditsch LK 1902I s. 43 f. Han var ingen ritschlianer, men som historisk teolog (hverken av evne eller kali var han dogmatiker) hadde han lært både av Ritschl og Harnack. Som sin egentlige lærer i NT utpekte han Bernhard Weiss (1827-1918) i Berlin, og han mente at det var dennes skrifter som hadde vært kraften i fremgangsteologiens nytestamentlige studium hos oss. Man må undre seg over at Lyder Brun ikke nevnte Martin Kähler (1835-1912), men han kan ha hatt sine grunner for at han heller henviste til en annen av de «positive» teologer i Tyskland, Reinhold Seeberg (1859-1935) i Berlin, som selv var sterkt påvirket av Harnack som dogmehistoriker. Først og s. 57fremst følte Lyder Brun seg likevel som elev av Fredrik Petersen, denne konservative og pietetsfulle natur, som alt teologisk fremskritt hos oss skrev seg fra! Lyder Brun skrev om en norsk teologi, slik som Gleditsch hadde gjort i 1901, men bemerkningen ble møtt med uforstående spott av Odland. Lyder Brun måtte innrømme at det bare var tale om en beskjeden begynnelse, som svarte til beslektede fenomener i andre land. Hans visjon var en åpenbaringstroende norsk fremskrittsteologi, kulturåpen og med full frihet til forskning, men like pietetsfull overfor tradisjonen som lærefaderen Petersen. ¹³²M. J. Færden, Striden om besættelsen af lærerposten i dogmatik, Samtiden 1904 s. 138. Den nye teologi ble sett i sammenheng med tidens krav om personlig og praktisk kristendom, og personlig troserfaring ble løsenet også i teologien. Derav fulgte en vektforskyvning både i forkynnelse og teologi. ¹³³LK 1903H s. 369, 331.

Det vi hittil har sett av Lyder Bruns teologiske standpunkt stemmer helt med påvirkningen fra Petersen og den konservative formidlingsteolog Bernhard Weiss. Naturligvis hadde Odland rett i at den nye retning i Norge på et hår liknet de tilsvarende fenomener i Tyskland i sine praktiske utslag. Innflytelsen fra ritschlianismen er umiskjennelig. Hvor skulle man ellers søke fremskrittet i denne tid? Men det var ikke tale om ukritisk overtakelse av idéer fra Ritschl, Harnack eller Loofs, enn si fra Wilhelm Herrmann (1846-1922) i Marburg, som Lyder Brun ettertrykkelig tok avsstand fra. ¹³⁴Ovfr. s. 50 f. LK 1903H s. 265, 302 f. Derimot må man ha tenkt seg en norsk teologisk skole, beslektet med den tyske formidlingsteologi, som forente anvendelsen av moderne historisk-kritisk metode med personlig bundethet til tradisjonen og alltid kom til resultater som var akseptable i forhold til bekjennelsen. Derfor passet det Lyder Brun å henvise til Reinhold Seeberg, som representerte den «modern-positive» teologi. Så underlig er den norske kirkestrids opprinnelse at Lyder Brun og hans meningsfeller ble gjort til kjettere fordi de var tilhengere av en teologi som i prinsippet er den som den konservative retning senere har levet høyt på under navn av «kirkelig teologi». Skal man forstå den bitterhet som har preget den norske kirkestrid, må man ikke se bort fra den konservative holdning som de norske formidlingsteologer inntok like til bruddet ble definitivt i 1903.

Odland vék ikke tilbake for å så tvil om oppriktigheten hos sine kolleger i det teologiske fakultet. I sin «dokumentasjon» fremsatte han helt umotivert den omtalte insinuasjon overfor s. 58Lyder Brun. Da Michelet ved samme anledning utstedte en erklæring, skrev Odland: «At han tror paa Jesus Kristus som Guds enbaarne Søn, er i og for sig ikke andet end, hvad ogsaa de Ritschl'ske Theologer siger om sig selv». Odland ville hatt en bevitnelse om at Michelet «virkelig fuldt ud deler vor Kirkes Tro paa Kristi evige Præeksistens og personlige Guddom». Hos sine kolleger fant Odland avvikelser fra bekjennelsen endog på sentrale punkter! ¹³⁵Klaveness, Presteeden, KoK 1899 s. 265—77. Bak Odlands mistro spøker igjen Harnack, nemlig ved striden om omtydningen av Apostolikum, som tok til i 1892. Men i Norge var det bare Klaveness som hadde skrevet om forståelsen av bekjennelsesforpliktelsen. ¹³⁶LK 1903H s. 264. Og nettopp Klaveness var iferd med å bli frikjent av Odland!

For Odland sto saken som soleklar. Heuch hadde levert bevis for rasjonalistiske grunntanker i forkynnelsen. Dermed var også beviset for avvikelser fra bekjennelsen gitt. ¹³⁷Reinhold Seeberg, Paa tærskelen til det 20de aarhundrede, tilbakeblik paa det sidste aarhundrede af den tyske kirkehistorie, overs. av O. S. Greve, Kra. 1903. Anm. av Odland i LK 1903II s. 407 ff. Rasjonalisme ble identifisert med ritschlianisme, som han bare synes å kjenne i en særlig radikal form. Det vakte derfor alminnelig bestyrtelse da Odland i juni 1903 skrev forordet til en norsk oversettelse av Reinhold Seebergs bok, Paa tærskelen til det 20de aarhundrede, oversatt av O. S. Greve. ¹³⁸Odland, Lidt Berigtigelse, Aftp. 2/4 1904 nr. 192. Hvor staar vi? LK 19041 s. 283—85. Seeberg priste Hegel for utviklingstanken, tilla A. Ritschl en avgjørende betydning og hadde intet ondt å si om Harnack! Odland anbefalte boken til alle teologer og begrunnet det senere med at boken i det store og hele var et objektivt historisk tilbakeblikk, og alle enkelthetene hadde han ikke tatt ansvar for. Gåten er fremdeles uløst. Men polemikken medførte at Odland i mars 1904, da han hadde foreslått at han selv skulle overta dogmatikken etter Petersen, uttalte seg om sitt standpunkt. Da avviste han meget indignert at han skulle ha stillet seg som garant for det gamle dogmatiske system. Han hadde aldri gått inn for noe nytt eller gammelt dogmatisk system og allerminst for repristinasjonsteologien. Hva han hevdet var den lutherske tro, uttalt i kirkens bekjennelse. Allerede i studietiden, fremhevet han, hadde han lært så meget av sin eneste lærer i dogmatikk, Petersen, at han hadde innsett umuligheten av å redusere den systematiske teologi til en rekonstruksjon av det gamle system. ¹³⁹«Svar» s. 186. Odland, LK 1904I s. 283 f. Nei, motsetningene gikk meget dypere enn til forskjellen mellom en konservativ og en fremskrittsvennlig teologi, sa Odland. Og det måtte han vel ha rett i, men ikke på den måten som han mente det.

Under Odlands ledelse ble den norske kirkestrid ikke lenger s. 59i første rekke en kamp om forkynnelsen og rettet mot Klaveness, men en innbyrdes krig om teologien ved det teologiske fakultet, enda dette besto av fire unge menn, den eldste 45 år, som alle ville være Fredrik Petersens «fremskrittsvennlige» elever. Den utvikling som Heuch hadde innledet, førte Odland videre, og når kampen kom til å ryste hele den norske kirke, var det fordi opinionen blant lek og lærd i en årrekke var blitt pisket opp. Bruddet innen fakultetet var definitivt før Johannes Ording holdt sin berømte prøveforelesning som søker til professoratet etter Petersen. Det var ikke Ording som var skyld i den norske kirkestrid. Han kom bare meget beleilig. Akkurat som Heuch hadde sagt at Michelets bok kom som bestilt for å godtgjøre hans anklagers rett, erklærte Odland nå at professorsaken avslørte «overgangsteologien» og viste at det var de andre som hadde skylden for splittelsen! ¹⁴⁰LK 1903II s. 336 f. Men en så lett løsning kan vi ikke slå oss til ro med.

Det ligger nær å søke løsningen på det psykologiske plan, men materialet mangler for en virkelig undersøkelse. En antydning kan vi se i Odlands steilhet. Han brøt ikke bare med sine kolleger ved universitetet, men også med Det norske misjonsselskap, med Indremisjonsselskapet som han hadde vært formann for i 20 år, etter få år brøt han også med Menighetsfakultetet som han hadde fått opprettet, og endelig også med Kinamisjonsforbundet. I de andre tilfellene var bruddene begrunnet med spørsmål om kvinnens stemmerett eller talerett, som Odland etter sitt bibelsyn ikke kunne akseptere. Overraskende kom det likevel. I det teologiske fakultet må Odland i en del år ha vært vant til å dominere. Det forekom i forfallstiden at han var eneste professor i funksjon, og da de «unge herrer» kom inn i 1896-97, til dels med hans hjelp, må hans stilling fremdeles ha vært mektig. Med sine mer fremskredne studier ville det egentlig være underlig om han ikke også teologisk har øvet innflytelse på de andre, og især må man da tenke på hans fagfelle og protegé, Lyder Brun. I fem år var det en påfallende samstemmighet i alle saker innen fakultetet. Til gjengjeld ble den altså mindre etterpå, og det var vel ikke tilfeldig at dette hendte da Odland etter Petersens død ble fakultetets unge senior. Da var de naturlige forutsetninger for rivninger tilstede, både fra Odlands og hans kollegers side. Slike antydninger om et vanskelig personlig forhold kan gi en viss forståelse av at motsetninger lett oppsto, men det synes s. 60utelukket at de alene kan forklare konflikten. Bare ett er sikkert når det gjelder forholdet mellom dem, nemlig at Odlands mistenkeliggjørelse og tvil om sine kollegers personlige oppriktighet i det konservative teologiske standpunkt som de vedkjente seg, voldsomt må ha øket den bitterhet som allerede var et resultat av Heuchs angrep. Det føltes neppe annerledes enn om man idag ville sette et spørsmålstegn ved den personlige ærlighet hos tilhengerne av dagens «kirkelige teologi». En i noen grad fremskreden ritschlianisme var ikke årsaken til kirkestriden, men det ble følgen av dennes første fase. I sitt svar på Odlands anklagekatalog skrev Lyder Brun: «Den «naturlige» Virkning af Kirkestriden, saaledes som den hidtil er blevet ført, vilde visselig være et Fremstød i radikal Retning». Og det var slik det gikk, enda Brun samtidig manet til ikke å forivre seg eller la seg forbitre. ¹⁴¹LK 1903II s. 332. Seeberg, Paa tærskelen s. 99.

De to stridende partier tok etterhvert til å betone mer og mer hvor dypt motsetningene gikk. Men de kunne altså ikke bli enige om hva disse besto i. Seebergs bok kan iallfall ikke ha ført til noen dypere forståelse av det religiøse og teologiske tideverv som de sto oppe i. Kontrasten religiøs spekulasjon kontra empiri var langt fra utpreget i Norge, og det er stor sannsynlighet for at motsetningene er blitt overdrevet. Når Lyder Brun slo på at Odlands konfesjonalisme først og fremst besto i tilslutning til læresetninger, må dette være en like stor misforståelse, som når Odland gikk på jakt etter avvikelser fra bekjennelsen hos sine yngre kolleger. I Norge var ingen Ritschl. Men den «ubillige» og «hensynsløse» kamp (Seeberg) som ble ført mot denne, ble overført til Norge. ¹⁴²Ovfr s. 28, 40 f. LK 1901II s. 316 f., 1902« s. 214 f.

Odland innrømmet ønskeligheten av en propedevtisk forkynnelse, både overfor Klaveness og Lyder Brun, men det egentlige mål med forkynnelsen så han i den troende menighets oppbyggelse. Dannelsen av en åndsfylt menighetskjerne var det viktigste for Odland. ¹⁴³Ovfr. s. 51. KoK 1899 s. 626 f. LK 1903H s. 312 f. Begge deler hørte hjemme i en statskirke. Odland var jo ikke ukjent med at menighetskjernen var en minoritet, og aldri hadde vært annet. I prinsippet var derfor Odlands linje et både og, men tyngdepunktet i hans kirkesyn var utvilsomt fra først av den trange, troende menighet. Den ensidige styrke hvormed Klaveness i den foreliggende situasjon fremhevet betydningen av en forkynnelse som kunne få folk flest i tale, fremkalte Odlands innvendinger. Den nye forkynnelses menn hadde også øye for begge oppgaver. Kom s. 61det lite frem hos Klaveness, så glemte Lyder Brun ikke å få med begge sider ved saken. ¹⁴⁴(J. C. Heuch), Den offentlige Lægmandsvirksomhed og Nødvendig heden af dens kirkelige Organisation, Kra. 1878, 202 s. Særtrykk etter LU. Likevel er det klart at det i kirkesynet har vært en dyptgående forskjell mellom Odlands mer innadvendte siktemål og den nye retnings trang til å bygge bro mellom kirke og kultur ved en utadvendt og apologetisk forkynnelse som folk kunne forstå. Det er karakteristisk for stillingen at Odland ble indremisjonsleder, mens hans yngre kolleger ble aktive i det kristelige arbeid blant studenter.

Heuch hadde engang hatt store vanskeligheter overfor lekmannsbevegelsen på grunn av Augustana 14. ¹⁴⁵D. A. Frøvig, Hvad der ikke bør glemmes, NK 1904 s. 127 f. For Odland var dette intet problem. Iallfall på dette punkt har han med letthet omtydet bekjennelsen i den ønskede retning uten tanke på at han skulle være kommet i strid med den. Odland hadde hele sitt hjerte i lekmannsbevegelsen. Derom kan det ikke være tvil. Men han hadde ikke store tanker om lekfolkets teologiske skjønn, som han uttalte seg nokså nedsettende om i 1893. Hverken dengang eller i 1902 ville det volde ham bekymring om han skulle miste den tillit han hadde på det hold. Slik så han det og sa han det iallfall på en tid da spørsmålet kanskje ikke syntes å være så aktuelt. Men det ble det meget snart.

Odland ble rystet da oversettelsen av Harnacks bok, Kristendommens Væsen, utkom, men i første omgang tilkjente han den likevel en viss betydning. Innen fakultetet var det ikke grunn til at denne bok skulle skape noen uenighet, og det gjorde heller ikke en samtale om sakramentsynet, som ble ledet av Petersen, mens Odland ingen innvendinger gjorde dengang. Det var Tandbergs og Heuchs felttog mot Harnack og oppstyret omkring Klaveness’ foredrag i Lund, som fikk Odland til å gå over til det kompromissløse standpunkt i Harnacksaken. Hans yngre kolleger ved fakultetet fulgte ham ikke. Det var vel her den åpne uenighet begynte.

Odland følte seg åndsbeslektet med Heuch, sikkert ikke som teolog, men som kristendomstype. Fra sine unge dager mintes han med takknemlighet den høykirkelige prest, som nå ikke bare var blitt prelat, men tillike lekmannshøvding. Gjennom mange år, på stiftsmøter og i pressen og som kulminasjon med «Mod Strømmen» og «Svar», hadde Heuch reist lekfolket til kamp mot en ny og truende «rasjonalisme». Der var mange som kunne se en slik fare uten å kunne akseptere Heuchs fremstilling og fremfor alt siktelser. Da Odland anmeldte «Mod Strømmen» innså han at Heuch hadde urett, og det på så man s. 62ge punkter at det ikke ble stort igjen. Han misbilliget også de metoder som biskopen benyttet seg av. Ovenikjøpet var Odland selv angrepet, og det må han ha følt særlig urettferdig. Heuchs vrede var også vendt mot Lyder Brun, overfor hvem Odlands vennskap visstnok varte, men neppe var som før. I Heuchs bok må selve vekkerropet ubetinget ha tiltalt ham. Dette var Odlands dilemma. Gikk han mot Heuch, kunne han komme i strid med lekmannsbevegelsen, som han måtte forutse ville bli enda mer opprørt etter dette. Odland ville selv bli «overgangsteolog», som Heuch har antydet. Begge deler var ham utenkelig. Men Odland var også teolog av «moderne» skolering, konservativ visstnok, men ingen repristinasjonsteolog, etter eget sigende følte han seg som elev av Fredrik Petersen, mer eller mindre, som Heuch betraktet som opphavet til alt ondt i teologien. Den naturlige utvei var for Odland å formidle. Slik må de to første deler av hans anmeldelse forståes. Han sa seg glad for boken og takket Gud for den, og han erklærte seg enig i ho vedsaken. Han hadde bare en del innvendinger å gjøre, bl. a. tok han Lyder Brun i forsvar, dog med en liten antydning av mistanke.

Formidlingsforsøket førte ikke frem. Odland ble nødt til å treffe et valg. Ingen vet hvor tungt det falt ham. Ingen dyptpløyende og dokumentert biografi forteller oss om hans utviklingsgang. Han utvidet sin mistanke til Lyder Brun. Med tiden måtte han legge frem sine anklagepunkter. Det var tynne saker, bygget på en fortolkning av uttrykk, som var eksegeten Odland uverdig. Men så var dette heller ikke hans egentlige motiv, enda om han kanskje selv var kommet til å mene det.

Det egentlige motiv til Odlands brudd med sine kolleger, må ligge under ett i alle de motsetninger vi har vært inne på. Minst gjaldt det teologi. Spenningen innenfor fakultetet av menneskelig art, følelsen av en viss ulikhet i kristendomsoppfatningen og i kirkesynet, sympatien for Heuch og lekmannsbevegelsen og den faktiske partidannelse som Odland ikke hadde innledet, har vist ham hvor hans stilling i striden måtte være. Og dermed gikk Odland uavkortet opp i den kamp som han mente måtte komme. Da der ikke forelå påviselige kjetterier, oppsto Odlands mistanke om sådanne i form av stilltiende omtydning, idet han støttet seg til tyske formentlige analogier og overså den front spesielt Lyder Brun hadde gjort. For Od s. 63land fortonet det seg som en kamp om teologi. Dermed skjedde den viktige forskyvning i kirkestriden som Odland har ansvaret for, idet det i første rekke måtte bli en kamp mot Lyder Brun og hans kolleger, mens Klaveness kom mer i bakgrunnen.

Den senere professor ved Menighetsfakultetet, D. A. Frøvig (1870-1954), bedømte i april 1904 situasjonen slik: «Den ældre retning derimod stiller sig mistænkelig ligeoverfor det nye, som er oppe i tiden. I sit forhold til nyere erkjendelser lader den sig altfor meget lede af ængstelige hensyn til det kristelige lægfolk og bekjendelsens bogstav. Fra sit konservative standpunkt vil den gjerne bedømme den nyere retning som en farlig udvanding af kristendommen. Men denne dom bygges mindre paa, hvad der er, end hvad der befrygtes at blive, og derfor er den uretfærdig. Specielt synes jeg, det maa være indlysende, at en voldsom mistænkeliggjørelse af en moderatkonservativ theologi som den, der doceres ved vort universitet, er en uretfærdighed, som vil straffe sig selv.» ¹⁴⁶Professorsakens aktstykker er trykt i NTT 1906 s. 64 ff.

Inntil videre var Odland på utkikk etter mer håndgripelige beviser for sine anklager. Foreløbig fant han ingen. Men da Johannes Ording søkte professoratet etter Petersen, slo han ned på en av dennes prøveforelesninger. Den følgende «professorstrid» ble det puff i radikal retning som selv Lyder Brun ikke kunne stå for. I årene fremetter utviklet han seg til å bli en ganske visst meget moderat tilhenger av den «liberale teologi». Derom skal vi la brevvekslingen tale, men redegjøre for professorstridens begynnelse. Det ble Odlands tragedie at han mer enn noen annen kom til å fremme den teologi som han hadde til hensikt å bekjempe. På den måten fikk Frøvig rett.

s. 637. Professorstriden I

Etter Fredrik Petersens død 9/1 1903 ble professoratet i systematisk teologi lyst ledig 2/2. ¹⁴⁷Chr. Aug. Bugge, 1853—1928, prest, dr. theol. 1895, nye studier, fengselsprest 1903—19. Th. Homme, 1852—1936, prest i Amerika, cand. theol. 1891, amtsskolebestyrer Aust-Agder 1891, prest i Røldal 1908, av skjed 1913 da han følte seg i uoverensstemmelse med kirkelæren. Chr. Ihlen, 1868—1958, univ.stip. 1895—1903, dr. theol. 1906, prof 23/6 1906. Johannes Ording, 1869—1929, prest 1894—1900, univ.stip. 1903, dr.theol. 1904, prof. 27/1 1906. Ved søknadsfristens utløp hadde det meldt seg 4 søkere: dr. theol. Christian August Bugge, amtsskolebestyrer Thorleif Homme, univ.stipendiat Christian Ihlen og fhv. pers.kap. Johannes Ording. ¹⁴⁸Peder Madsen, 1843—1911, prof, i dogmatikk og NT 1875—1909, Sjællands biskop 1909—11. Hjalmar Danell, 1860—1938, prof, i systematisk teologi i Uppsala 1897, biskop i Skara 1905—35. Etter forslag av fakultetet ble det ved kgl. res. 2/5 1903 bestemt at Bugge, Ihlen og Ording skulle få delta i en konkurranse. Innen 6 måneder skulle de legge frem sine trykte arbeider og deretter s. 64holde 2 prøveforelesninger hver over oppgitte emner. Samtidig ble det nedsatt en bedømmelseskomité, bestående av professorene Michelet (dekanus), Odland, Peder Madsen i København, Hjalmar Danell i Uppsala, ¹⁴⁹Fak.s forh.prot. og kopibok. NTT 1906 s. 65. og stiftsprost Gustav Jensen. Homme ble derimot utelukket fra konkurransen med den begrunnelse at han var 51 år uten å ha fremlagt noe arbeid. Senere ble en klage fra ham avvist, og det samme gjelder skoledirektør Karl Aas’ søknad, som kom 3 måneder etter fristens utløp. I mellomtiden var Ihlen blitt syk, og da han ikke kunne få utsettelse med innleveringen av sine arbeider, måtte han trekke seg. ¹⁵⁰Fak.s forh. prot. Bugge og Ording var dermed alene igjen.

Vikarundervisningen var 9/2 overlatt til Chr. Ihlen, som skulle forelese 3 timer i uken over dogmatikk. Universitetsstipendiatstillingen ble dermed ledig, og fra 1/4 fikk Johannes Ording den. Ihlen hadde da hatt denne stilling ca. 8 år. For høstsemesteret 1903 ønsket Kirkedepartementet at alle 3 søkere skulle få delta i vikarundervisningen, men dette førte ikke frem. Odland hadde tidligere foreslått Gleditsch som vikar, men først da Ihlen ble syk, overtok Gleditsch ¹⁵¹Etter Johannes Ording, Jesu døds frelsesværd etc., d.e. hans prøve forelesninger som utkom 5. mars 1904, jfr. Verdens Gang s. dag. Foreles ningene ble holdt i motsatt rekkefølge. som slik kom til å bli implisert i denne del av striden.

Som emner for prøveforelesningene var oppstillet: ¹⁵²Odland i LK 1903« s. 264, 367. 1904I s. 33.

1. Hovedmomenterne i de Johannæiske skrifters fremstilling af

Kristi døds frelsesværd.

2. En belysning af forskjellen mellem det magiske, der må forkastes, og det mysteriøse, der må fastholdes, i nådemidlernes virken.

Dette var feller til å fange kjettere i, og man må frykte for at dette var formålet også. Uenigheten innen fakultetet om synet på nattverden var Odland vel kjent. I sine angrep i oktober-november 1903 uttalte Odland at «enkelte af vore theologiske Professorer . . . i Forelæsninger har foredraget en Lære om Nadveren, der staar i Strid med, hvad vor Kirke fra Begyndelsen af har lært om dette Sakrament, og har karakteriseret den lutherske Nadveropfattelse som uholdbar.» Så sent som 9/1 1904 tangerte Odland dette. ¹⁵³Professorsagen i Studentersamfundet (Odland 17/9), Aftp. 18/9 1904 nr. 529. Lyder Brun, Professor Odland og hans kolleger, NK 1904 s. 321—26, jfr Verdens Gang 15/10 1904 nr. 290. Odland, Nogle Bemerk ninger, LK 1904 s. 259—63, Bruns svar NK 1904 s. 345—47. At han siktet til Petersen, NK s. 322, ble ikke dementert av Odland. Han siktet til Fredrik Petersen og Lyder Brun. Brun hadde forelest over nattverden våren 1901 og hevdet et syn som svarte til Ordings senere, og etter hans ønske var spørsmålet blitt drøftet på et langt samtalemøte under Petersens ledelse, uten innvendinger om saken fra Odlands side. Men om høsten samme år kom det til et sammenstøt om eksamensbesvarelser om nattverden, hvor Od s. 65land sto mot Petersen og to av de andre. Et usedvanlig bittert sammenstøt om dette mellom Odland og Lyder Brun senere på året 1904, er det overflødig å komme inn på her. ¹⁵⁴Michelets brev 2/2 1906, se Kristen Valkner, Fra «Professorstridens» tid, NTT 1961 s. 102—106.

Begge disse emner kunne føre inn i kontroversspørsmål som var aktuelle i tiden, men når det gjelder sa'kramentene dreiet det seg altså om avvikende syn innen fakultetet, også etter Petersens død, som av Odland nylig var stemplet som bekjennelsesstridig. Konkurransen skulle dokumentere hvor søkerne sto.

Komitéen tok arbeidet sitt lett. På 8 linjer ble Bugge erklært inhabil, hverken hans trykte skrift innen faget eller prøveforelesningene var tilfredsstillende. På 10 linjer roste man Ordings avhandling, som vitnet om megen dyktighet, avgjort vitenskapelige anlegg osv., men hadde et noe abstrakt preg og ufornøden vidløftighet. På 5 linjer motiverte man underkjennelsen av Ording: «Særlig finder dog komitéen, at han i den første af sine forelæsninger har givet udtryk for en opfattelse af kirkens sakramenter, daaben og nadverden, som maa gjøre det betænkeligt at ansætte ham i den eneste lærerpost i systematisk theologi, som findes ved universitetet.» Bare Michelet anbefalte Ording ansatt. Flertallet kunne ikke anbefale ham «paa det udviklingstrin, hvorpaa han for øieblikket staar», men fant det ikke desto mindre «meget ønskeligt, at der kunde gives ham støtte til fortsatte studier».

Når kjetterdommen over en ellers kvalifisert forsker fikk en så kort og ullen form, hadde det sin grunn. Forelesningen om sakramentene ble holdt fredag 5. februar, og lørdag var det ifølge Michelet et flertall på 4 i komitéen som ville ha Ording ansatt, søndag fremdeles flertall, men mandag oppdaget Michelet at han var alene. De utenlandske sakkyndige uttalte til ham at i deres land ville Ordings syn ikke vært grunn til å utelukke ham. ¹⁵⁵Se fortegnelse i NTT 1906 s. 75. Nils Hertzberg, Til Landets Preste-Foreninger, Aftp. 25/2 1904 nr. 104. Biskopenes protest 27/2 var fremkalt av biskop J. W. Erichsen (1842—1916) i Bergen jfr. telegram i UBO. Tvil har altså gjort seg gjeldende i komitéen, men ingen kan nå lenger se bak kulissene.

Sensurkomitéen hadde uttalt at uten bundethet til utvortes forskrifter i enkeltheter måtte den konfesjonelle grunntype være tilstede, og om denne «grunntype» kom fakultetets uttalelse til å dreie seg, idet flertallet, Michelet, Brun og Brandrud, fant at Ording sto innenfor, Odland at han sto utenfor denne. Kollegiet sluttet seg til fakultetet og anbefalte Ording ansatt, dog ble Odland støttet av Yngvar Nielsen. Ved oversendelsen til Kirkedepartementet 22/2 ble saken offentliggjort, s. 66og dermed brøt stormen løs i pressen. De nærmest følgende dager strømmet det inn protester, særlig fra indremisjonsforeninger, mot å utnevne Ording, uten at noen enda hadde sett hva han hadde uttalt. ¹⁵⁶Jens Gleditsch, Om Pastor Ording, Aftp. 27/2 1904 nr. 115. Gleditsch tapte all gunst hos Odland, da han harsellerte over dette og sakens realitet: Man hadde bruk for en kjetter, men vanskelig for å finne en, hvorfor da ikke ta Ording? ¹⁵⁷Gustav Jensen, Om Professorposten i Theologi, Mgbl. 6/3 1904 nr. 125, jfr. Ordings dokumenterte imøtegåelse sst. 8/3 nr. 129. Dette var for sant til å bli tålt. Gustav Jensen hadde en annen stil og var bekymret for sakramentenes stilling, men heller ikke han gledet seg over de mange henvendelser som ikke svarte til kirkelivets virkelighet. ¹⁵⁸Erling Grønland, Protesten mod Pastor Ordings Ansættelse, Aftp. 8/3 1904 nr. 138, jfr. 2 innlegg sst. 15/3 nr. 153, og Chr. Bruun, Lidt om den lutherske sakramentlære og om vor sidste theologiske kamp, KoK 1904 s. 193—202. Erling Grønland sa like ut at det ikke dreiet seg om en strid om sakramentlæren, men et ledd i den alminnelige kirkestrid. Lekfolket hellet selv til samme kant som Ording, og hadde ikke indre rett til å føre slaget. ¹⁵⁹Klaveness, Reaktion eller Fremskridt, Mgbl. 19/3 1904 nr. 149. Fær den i Samtiden 1904 s. 142, Michelet sst. s. 592. Odland i LK 1904I s. 186, 284. Blant fremskrittsteologene var den alminnelige oppfatning at sakramentstriden bare var et middel i den forlengede kirkestrid. ¹⁶⁰LK 1903H s. 388, jfr. ovfr. s. 52. Likevel kunne det tenkes at Ordings teologi var av den art at Odland med rette kunne triumfere over at nå forelå endelig beviset mot «overgangsteologene».

5 — Kirkestriden i Norge

Ordings annen prøveforelesning, om Jesu døds frelsesverd, var så ortodoks i sitt syn på forsoningen, at selv biskop Heuch kunne ha ropt høyt av giede. Men komitéen sa ingenting om den. Derimot slo man ned på sakramentlæren i den første forelesningen. I denne uttrykte Ording seg med en «klarhet» som selv Odland måtte anerkjenne. Ording var naturligvis på det rene med at det dreiet seg om en troseksamen og ut fra sin åpne natur reagerte han ved å aksentuere sin oppfatning sterkt og polemisk overfor de magiske forestillingene, hva han forøvrig vanskelig kunne unngå når han måtte følge den disposisjon som var gitt i oppgaven. Hvem som har utpønsket den intrigante oppgave, vet vi ikke, men Odland fikk iallfall det oppgjør med sine kolleger, som han hadde ønsket seg. ¹⁶¹NTT 1906 s. 66, 71. LK 1904I s. 187 f. henviser red til s. 50 f., 65 f., i Ordings, Jesu døds frelsesværd. Se Tillegg 2, s. 289—93.

Komitéen anførte overhodet ikke hva det var i Ordings oppfatning som kunne forsvare forkastelsesdommen, og i sin ordrike dissens i fakultetet hadde Odland ikke mer å si om dette enn at Ording «eliminerer de nævnte specifikt lutherske elementer — specielt Kristi legemes og blods reale nærværelse i nadveren og barnedaabens betydning som et virkeligt gjenfødelsesmiddel». De avsnitt hos Ording, som Odland senere henviste til, gjaldt utelukkende dåpen. ¹⁶²Ordings forelesning s. 36, 44 f., 48.

Etter anvisning drog Ording til felts mot den magiske opp s. 67fatning av nådemidlene, men han holdt seg ikke innen de ønskede grenser. Han anvendte ikke bare sine prinsipielle overveielser på den romersk-katolske oppfatning, men også på Luther, Melanchton og ortodoksien. Han fant en dobbel betraktning av nådemidlene, idet de magiske forestillingene ikke var holdt utenfor, således i konsubstantiasjons- og ubikvitetslæren. Delvis var også ordets nådemiddel i vår kirke trukket inn i de magiske forestillingers tryllekrets. Vi må gripe den side ved reformatorenes nådemiddelbegrep, hvoretter Guds ord og troen er de vesentlige bestanddeler, og de synlige elementer symoler og panter på nåden og derigjennom også midler for nåden, som ved sakramentene meddeles den enkelte i sammentrengt skikkelse og på særlig virksom måte. ¹⁶³Ording s. 52. LK 1904II s. 187 f.

Ording talte smukt og varmt om sakramentenes betydning som symbolske handlinger, hvori Kristus selv i henhold til innstiftelsen er personlig nærværende og virksom, måtte Odland innrømme. Ved nattverden hadde Ording sterkt fremhevet det mysteriøse, og han kunne bl.a. si: «Vi skuer symbolet og virkeligheden, gaven og dens pant sammen i ett, i een åndslegemlig akt». Men den lutherske lære om Kristi forklarede legemes og blods virkelige nærværelse i nattverden hadde Ording fornektet, hevdet Odland, som merkelig nok ikke fant at det var hans oppgave å innlate seg på en prøvelse av Ordings bevisførelse «ved denne Leilighed». ¹⁶⁴Ording s. 41—43, 50 f. Således kom det ikke til noen debatt om ubikvitetslæren, og innvendingene mot Ordings nattverdlære var overhodet spake. Det var hans syn på barnedåpen, som vakte den store forargelse, til tross for at han talte med stor styrke om dens nødvendighet. På dette punkt aksentuerte Ording sin oppfatning særlig sterkt, og enkelte setninger kunne løsrevet fra sammenhengen virke både rystende og villedende, som når Ording sa: «Til dåben som barnedåb kan der som før omtalt ikke tænkes knyttet nogen virkelig frelsesvirkning». Ordings mening var å befri barnedåpen for enhver magisk forestilling. Visstnok må man tenke seg at Gud virker i det slumrende barnesinn, men dette skjer uavhengig av nådemidlet. Det spede barn kan ikke tro. Ved dåpen blir barnet opptatt i menigheten, og får det så en kristelig oppdragelse, vil den nåde som dåpen forjettet om, bli virkelighet ettersom mottakeligheten inntrer. ¹⁶⁵Ording s. 41. Odland i LK 1904I s. 228 f.

Etter dette kunne Odland erklære at Ording hadde forkastet den virkelige gjenfødelse i barnedåpen. Mange tok dette s. 68tungt. Det var ikke hva Ording hadde ment, og han hadde knapt nevnt ordet gjenfødelse, ¹⁶⁶O. Kirn, Wiedergeburt, Herzog, Realencyklopädie für prot. Theologie men slik som Odland oppfattet saken var det rett nok. Ording var kommet midt opp i ett av tidens heteste teologiske stridsspørsmål, gjenfødelsen, som også skulle bli en stridens gjenstand innenfor lekmannsbevegelsen. Det gjorde ikke Ordings sak bedre. For Erlangenteologien var læren om gjenfødelsen av fundamental betydning, uten at man var oppmerksom på at innholdet av dette nye ledd med den usikre plass i saliggjørelsens orden, ikke var det samme som i NT, hos Luther osv. Virkelig vanskelig ble det da Reinhold Frank som en konsekvens av sin kirkelige tenkning gikk energisk inn for å henlegge gjenfødelsen også til barnedåpen, fulgt av ny-lutheranerne som fikk store vanskeligheter med å holde magiske forestillinger borte. Opposisjonen meldte seg meget tidlig, også fra konservativ side, og på dette hold er læren senere blitt karakterisert som «forvirret». ^undKirche, 3. Aufl. 1908. Ording hadde søkt en vei ut av dette uføre, og han hadde funnet den i Ritschlianismen. Odland som mente å gjenfinne sin oppfatning både i Augustana og i Johnsons troslære, triumferte over at Ordings lære var reformert, ritschliansk og især Kaftan’sk! Men det skulle altså komme til å vise seg at det var en teologisk kortevare som var grunnlaget for den verste anklagen mot Ording! I virkeligheten dreiet det seg om den ikke uvanlige teologiske krig om ord uten analyse av deres innhold. Den eneste jeg kan se kom inn på ordenes skriftende innhold i denne forbindelse, var Ording selv. I en kort etterskrift til sine trykte forelesninger ga han en mer allsidig fremstilling av sitt sakramentsyn enn oppgavens formulering hadde gitt anledning til. I denne erklærte han også at det i én forstand med rette kan sies at barnet i dåpens stund tror og gjenfødes, nemlig med henvisning til Guds nådepakt, foreldrenes tro og en kristelig oppdragelse. ¹⁶⁷Ording s. 62—69. Odland i LK 1904I s. 187, II 276—78, 319—22. Men det ble ikke hørt!

Den følgende langvarige og til dels opphissede diskusjon viste hvor stor uklarheten var om gjenfødelseslæren og hvor vanskelig det var å holde det magiske fra det mysteriøse. Etter lekmannsmøtet høsten 1904 følte Norsk Kirkeblad trang til å kreve Odland til regnskap for hans syn på gjenfødelsen i dåpen. Odland svarte at han fullt ut delte den lutherske bekjennelse og i alt vesentlig sluttet seg til Johnsons troslære. Kirkebladet fant svaret uklart og krevet en nærmere redegjørelse. Omtrent likedan var det gått Michelet, da Odland eksaminerte s. 69ham et år tidligere. ¹⁶⁸NK 1904 s. 385, 410 (red.). LK 1904II s. 386—88. Men Ording var nødt til å gå i detaljer. Han foreleste under presset av den teologiske partistrid, under tidsfrist og over oppgitt emne som endog inneholdt en disposisjon. Det var hans mål å holde alle magiske forestillinger borte fra sakramentsynet og det førte til en sterk betoning av deres symbolske karakter. Komitéen uttalte seg summarisk i sin dom. Det var Odland som førte aktoratet videre, og det lyktes å gi almenheten den oppfatning at Ording førte en «reformert» sakramentlære. Protestresolusjonene gikk mest ut på at man ikke måtte utnevne en mann som på vesentlige punkter befant seg i åpenbar uoverensstemmelse med den lutherske kirkes bekjennelse. Andre og blant dem biskopene uttrykte seg dog mer diplomatisk. ¹⁶⁹NTT 1906 s. 75 f.

Ved kronprinsregentens res. 1/3 1904 ble det bestemt at professoratet ikke skulle besettes. Noe annet har kirkestatsråden, presten Hans Nielsen Hauge (1853-1931), ikke våget, om han ellers skulle ha ønsket det, og han fikk støtte av regjeringens flertall og dens sjef, Francis Hagerup (1853-1921, prof. i jus), mens statsrådene Sigurd Ibsen (1859-1930, eksp. sjef.), Jakob Schøning (1856-1934, postmester) og Christian Michelsen (1857-1925, skipsreder) voterte for å utnevne Ording.

Hauge sto i kontakt med Odland om saken. Hvis denne allerede på dette stadium har truet med å gå av som professor, må det ha skjedd muntlig. Det kan ikke dokumenteres. ¹⁷⁰Nome s. 92 mener at Odland forsommeren 1904 har vært inne på å gå av, og henviser til hans artikler i mars, LK 1904I s. 186 ff. Sitatet stam mer imidlertid fra en artikkel mot Vestlandsposten i LK 1904II s. 52, nem lig 16/7 da dette ikke var nytt. Se videre note 173. Derimot har Hauge avtalt med Odland at denne inntil videre skulle overta systematisk teologi. Først 4/3 ble dette forelagt for universitetet til overveielse. Den uerfarne statsråd innledet dermed en kompetansestrid mellom Kirkedepartementet og Universitetet, men foreløbig ble følgen bare at fakultetet mot Odlands protest offisielt beklaget at et fakultetsmedlems tilbud om undervisning først ble kjent gjennom departementet. ¹⁷¹Fak.forh.prot. 23/3 1904, utelatt i NTT 1906 s. 140 ff. Referat av saken i Universitetet i Oslo 1911—1961, s. 19 ff. Fakultetet fant ingen grunn til at man ikke skulle ordne vikarundervisningen som hittil etter Fredrik Petersens død, og det vil si at Gleditsch skulle ha 2-3 timer i uken, supplert av Odland i systematisk teologi. Derimot kunne man ikke anbefale at Odland helt oppga NT, både fordi Lyder Brun skulle ha tjenestefri og foreta en utenlandsreise, og fordi hvert fag krevet sin spesielle dyktighet, og diskret ble det minnet om at Odland i 1892 i en tilsvarende situasjon ble erklært inhabil i GT av det daværende fakultet. Videre ville man gi Ording støtte s. 70av den ledige gasje, slik som sensurkomitéen hadde anbefalt. Odlands hensikt var nettopp å holde Gleditsch helt utenfor, og grunnen var dennes omtalte artikkel. Odland fant det sannsynlig at Gleditsch’ konfesjonelle holdning ikke prinsipielt adskilte seg fra Ordings. Med mindre der forelå en uttrykkelig erklæring om at denne antakelse var uriktig, kunne han ikke tiltre fakultetets forslag, men fastholdt sitt tilbud om å overta undervisningen i systematisk teologi. ¹⁷²NTT 1906 s. 139—41. Åpnere tale førte M. J. Færden, De dogma tiske Forelæsninger, den midlertidige Ordning, Aftp. 29/3 1904 nr. 186 ff. Om Gleditsch se s. 66, note 156.

I de nærmeste dager må Odland ha modifisert sitt tilbud til bare å gjelde undervisning i dogmatikk, mens Ording skulle få undervise i etikk. Han har senere uttrykkelig uttalt at denne innrømmelse var forat det ikke skulle bli nødvendig for ham å fratre sin stilling som universitetslærer. Truselen har altså foreligget i midten av mars 1904, og sannsynligheten for at den spilte inn allerede før resolusjonen 1/3 må være stor. I kollegiet støttet Yngvar Nielsen 28/3 Odland i dette med den begrunnelse at man burde bruke universitetets egne krefter. Flertallet derimot sluttet seg til fakultetets flertall og gikk tillike i en erklæring inn på sakens prinsipielle side: ¹⁷³Odlands dissens i fak. 30/8 1904 siterte hans skr. 23/6 til dep. om endringen i hans opprinnelige forslag i overensstemmelse med den senere kgl. prop. NTT 1906 s. 161, jfr. 145. Jacob Schøning hevder i Dagbøker, 1950, s. 125 f. at Hauge nylig ingen betenkeligheter hadde ved å utnevne Ording. «Vel fant han den (Ordings lære) ikke helt ortodoks, men så kjet tersk var den nå ikke at den burde stenge ham ute fra den lærestol som han hadde store videnskapelige betingelser for å sitte i med ære». «Siden tok Odland ham i skole». NTT 1906 s. 141 f.

«Det fra universitetets standpunkt mest bemærkelsesværdige i denne sag er, at en i statskirken ordineret prest, der betragter sig selv som god lutheraner, ansees ubrugbar som theologisk professor paa grund af angivelige uoverensstemmelser med bekjendelsesskrifterne, uoverensstemmelser, som dog iethvertfald ikke er betydeligere, end at der blandt de kompetente autoriteter hersker meningsforskjel om, hvorvidt de overhovedet findes. Nu kræves det af en minoritet i det theologiske fakultet, at en anden i statskirken ordineret prest, hvem undervisning i systematisk theologi for de studerende for tiden er betroet, skal afgive bestemt erklæring om sin overensstemmelse med dette eller hint punkt i bekjendelsesskrifterne, forinden det skal tillades ham at fortsætte denne undervisning. Det saaledes foreliggende synes at lægge det spørgsmaal nær, hvad der paa denne maade for den theologiske videnskab ved vort universitet overhovedet bliver tilbage af ret til fri videnskabelig forskning. Skal af hensyn til presteuddannelsen de konfessionelle baand strammes saa stærkt som her skeet, synes det theologiske fakultets stilling som led i universitetets videnskabelige og undervisningsvirksomhed i længden at maatte blive uholdbar.»

Statsråd Hauge fulgte Odlands og Yngvar Nielsens anvis s. 71ning, men han fant det nødvendig å sikre seg Stortingets støtte, enda dette ikke var noen budgettsak. Et mindretall i regjeringen, Ibsen og Michelsen, fulgte flertallet i fakultetet og kollegiet. Så ble den kgl. proposisjon fremmet 16/4 1904. Men Ording var ikke blitt spurt. Man hadde vært så opptatt av å underhandle med Odland at man hadde glemt at det fantes en annen part. Det viste seg at Ording ikke var mindre prinsippfast enn Odland. I Morgenbladet 20/4 erklærte han at han ikke kunne gå med på en ordning som utelukket ham fra å undervise i dogmatikk, som hans studier og interesser tvertimot ville gjøre til tyngdepunktet i hans forelesningsarbeid. En ordning som ga ham anledning til å undervise i begge fag (dogmatikk og etikk) ved siden av en lærer av den annen retning, ville være etter sensurkomitéens standpunkt. ¹⁷⁴NTT 1906 s. 143 f., 150—52. Odlands reaksjon, LK 19041 s. 300 f.

Stortinget behandlet i to dager en kgl. prp. som det på forhånd visste ikke kunne gjennomføres. Også i budgettkomitéen var man klar over det og lite glad for det. Flertallet mente at undervisningen måtte være administrasjonens sak, og mindretallet ville overlate avgjørelsen til fakultet og kollegium. Statsråd Schøning erklærte at han hadde gått med på proposisjonen under forutsetninger som ikke holdt stikk. Men Hauge gjorde kabinettspørsmål på saken. Da ble Stortinget meget mer medgjørlig og tilbøyelig til å tolke proposisjonen med den ønskede romslighet. Hauge gjorde det dog helt klart at meningen var at Odland alene skulle undervise i dogmatikk, mens Ording som vikar bare skulle forelese over etikk. Ordings undervisning i egenskap av stipendiat kunne man derimot ikke bestemme over. Stortinget vedtok proposisjonen med 71 mot 45 stemmer, og Hauge ble stående. Således ble vikarundervisningen ved det teologiske fakultet ordnet ved kgl. res. 4/6 1904, og likevel var man ikke kommet et skritt lenger. ¹⁷⁵NTT 1906 s. 144—49 med henv. Schøning, Dagbøker s. 151 ff.

Endelig ble Ording spurt. Men Ording svarte naturligvis nei, og han medsendte sin artikkel. Saken var forelagt universitetet etter stortingsvedtaket, og 1/6 gjentok fakultetet sitt forslag, og Odland fornyet nå sitt tilbud om å overta hele faget, dog helst slik at Jens Tandberg skulle overta etikken. Kollegiet holdt igjen med flertallet, og denne gang dissenterte ikke dets formann, Yngvar Nielsen. Privat henvendte Hauge seg til Gleditsch. Dennes svar tyder på at forespørselen har vært uklar. Det gjaldt etikk i første semester. Ble det antydet noe om det følgende eller var Hauge bare ute etter å dekke de s. 72nærmeste krav? Iallfall erklærte Gleditsch seg bare villig i henhold til fakultetets forslag, og da han hadde forelest over etikken sist, måtte det være dogmatikken som sto for tur.

Ingen trodde på at disse henvendelsene kunne føre frem, heller ikke Hauge og regjeringssjefen Hagerup, som seg imellom hadde avtalt at i sa fall ville de følge Odlands forslag om å overta hele faget. Det kom til et skarpt sammenstøt på et statsrådsmøte 9/6, og etter ny regjeringskonferanse 20/6 skriver Schøning: «Hauge erkjenner rent ut at Odland svinger pisken; hans vilje må skje, ellers går han. Og da ramler altså den norske kirke, solidere står den ikke.» Men Odlands trusler om å gå av forelå ikke offisielt. Det må være dette som har fremkalt henvendelsen til ham fra Kirkedepartementet som må ha ønsket å stå sterkere i sitt forslag om Odland alene. Denne svarte 23/6 bl. a.: «En overdragelse fra kirkestyrelsens side af undervisningen i troslære, helt eller delvis, til en theolog med pastor Ordings fra den luthersk-konfessionelle grundtype afvigende holdning vilde derimod i mine øine være det samme som en faktisk ophævelse af vort theologiske fakultets lovbestemte evangelisk-lutherske karakter, som vilde gjøre det umuligt for mig at blive staaende som medlem af fakultetet.» ¹⁷⁶NTT 1906 s. 149—55, 161. Ovfr. s. 70, note 173. Schøning s. 158—63.

Under all denne ståhei hadde Ording innlevert sin doktoravhandling, Den religiøse erkjendelse», som ble kjent verdig til å forsvares for doktorgraden av en komité bestående av Odland, Michelet og Brandrud, og Ording hadde disputert 17/6 med Lyder Brun og Jens Gleditsch som opponenter. Det hele var gjort på mindre enn en måned. ¹⁷⁷Fak.forh.prot. Anm. av Gleditsch i NTT 1904 s. 282 90, av D. A. Frøvig i NK 1904 s. 209—15.

Til stor fortørnelse for Odland og tilsvarende glede for Lyder Brun tok Vestlandsposten 25/6 redaksjonelt avstand fra Odlands steilhet. Man hadde vunnet en seier i professorsaken, men hvis man nå skulle sette saken på spissen, kunne følgen bli at både statsrådsstillingen og professoratet ble besatt av menn av den nye retning. Hva ville da være vunnet? De teologiske studenter er ikke barn. Når den mann som står på det gamle standpunkt, beholder sin rett til å belyse og forsvare dette, må det kunne tåles at en annen med en annen oppfatning vedblir i sin stilling. ¹⁷⁸LK 1904II s. 15—17 (etter Vestlandsposten), red.s svar s. 51—54.

Odlands skuffelse over denne sprekk i kirkestridsfronten, som han hadde bygget opp ved sterke ord og stadig grovere forenkling av kjensgjerningene, kom til uttrykk i den vanlige beiske polemikk, som denne gang var vendt mot organet for s. 73det vestlandske lekfolk. De hadde fulgt Odland i kirkestriden som den direkte fortsettelse av Heuch-feiden, men Odlands nye sakramentalisme kan ikke ha falt i deres smak, for slik sto de faktisk den nye retning nærmere, selv om dette ikke ble uttalt. Den korte leder i Vestlandsposten kunne ikke unnlate å gjøre sin virkning.

En sprengning av regjeringen Hagerup var truende, og det så ut til at professorsaken eller rettere spørsmålet om den midlertidige undervisning kunne komme til å utløse den. En slik utgang ønsket hverken Hagerup eller Hauge. I regjeringsmøte 28/6 satte fire statsråder, Ibsen, Michelsen, Schøning og Albert Hansen (1847-1925, ingeniør) sine stillinger inn på at Odland ikke skulle overta faget alene. Det førte til at planen ble oppgitt, og regjeringskrisen ble unngått. Mindretallet ønsket at begge retninger skulle være representert i den midlertidige undervisning. ^NK1904 s. 217 f. (red.)

Hauge måtte ut på markedet igjen for å finne en utvei som Odland ville akseptere. Mulighetene var ikke mange. Hauge tok opp tanken om at begge retninger skulle delta, men i noe tillempet form. Han henvendte seg 18/7 til Ording og Tandberg med forslag om at Ording skulle forelese i etikk mens dogmatikken skulle deles mellom dem. Ording skulle altså ikke utelukkes fra denne. Fordelingen skulle fakultetet bestemme. Begge aksepterte tilbudet 20/7 på betingelser, Ording at fakultetet godtok ordningen, Tandberg at Odland ble stående. Fakultetet godtok ordningen 30/8, men beklaget at Gleditsch var satt utenfor. Flertallet ville ha foretrukket den tidligere foreslåtte ordning. Tandberg var uprøvet i akademisk undervisning, og hans vitenskapelige kvalifikasjoner var flertallet ganske ukjent! I tilslutning til sensurkomitéen ble det hevdet at der var enighet om å hevde den akademiske lærefrihet overfor en bokstavbunden förpliktelse på bekjennelsen og samtidig opprettholde vår kirkes konfesjonelle grunntype. Derfor «gjælder uenigheden i virkeligheden her om, hvad der med aandelig ret hører ind under denne grundtype. Ethvert forsøg paa at tilsløre denne kjendsgjerning og uden videre at forudsætte som givet, at der strides om, hvorvidt bekjendelsen skal gjælde eller sættes ud af kraft, maa bestemt afvises.» Odland holdt fast på sitt og henviste til sitt brev 23/6. Kollegiet behandlet saken dagen etterpå og gikk med på ordningen. Hovedsaken var at ingen teologisk retning som av den kompetente s. 74autoritet, det teologiske fakultet, ble erklært for å stemme med kirkens bekjennelse, måtte nektes likeberettigelse. Det beklaget at Odland som minoritet uttalte uvillighet til å fortsette sin gjerning fordi undervisningen i et annet fag enn hans ikke helt ut ble ordnet etter hans anskuelser. Det var nødvendig at saken ble løst uten hensyn til en sådan eventualitet. Men allerede 2/9 meddelte Tandberg at han ikke kunne gå med på ordningen på grunn av Odlands erklæring om at han i så fall ville søke avskjed. I Luthersk Kirketidende fortsatte Odland å polemisere mot fakultetet. ¹⁷⁹Schøning s. 165 f. . iso NTT 1906 s. 155—63. Fakultetsflertallets seneste Optræden i Profes sorsagen, LK 1904II s. 190—93 (red.).

Hauges forsøk på å finne et mer smakelig alternativ til å la begge retninger være representert i vikarundervisningen i systematisk teologi, ble ilde opptatt. Odland var bitter og ga vonde ord fra seg om Hauge som diplomat, sier Schøning. Men da Vestlandsposten 9/8 la hele skylden for uføret på Hauge, mente Odland at kompromissfolkene fikk dele den! Han antydet at Hauge kunne falle på professorsaken, og i så fall ville det bli bestemmende for kirkefolkets stilling til samlingsministeriet. Men Hauge ville ikke falle, og ikke turde han la Odland falle heller. Vestlandsposten hadde samtidig anbefalt å anmode Gustav Jensen om å bli professor i systematisk teologi. Dette kunne Odland akseptere, ja han hadde selv tenkt på det, sa han, for Gustav Jensen hadde berøringspunkter med begge retninger, og dog «i Censurkomitéen tydeligt og klart givet tilkjende, at han anser «den konfessionelle Grundtype» fuldt bindende». Men Hauge hadde ikke hell med seg da han spurte. Gustav Jensen var 60 år og sa nei. Endog Schøning tok til å føle medynk med den uheldige Hauge. ¹⁸¹Vestlandsposten 9/8 1904. Schøning s. 169, 181. LK 1904H 1421, (red.). NK 1904 s. 289. NTT 1906 s. 163. Saken ga anledning til en ganske skarp avisdiskusjon mellom Gustav Jensen og Lyder Brun. Nogle Bemerk ninger i Professorsagen, av Gustav Jensen, Aftp. 9/9 1904 nr. 507, forts. i nr. 511, 513, 516, 520, 522.

Odland visste å utnytte sin maktposisjon til det ytterste. Noen kunne nok mene at han ikke hadde pres tene med seg eller at han ikke ville gjøre alvor av sin trussel, og det vestlandske lekfolk fulgte ikke alltid med strømmen. Etter den innflytelse Odland hadde fått etter Heuch-feiden, var det likevel realistisk når Hauge fryktet hans innflytelse både politisk og kirkepolitisk, og Gustav Jensen var ikke mindre engstelig. Og nå var det altså blitt slik at semesteret var begynt, men undervisningen i systematisk teologi var ikke ordnet.

Til det neste stadium i utviklingen har vi tre kilder. En primærkilde er Schønings dagbøker som dog ikke må tas for mer enn slike opptegnelser er. Handelands biografi inneholder i s. 75legendarisk form enkelte trekk som han har husket fra Odlands fortelling som sitt møte med Michelsen. Det er en meget sekundær kilde. Det helt pålitelige om saken inneholder kgl. res. av 17/9 1904, idet denne gir resultatet av det hele. Professoratet skulle lyses ledig pånytt og denne gang slik at det kunne søkes av vitenskapsmenn også utenfor Norge. Gleditsch skulle fortsette sine forelesninger under ledigheten som hittil. Ording skulle få resten av professorgasjen som støtte til fortsatte studier.

Rett forstått er der full samstemmighet mellom de tre kilder. Michelsen og Odland må være blitt enige om et kompromiss, som nevnt av Schøning, under sitt møte 7/9. Allerede dagen i forveien hadde Hagerup og Hauge foreslått professoratet utlyst igjen. Hauge siktet på den ortodokse Bensow i Uppsala (Schøning). Det skal ikke megen fantasi til å forstå at denne plan stammet fra Odland. Men mindretallet ville ha saken utsatt, og neste dag var de enige om å votere for å overlate til universitetet å ordne undervisningen og la Gleditsch fortsette. Så kom Odlands møte med Michelsen. Kompromisset (Schøning) må da bestå i en kombinasjon av flertallets og mindretallets ønsker. Embetet skulle utlyses igjen og Gleditsch fortsette som vikar. Michelsen ville bare være med på det hvis det ble enstemmig. Han ville øyensynlig ikke bli stående sammen med flertallet og Odland, mot det radikale mindretall. Så ble det akseptert. Odland var ikke villig til store innrømmelser. Han ville bare la Gleditsch fortsette ett semester (Schøning). Det ble rettet til «inntil videre», i res.: «under ledigheden». Det ble Hauges sak å sørge for at det ikke varte lenger (Schøning). Dette har Odland måttet gå med på. Under møtet kunne Michelsen ikke vite at saken ville gå iorden, og at Odland har truet med å gå av, må være så temmelig sikkert, og dermed også at han har antydet at han i så fall ville søke et lite embete (Handeland). ¹⁸²NTT 1906 s. 163 f. Schøning s. 181 f. Handeland s. 35—37.

Michelsens avtale med Odland ble altså akseptert av hele regjeringen, og så ble professoratet kunngjort ledig for annen gang, nå både i Norge, Danmark og Sverige, og fristen utløp 12/11 1904. ¹⁸³NTT 1906 s. 241.

Utlysingen av professoratet igjen førte ikke til avspenning i kirkestriden. Det var heller ikke hva man for det første hadde tenkt å oppnå. Det var en teolog som både var tilstrekkelig kvalifisert og så ortodoks at Odland ville akseptere ham, man s. 76håpet å finne. Som stillingen var kunne kallelse ikke for alvor komme på tale. Gustav Jensen som etter deltakelsen i sensurkomitéen må ha stått i stadig kontakt med Hauge og Odland og mer og mer kom på avstand fra fremskrittsteologene, holdt på at den nye mann måtte være en konservativ teolog for likevektens skyld. Klaveness foreslo ironisk at man skulle avertere at «uden anbefaling fra dr. Odland nytter det ikke at melde sig». Schøning så hva vei det bar: «om noen måneder tar vi vrøvlet opp på en frisk». ¹⁸⁴Gustav Jensen i Aftp. 15/9 1904 nr. 520. Klaveness 1 NK 1904 s. 305 f. Schøning s. 182.

Odland innstillet ikke sin propaganda. Den hadde ført ham til seier i første omgang, men det endelige resultat var usikkert. På forsommeren hadde Odland vært bekymret over ryktene om at Hauge skulle til statsrådavdelingen i Stockholm, Vogt skulle bli kirkestatsråd, og kirkekomitéens pålitelige formann, Edvard Liljedahl (1845-1924, postmester), ville trekke seg tilbake. ¹⁸⁵LK 19041 s. 407 f. (red.). Skulle en slik situasjon bli til virkelighet, ville den statskirkeordning som Odland hadde visst å utnytte til det ytterste, ikke lenger være et så villig redskap for hans sak. Et politisk personskifte kunne inntreffe når som helst. Derfor hastet det om Odland skulle kunne utnytte de gunstige politiske konjunkturer. En ny utlysing var av den grunn ønskelig. Bortsett fra kompromisset angående Gleditsch, som fra Odlands side opprinnelig var sterkt tidsbegrenset, krevet han steilt at den nye retning ikke måtte være representert i den dogmatiske undervisning, ikke engang midlertidig og ved siden av den eldre. Han argumenterte juridisk ut fra de statskirkelige bestemmelser om bekjennelsesforpliktelsen. Dette kunne han gjøre så lenge Hauge var kirkestatsråd og Hagerup statsminister og han selv truet med å gå av, for da kunne han regne med at et flertall ville akseptere hans egen tolkning som gikk ut på at Ordings syn falt utenfor den lutherske grunntype. Siden ville alt være uvisst. Derfor er det ingen selvmotsigelse i at Odland appellerte til statskirkeordningen samtidig som han bekjempet den. Personlig og fulgt av indremisjonen hadde han tatt opp igjen arbeidet for en lovfestet organisasjon av kirken, og ved å begrense stemmeretten skulle makten sikres. Mens Heuch ville at menighetene skulle gjøre det «slemt» for uønskete prester, ville Odland utøve læretukt via et valgt kirkestyre. Således fikk kirkeorganisasjonssaken ny betydning og blomstret opp takket være kirkestriden. For oss fremstår begge deler som en uløselig floke. Hva som var det primære, kampen om teo s. 77logien eller kampen om kirken, må stå hen. Ikke engang for Odlands eget vedkommende er dette klart. Men at organisasjonssaken ble et våpen i kirkestriden kommer vi ikke utenom.

Fremmøtet tydet ikke på stor interesse blant studentene, da Odland 17/9 1904 holdt foredrag i Studentersamfunnet om kirkestriden. Hans kolleger holdt seg etter avtale borte, så det ble heller ikke den oppvisning i teologisk nærkamp, som formannen kanskje hadde tenkt seg. Odlands uttalelser førte til den omtalte diskusjon med Lyder Brun om synet på nattverden i fakultetet, men det som vakte mest oppmerksomhet var etter avisreferatene at han ønsket statskirken opphevet. ¹⁸⁶Ovfr. s. 64 f., note 153. Hr. Odland og Statskirken, Verdens Gang 3/10 1904 nr. 278 (red.). Under presteforeningens generalforsamling i Trondheim i oktober ble det holdt foredrag om den lutherske kirkes sakramentoppfatning, men det viste seg at dette etter direktiver ensidig var rettet mot Ording, og det samme gjelder resolusjonen, at «enhver Sakramentopfatning, som negter Barnedaabens gjenfødende Kraft eller Jesu Legemes og Blods reale Nærværelse i Nadveren, ligger udenfor den lutherske Bekjendelses Ramme». Det ble vedtatt etter en liten holmgang bl. a. mellom Odland og Ording med 56 stemmer av ialt 70 tilstedeværende. Det var hensynet til menighetene som krevet det, ble det sagt. ¹⁸⁷LK 1904II s. 336 ff. NK 1904 s. 361 f., 386—91. K. V. K. Schjelderup, Den lutherske Kirkes Sakramentopfatning, LK 1904II s. 345 51.

Større sus var det over et nytt såkalt kirkelig lekmannsmøte i november, med ca. 600 deltakere fra 0st- og Sørlandet. Det viste hvor interessen var samlet i denne sak og karakteriserte den. Innbyderne var dennegang utelukkende lekfolk. Foredragsholdere var Odland, Tandberg og 3 lærere og klokkere. Utsendingene var som før valgt av indremisjonsforeningene, og der var adgang for alle som bekjente vår kirkes tro og bekjennelse. På møtet var der stemning for en lekmann som dirigent, men Odland ville ha en prest for å understreke dets kirkelige karakter, og så valgte man Klaveness’ gamle motstander, prost Schiørn, som gjorde det like godt som en lekmann. Der var stemning for å utelukke den nye retnings menn, men Odland mente dette ville være uheldig, og så aksepterte man det også. Odlands autoritet var utvilsom, og dirigenten takket ham flere ganger under møtet. Men man måtte tåle å høre på Lyder Brun, Brandrud, Gleditsch, Klaveness og Ording. Red. av Luthersk Kirketidende gledet seg over at forhandlingene ble ført med en ro som ikke ble avbrutt av en eneste mislyd, og der var åndelig kraft og dyktighet som vakte glede og forundring! Andre vurderte dette annerledes. I sin s. 78misstemning unnlot Morgenbladet å kommentere møtets betydning. Da fikk det en kraftig korreks av Odland og en oppsigelseskampanje blant abonnentene. Norsk Kirkebids red. refererte: «Selv personlige uartigheder blev præsteret og bifaldt. Det er os som betaler eder, blev der sagt til Brun og Brandrud, og dr. Ording blev under forsamlingens munterhed haanlig tilraabt, at han kunde reise sin vei.» Det var et par lekmenn som klaget over at «vi» måtte underholde slike prester og professorer, men for tiden var de avskåret fra å skride inn! Men det var en prest som rådet Ording til å reise ut og søke berømmelse hvis han var så stor, og som høstet bravo og munterhet på det. Brandrud vakte forsamlingens forargelse. Han stemplet nemlig nylutheranernes lære om «hemmelighedsfulde Spirer eller Kræfter» ved barnedåpen som bekjennelsesstridig! Da oppsto det en slik uro at de inntegnede talere overlot ordet til Odland. Det hele endte med at man vedtok samme resolusjon som prestene i Trondheim. ¹⁸⁸LK 1904II s 325, 368 f. NK 1904 s. 361 f., 386—91. Verdens Gang 16—19/11 1904 nr. 322—25, forts. nr. 327, 330. Ørebladet (sgp. Frølich)12/12 1904 nr. 292. LK 1904II s. 388 f., 433, svar i Mgbl. 3/12 nr. 641, 28/12 nr. 694.

Odland må helt ha glemt sin gamle forakt for lekfolkets teologiske skjønn. Han hadde for alvor trukket de teologiske kontroverser, som i hans øyne antok store dimensjoner, inn i kirkepolitikken hvor mange slags motiver gjorde seg gjeldende. I denne henseende betydde lekmannsmøtet vel en foreløbig klimaks og skilte seg neppe fordelaktig ut fra vanlige politiske møter. Men det var ikke bare kløften mellom lek og lærd som ble utdypet. Den konservative del av geistligheten må med enda større bekymring enn i Heuchs dager ha hørt om den farlige vranglære som ifølge Odland var iferd med å bre seg fra universitetet. Også slik oppsto det en kløft. På den annen side har den nye retnings menn sett det som en opprørende urettferdighet at Ording som eneste habile søker ikke ble utnevnt. Det ble for dem en prinsippstrid. Men det ble også en prestisjestrid, for siktelsen mot Ording var i like høy grad en siktelse mot dem selv.

Kirkestriden var kommet inn i den onde sirkel som det ikke syntes å være vei ut av. Spørsmålet var hva den nye professorkonkurranse kunne bringe.

s. 798. Professorstriden II

Ved utløpet av søknadsfristen for professoratet i systematisk teologi 12/11 1904 hadde det meldt seg ialt 8 søkere, derav 5 norske, 2 svenske og 1 dansk. Departementet sendte søknadene til kollegiet 1/12, men dette var ingen vanlig ekspedisjonssak. Departementet minnet om at spørsmålet om hvem som skulle delta i en eventuell konkurranse, måtte avgjøres ved kgl. res., men for sitt vedkommende måtte det anse dette for avgjort ved de kgl. res. av 2/5 1903 og 1/3 1904 når det gjaldt Homme og Ording, med mindre nye momenter se nere var kommet til. Hvis fakultetet og kollegiet fant det riktig å nedsette en komité, ville departementet anse det for rik tigst og heldigst at denne kom til å bestå av utlendinger og en norsk biskop, og videre ba det om uttalelse om medlemmer av en slik komité, idet det skulle nevnes dobbelt så mange som man ønsket å ha med. ¹⁸⁹NTT 1906 s. 241 f.

Denne skrivelse var resultatet av en regjeringskrise, for politikken influerte også på den nye fase i professorstriden fra første ferd av. Det hadde vært Hauges plan simpelthen å utelukke Homme og Ording ved å henlegge deres søknader uten å sende dem til universitetet. Hagerup var med på dette, men slo om da han møtte innvendinger fra opposisjonen i regjeringen. Han laget et promemoria om saken, hvori han beklaget å måtte gå mot universitetet av hensyn til kirken. Deretter stilte Hagerup og Hauge kabinettspørsmål på en slik løsning som brevet bygget på. Det er dog mulig at idéen med det dobbelte antall medlemmer, som ville gi høve til å kvitte seg med folk av uønsket teologisk oppfatning, var Hauges eget påfunn. For å unngå regjeringskrise like før det svenske forslag i konsulatsaken var ventet, måtte opposisjonen bøye seg. Det var et kompromiss som betydde at problemet ble utsatt, men det ville komme igjen. Det skulle stå Hauge fritt å utelukke Ording fra konkurransen i sin innstilling, men gikk resolusjonen imot ham, skulle han ikke gå ut av regjeringen, og han skulle som alle de andre ha frie hender overfor konkurransens utfall.

Mens Hagerup så vidt vites aldri har gitt uttrykk for motivene til sitt standpunkt utenom de offisielle klisjéer, finnes et referat av et brev fra Hauge til kongen. I dette sier han at de yngre teologiske vitenskapsmenn ikke har brutt med de lut s. 80herske prinsipper, men de har dog en rasjonaliserende retning, og kirkefolket har en fin følelse. Blir Ording utnevnt, blir det storm i kirken, som vil bli forandret inntil det ukjennelige, religiøse og moralske utskeielser vil bli følgen, sneversyn og sne verhjertethet vil føre det store ord. Han ventet at Odland ville tre tilbake og stille seg i spissen for agitasjonen, men ikke makte å styre den bevegelse han vakte. Og i Stortinget ville den politiske partistilling bli en annen. Enda et sånt annenhånds referat må tas med forbehold, gjør det likevel et mer troverdig inntrykk av denne politiske prests betenkeligheter enn de offi sielle versjoner om Ordings sakramentsyn. ¹⁹⁰Schøning s. 230—36 (23/11), 240 f., 243 (29/11, kompromisset), 261 £. (22/12, kongen).

Fra regjeringskrisen kom kirkestatsråden opp i en krise i forholdet til universitetet. Saken kom foreløbig ikke lenger enn til kollegiet som svarte med lite mindre enn et ultimatum. Det fant de antydede betingelser uforenlige med universitetets interesser og rettigheter. Den foreslåtte fremgangsmåte og de antydede betingelser siktet øyensynlig til mest mulig å berøve universitetet innflytelse på besettelsen av en av dets læreposter. Dette og meget annet som var passert i denne sak, fant kollegiet ikke stemmende med universitetets karakter som sete for vitenskapelig undervisning og forskning. «Under disse forhold maa kollegiet, forinden det afgiver sin i universitetsfun datsen foreskrevne betænkning, tillade sig at henstille til det kgl. departement at frafalde de i den ovennævnte skrivelse givne anvisninger. Saafremt dette ikke kan ske, vil kollegiet se sig nødt til at foreslaa professoratet i systematisk theologi ophævet som embede ved universitetet og faget overført til det praktisk theologiske seminar, skjønt dette af mange grunde vil være en uheldig ordning.» Med skrivelsen fulgte et promemoria av 5/12 fra Amund Helland som enda mer kritisk gjennomgikk alle sakens sider og konkluderte med at den strid som nå pågår, sto allerede for 300 år siden. ¹⁹¹NTT 1906 s. 242—46. Schøning s. 259 £. Kollegiets sammensetning, se brev 3 note 10.

Kirkestatsrådens svar 19/12 er et mesterstykke i departemental skrivekunst. Departementet hadde hverken oppstillet el ler antydet betingelser, bare henstillet til universitetet å avgi sin uttalelse, som det var en selvfølge at universitetet kunne komme med på en slik måte at dets særlige kyndighet kunne øve sin fulle innflytelse. Kollegiet måtte derfor få adgang til å uttale seg om én av søkerne var så vitenskapelig fremragende at han var selvskrevet, eller om det burde nedsettes en bedømmelseskomité, og i så fall om antallet og personer i en sJik komité.

s. 81Men universitetet hadde ikke avgjørelsen, sa Hauge. Den tilkommer kongen, hvis oppgave er å vareta så vel de vitenskape lige som kirkelige hensyn. Men kollegiet hadde full adgang til å fremholde meninger som avvék fra departementets. — Dette var en kapitulasjon, lett kamuflert, men bare med hensyn til fremgangsmåten. Hauge hadde den trumf at kongen avgjorde saken.

Endelig kunne saken 30/12 gå fra kollegiet til fakultetet for å forberede saken på vanlig måte, og brevets innhold ble meddelt departementet. Hauge kom likevel ikke til å kunne bruke det politiske maktmiddel, da regjeringen Hagerup brøt sammen 28/2 1905. ¹⁹²NTT 1906 s. 246 f.

I det teologiske fakultet var Lyder Brun dekan fra 1905. Hans første store sak var ikke lett å hanskes med, og det måtte være påtrengende nødvendig å gå frem på en uangripelig måte. Likevel er fakultetsflertallet blitt beskyldt for det motsatte og endog for trenering av saken. ¹⁹³Nome s. 111, 144 ff. Schøning s. 260 f. Det dreier seg om dennes henstilling til Gleditsch og svaret. Ingen av den tilhørte fakultetet. Bedøm melsen tok henved ett år — hvordan kan Nome undre seg over det? Mot denne ønsketenkning skal vi stille kjensgjerningene.

Første fakultetsmøte om saken ble holdt 7/2 1905. Da had de søknadene med bilag sirkulert mellom fakultetets medlem mer. Odland ønsket en bedømmelseskomité av den gamle type som sist, oppnevnt ved kgl. res. Ved universitetet gikk utviklingen i retning av bedømmelse av virkelig sakkyndige innenfor vedkommende disiplin, i dette tilfellet systematisk teologi, og det hadde flertallet i den forrige komité ikke vært. Fakultetsflertallet fulgte det vink de hadde fått av kirkestatsråden og oppnevnte bare utlendinger, nemlig alle som ifølge stilling og forfatterskap kunne komme i betraktning innen Norden, dog ingen av dem som var med forrige gang. ¹⁹⁴Lyder Bruns brev nr. 1. NTT 1906 s. 248 f. Disse ble anmodet om uttalelser om søkernes vitenskapelige kvalifikasjo ner. Fremgangsmåten er den samme som fremdeles er i bruk ved universitetet, bortsett fra det store antall av sakkyndige.

De sakkyndige som ble tilskrevet 8/2 i likelydende brev, var: Johan Erik Berggren (1843-1918), prof. i dogmatikk og mo ralteologi i Uppsala 1888, tillike domprost 1899-1909.

Pehr Gustaf Eklund (1846-1911), prof. i symbolikk og moralteologi i Lund 1882, dogmatikk 1890, tillike domprost 1893 1911.

Frederik Christian Krarup (1852-1931), sogneprest Mariager 1884, sgp. Sorø 1893-1922, lic. theol. 1885, æresdoktor i Oslo 1911.

6 — Kirkestriden i Norge

s. 82Magnus Pfannenstill (1858-1940), prof. i praktisk teologi og moralteologi i Lund 1900, systematisk teologi 1909, tillike domprost 1913-23.

Georg Gustaf Rosenqvist (1855-1931), prof. i dogmatikk og etikk i Helsingfors 1894-1917.

C. Henrik Scharling (1836-1920), prof. i etikk og religionsfilosofi i København 1870-1916.

Nathan Söderblom (1866-1931), prof. i religionshistorie i Uppsala 1901-14, fung. prof. i Leipzig 1912-14, erkebiskop 1914-31.

Da Söderblom ba seg fritatt for vervet, ble det ialt 6 sak kyndige som skulle uttale seg om «hvorvidt ansøgerne er vi denskabelig kvalificerede til at erholde embedet, og om i hvilken orden de antages at burde komme i betragtning».

Odland foreslo subsidiært 5 utenlandske sakkyndige, nem lig av ovenstående Berggren og Scharling, dertil Danell og Madsen som begge hadde vært med forrige gang, og endelig Martin Johansson (1837-1908), prof. i dogmatikk og moral teologi 1877 i Uppsala, biskop i Hernøsand 1888, og disse skulle uttale seg både om søkernes vitenskapelige kompetanse og deres konfesjonelle standpunkt. Det sier seg selv at komi téen ville blitt av ensidig konservativ type. Det eneste i fler tallets innstilling man kunne sette fingeren ved, er oppnevnel sen av Krarup som sto utenfor universitetslærernes krets. Be grunnelsen var at svenskene ellers ville komme til å dominere for meget. Sammenliknet med Odlands forslag utmerket oppnev nelsen seg ved sin allsidighet. ¹⁹⁵Nome s. 115 har ikke fått oppnevnelsen av Scharling til å passe inn i sitt skjema, og postulerer at S. tør sannsynligvis være kommet inn fra Odlands forslag! Dette tør sannsynligvis være forf.s ønske! Fak.forh.prot. og kopibok om skr. til de sakkyndige som sluttet med å frita dem for ut talelse ang. Hommes skrifter hvis de ikke følte seg den språkform mektig, hvori de var forfattet! De sakkyndiges tilsagn innløp etterhvert, og på fakultetsmøte 14/3 forelå alle, fra Rosen qvist hvis han fikk henstand til august, fra Berggren om han kunne bruke sommerferien til dette.

Av søkerne hadde Ihlen så sent som 7/2 1905 ikke innsendt noe skriftlig arbeid, men bare nevnt tre i søknaden. Ihlen hadde som kjent vært syk. Av hensyn til ham ble siste frist for inn sendelse av trykte arbeider satt til utgangen av februar, na turligvis da med like rett for alle søkere, og dette resulterte i en betydelig økning fra alle. Ihlen søkte om ytterligere ut settelse 14/3, og 16/3 fikk alle søkerne vite de sakkyndiges navn og de ble anmodet om snarest mulig å sende sine trykte arbeider til disse. Endelig forelå under fakultetsmøte 9/5 ar beider fra Bensow, Ording og Ihlen, som ikke forelå i rentrykk ved fristens utløp. Således kom også Ihlens doktor avhandling s. 83med i konkurransen, mer enn et halvt ar etter søknadsfristens utløp. ¹⁹⁶Fak.forh.prot. og kopibøker. Det var ialt 8 søkere hvis arbeider skulle bedømmes av de sakkyndige.

Thorleif Homme (1852-1936), amtsskolebestyrer ved Aren dal, cand. theol. & mag., hadde sendt inn 3 arbeider, senere 6 til. De største var Ymse bibelske utgreidingar, 1896, 176 s.; Kunsti, hva og kvi, 1902, 63 s.; Om sakramenterne, 1905, 112 s. Resten var på få sider.

Christian Ihlen (1868-1958), univ.stip. 1895-1903, hadde nevnt 3 arbeider, som viste seg å være 5, Den paulinske fremstilling av forsoningen, 1897, 225 s.; Schleiermachers Taler om Re ligionen, 1900, 40 s.; 3 anm. i NTT 1900 ff. og senere Hoved punkter ang. de protestantiske principers stilling i det moderne aandsliv, 1905, 400 s.

Olaf Moe (1876-1963) hadde oppr. 3 arbeider, De trinitariske formler og forbindelser i de apostoliske breve, 1902, 54 s., Jesu vidnesbyrd om sig selv som Guds søn, 1904, 203 s.; Hvad er skriftmæssigt? 1904, 32 s., og tilføyet et par andre mindre.

Johannes Ording (1869-1929), prest 1894, univ.stip. 1903, hadde oppr. 4 arbeider, Nogle overveielser i anledning af stri den om videnskab og tro, av LK 1899, 23 s.; Den religiøse erkjendelse, 1903, 459 s.; Jesu døds frelsesværd og Naademid lernes virken, 1904, 69 s.; Den kirkelige bekjendelse, av NTT 1904, 28 s. Han tilføyet siden 2: Om forskjellen mellem den lutherske og den reformerte kristendom, 1905, 114 s.; Dogma tikkens opgave og betydning, 1905, 81 s.

Karl Aas (1857-1920), skoledirektør i Tromsø, hadde sendt 2 arbeider: Om opdragelsens maal, 1902, 334 s.; Vor erkjen delse af de guddommelige ting, 1904, 264 s. og senere 5 små arbeider.

Oscar Bensow (1870-1936), docent i Uppsala 1899, kyrko herde 1905-36, hadde oppr. 14 arbeider: Pauli bref til romarne, 1894, 61 s.; Till Kants lära om tinget i och försig, 1896, 78 s.; Zu Fichtes Lehre vom Nicht-Ich, 1898, 41 s.; Ueber die Möglichkeit eines ontologischen Beweises, 1898, 58 s.; Till läran om Bibelns normative auktorität, 1899, 71 s.; Zur Frage nach der menschlichen Willensfreiheit, 1900, 144 s.; Huru böra vi bedöma de första kristna apologeternas försvar, 1900, 28 s.; Den religionshistoriska betydelsen af myterna, 1900, 23 s.; Religionshistoriens betydelse för theologien, 1901, 21 s.; Tro och trosvishet I-III, 1902 f., 224 s.; Missionspredigt, s. 841902, 14 s.; Die Lehre von der Kenose, 1903, 320 s.; Die Lehre von der Versöhnung, 1904, 328 s.; Lärebok i symbolik, 1904, 118 s., Inledning och förklaring till Augsburgska bekännelsen, 1905, 88 s. Sistnevnte kom som tillegg.

Nils Johan Göransson (1863-1940), prest, senere prof. i syst. teol. i Uppsala, hadde 7 arbeider, senere 3 til. Om Buddhais mens värde såsom religion, 1891, 35 s.; Om den kristliga åskådningen af samvetet, 1891, 77 s.; Utkast till en under sökning af religionen med hänsyn til moralen, 1899, 140 s.; En blick på den moderna teologien, 1899; Nutidsmänniskan i religiøst hänseende, 1899; Undersökning af religionen I-II, 1904 f., 250 s.; resten mindre arbeider.

Alfred Th. Jørgensen (1874-1953), senere prest, hadde 1 ar beid i ms., Luthers viljeslære, trykt 1908, 192 s., og dertil kom etterpå 8 små arbeider.

De sakkyndiges arbeid måtte ta sin tid, dels på grunn av de mange skrifter som skulle gjennomgåes, dels fordi arbeider i manuskript måtte sirkulere. Den første av uttalelsene fra de sakkyndige er datert 6/10 1905, den sist daterte 25/11 og etterpå kom en udatert. Alle erklæringene forelå i fakultets møte 12/12, og 15/12 ble fakultetets erklæring vedtatt. Hur tigere kunne det vanskelig gå. ¹⁹⁷Listen over arbeidene etter fak.kopibok. De sakkyndiges erklæringer er trykt i NTT 1905 s. 325—65.

Som man måtte vente av individuelle uttalelser falt de tem melig spredt. Noen av søkerne gikk det hardt utover, således ble Homme og Jørgensen erklært ukvalifisert av alle forsåvidt som de overhodet ble nevnt. Litt bedre gikk det Aas og Moe som iallfall delvis fikk litt anerkjennelse.

Krarups votum erklærte 3 av søkerne kvalifiserte og satte dem i en bestemt rekkefølge: 1. Ording, 2. Ihlen, 3. Gøransson. Om Moe uttalte han at han ikke var nok systematiker, mens Aas ikke egentlig var teolog, og Bensows arbeider var mer en repetents enn en professors.

Pfannenstill stillet Ording avgjort foran alle de andre. Mer betinget ros fikk Ihlen og Gøransson, uten avgjort innbyrdes rekkefølge. Bensows forfatterskap kunne han ikke tilkjenne høyere vitenskapelig verd, det var storindustri, men han satte ham foran Moe og Aas, og han erklærte ikke noen av dem ut trykkelig ukvalifiserte.

Pehr Eklund fant at Ording ga særdeles godt løfte som pro fessor i det ledige embete, og i annen rekke ga Gøransson og Ihlen gode løfter. Avstanden mellom dem var ikke stor, men s. 85Gøransson burde settes først. Ingen andre var kvalifisert. Han fant Aas begavet, men uten teologiske prestasjoner.

Rosenqvists lange og omstendelige votum diskvalifiserte straks Homme, Jørgensen og Aas. Nærmere kompetensen kom Moe og Göransson, uten å nå den, dog under tvil for sist nevnte. Derimot var Ording, Ihlen og Bensow utvilsomt kom petente, men om rekkefølgen var han i tvil. I vitenskapelig ut rustning var der ingen bestemt grense, men Ording og Bensow burde kanskje stilles foran Ihlen. Bensow sto utvilsomt først med hensyn til produksjonens omfang, mens Ording og Ihlen slik knapt kunne skilles. Han uttalte seg også om deres teo logiske standpunkt, at Ihlen sto mellom Ording og Bensow. Når det gjaldt den viktige rapport med nutiden, måtte Ording og Ihlen gå foran Bensow, og Ording kanskje først. Til slutt lykkønsket Pfannenstill fakultetet med to så fremstående og løfterike norske professoraspiranter som Ording og Ihlen.

Berggren sluttet seg til Rosenqvist, dog slik at han anså også Göransson for kompetent.

Scharlings originale votum gikk ut på at bare Bensow var kvalifisert. De ukvalifiserte stillet han i rekkefølge: 2. Moe, 3. Ihlen, 4. Aas, 5. Göransson, 6. Ording, 7. Jørgensen, 8. Homme.

Skulle man prøve å stille dette opp skjematisk for de vik tigstes vedkommende og ta med de faglige synsmåter hos Ro senqvist/Berggren, ville det ta seg slik ut:

	Krarup	Pfannenstill	Eklund	Rosenqvist/Berggren			Scharling
Ording	1	1	1	1/2	2/3	1	(6)
Ihlen	2	2/3	3	3	2/3	2	(3)
Göransson	3	2/3	2		(4)		(5)
Bensow	(6)	4		1/2	1	3	1

Uttalelsene gjaldt bare de faglige kvalifikasjoner, selv om enkelte uoppfordret hadde uttalt seg anerkjennende om Or dings konfesjonelle standpunkt. Fakultetet skulle så ta stand punkt og delte seg 15/12 etter de vanlige skillelinjer. ¹⁹⁸NTT 1906 s. 248—57. Hva fakultetsflertallet mente er innlysende både etter dets tidligere standpunkt og fordi Ording var gått ut av den nye konkurranse som en desidert nr. 1. Det fant det overflødig å innstille andre enn Ording. Naturligvis uttalte det seg også mot overføring av faget til det praktisk-teologiske seminar, men erklærte seg enig med kollegiet i at dette var en siste nødutvei.

s. 86Odlands standpunkt til Ording var like selvsagt. Han er klærte ham nok som før fullt kompetent og tok avstand fra Scharling slik. Det samme gjelder også Ihlen. Han ville sette begge foran den også kompetente Bensow, men Ihlen foran Ording. Dette var dog uten betydning da Ording på viktige punkter befant seg i uoverensstemmelse med vår kirkes tro! Til sakramentlæren kom nå også noe mer. I sitt nærmest apolo getiske skrift, «Om forskjellen mellem den lutherske og den reformerte kristendom», hadde Ording latt falle noen bemerk ninger om «den gamle «to-natur-lære» med dens eventyrlige psykologi», og om «det gamle forestillingssæt, hvorefter Kristi person bestod af to naturer, en menneskelig (med legeme) og en guddommelig», på samme måte som man forestilte seg at mennesket besto av to deler, sjel og legeme. Det som var viktig for Ording var at vi i nattverden «kommer i livssamfund med hele Kristi person», ikke bare den oppstandne og herliggjorte, men også den korsfestede. «Thi hans person er een og den samme». Men i dette angrep på nylutheranernes kenoselære fant Odland at Ording hadde tatt avstand fra hele den kristne kirkes felles troserkjennelse. Han sluttet seg også til Schar lings uttalelse om at Ording inntok samme kritiske stilling til dogmatikken som rasjonalismen. Odland anbefalte Ihlen an satt til tross for at han i flere og til dels betydningsfulle spørs mål visste seg ikke lite uenig med denne, fordi han dog hadde bevart i det store og hele sammenhengen med vår kirkes be kjennelse etter dens grunntypiske innhold.

Fakultetets innstilling fikk en kort påtegning 21/12 av kol legiet som fant at Ording burde utnevnes. ¹⁹⁹NTT 1906 s. 257. Lyder Bruns brev nr. 3.

Christian Michelsen hadde fra 11/3 1905 overtatt stats ministerstolen etter Hagerup, og i kirkedepartementet satt ikke lenger H. N. Hauge. De to beste støttene for Odlands kirke politikk var borte. Hensynet til partiforholdet i den nye koa lisjonsregjeringen hadde medført at høyremannen, prost Chris toffer Knudsen (1843-1915) i Tønsberg var blitt kirkestats råd. På forhånd hadde han gått med på å bøye seg for fler tallet både når det gjaldt bispestolen i Trondheim og professo ratet i Oslo. Det første gjorde han. Han innstillet ikke offisielt Vilhelm Andreas Wexelsen (1849-1909, skoledirektør, kirke statsråd 1891-93 og 1898-1903), men anbefalte ham til fler tallet, og så ble Wexelsen utnevnt 14/3 til biskop, et plaster på såret fordi han ikke ble statsråd. Han hadde bare 12 stem s. 87mer mot Christen Bruns 120. Resultatet var en voldsom kri tikk mot Knudsen, som nok har influert på hans stilling til den andre saken. ²⁰⁰Schøning s. 323 ff. LK 1905I s. 52, 171 ff. (red.). Chr. Knudsen, Spredte Minder fra 1905, 1906, s. 8—10.

Allerede 23/12 hadde Chr. Knudsen ferdig et promemo ria i saken for sine kolleger i regjeringen. Her underkjente han faktisk de sakkyndige uttalelser idet han hevdet at de bar spor av deres eget standpunkt i konfesjonell eller motsatt retning. Fakultetets uttalelser kunne han bare tillegge betinget vekt på grunn av det utpregede kampforhold. Flertallet i kollegiet kunne heller ikke være kvalifisert for en slik bedømmelse, og heller ikke det kunne øve avgjørende innflytelse på hans egen stilling til oppgjør i saken. Selv fant Knudsen at Ihlen «viden skabelig pædagogisk» måtte foretrekkes. Men det var andre grunner som var avgjørende. Ordings uttalelser særlig om sak ramentene og Kristi person var i avgjort uoverensstemmelse med den lutherske kirkes bekjennelse. Videre henviste han til de tallrike protester forrige gang mot å utnevne Ording. For en kirkeminister var tillit fra disse kretser nødvendig, og han ville tape den om han innstillet Ording. Dessuten var Ording en forholdsvis ubetydelig mann. «Jeg fraraader hans udnævnelse og anbefaler efter omstændighederne stipendiat Ihlen». ²⁰¹NTT 1906 s. 262—67. LK 3/2 1906 s. 65—70.

I Knudsens promemoria er der intet som viser at han ikke fremdeles var innstillet på det samme dobbeltspill som i sa ken Wexelsen. Avtalen da han ble statsråd gikk ut på at han skulle finne seg i å bli overstemt av flertallet uten å gå av. Ak kurat som Hauge opptrådte Knudsen først og fremst som po litiker. Men også han var under opinionens press. Av alt det som må ha foregått bak kulissene i denne tiden, vet man iall fall at han har hatt en samtale med Odland, som Handeland ikke ville fortelle innholdet av. Det er sannsynlig at der er spor etter denne samtale i Knudsens endelige innstilling. ²⁰²Handeland s. 37.

Det akademiske kollegium tok også saken opp igjen, idet dets nye formann, botanikeren Johan Nordal Wille (1858 1924) skrev til en av de sakkyndige i hvert av de andre nor diske land og ba om et kort og bestemt svar på spørsmålet om de anskuelser som Ording hadde fremsatt i teologiske skrifter, særlig sakramentlæren, var av den art i konfesjonell hen seende, at en person i vedkommendes land, som fremsatte så danne, derved ville bli umulig til professor i systematisk teo logi ved vedkommende universitet hvis han ellers i vitenska pelig henseende var fullt kompetent. Dertil svarte Berggren og s. 88Rosenqvist klart nei. Scharling s varte at for øyeblikket ville Ording neppe bli ansatt som professor i dogmatikk i Køben havn, men muligens ville saken stille seg annerledes om noen år. «Heri ligger sagens store og vel næsten uløselige vanske lighed. — De indsendte erklæringer vise derfor ikke saameget, hvem af ansøgerne der er den mest kompetente, som de vise os, hvilket theologisk standpunkt de sagkyndige indtager». Man må anta at dette da også, og kanskje fortrinnsvis, gjaldt hans egen erklæring. Av de som ble spurt, var Scharling og Berggren blant de sakkyndige som også var foreslått av Od land, og Rosenqvists votum falt sammen med Berggrens. Om uttalelsene likevel gjorde inntrykk på Odland, er uvisst. ²⁰³NTT 1906 s. 267—72.

Omsider måtte Chr. Knudsen avgi sin endelige innstilling i statsråd 27/1 1906. Forut for det forberedende statsrådsmøte 26/1 hadde det funnet sted forhandlinger hvis gang ikke kan rekonstrueres, men den definitive avslutning på møtet forteller i det minste noe om dem. ²⁰⁴NTT 1906 s. 257—60. Kirkestatsråden var kommet med et kompromissforslag som gikk ut på at det skulle fremsettes kgl. proposisjon om opprettelse av et nytt professorat så både Ihlen og Ording kunne bli utnevnt. Han antok at virkningene av en undervisning som på enkelte punkter avvék fra kirkens bekjennelse, ville nøytraliseres, når faget også ble dosert av en professor som sto helt på kirkens grunn. Men han hadde ikke kunnet bli enig med regjeringens øvrige medlemmer om en form «der sikrede den konfessionelle kandidat den væsentligste del af denne undervisning» (d. e. dogmatikken som det foran var tale om). Formuleringen er som man ser meget uklar, og den tyder nærmest på at Knudsen har vært villig til ikke helt å utelukke Ording fra å gi undervisning i dogmatikk. Dette mot sies dog av det følgende.

Idet regjeringens flertall forutsatte at Knudsen innstilte Ihlen, men ble overstemt i statsråd, foreslo det at man så skulle fremsette kgl. proposisjon om et professorat også for Ihlen. Knudsen synes ikke å ha følt seg trygg på Stortinget i denne sak, men hans hovedinnvending var at forslaget ikke inne holdt noe om en fagfordeling som han kunne akseptere.

Så langt må forhandlingene være kommet på forhånd. På møtet 26/1 prøvde Knudsen først en helt annen utvei: Da sa ken hadde ført til en akutt opphisselse hos almenheten, så av gjørelsen var vanskelig uten frykt for en unødig bitter strid, foreslo han saken utsatt til etter stortingsvalget om sommeren!

s. 89I mellomtiden skulle både Ihlen og Ording undervise (fag fordeling usagt). Dette fortvilede forslag om å forelegge pro fessorsaken for folket i valg, ble forkastet i statsrådsmøtet. Deretter fremsatte Chr. Knudsen på nytt sitt kompromissfor slag, men slik at både Ihlen og Ording skulle bli professorer i systematisk teologi, den første særlig i dogmatikk og etikk, den siste særlig i religionsfilosofi og apologetikk. Dette ble heller ikke akseptert, og så innstillet departementet Christian Ihlen.

Knudsens første forslag med den uklare formulering i hans eget referat kan etter sammenhengen neppe ha gjort større inn rømmelser enn det siste, men har mest sannsynlig falt sammen med dette. Det vil da si at vi her igjen hører Odlands røst. Dette var Odlands standpunkt, og slik tolket han den første sensurkomitéens uttalelse. ²⁰⁵LK 1904II s. 191 (red.). I kirkedepartementet gjorde hans innflytelse seg fremdeles gjeldende.

Knudsens utsettelsesforslag ble bare støttet av Vinje. Seks medlemmer av regjeringen, Michelsen, Løvland, Arctander, Olssøn, Bothner og Lehmkuhl, fastholdt prinsipalt at Ording som den mest kvalifiserte ble utnevnt. Men for ikke i utrengs mål å fremkalle en bitter og ufruktbar dogmestrid, gjentok og presiserte de sitt kompromissforslag. Samtidig som Ording ble utnevnt, skulle det fremsettes kgl. proposisjon om et professo rat også for Ihlen. Begge professorer skulle stilles fullkomment likt og ha samme adgang til å lese over dogmatiske emner in nen fakultetet.

Dette kunne Knudsen ikke akseptere, men krevet at Ihlen skulle ha den primære stilling med hensyn til undervisningen i dogmatikk, ellers kunne han ikke gå med på forslaget om to professorater. Michelsen krevet like rett og like stilling for begge. Ellers ville Ordings standpunkt bli stemplet offisielt som værende av en annen og ringere rang.

Dette ble ført til protokolls med flertallets tilråding å ut nevne Ording. Flertallet tilføyet at det fremdeles ville være villig til å medvirke til opprettelsen av et professorat for Ihlen, hvis dette skulle vise seg ønskelig av hensyn til universitetets og kirkens interesser.

Vinje og Hagerup Bull sluttet seg til kirkestatsrådens inn stilling om å utnevne Ihlen, idet de dels henviste til Ordings teologiske standpunkt, dels til at kirken manglet egen represen tasjon. Hagerup Bull hadde dog helst sett at begge kunne blitt utnevnt på helt like vilkår. ²⁰⁶NTT 1906 s. 260—62.

s. 90Den 27/1 1906 ble Johannes Ording utnevnt til professor, og Christoffer Knudsen fikk samme dag avskjed som kirke statsråd. På neste fakultetsmøte 29/1 var Odland ikke tilstede. Derimot forelå hans søknad om avskjed fra 1. april og om per misjon inntil da. På dette møte vedtok fakultetet å henvende seg til kollegiet med en forestilling om å søke Ihlen knyttet til universitetet. ²⁰⁷Fak.forh.prot.

På dette tidspunkt hadde Lyder Brun allerede begynt sin brevveksling med Krarup, og det var denne situasjon vår inn ledning skulle føre frem til.

Kristen Valkners. 91 s. 92 s. 93 s. 94 s. 95 s. 96 s. 97 s. 98 s. 99 s. 100

s. 101Brevene

Christiania d. 7 de februar 1905

Kjære sogneprest Krarup.

Tillad mig gjennem disse linjer at forberede Dem paa, at De i de nærmeste dage vil modtage den mundtlig ¹Lyder Brun var i København fra 16. til 18. januar 1905 i anledning av begravelse i hans hustru Henriette Bruns slekt. I tre kortbrev (UBO brev saml. 227 b) til sin kone forteller han at han spiste frokost hos Jacobsen [J. C. Jacobsen (1862—1948) var prof i GT 1891—1929] sammen med Krarup, og var vel fornøyet med utbyttet av denne sammenkomsten. Han besøkte også Ammundsen [Valdemar Ammundsen (1875—1936), prof, i kirkehistorie 1901—23, biskop i Haderslev 1923—36], og satte megen pris på den samtalen han hadde med ham om professorsaken. Bruns besøk hos prof. Madsen [Peder Madsen, se s. 97] varte i to timer og var vennskapelig. Derimot mislyktes hans forsøk på å treffe prof. Scharling [Henrik Scharling, se s 82 ] bebudede opfor dring til velvillig at afgive sagkyndigudtalelse om ansøgerne ²Se s 83 f. til vort theologiske professorat. Fakultetet har idag ³Det ble 8/2 1905 sendt likelydende brev til de foreslåtte sakkyndige. Foruten de s. 84 f. nevnte, spurte man Nathan Söderblom [1866—1931, prof. i religionshistorie i Uppsala 1901—14 tung. prof i Leipzig 1912—14, Sveriges erkebiskop 1914—31] men han ba seg fritatt for vervet, jfr. NTT 1906 s. 248. besluttet at udbede sig saadanne udtalelser fra prof. Scharling og Dem (Dan mark), fra professorerne Eklund og Pfannenstill (Lund), Berg gren og Söderblom (Uppsala) og prof. Rosenqvist (Helsingfors). Det usædvanlige antal er begrundeet i de usædvanlige omstændig heder, vi fandt det sluttelig rigtigst at henvende os til alle, som ifølge sin stilling og sit forfatterskab naturlig kunde komme i betragtning, naar de ved forrige konkurrence fungerende sagkyn dige ⁴Se s. 64. ikke tages med.

I henhold til Deres venlige forhaandsudtalelse til mig gjør vi altsaa sikker regning paa, at De vil yde os den værdifulde hjælp, som der her spørges om, og det vilde være godt ret snart at mod tage Deres officielle tilsagn. ⁵Tilsagn fra alle de sakkyndige som påtok seg vervet, forelå på møtet i fakultetet 14/3, og søkerne ble 16/3 anmodet om å sende sine arbeider direkte til de op nevnte sakkyndige av hensyn til sakens hurtige fremme. Den medsendte liste over ansøgernes arbeider maa ikke skræmme Dem, en stor mengde af de opførte nummere er smaa piecer. Heller ikke bør det forurolige Dem, at fakultetet har besluttet at give ansøgerne anledning til, om de saa maatte ønske, at komplettere de indsendte skrifter inden udgangen af indeværende februar maaned. Denne beslutning er nemlig fattet idag, den vil altsaa først i de nærmeste dage blive ansøgerne bekjendt og vil saaledes neppe foranledige nogen væsent lig forøgelse af stoffet. ⁶Meddelt søkerne 9/2 uten begrunnelse. Ihlens doktoravhandling kom på denne maten med, men også Ording hadde nytte av utsettelsen, som i virkeligheten førte til en vesentlig forøkelse av stoffet, se s. 82—84.

Med tak for samværet i Kjøbenhavn og med ærbødig hilsen til Deres frue.

Deres ærbødige
Lyder Brun

Christiania 30/10—05

Kjære sogneprest Krarup!

Hjertelig tak for Deres venlige brev, ¹Krarup nr. 1. hvormed De sankede gloende kul paa mit hoved, da jeg jo allerede forlængst burde have underrettet Dem om, at Deres udtalelse ²Se s. 83. i professorsagen var kommet rigtig frem, og sendt Dem en foreløbig og personlig tak for alt det arbeide, som De med den har paataget Dem. Jeg har imidlertid i den forløbne maaned været saa optaget med for skjelligartet arbeide, at jeg neppe har havt suk for mig, og saa kom jeg ikke til at skrive til Dem, før jeg ogsaa har at takke Dem for Deres brev, som bragte saa interessante antydninger ogsaa om to ³Eklund og Pfannenstill se s. 83 f. af de øvrige sagkyndiges standpunkt.

Deres resultat med hensyn til Ording har naturligvis glædet mig meget; det stemmer ganske med min egen dom, forsaavidt jeg endnu har kunnet udforme den (jeg er ikke færdig med min gjennemgaaelse af Göransson og Ihlen); og efter hvad De for tæller om Pfannenstill og Eklund, staar udsigterne for mig ikke uden videre som «kummerlige». Ganske visst vil vanskelighederne ved eventuelt at faa Ording udnævnt til det nu ledige eneste professorat være meget store, men efterat han med saa stor honnør er gaaet ud af to professorkonkurrencer, vil det visstnok ogsaa blive vanskeligt at faa ham fordrevet fra universitetet; en saadan fordrivelse vilde ganske stride mod vore universitetstraditioner, og jeg er ikke uden godt haab om at den maa kunne forebygges.

s. 104— Hvad erklæringen forøvrigt angaar, vil jeg ikke lægge skjul paa, at jeg blev overrasket over, at De stiller Ihlen saa langt frem, foran Göransson. At den sidstnævnte mere er religionsfilo sof end dogmatiker, springer jo straks i øinene og er naturligvis en mangel; men efter mit indtryk er Ihlens dygtighed dog mere af teknisk art og Göransson afgjort mere selvstændig som tænker. Med en viss overraskelse saa jeg ogsaa, at De havde stillet Bensow saa langt ned i rækken, efter Aas, som dog væsentlig savner theo logisk fagdannelse; men at jeg forøvrigt er ganske enig i Deres dom om den Bensowske skolastik, behøver jeg vel ikke at til føie.

Naar der blir noget at fortælle, skal jeg med glæde forsøge at holde Dem à jour. Endnu foreligger intet. Blandt vore ortho dokse er Ihlen, efter sin resolute standpunktsvingning, ⁴Der siktes til Chr. Ihlens doktoravhandling, Hovedpunkter angaaende de protestantiske principers stilling i det moderne aandsliv, Kra. 1905, 400 sider. Disputasen fant sted 12/6 1906. Opponenter var Brandrud og Gle ditsch, jfr. sistnevntes kritiske anmeldelse av boken i NTT 1906, s. 165—76. nu naturligvis favorit, og han skal uden tvil mest muligt søges ud spillet som «kompromiskandidat». Hans helbredtilstand skal nu være god, men efter det stadium af nervøsitet og ligefrem sinds sygdom, som han for ikke meget lang tid siden havde naaet, er det jo vanskeligt ikke nære en viss ængstelse for fremtiden. ⁵— Jfr. fakultetets innstilling 15/12 1905, NTT 1906 s. 253. På grunn av sykdom hadde Ihlen måttet trekke seg fra den første professorkonkurranse i november 1903, se s. 64.

Tak for Deres lykønskning til unionsspørgsmaalets løsning! ⁶Krarup nr. 1. Etter forhandlinger i Karlstad sept. 1905 ble oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige vedtatt av Stortinget 9/10, i Sverige av begge kammer 13/10, og traktatdokumentene var undertegnet 26/10 i Stockholm. Ja, i hovedsagen maa vi glæde os og være taknemmelige, saasandt vi da nu lykkelig kan overvinde de sidste indre vanskeligheder. Karlstadkonventionen var paa enkelte punkter ubillig, men uden ofre kunde vi vel ikke vente at slippe ud af unionen; og denne frihed er ofre værd.

Modtag, De og Deres hustru, min venligste hilsen! Jeg haaber, De i Schweiz fik mit brev ⁷Dette brev fra sommeren 1905 er tapt, jfr. Krarup nr. 2. fra Kjøbenhavn.

Deres hengivne
Lyder Brun

Lad mig ogsaa faa lov til at ønske Dem tillykke med Deres «Religionsfilosofi». ⁸F. C. Krarup, Religionsfilosofi. En Bog om det religiøse Livs Væsen og Ret, Kbh. 1905, 478 s., anmeldt av C. A. Drougge i NTT 1906 s. 177—82. Jeg er begyndt paa at læse den og glæder mig særdeles til fortsættelsen! D. s.

Christiania 28/12—05

Kjære sogneprest Krarup!

Hjertelig tak for Deres sidste venlige brev med juleog nyt aarshilsen. ¹Krarup nr. 2. — Før jul var jeg saa overhændig optaget med arbeide, at jeg ikke kunde tænke paa at besvare det. Nu, da juledagene er kommet med sin stilhed, skynder jeg mig med at gjengjælde Deres hilsen og bringe Dem og Deres hustru mine bedste ønsker om et godt nyt aar. Samtidig takker jeg Dem meget for al venlig hed og al god bistand i det gamle aar!

— Efterat jeg grundigere har læst Göranssons og Ihlens bøger, forstaar jeg godt Deres dom om dem. Der er noget blændende ved Göranssons fremstillingskunst og ved nøiere indtrængen i stoffet ser man klarere manglerne. Dog maa jeg for min del fast holde mit første indtryk, at der er større muligheder hos Görans son end hos Ihlen, — mon Ihlen nogensinde vil komme ud over den dygtige og behændige tumlen med et i hovedsagen givet stof? Forsaavidt stemmer jeg altsaa nærmest sammen med Pfannenstills konklusion. ²Se s. 84.

Gjennem sekretariatet har De forhaabentlig nu faaet sagkyn digerklæringerne. Alt i alt er vi, som De kan forstaa, særdeles vel tilfreds med dem. De betyder en betragtelig opreisning for fakul tetsflertallet og for dr. Ording. Scharlings merkværdige udtalelse ³Se s. 85 f. vil neppe kunne skade synderlig, skjønt den paa ukyndige natur ligvis ikke gjør samme indtryk som paa kyndige. Odland har udnyttet den efter bedste evne, men overfor de øvrige sagkyn digudtalelser giver den jo ikke megen støtte. Han paaberaaber sig, at Scharling har stillet Ihlen betragtelig foran Ording og erklærer sig naturligvis enig i anken for rationalisme. ⁴Odlands særvotum i fakultetets innstilling 15/12 1905, se NTT 1906 s. 254—57. Og som om dette endnu ikke var nok, har han tillige udfundet, at dr. Ording har fornegtet «en for den hele kristne kirke fælles tros s. 106erkjendelse», nemlig «læren om Kristi person som den underfulde enhed af to naturer.» ⁵NTT 1906 s. 255. Som grunnlag for dette nye anklagepunkt henviste Odland til Ordings skrift, Om forskjellen etc., 1905, som var innlevert innen utgangen av den forlengede frist, jfr. anmeldelse av J. Gleditsch i NTT 1906 s. 355—58. Sitat fra s. 45 og 40. Denne udvidelse og forskyvning af anke punkterne røber dog vel tydelig, at anken over sakramentlæren ⁶I den første bedømmelseskomites innstilling 9/2 1904, se NTT 1906 s. 66, ble det bare anket over Ordings sakramentlære, som flertallet (mot Michelet) mente gjorde det betenkelig å ansette Ording i den eneste lærerpost i systematisk teologi. Det ble vist især til den første av prøveforelesningene, Jesu døds frelsesværd, Nådemidlernes virken, Kra. 1904. Jfr. Michelets brev 2/2 1906, trykt i NTT 1961 s. 102—6 og mine henvisninger der. ikke længer ansees for tilstrækkelig bærekraftig, og det er visst tvilsomt, om den tilsigtede virkning vil opnaaes. Ligeledes tør det være tvilsomt, om prof. Odland har gavnet sin sag ved ogsaa at anfegte Ihlens rettroenhed og kun efter omstændighederne at erklære sig istand til at foreslaa ham ansat. ⁷I sitt særvotum uttalte Odland at han fant «en mere omfattende og direkte tilslutning til vor kirkes bekjendelse» hos Bensow enn hos Ihlen, og han var «i flere og tildels ganske betydningsfulde spørgsmaal — ikke lidet uenig med hr. Ihlen», men sa han, for å få «en efter omstændighederne tilfredsstillende løsning, finder jeg derfor fortrins vis at burde anbefale hr. Ihlen» —. NTT 1906 s. 256. Selv anser han natur ligvis dette som høidepunktet af klogskab, og symptomatisk er det i ethvert tilfælde: for at der overhoved skal være haab om Ihlens udnævnelse, maa han bringes i en viss afstand fra prof. Odland.

Af aviserne vil De have seet, at kollegiet enstemmig har ind stillet dr. Ording. ⁸Det akademiske kollegium innstillet Ording i henhold til uttalelsene fra de utenlandske sak kyndige og fakultetets flertall, og sendte 21/12 1905 saken med bilag til Kirkedepartementet. Efter sagkyndigerklæringerne og fakultetets flertalsindstilling ⁹Fakultetets flertall, Brun, Michelet og Brandrud, fant ikke grunn til å uttale seg om rekkefølgen av de andre søkerne, eller om Ihlens sykdom for ikke lenge siden «gjør det tilraadeligt for tiden at ansætte denne ansøger i et af universitetets professorembeder». NTT 1906 s. 253. vilde dette under almindelige forhold været selvfølgeligt, — nu blev fra det Odlandske hold himmel og jord sat i bevægelse for at hindre det, og efter den ændring af kollegiets sammensætning, ¹⁰De gjenstående medlemmer av kollegiet var Yngvar Nielsen (1843—1916, hist.-filos. fak.) og Bredo Morgenstierne (1851—1930, jur. fak.). De som gikk av som medlemmer av kollegiet var Michelet, Poul Edvard Poulsson (1858—1935, med. fak.) og Amund Helland (1846—1918, mat.-nat. fak.). Nye medlemmer var Søren Bloch Laache (1854—1941, med. fak.), Johan Nordal Wille (1858—1924, mat.-nat.) og Lyder Brun. Som formann ble Yngvar Nielsen avløst av Wille. som er indtraadt siden ifjor, var forsøgene paa at tilveiebringe en dissens eller en reservation ikke udsigtsløse. Tilsidst strandede de dog, blandt andet paa grund af sin egen plumphed. Ordings sag er derved i væsentlig grad styrket. Men sikker er afgjørelsen dog ikke, skjønt den burde være det. Meget vil endnu blive sat ind paa at hidføre Ihlens udnævnelse. Afgjø relsen vil antagelig endnu lade noget vente paa sig, da minister chefen ¹¹Christian Michelsen, 1857—1925, skipsreder, statsråd 1903, statsminister 1905—1907. — som i det forrige ministerium dissenterede til fordel for Ording ¹²Sam men med daværende statsminister Sigurd Ibsen (1859—1930) og statsråd J. Schøning (1856—1934) ville Michelsen ha utnevnt Ording, mens 7 av regjeringens medlemmer stemte for at embetet for tiden ikke skulle besettes. Kronprinsregentens resolusjon 1/3 1904. —for tiden er fraværende. De store konsekvenser af Ordings udnævnelse, hvorom der skal have været telegraferet til danske blade, vil i tilfælde visst ikke indtræde. De fremmanes som trusler af det Odlandske agitationskorps, men i virkeligheden er stemningen i de «orthodokse» kredse ikke høi. Snarere vil en ny forkastelse af dr. Ording føre til en skjærpelse af striden og til en konflikt mellem universitet og re gjering. ¹³Jfr. prof, Willes uttalelse i samme retning iflg. Schønings dagbok 27/12 1905.

Som De kan tænke Dem, længes vi nu meget efter at gaa over til dagsordenen, til det rolige arbeide. Men hvis modstanderne vil striden, skal de faa den, og skarpere end de maaske ønsker. Med den aandsretning, som prof. Odland paa mere og mere ond artet maade repræsenterer, kan der ikke sluttes fred.

— Med venlig hilsen til Deres hustru

Deres ærbødig hengivne
Lyder Brun

Christiania 14/5—06

Kjære sogneprest Krarup!

Deres skrift om Ritschl, ¹Albrecht Ritschl, 1822—89, prof, i systematisk teologi, Bonn 1852, Göttingen 1864, var en av den liberale teologis grunnleggere. som De for nylig var saa venlig at sende mig, mindede mig paany om den brevgjæld, som jeg længe har staaet i til Dem efter Deres elskværdige brev ²Krarup nr. 4. kort efter professorsagens afgjørelse. I virkeligheten har det længe ligget mig paa sinde at skrive til Dem og takke Dem, ikke mindst for s. 108Deres venlige ord om vort bekjendtskab og dets fortsættelse, som for mig vil være en stor glæde. Men semesterets travlhed og strid har hindret mig fra dette som fra saa meget andet, og i den sidste tid er jeg ogsaa blevet lammet ved en stor personlig sorg, idet nemlig min far ³Johan Nordal Brun, 1839—1909, sogneprest i Sagene mh. i Oslo 1880—1906, gift med Georgine (Gina) Brock, 1842—1912. — som længe har været overarbeidet — er blevet sindssyg og har maattet indlægges paa en privat anstalt for sinds syge. Som De vil forstaa, har det saaledes været en baade anstren gende og oprivende tid for mig, saa meget mere som ogsaa min mor er svag og derfor er blevet saa meget sterkere berørt ved dette sid ste slag. Igaar indtraadte der dog til vor glæde en ikke uvæsentlig bedring i min fars tilstand, og det synes nu ikke udelukket, at han kan gjenvinde sin klarhed og endnu faa en stille og nogen lunde lys livsaften. Men endnu er der ganske visst langt frem til en mulig helbredelse, og vi maa ogsaa nu fremfor alt øve os paa at sige: Guds vilje ske.

— Under trykket af semestrets arbeide og bekymringer har jeg desværre ogsaa maattet lægge Deres religionsfilosofi ⁴Se nr. 2, note 8. tilside; jeg glæder mig nu til i ferien at faa tid til at fuldende læsningen af den. Med glæde har jeg derimod læst Deres udredning af «Hvad vi kan lære af Ritschl», ⁵F. C. Krarup, Hvad vi kan lære af Ritschl, Kbh. 1906, 56 s., utkom i ndfr. nevnte serie. og sammen med min tak for Deres brev sender jeg Dem min bedste tak for dette lille skrift. Forhaabentlig vil det ogsaa finde nogen udbredelse hos os og bidrage til at lyse lidt op i den tykke uvidenhed, som hos os hersker om Ritschl og det særlig hos dem, som paa den mest selvsikre og larmende maade aflægger sine vidnesbyrd mod «ritschlianerne» og deres sjælefarlige lærdomme. Overhoved haa ber jeg, at de danske smaaskrifter «for fri forskning og positiv kristendom» ⁶«Fri Forskning og positiv Kristendom» kaltes en serie småskrifter, utgitt av (dansk) Ny teologisk Forening. I. årgang 1906 anmeldt av Lyder Brun i NTT 1906 s. 273—86. og den bevægelse, som de er udtryk for, maa faa sin betydning ogsaa her i Norge, hvor vi i høi grad trænger støtte udenfra i kampen for frisind og fremskridt i theologien. Jeg tænker derfor paa, i et af vore blade at henlede opmerksomheden paa disse skrifter og samtidig kanske ogsaa paa det tidskrift, som just skal startes i Sverige under ledelse av Pfannenstill og Herner ⁷Sven Herner, 1865—1949, prof, i eksegetik i Lund 1902—30. og under titelen: Kristendomen och vår tid. ⁸«Kristendomen och vår tid», utkom fra 1906 til 1933, red. Herner, Pfannenstill o.a. Vore mod standere ynder jo at fremstille os norske «nytheologer» ⁹S. Odland, Til Trosfæller, s. 7 noten (mars 1906), og Fr. Schiørn, Hvad lærer Nyteologerne?, Chra. 1906, 32 s. Mer brukt var «overgangsteologer», se LK 1906 s. 4, 41, NK 1906 s. 9. Joh. Jensen, Theologiske partinavne, NK 1905 s. 393—96. som en haandfuld ungdommelige ¹⁰NK 1906 s. 10 (red.), jfr. Nome s. 114. urostiftere, der bringer forvirring i kirken, og det kan da have sin betydning at pege paa og gjøre det indlysende, at det her ikke dreier sig om enkeltmænds vil kaarlige indfald, men om en sammenhængende bevægelse, som vokser sin vekst, og det ikke blot i det forkjætrede Tyskland, men ogsaa i de øvrige nordiske kirker.

s. 109Forøvrigt finder jeg, at vi efter omstændighederne maa være tilfreds med stillingen som den for tiden er hos os. Professor sagens afgjørelse ¹¹Se s. 87ff. i liberal retning blev gjennemgaaende billiget af den dannede almenhed, og med de foredrag, som vi ivaar af holdt i en af Christiania kirker, og som nu er udkommet under titelen «For frisindet kristendom», ¹²Foredragene av Brandrud, Brun, Gleditsch, Klaveness, Michelet og Ording utkom heftevis (NK 1906 s. 111, 159) og senere i bokform under fellestittel «For frisindet kristendom». Anm. av Sigurd Sverdrup i NTT 1906 s 286 f. synes vi at have gjort et visst indtryk, til befæstelse af vor stilling. ¹³Jfr. Verdens Gang nr. 108 (red.) og Morgenbladet nr. 267 (Hanna Isaach sen). Paa den anden side vakte afgjørelsen i professorsagen naturligvis ogsaa adskillig for bitrelse, og den er paa de kirkelige møder, som følger hinanden slag i slag, ¹⁴Referater i LK og NK 1906 og i pressen. blevet anvendt som et stort agitationsnummer — fremfor alt naturligvis af de to forgræmmede skibbrudne: prof. Odland ¹⁵Allerede på det «kirkelige møte» for predikanter (både lekmenn og teologer) på Østlandet, holdt i Ynglingeforeningen i Oslo 30/1 til 1/2, tok Odland til orde for en presteutdannelse utenfor universitetet. Derimot avviste første innleder, res.kap. Th. Freihow tanken om et «menighetsuniversitet». Referat i Aften posten nr. 56, 57, 58, 61, jfr. Nome s. 171, 178. og statsraad Knudsen. ¹⁶Christoffer Knudsen, 1843—1915, sogneprest i Tønsberg 1898—1905, stortingsmann 1894—1903, kirkestatsråd mars 1905, jfr. Nome s. 123 ff. Han ble hyllet på det «kirkelige møte» 31/1, men Lars Dahle minnet ham samtidig om utnevnelsen av biskop Wexelsen. Han er forf. av det anonyme stridsskrift febr.-mars 1906: «Skal kirkens ret hævdes?» Nome s. 173 note 39. Men efter alle de sorte ulykkes profetier om følgerne af dr. Ordings udnævnelse var det jo en ligefrem nødvendighed, at noget maatte foretages; og alt vel overveiet, maa man visstnok sige, at bevægelsen snarere er for løbet roligere end man skulde vente end omvendt. De bebudede masseudtrædelser ¹⁷Den liberale prost M. J. Færden advarte i Verdens Gang 16/1 1906 mot å utnevne Ording. Færden ventet «lokale, men massevise Udtrædelser». Se G. T. Bakken, NTT 1967 s. 87. af statskirken indtraf naturligvis ikke; der var ikke et menneske, som vilde træde ud, og prof. Odland ud stedte derfor den parole, at brødrene vel burde betænke sig og se tiden an, inden de foretog et saa alvorligt skridt. ¹⁸Odland, Til Trosfæller s. 30 f.: «Kun anser jeg det for min Pligt, da jeg fra flere Kanter af Landet har bragt i Erfaring, at der er adskillige, som omgaaes med Tanken paa Udtrædelse af Statskirken, at bede saadanne om ialfald indtil videre at lade det blive med Tanken». I samme retning uttalte Chr. Knudsen seg, «Skal kirkens ret hævdes?» s. 8: Det «ligger ganske nær .. . Men gjør det ikke! I ethvertfald ikke endnu.» Også Freihow advarte i sitt foredrag 30/1 mot i flokk og følge å tre ut av Stats kirken. Derimod blev professorsagen straks grebet som et middel til at bringe liv i kirkeorganisationsarbeidets døde ben; og det nærmeste praktiske resultat af den hele sag vil visstnok blive et fornyet arbeide for kirkeorganisationen. ¹⁹Prof. Absalon Taranger klaget i anl. kirkereformmøtet i Skien 5—6 janr. over for liten interesse innen dannede og kirkelige kretser (Aften posten 12/1), og Th. Freihow sa 30/1: «Fuld Fart forover i Kirkeorganisationssagen!» Stiftsprost Gustav Jensen uttalte at professorsaken var den «Be givenhed» han hadde ventet på, som ville stille kirkeforfatningssaken i for grunnen hos det kristne folk! Aftenposten 31/1. Det frivillige kirkelige lands møte vedtok 31/1 en resolusjon om å få inn på Stortinget menn «som vil fremme, hvad der ad Lovgivningens Vei kan gjøres for at skaffe vor Kirke dens Ret og Indflydelse inden dens eget Omraade.» Tilsvarende vedtak på stiftsmøtene. LK 19061 s. 214—18, 228—35, 251—54, 300—302. Men ikke blot paa mødet i Trondhjem, hvor der idetheletaget blev slaaet et kraftigt slag mod Odland, og hvor de ledende mænd overhoved var imod nu at optage kirkeorga nisationen, ²⁰NK 1906 s. 122 ff., LK 19061 s. 251 ff. Foredrag av A. Hval, Gustav Jenssen og V. A. Wexelsen, «Til vor kirkes venner», Kra. 1906, anm. av Lyder Brun i NTT 1906 s. 287 f. I «Berigtigelse» opplyser Hval i Morgenbladet nr. 196 at hans protest på møtet gjaldt «Den Maade, hvorpaa Professor Odland optraadte mod Professor Ording og det theologiske Fakultets øvrige Med lemmer — med de stærkeste Invektiver uden Beviser, med Historier, private Oplevelser og Udtalelser m.v.» Til det teologiske i striden mente Hval ikke å ha tatt parti. men ogsaa andetsteds har der reist sig en bestemt og indflydelsesrig opposition mod at sammenkoble organisations kravet med professorsagen, saaledes som prof. Odland og statsraad Knudsen har villet; ²¹Chr. Knudsen innledet om kirkeorganisasjonssaken på stiftsmøtet i Oslo 24-26/4 1906, se LK 19061 s. 300—2, NK s. 129 f., 137—39, 153—56, 177—81. for fornuftige mennesker, endsige for er farne politikere, maa det jo ogsaa være indlysende, at organisati onssagen alene kunde kompromitteres ved en saadan kombination. Hvorvidt organisationsarbeidet, selv løst fra professorsagen, for tiden har nogen udsigt til at trænge igjennem, er forøvrigt mere end tvilsomt. Men en rimelig kirkeorganisation kan jo ogsaa libe rale kræfter være med at arbeide for. ²²Se derom Lyder Brun i NK 1906 s. 171—77, 188—93, 241—49 (red.). — Forøvrigt har naturlig vis agitationen mod fakultetet og «den moderne theologi» faaet et sterkt fremstød, men prof. Odlands bestræbelser i denne ret ning er dog meget langt fra at vinde nogen almindelig billigelse, tvertimod har hans kampmaade paadraget ham skarpe revselser selv fra kredsen af hans egne tilhængere. ²³Her kan siktes til stiftsmøtene i Trondheim og Oslo, jfr. note 20, og LK 19061 s. 300 f., NK s. 155. Til Trondheim sendte professorene ved det teologiske fakultet dette telegram: «Odlands Udtalelser om vort Standpunkt beror ikke paa privat Viden, som han i Bergensforedraget synes at have givet det Udseende af. Længe før Professor Petersens Død trak han sig ganske ud af Petersens og vore fælles Samtalemøder. Privat Kundskab til Støtte for sin Mistænkeliggjørelse for Kristusfornægtelse og en anden Frelsesvei har han ikke. Vore Udtalelser er tilgjængelige for alle.» Gjengitt etter Landsbladet. Hans trykte rede s. 110gjørelse for sin afgang ²⁴«Til Trosfæller i den norske Kirke. En Redegjørelse», Kra. 1906, 31 s., i serien «Smaaskrifter om Kirkens Ret og Frihed» (2)., jfr. Knudsen, Spredte Minder fra 1905 s. 8 ff. har neppe gjort noget større indtryk — den var jo ogsaa nærmest et selvforsvar, tilmed et lidet overbe visende, istedetfor et regulært angreb. Og det foredrag, som han nu snart har holdt paa alle landets kanter — det varer i to timer og handler først i én time om menneskehjertets fordærvelse og gjenfødelsens nødvendighed, siden i én time om professorsagen — er nu saa vel kjendt, at aviserne forlængst er ophørt med at referere det. — Endelig har man reist kravet om «en kirkelig tilfredsstillende privat forberedelse af vor kirkes vordende pres ter». ²⁵Res. på stiftsmøtet i Oslo, vedtatt etter forslag av Chr. Knudsen. Iflg. LK 19061 s. 300 ff. NK 1906 s. 129 f. Oprindelig tænkte man herved paa et helt kirkeligt «fakultet» udenfor universitetet, men efterhaanden er tanken — bl.a. af nærliggende økonomiske grunde — skrumpet ind, ²⁶Jfr. A. Seierstad, i For Lære og liv, 1933, s. 18. saa den nu visstnok alene dreier sig om tilveiebringelsen af et fond, hvorved prof. Odland kan sættes istand til atter at holde forelæsninger ved universitetet (hvor han i egenskab af dr. theol. jo har venia docendi). ²⁷Initiativet ble tatt av klokker H. G. Hegg tveit. Odland foreleste i 2 semestre (Seierstad sst.). Hvilken udsigt til realisation denne tanke kan have, ved jeg ikke; i Bergen ²⁸LK 1906I s. 106, 228—35. blev opfordring til stiftskomiteen i denne retning kun vedtaget med ca. 180 mod 160 st., og det efterat mange havde forladt mødet umiddelbart før voteringen, og prof. Odland har neppe saa stor personlig sympathi, at den særlig ildner til økonomiske ofre. Men naturligvis kan det komme til at fremstille sig som en æresag for det Odland ske parti paa sæt og vis at bringe ham tilbage til universitetet, som han naturligvis ikke for alvor havde tænkt sig muligheden af, at han skulde maatte forlade.

Med hensyn til Odlands post har regjeringen efter universitetets indstilling foreslaaet, at den omdannes til et andet professorat i systematisk theologi, samtidig med at der oprettes et docentur i nytestamentlig eksegese. Bifalder stortinget denne ordning, hvad en enstemmig komitéindstilling giver haab om, saa vil Ihlen faa professoratet ²⁹Etter forslag av dekanus (Lyder Brun) i møte 29/1 (da Odlands avskjedssøknad forelå) vedtok fakultetet 7/2 1906 en henvendelse til Kollegiet om å søke Ihlen knyttet til fak. som professor i systematisk teologi med tillegg av dogmehistorie etc. Man viste til statsministerens ut talelse ved utnevnelsen av Ording (note 11) og til at fak. tidligere i en år rekke hadde hatt 6 professorater. KD ba 17/2 som vanlig (etter vedtak av Stortinget 6/7 1896) om uttalelse, om det ledige professorat etter Odland burde opprettholdes, tillegges andre disipliner eller inndrages. Fak. gikk 6/3 sterkt imot enhver innskrenkning. Som situasjonen var anbefalte man å omdanne professoratet til et bevegelig professorat for den kvalifiserte an søker Ihlen, under forutsetning av at det ble opprettet et fast dosentur i nytestamentlig eksegese, hvortil det for tiden fantes i det minste én fullt kvalifisert søker. Stortinget vedtok å opprette dosenturet, og KD meddelte 15/6 at professoratet ville bli besatt med Ihlen, om han var villig, og 23/6 1906 ble Ihlen utnevnt. og cand. Moe antagelig docenturet, — hvad der vel ogsaa vil være skikket til at virke beroligende. ³⁰Det teol. fak. erklærte 12/9 1906 om de 4 søkere: Homme var ukvalifisert. Olaf Moe hadde ved sine arbeider «tilstræk kelig godtgjort, at han sidder inde med de fornødne videnskabelige forud sætninger for at overtage en docentstilling i nytestamentlig theologi». Messel ble rost for sin embetseksamen i NT og en gullmedaljeavhandling, men både han og Sverdrup hadde dog vesentlig beskjeftiget seg med andre grener av den historiske teologi. Da ingen av søkerne hadde drevet akademisk under visning (Moe var fritatt for undervisningsplikten det semestret han hadde vært universitetsstipendiat) foreslo fak.s flertall (Brun, Michelet og Brand rud) i henhold til en eldre bestemmelse (kgl. res. 20/11 1837) at Moe ble konstituert for 2 år, forutsatt at posten deretter pånytt skulle slåes ledig. Bl.a. fordi opprettelsen av posten kom så uventet, fant fletrallet en slik ordning «naturligere og hensigtsmæssigere» enn å avholde en konkurranse mellom søkerne. Ording anbefalte prinsipalt konkurranse, da han ikke fant at Moes produksjon røbet særlig begavelse, mens Messel derimot var lovende i faget. Ihlen polemiserte mot flertallet og anbefalte prinsipalt Moe ansatt fast med eller uten prøveforelesninger. Subsidiært anbefalte Ording og Ihlen flertallets forslag. Regjeringen gikk en mellomvei, og Moe ble 24/10 1906 konstituert for 5 år, regnet fra 1/6 1906. — Olaf Edvard Moe, 1876—1963, cand. 1900, dosent ved Universitetet 1906, prof, ved Menighetsfakultetet 1916—53. Dr. theol. 1912. Jfr. hans memoarer 1956: «Levet og lært». Ogsaa for statsraad Jensens ³¹Otto Jensen, 1856—1918, dr. theol. 1898, sogneprest i Skjeberg 1905, stiftsprost i Oslo 1913, biskop i Hamar 1917. Kirkestatsråd 27/1 1906 til 28/10 1907. skyld vil det være meget ønskeligt, at dette forslag gaar igjennem. Hans stilling i stortinget var i begyndel sen noget vanskelig, da han ingen politisk fortid har. Men jeg hai grund til at tro, at hans aktier allerede er stigende, og en gjennemførelse af forslaget med hensyn til det theologiske fakul tet vil yderligere styrke hans stilling.

— Ved midten af august kommer min hustru og jeg til at reise til Danmark, idet jeg fra 23de til 28de skal deltage i et preste møde i Lyngby. ³²På det vitenskapelige prestemøte på Grundtvigs høyskole ved Lyngby holdt Lyder Brun to foredrag om «Evangeliernes Kristusbillede», trykt i NTT 1906 s. 289—339. Hvis det kunne passe for Dem og Deres frue, s. 111at vi en af dagene før mødet kom ud til Dem fra Kjøbenhavn, vilde det glæde os meget; tak for Deres fornyede venlige ind bydelse til et besøg i Deres hjem, som jeg fra studentermødet ³³Det nordiske kristelige studentermøte i Sorø 1903, hvor Lyder Brun deltok som taler.mindes med saa megen glæde.

Med en venlig og ærbødig hilsen til Deres frue

Deres hengivne
Lyder Brun s. 112

Christiania 20/12—06

Kjære sogneprest Krarup!

Ilde er det, at jeg ikke før har naaet at skrive til Dem og bringe Dem og Deres frue den hjerteligste tak fra min hustru og mig selv for det hyggelige besøg, vi i sommer fik aflægge hos Dem, — jeg har ogsaa faaet en del skjænd for det af min kone, og dog har min samvittighed slet ikke trængt til at skjærpes, det er virkelig de ydre forhold — en stor arbeidsbyrde, som tildels har hængt sammen med den maade, jeg iaar anvendte ferien paa — som har været saa yderst ugunstige for al korrespondance. Jeg maa da bede Dem begge om at bevilge mig «formildende omstæn digheder» og at tage imod takken, naar den nu kommer, ledsaget ogsaa af vore hjerteligste ønsker for julen og det nye aar. At komme til Danmark er altid en stor glæde og opmuntring for os, og til de bedste minder fra vor indholdsrige tur iaar hører Sorø dagene. Siden har ogsaa vore nære venner, prof. Ording og frue,havt glæden af at besøge Dem, — de vendte iforgaars tilbage hertil, særdeles tilfredse med sin udenlandstur ¹Ording hadde studiepermisjon 2. semester 1906. og ikke mindst glade over sit ophold i Danmark.

8 — Kirkestriden i Norge

s. 114Mødet i Lyngby ²Se nr. 4 note 32. var jeg meget glad ved at deltage i, det bragte mig flere nye danske bekjendtskaber og befæstede frem for alt flere gamle, ogsaa var det glædeligt at se, at der blandt de yngre prester tydelig var en fremadstræbende strømning, sterk nok til at gjøre sig merkbar og hørt. Prof. Ammundsens klare og faste optræden i sakramentspørgsmaalet satte jeg ogsaa megen pris paa, ³Se herom Valdemar Ammundsen, Studier over vore Reformatorers Nadverlære, DTT 1906—07, jfr. Krarup nr. 6. Om Ammundsens utviklingi liberal retning, se P. G. Lindhardt, Morten Pontoppidan II, 1953, s. 183 note 76. ligesaa missionær L. P. Larsens ypperlige foredrag; ⁴Lars P. Larsen, 1862—1940, Det danske Missionsselskabs ut sending i India fra 1889; etter angrep på hans konfesjonelle standpunkt ble han 1899 leder av KFUM’s studentarbeid i Madras, støttet av eget dansk selskap med biskop Peder Madsen som formann; prof, i eksegese og religi onshistorie og forstander for eng.am. presteskole i Bangalore 1911—24; reviderte den tamulske bibeloversettelse til han vendte hjem i 1933. desværre var dog L. P. Larsens besøg i Lyngby saa korte, at jeg ikke fik leilighed til nærmere samvær med ham, og stort heldig ere var jeg ikke, da han i høst besøgte Christiania til et akademisk missionsmøde, ⁵L. P. Larsen var i Oslo 20.—25. okt. 1906. Se Carl Bindslev, L. P. L., Kbh. 1945, s. 169. — han blev fra alle mulige kanter saa sterkt lagt beslag paa som taler, at han kun liden tid fik tilovers til privat samvær. Ellers har vi, som De vil vide, i høst havt besøg af prof. Buhl, ⁶Frants Buhl, 1850—1932, prof. i GT i Kbh. 1882, i Leip zig 1890, prof. i semittisk i Kbh. 1898—1922, æresdoktor i Oslo 1911. hvis foredrag og hele optræden sikkert gjorde god nytte, og som det for os norske theologer naturligvis var en stor glæde at have til gjæst. Den utrættelige pastor Storjohann ⁷Johan C. H. Storjohann, 1832—1914, prest, stifteren av Den norske sjø mannsmisjon 1864, kjempet utrettelig mot den moderne bibelkritikk. Se «Professor Buhis 4 Foredrag», LK 19062, og Storjohann, I. Den hellige Nadver. II. Angrebene paa den lutherske Nadverlære ved L. Brun og A. Brandrud, Bergen 1906, 74 s. Han var svigerfar til prof. Michelet. holdt straks et modforedrag for en helt anden tilhørerkreds, ligesom han senere har holdt offentlig forbøn for prof. Brandrud og mig, at vi maa blive omvendt fra vor veis vildfarelse særlig med hen syn til nadveren. Men om end den sidste foranstaltning vakte no gen opsigt, er der jo efterhaanden ikke saa mange, som tager pastor Storjohann fuldt alvorlig, — hvad han selv visstnok har en følelse af og lider under.

Ellers har vi i høst havt en forholdsvis rolig tid, — forbau sende snart er sindene kommet til ro efter professorstriden, i den grad at det næsten er utroligt at tænke paa, at det endnu ikke er et aar siden de bevægede dage, da sagen fandt sin af gjørelse. ⁸Lyder Brun kan ikke ha visst at det to dager tidligere, 18/12 1906, ble holdt et møte på Hospitset, hvor man nedsatte den komite som senere sendte ut inn bydelsen til opprettelsen av Menighetsfakultetet. Jfr. Nome s. 176 ff. Det landsmøde, som var samlet her for kirkeorganisati onsspørgsmaalets skyld, stod under moderationens tegn, ⁹Det 5. frivillige kirkelige landsmøte 29. okt. til 2. nov. 1906. Se NK 1906 s. 353 ff, LK 19062 285 f, 294 ff. Forh. er trykt, Kra. 1907, 220 s. — fhv. statsraad Knudsen drev det til at holde et indledningsforedrag om forfatningsspørgsmaalet og dets historie, hvori professorsagen ikke blev nævnt, dr. Odland kom i et noget latterligt lys ved sin holdning overfor kvinders stemmeret ¹⁰Utkastet fra landsmøtet 1906 forutsatte til forskjell fra tidligere, at også kvin ner skulle ha stemmerett. Kirkekommissionen av 1908, Indstilling IV s. 31. og blev idetheletaget skudt tilside, det til landsmødet henskudte spørgsmaal om en anden presteuddannelse ved siden af universitetets blev forbigaaet i dy beste taushed o.s.v Hvorledes det videre vil gaa med de udarbei dede forslag om menighedsraad og disses indflydelse paa prestevalg ene, er visst ogsaa meget tvilsomt. Foreløbig har konfirmationsspørgsmaalet s. 115— foranlediget ved en prests negtelse af at udføre konfirmation — skudt sig i forgrunden af den almindelige inter esse. ¹¹Melankton Lüdemann, f. 1864, sogneprest i Torvestad 1902—14, se om konfirmasjonsnektelsen NK 1906 s. 329 f, og LK 1906 2 s. 363 ff, 381 ff. Konfirmasjonsspørsmålet i det hele, Kirkekommissionen av 1908, Ind stilling II, Kra. 1909. Fra konservativt hold har der været afholdt en række fore drag, ¹²Holdt i Johanneskirken i Oslo høsten 1906. Trykt: «Kristelige foredrag». Af Gustav Jensen, Jens Tandberg, Chr. Ihlen, Bernt Støylen og Chr. Knudsen, Kra. 1906, 135 s. som oprindelig kaldtes «kirkelige», men da de forelaa i bogform var avancerede til «kristelige», — et modtræk mod vore foredrag «for frisindet kristendom», som dog ingen større bevægel se bragte, det er jo heller ikke den gunstigste rolle at skulle komme bagefter. Dels for at beholde den fordel at være i spidsen, dels for at lede interessen noget bort fra de theoretiske lærestridig heder til de foreliggende praktiske opgaver og reformspørgsmaal, har vi paa vor side nu planlagt en ny foredragsrække med delvis nye navne, hvor der skal handles om spørgsmaal som konfir mationen (dens historie og dens praktiske ordning), absolutionen og dens forhold til nadveren (særlig paa vestlandet et brændende spørsgmaal), det sociale spørgsmaal, kristendomsundervisningen i den høiere skole samt prestevalget. Forhaabentlig vil ogsaa disse foredrag kunne gjøre nogen nytte, — de vil antagelig udkomme som «For frisindet kristendom II». ¹³«Konfirmationen og andre kirkelige spørgsmaal». Af A. Brandrud, Erling Grønland, Thv. Klaveness, Gustav Jenssen, Lyder Brun, S. Bretteville Jensen, Kra. 1907, 170 s. — I Bergen er der forøvrigt spontant opstaaet en viss bevægelse, fire yngre prester afholdt nemlig i høst en række foredrag, hvoraf navnlig det ene vakte adskillig bestyrtelse og for nylig foranledigede biskopen til et modforedrag, ¹⁴Etter initiativ av en forening av unge prester i Bergen ble der høsten 1906 holdt 4 foredrag i Korskirken med det mål å nå de dannede med vitnes byrdet om Kristus. For fullt hus talte Carl Konow 8/11 om «Kristus i Nu tiden», ref. i Bergens Tidende og Bergens Aftenblad 9/11. Biskop Erichsen holdt motforedrag 6/12 i Korskirken, «Den kristne Tro og Dogmerne», ref. sst. 7/12. Se også NK 1907 s. 97—100 (Georg Madsen) og Karl Marthinus sens biografi i Norvegia Sacra 1923 s. 322—34. Carl Konow (1863—1923), pers. kap. i Sandviken, Bergen, 1889, kallskap. sst. 1893 og res. kap. 1916. Johan Willoch Erichsen (1842—1916), var biskop i Bergen fra .1899. ligesom ogsaa div. yderligere modforedrag be budes. Nærmere efterretninger om denne episode har vi her øster paa ikke faaet, men jeg finder det glædeligt at der ogsaa andet steds opstaar bevægelser og gruppedannelser i fremadstræbende retning.

Samarbeidet med prof. Ihlen gaar efter omstændighederne ret godt. Han er tilbøielig til ved given leilighed at dissentere og vifter en smule med, hvad han kalder «den kirkelige opfattelse», men optræder ellers noksaa moderat. Som docent har vi desuden faaet stipendiat Moe, som De kjender fra konkurrencen, — da han aldrig havde holdt forelæsninger, og vi ogsaa ellers havde et par lovende ansøgere, havde fakultetet og kollegiet indstillet ham til ansættelse foreløbig i 2 aar, men kirkedepartementet over raskede universitetet ved at forhøie det til 5, visstnok et udtryk for unødig frygtsomhed fra kirkestatsraadens side. ¹⁵Se nr. 4 note 30. Samme kirke statsraad har senest vakt nogen munterhed ved et forsøg paa at hindre byens gymnasiaster (!) fra at vedtage en resolution mod den paatænkte landsmaalsstil til artium, — men saadanne smaatte rier kan jo ikke fordunkle den store tjeneste, som han gjorde theo logien og kirken ved at gaa ind som statsraad og overtage ansvaret s. 116for Ordings udnævnelse. Ogsaa hans afvisning af dr. Odlands for søg paa at fortrænge pastor Gleditsch fra hans presteembede ved Vor Frelsers kirke her i byen maa vi være ham taknemmelige for. ¹⁶Kallskapellaniet i Vår Frelsers kirke (domkirken) ble nedlagt midlertidig i 1901, og Gleditsch hadde siden fungert med status som hjelpeprest. Da kallskap. ble slått ledig igjen, søkte Odland og Gle ditsch, og sistnevnte ble utnevnt. På konservativt hold ble og blir dette stemplet som «forbigåelse» av Odland. LK 1906II s. 189 f., 203 ff. Arno Berg og Bernhard Hagtvedt, Vår Frelsers Kirke, 1950 s. 346 f. Nome s. 162 f.

Men nu har jeg allerede alt for længe underholdt Dem om ting, som i virkeligheden har en temmelig lokal karakter og interesse. De er nu imidlertid i forholdenes medfør kommet til at faa et indblik i vort kirkelivs smaa interiører, og maaske kan det have sin betydning, at vi i Danmark og Norge i nogen grad holder øie med hinanden ogsaa i saadanne ting. Til slutning vil jeg nævne, at min fars tilstand desværre er væsentlig uforandret, — kun viger efterhaanden sindssyge-symptomerne for mere at give plads for almindelige sløvhedssymptomer. Det er en stadig sorg og en stadig prøvelse for os. Da han i høst ogsaa formelt fra traadte sit embede, maatte jeg efter menighedens ønske forsøge at holde en slags afskedspræken i hans sted, ¹⁷Lyder Brun, Lad os arbeide. Præken ved sogneprest J. N. Bruns afsked fra Sagene menighed, Kra. 1906, 20 sider. — paa èn gang en kjær og en svær opgave. Godt at tænke paa, at naar udfrielsen kommer, vil prøvetiden synes kort!

Og saa forener min hustru og jeg os i ønsket om en rigtig glædelig jul og et godt aar for Dem og Deres frue! ¹⁸Som svar på dette brevet mottok Lyder Brun brev nr. 6 fra Krarup, dat. 28/12 1906. I januar 1907 må L. Brun ha sendt Krarup et brev som ikke finnes i samlingen. Av Krarup nr. 7 synes det å fremgå at det har dreiet seg om et spesielt spørsmål.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 15/8—07

Kjære sogneprest Krarup!

Tak for Deres venlighed at sende mig Deres sidste afhandling i Fri forskning og positiv kristendom om «Skrift og tro». ¹F. C. Krarup, Skrift og Tro. En Undersøgelse af Forholdet mellem Religion og Theologi i Det nye Testamente. Kbh. 1907. 56 s. Det var et emne, vi just trængte til at faa belyst, og jeg har læst Deres behandling af det med megen interesse og glæde og med gjennemgaaende samstemning. Dog er jeg tilbøielig til at finde, at den psykologiske distinktion mellem religion og theologi er givet en vel fremskudt plads s. 26 f1. Mig synes det naturligst at lægge hovedvegten paa det s. 24 antydede synspunkt: original billedet og fortolkningen, eller som jeg fuldstændigere vilde sige: s. 118aabenbaringskjendsgjerningen (Jesu historiske person) paa den ene side, eftervirkningerne og tydningerne paa den anden. For saavidt der tales om aabenbaring ogsaa i menighedens historie (s. 27), vil jeg derfor ogsaa gjerne have betonet, at denne aaben baring (ogsaa den gjennem apostlerne) maa betragtes som af ledet i forhold til den grundlæggende aabenbaring i Kristus og maa godtgjøre sig som aabenbaring gjennem indre samstemmig hed med den.

Lad mig saa ogsaa faa lov til at takke Dem for, hvad De har givet os i Deres religionsfilosofi! ²Se nr. 2, note 8. Det er betegnende for, hvor ledes det i senere tid er gaaet med min læsning paa slige om raader, som ligger udenfor mit egentlige fag, at jeg først i denne sommerferie har faaet tid til at læse denne bog i sin helhed og sammenhæng. Men denne læsning hørte saa ogsaa med til mit sommerlivs glæder. Min hustru og jeg har iaar havt en god, stille ferie paa en gaard oppe ved Lillehammer. Egentlig burde jeg ogsaa iaar have været paa et møde — kristeligt studenter og gymnasiastmøde paa Vestlandet. Men i følelsen af, at jeg denne gang trængte en virkelig hvilesommer, holdt jeg heldigvis stand mod alle tilskyndelser til at reise, og jeg havde da ogsaa til fredsstillelsen af at kunne drive lidt friere theologisk læsning uden for mine egentlige arbeidsfelter, paa samme tid som jeg haaber at have hentet friske kræfter til vinterens arbeide.

— I vore kirkelige stridigheder faar vi, som De nok vil have seet, ikke ro. Neppe er professorsagen ude af verden og sindene nogenlunde beroliget, saa faar vi Konowsagen, med endnu meget mere oprivende stridspunkter. ³Konow-saken begynte som en lokal kirkestrid i Bergen, men ble snart utvidet. Biskop Erichsens motforedrag (jfr. nr. 5, note 14) var uttrykkelig rettet mot Konow, og denne svarte så i to foredrag i Logens fest sal 8. og 15. febr. 1907 med fellestittel «Forskjellen mellem den ældre og den nyere Kristendomsopfatning». Trykt i Bergen 1907. 26 s. I Bergens Aftenblad krevde G. (Jens Greve, f. 1842, overlærer) allerede 20/11 1906 og senere i flere artikler Konows avskjed. Om den videre utvikling i Bergen se Marthinussen i Norvegia Sacra 1923 s. 322—34. Fra febr. 1907 inneholdt også Oslo-avisene artikler om Konow-saken. Konow holdt foredrag om «Hvad kræver vor Tid af sine Præster?» i teologiske studenters forening 2/11 1907 og «Kristus og Nutiden» i Unitarisk Samfund 5/11, begge trykt i Verdens Gang samme dag. Hvad der navnlig ogsaa har givet denne sag betydning, er Ordings optræden til Konows forsvar. ⁴Johannes Ording, «Om den moderne theo logi», 3 artikler i NK 1907 s. 122 ff. (fra 20/4) med en rekke tilsvar. Desværre er der grund til at frygte for, at den hele sag, ialdfald foreløbig, vil bidrage til at styrke reaktionen og skræmme mange, som før har været mere eller mindre opladt, tilbage fra den ny ere theologis tanker. Klaveness’ voldsomme optræden mod Konow og Ording er jo ogsaa vel skikket til at virke svækkende — vor allerede før faatallige kreds taaler daarlig at splittes ved dybtgaaende modsætninger. ⁵Thv. Klaveness, «Min stilling til den moderne teologi» i NK 1907, 4 art. fra s. 73, «Svar til professor Ording», 4 art. fra s. 145, hvortil Ordings «Replik», 3 art. fra s. 209, og Klaveness, «Nyt svar til dr. Ording», 4 art. fra s. 285. For min del kan jeg ikke være helt enig hverken med Konow, Ording eller Klaveness, — allermindst med den sidste, som synes mig at have taget besynderlig grovt paa den hele sag. Jeg har dog hidtil ikke fundet mig foranlediget til at gribe ind i striden, — Kirkebladet er alligevel overfyldt med indlæg, og sent blir vi vel færdige med de spørgsmaal, som denne strid har sat i bevægelse! Maatte der komme noget godt ud ogsaa s. 119af denne forhandling. Meget uheldig har efter mit skjøn kirke statsraaden været, da han lod sig presse til sin pastorale opford ring til Konow om at søge afsked. Konows svar paa denne be synderlige henvendelse, der betegnede det som hans « pligt» at gjøre, hvad han allerede havde betegnet som stridende mod sin overbevisning og samvittighed, var fortræffeligt. ⁶Et stiftsprestemøte i Bergen 17—18. april 1907 vedtok enstemmig å henstille til Konow å trekke seg tilbake, idet dog to prester unnlot å stemme. Etter forslag av hovedlærer Bernt Støylen vedtok Norske Presters Broderkreds 30/5 1907 enstemmig (60 tilst.) å be kirkestyrelsen henstille til Konow å tre tilbake fra sitt embete, og kort etter fulgte kirke statsråd Otto Jensen denne henstilling. Se også L. Bruns kritikk i NK 1907 s. 180 f., 275 f.

I oktober reiser pastor Gleditsch, som nylig er blevet gift efter i mange aar at have været enkemand, til udlandet for i et halvt aar at studere theologi. Maaske faar De ham at se i Kjøben havn; han vil da bringe Dem en venlig hilsen fra os. I tilfælde tror jeg ogsaa, De selv vil have interesse af at træffe ham. Han er en prægtig mand og dygtig theolog. Ogsaa i Konow-sagen har han efter mit skjøn skrevet udmerket. ⁷Fem art. av Jens Gleditsch. «Hvad nu?», NK 1907 fra s. 157 (18/5).

Min hustru og jeg sender Dem og Deres frue mange venlige hilsener. Vi haaber, De har havt en god sommer!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 3/5—08

Kjære sogneprest Krarup!

Paa tredje haand har jeg idag faat en meddelelse om at den ny teologiske forening «For fri forskning og positiv kristendom» skulde staa paa svake føtter, at en ny forening kan ventes dannet o.s.v. ¹Dansk «Ny theologisk forening» ble stiftet høsten 1905 med det i brevet nevnte motto. Den ledende var Edvard Lehmann (1862—1930), dosent i religionshistorie i Kbh. 1900, prof. i Berlin 1910, i Lund 1913—27. Cand. theol. P. P. Jørgensen, kirkelig medarbeider i dagbladet København, ble ekskludert 4/6 1907 fordi han i sin avis hadde uttalt at «moderne» teo loger ikke burde bli prester. P. G. Lindhardt, Morten Pontoppidan II, Kbh. 1953, s. 179 ff., 188. Jfr. Krarup. nr. 9. Jeg tilstaar at denne tingenes tilstand berørte mig meget ubehagelig da jeg netop til dr. Lehmann har indsendt en avhand ling om «Jesus og det gamle testament» som skulde optas i foreningens skriftserie, ²Lyder Brun, Jesus og det gamle testamente, Kbh. 1908, 109 s., utkom som planlagt i serien. og jeg vilde være Dem taknemmelig om De med nogen ord vilde orientere mig om stillingen. Jeg vet jo at der til forskjellige tider har været brytninger, bl.a. i anled ning av Ryberg-Hansens bidrag, og jeg formoder at utgivelsen av P. O. Monrads «Nyprotestantisme» som jeg finder meget uheldig, har bragt ældre motsætningsforhold op paany. ³P. O. Ryberg Hansen, Af Nutidens Jesusforskning, og O. P. Monrad, Ny protestantisme i Tyskland, i samme serie 1906 og 1908. 54 s. Men hvis et brudd skulde være fuldbyrdet eller umiddelbart forestaaende og en ny forening dannet eller under dannelse, da befinder jeg mig ikke helt vel ved at ha indsendt mit bidrag uten at ha kjendskap til stillingen. Paafaldende har det ogsaa været mig at jeg ikke har mottat eller set hos vore bokhandlere Deres bebudede skrift om Jesus, Gud søn, ⁴F. C. Krarup, Jesus, Guds Søn. Gammel og ny Lære om Kristi Person, nr. 1 i serien 1908. 138 s. — skjønt jeg ellers faar alle smaa skrifterne fra forlaget, og skjønt de ellers straks pleier at bli ut stillet hos os. Skulde Deres skrift ikke være kommet?

Som sagt, De vilde gjøre mig yderligere forbunden, om De vilde sende mig nogen ord til orientering, — jeg foretrækker at gaa denne vei fremfor at vende mig direkte til dr. Lehmann. Forøvrig har jeg et haab om i en nogenlunde nær fremtid at kunne træffe Dem, hvad der vilde være mig en stor glæde. Da jeg iaar ikke skal delta i eksamen, tænker min hustru og jeg nemlig paa at tilbringe juni maaned i Danmark og forhaabentlig vil der i saafald bli leilighet til at træffe baade Dem og andre danske teologer. Jeg kan da ogsaa — bedre enn det i et brev vilde være mulig — meddele Dem et og andet om de kirkelige og teologiske forhold hos os som er vanskelige og i mange hense ender litet glædelige.

Med venlig hilsen, ogsaa til Deres frue

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 15/5—08

Kjære sogneprest Krarup!

Disse linjer kun for at takke Dem for Deres venlige svar paa mit brev og for at uttrykke min glæde over at stillingen ikke er anderledes end som De skildrer den. Hvad jeg navnlig frygtet for var, at De skulde ha trukket Dem og Deres skrift tilbake; i saa fald maatte jeg slutte at heller ikke jeg vilde passe i de nye omgivelser. Nu er der naturligvis for mig ingen grund til at be klage min samvirken med foreningen som jeg hittil bare har glæ det mig ved at kunne yde. Jeg har nu ogsaa allerede faat korrek tur paa det 1. ark av min lille bok. ¹Se nr. 7.

At min hustru og jeg vil glæde os ved at faa lov til at hilse paa Dem og Deres frue i Sorø behøver jeg ikke at si Dem, og jeg haaber det maa kunne la sig gjøre. At De har eksamen saa sent som i sidste halvdel av juni var jeg ogsaa fornøiet ved at høre, — naar jeg iaar gjerne har villet komme saa tidlig til Danmark, er det just i haab om at kunne træffe mine bekjendte blandt danske teologer, før de spredes for sommeren. Her er tiderne onde, og man lever i en isolation som av mange grunde ikke er gunstig, — des mere trænger man til at træffe mennesker som man kan tale med, og som ikke netop vil æde en, fordi man ikke kan dele deres meninger. ²Konow-saken og den strid som fulgte, hadde gitt arbeidet for opprettelsen av Menighetsfakultetet vind i seilene. Innbydelsen sto i Luthersk Kirketidende 12/10 1907 og 16/10 ble konstituerende møte holdt. Nome s. 219 ff. Åpningen fant sted 3/9 1908. Krarup nr. 10 viser at L. B. har sendt et brev om høsten, men dette mangler, likeså et julekort fra Brun.

Med venlig hilsen
Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 25/3—09

Kjære sogneprest Krarup.

Da vi nu har faat et litet pusterum i kirkekommissionens ¹Lyder Brun ble 21/8 1908 valgt av Stortinget som medlem i Kirke komissionen av 1908, formann Thv. Klaveness, som behandlet en rekke kirkelige saker, viktigst «Indstilling ang. den norske kirkes organisation», 1911. Kommentarer i NK 1908 s. 323 ff. og LK 1908 s. 225 ff. arbeide, kan jeg igjen tænke litt paa min korrespondence, og jeg vil da gjerne sende Dem nogen ord med takk for Deres venlige brev til nytaar. Det glædet min hustru og mig at høre at De og Deres frue har fundet en egen bolig, vi haaber meget at De maa bli tilfreds med den og komme til at føle Dem vel der! At ha sit eget hus er der jo altid en særegen hygge ved. Men i en by som Christiania er det ikke til at tænke paa, man maa da flytte utenfor byen, hvad min hustru og jeg ikke har mot paa, dels fordi vi begge fra barndommen av er bymennesker, dels fordi vi ikke har børn og derfor let vilde bli for alene utenfor byen. Desværre spredes mine kolleger i fakultetet efterhaanden i de forskjelligs te retninger; Michelet har jo længe bodd langt ute paa landet, og nu flytter ogsaa Ordings og Brandruds ut, hver i sin retning, saa snart sitter vi alene tilbake her inde i centrum. ²Michelet bodde i Sandvika, mens Brun, Brandrud og Ording bodde få minutter fra hverandre til de to sistnevnte flyttet til hver sin kant utenfor byen. Jeg beklager det fordi det visstnok vil skade den jevnlige berøring og det samarbeide som man daarlig kan undvære, naar man sitter paa en slig utpost som Christiania og skal forsøke at drive viden skabelig teologi.

Med danske forhold følger min hustru og jeg bedre med, efterat vi er begyndt at holde en dansk avis. Vi følger da navnlig ogsaa forsvarssakens utvikling med stor deltagelse og haaber efter re gjeringens optræden paa et nogenlunde godt resultat. Men I. C. Christensen er jeg gal i hodet paa; han synes at mangle meget paa at være den stilling voksen som han er løftet frem til. Og en fortvilet stilling er det at ikke forsvarssaken skal kunne løses som en landssak hvorom alle partier enes, men at ogsaa den skal utleveres til partikampene og partivrøvlet. ³Jfr. Krarup nr. 10. J. C. Christensen (1856—1930), dansk venstrepolitiker, lærer, folketingsmann, kultusminister, statsminister og forsvarsminister 190508, kirkeminister 1920—22. Hos os er der paa dette punkt opnaadd en samling i hovedsaken som vi har al grund til at glæde os over; det er en av de fordele som rivningsforholdet til Sverige har bragt os.

s. 123Saa har vi ogsaa nylig hat to danske besøk, først Lehmann, nu senest Skovgaard-Petersen. ⁴Lehmann, se nr. 7 note 1. — C. A. Skov gaard-Petersen (1866—1955), sogneprest 1901, forstander for Dansk bibel skole 1912, domprost i Roskilde 1929—36. Begge gjorde det godt og bragte et frisk pust med sig. Lehmann gav den religionshistoriske betragt ning en positiv vending i retning av kristendommen som vi ikke er vant til oppe hos os og som jeg tror virket heldig. SkovgaardPetersen fik i høi grad studenternes øre, og særlig med sit rent religiøse vidnesbyrd tror jeg han vandt et stykke frem og naadde at styrke de indtryk som Mott havde git ved sit besøk. ⁵John R. Mott (1865— 1955), am., lederskikkelse innen den kristne ungdoms-, studentog misjonsbevegelse (Nobels fredspris 1946) besøkte Oslo 2. gang i 1909, se Arne Fjellbu, Kristelig studenterliv i Norge, 1926, s. 81, 94, 111. Hans feil, som forekommer mig at ligge deri at han formeget bevæger sig ind paa teoretiske omraader hvor han ikke er tilstrækkelig hjemme, traadte dennegang ikke meget frem.

Landmark ⁶Johan Daniel Landmark (1876—1938), bibliotekar (sjef) ved Det kgl. norske videnskabers selskab i Trondheim 1915—38, dr. philos. 6/4 1909 på avhandlingen «Erkjendelses-teoretisk Religionsfilosofi. En kritisk-empirisk Undersøgelse af den religiøse Erkjendelse», Kbh. 1908, 254 s. Jfr. Krarup nr. 10. som De rimelig nok aldrig har hørt nævne, er en tidligere teologisk student som er kommet paa kant med teologien og derfor istedenfor den teologiske embedseksamen har valgt at ta den filosofiske doktorgrad, hvad han som cand. philos. under visse betingelser har adgang til. Som De ser, er han vel begavet; men han er samtidig noget av en særling, har gaat næsten ganske alene under sit studium og visstnok lidt under et tungsindig hetens tryk . Hans disputats har av forskjellige grunde endnu ikke fundet sted, men er nu visstnok nær forestaaende; han har nylig holdt én av sine forelæsninger for graden. Hans bok har jeg endnu ikke naadd at læse ordentlig og i sammen hæng; hvad jeg har set, forekommer mig at røbe megen dygtig het, men ogsaa at være uttryk for en intellektualisme som ikke lar det religiøse liv komme til sin selvstændige ret; og overfor et punkt som den evangeliske overlevering gaar han dog noksaa letvint til værks. I kritiken over Ording er der efter min mening noget berettiget — noget av det fremhævet jeg selv ved Ordings disputats —, men samtidig er der dog ogsaa en god portion mis forstaaelse. At boken kan gi anledning til nogen diskussion, er ikke umulig. Jeg har foreslaat Gleditsch at opponere ex auditorio, og i hvertfald kommer han til at skrive om den i Teologisk Tidsskrift. ⁷An meldt av Gleditsch i NTT 1909 s. 171—77.

En liten avhandling som jeg just har tat mig tid til at skrive i Teol. T., tillater jeg mig samtidig hermed at sende Dem i sær tryk. Den handler om det gamle eksegetiske crux: tyvene og røverne i Joh. 10 og er et forsøk paa at forklare disse gaadefulde træk ut fra den virkelige historie. Skulde den givne forklaring være den rette, vilde den ha betydning som eksempel paa at og saa Johs. ev. — trods alle ideale momenter — er fast sammenknyttet s. 124med historien og bedst som det er lar denne sammen hæng glimte frem paa en overraskende maate. ⁸NTT 1909 s. 1—36

De teologiske forhold hos os er vedvarende noget roligere. Det viser sig at Konowsaken ogsaa har hat sine gode sider: linen er likesom løpet ut, og der er ikke mere stof at skape sensation med. Ogsaa arbeidet for kirkepolitiken maner til toleranse og paalæg ger de konservative visse sømmelighetshensyn overfor sine motstandere; ja i næsten ængstende grad synes «aandsog samvittig hetsfriheten» at skulle bli et slagord som alle parter kappes om at tilegne sig. Jeg tror dog ikke at kirkepolitiken vil komme til at spille nogen større rolle ved sommerens valg. Man vil i hovedsaken visstnok indskrænke sig til at bevidne sin interesse for kirkeorganisationsarbeidet og forøvrig avvente resultatet av kirkekommissionens arbeide. Det Tarangerske ⁹Absalon Taranger (1858—1930), professor i rettshistorie 1898—1928, til like lærer i kirkerett fra 1904, var medlem av en komite som ble oppnevnt av det 5te kirkelige landsmøte i 1906 for å utarbeide forslag til en helt ny «Forfatningslov for den norske folkekirke». Dette forelå i januar 1908, ble behandlet på stiftsmøtene om våren, revidert av en forsterket komite og vedtatt av det sjette kirkelige landsmøte høsten 1908. Trykt som bilag til Kirkekommissionen av 1908, IV. s. 461—70, jfr. s. 39 ff. Forslaget som innebar en selvstendig organisasjon av kirken og løsrivelse fra staten, ble i en noe annen form opptatt av kommisjonens mindretall, prof. Abs. Taran ger, lensmann Gerhard Meidell Gerhardsen og prof. Bernt Støylen, dog slik at de to sistnevnte subsidiært sluttet seg til flertallets forslag til lov om menighetsråd og menighetsmøter under forutsetning av at det skulle knyttes til en lov om ordning av hele statskirken, dvs. til og med kirkemøte og kirke råd. utkast i sin fore liggende form har visst ingen utsigter. Det befinder sig ogsaa sta dig under omdannelse; Taranger synes villig til snart sagt alle mulige ændringer, saasandt blot organisationen kan komme i stand; men organisation maa til, det er hans alfa og omega, forfatningen synes for ham næsten at ha værdien av et naade middel.

Arbeidet i kirkekommissionen tar jeg nærmest som en byrde der er mig paalagt. Det drager mig langt mere bort fra mine studier og min universitetsvirksomhet end jeg ønsket, og min stilling er ikke ublandet let, da jeg iregelen staar alene saa snart spørsmaalene spiller ind paa det teologiske. Jeg tror dog det vil ha sin betydning at jeg paa forskjellige punkter faar leilighet til at avgi dissenterende vota ut fra mit syn paa tingene. ¹⁰Lyder Bruns særvota i Kirkekomissionen Indst. IV. s. 133—48 (kirkeforfatningen), V s. 51—58 (prester uten teologisk utdannelse), VII s. 43—66 (presters avskjedigelse), alle 1911. Saa meget mere som lægmands skjønnet ¹¹Seks av kommisjonens 9 medl. var lekmenn: Amtmann Abraham Berge (til 2/2 1910 da han ble stats råd, nytt medlem ikke valgt), gårdbruker Andreas K. A. Grimsø, lensmann Gerhard Meidell Gerhardsen, emissær Andreas Lavik, lærerinne Dorothea Schjoldager og prof. Abs. Taranger. idetheletat er sterkere repræsentert i kommissionen end den egentlige sakkundskap. Og i spørsmaal av mere praktisk art kan jeg jo godt arbeide sammen med de øvrige medlemmer eller en del av dem.

— Er De enig med dem som mener at loven om det kirkelige utvalg burde forlænges samtidig med loven om menighetsraad ene? ¹²I Danmark hadde man fra 1883 et veiledende kirkerad bestående av biskopene og en teologisk og en juridisk professor. En midlertidig lov om menighetsråd ble gitt 15/5 1903 for 6 år, og samtidig ble nedsatt et kirkeutvalg som fremla forslag til lov om kirkeforfatning, men dette ble overhode ikke fremmet på grunn av uenighet som ga seg utslag i motsatte vedtak i Landstinget og Folketinget. I 1912 ble ny lov om menighetsråd vedtatt. Se Krarup nr. 6, 10, 14 og 17 med noter. Vil deri ligge en motvegt mot enkeltmenigheternes independentisme? Jeg spør fordi det spørsmaal ogsaa hos os vil melde sig, om vi ved siden av menighetsraadene bør ta et kirkemøte i likhet med det svenske (og det foreslaaede danske). For min del er jeg nærmest tilbøielig til at tro at man ogsaa bør gaa til en fælles repræsentation; men nogen hjælp til regulering av prestevalgene — hos os det betænkeligste punkt ved enkeltmenigheternes autonomi

— vil jo paa den maate ikke vindes.

s. 125Min hustru og jeg ber Dem begge hilse Deres frue paa det venligste og modtag ogsaa selv en hjertelig hilsen fra os.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 24/10—09

Kjære sogneprest Krarup.

Med stor sorg har jeg i min danske avis læst at De skal være uvillig til at overta den ledige professorpost, selv om den blir Dem tilbudt! Er det virkelig saa?

Jeg kan jo godt forstaa at der maa være det som taler imot. Men er det dog ikke det mindre i sammenligning med det som taler for?

Selvfølgelig føler jeg at jeg ikke har nogen ret til at blande mig i denne sak. Straks jeg hørte om Madsens utnævnelse hadde jeg lyst til at skrive til Dem. Men jeg gjorde det ikke, fordi jeg syntes det var ubeskedent, — og fordi jeg desuten fandt det saa givet at De maatte være hans eftermand.

Men nu maa De allikevel tillate mig at si Dem, hvormeget jeg ønsker at der endnu maatte være en utvei til at De overtok stillingen. De maa tillate mig at be Dem overveie saken endnu engang.

Efter mit skjøn staar saken helt enkelt saaledes: De burde forlængst ha indehat en stilling som denne; De er nu simpelthen selvskreven; og for den danske kirke og den nordiske teologi vil det bety et stort tap om De ikke nu kommer til at utøve en akademisk lærervirksomhet hvortil De som ingen anden i øieblikket er kaldet. Det med læsepligten i det nye testament maa av praktiske mennesker med lethet kunne ordnes.

— Nu faar De ikke bli «vond» paa mig for denne likefremhet. Ti jeg er ikke istand til at tie stille; jeg maatte være en anden end jeg er, hvis jeg ikke skulde komme i bevægelse ved den feil — jeg kan ikke se det anderledes — som man altsaa nu synes at ville begaa i Danmark.

Med venligst hilsen.

Deres ærbødig hengivne
Lyder Brun

¹Nationaltidende meddelte 16/10 1909 at F. C. Krarup uten kon kurranse ville bli tilbudt professoratet i NT og dogmatikk etter Peder Madsen, som var blitt utnevnt til Sjællands biskop. Men 21/10 hadde bladet «erfaret» at alder og helbred hindret Krarup i å overta professoratet. Jfr. Krarup nr. 12.

Christiania 2/12—10

Kjære sogneprest Krarup.

Atter staar julen for døren, og tanken vandrer rundt til slegt og venner som man ved juletid mindes med dobbelt deltagelse og samfølelse. Min hustru og jeg vil da gjerne faa sende Dem og Deres hustru vor venligste julehilsen med ønsket om et godt og velsignet nyt aar. Med glæde mindes jeg det besøk jeg ifjor jul kunde avlægge ute hos Dem. Iaar skal vi tilbringe julen hjemme, og jeg maa nøies med paa denne maate at gi et litet livstegn fra mig, skjønt der i sandhet var meget jeg kunde ønske personlig at samtale med Dem om.

Det forløpne semester har været temmelig anstrengende. Universitetsarbeide og kirkekommission har gaat side om side; vi har hat det 3. møte for frisindet kristendom, ¹Se NK 1910 s. 281, 345—48. som jeg maatte arrangere, da Klaveness ikke kunde overta dette arbeide ved siden av kirkekommissionen; dertil kommer flere besøk utenfra: i studenterforbundet Bittmann ²Johan Edvard Bittmann (1869— 1939), misjonær i Det danske Missionsselskab fra 1895, i konflikt med dette 1923 arbeidet han på egen hånd til 1935, da forbindelsen ble gjenopptatt. N. Bundgaard, Det danske Missionsselskabs Historie. Tamulmissionen, 1942, s. 144 f., 181 f. Fjellbu, Studenterliv s. 128. og Ricard, ³Olfert Richard (1872— 1929), sekretær i Kbh. KFUM 1896—1908, formann i Danmarks KFUM 1908—24, res.kap. i Kbh. 1908—17, sogneprest i Garnisonskirken 1917— 29. ved universitetet Harnack; ⁴Adolf von Harnack (1851—1930), prof, i kirkehistorie i Leipzig 1877, Giessen 1879, Marburg 1886, Berlin 1888—1921, holdt 4 forelesninger om «Die Anfänge unserer Religion». NK 1910 s. 323 f., KoK 1910 s. 528— 34. Referat ved Eivind Berggrav-Jensen, godkjent av forf., trykt Kra. 1910, 59 s. Jfr. Harnack, Naar teologien volder uro i menighetene, KoK 1910 s. 520—27. I 1911 ble H. æresdoktor ved univ. i Oslo. og naar jeg saa endnu nævner arbeidet med Teologisk tidsskrift og ogsaa opgjøret med Ording, ⁵Som ledd i en avisdiskusjon om eksamensrett for Menighetsfakultetet skrev Ording en skarp artikkel hvori han oppfordret de ortodokse til å forlate kirken, «Menighetsfakultetet og Theologien», Aftenposten 25/9 1910, forts. 9/10. Lyder Brun tok ikke mindre skarpt avstand fra Ording i «Den teologiske situation», NK s. 313—18 (8/10), og skrev videre «Autoritet og frihet» s. 333—36, og «Samspil mellem retninger» s. 353—57, jfr. Ordings svar s. 321—23, 337— 40, 370—73, I Aftenposten 7/11 1910 skrev Ording «Theologien og Kulturen». saa vil De forstaa at jeg har hat nok at tænke paa.

Harnacks besøk hadde et meget heldig forløp. Han vendte sin positive side frem, la tydelig vegt paa at slaa et slag for kristendommen som magt i historien og menneskelivet og virket derfor, trods sine kritiske momenter, nærmest apologetisk. Paa yderligradikalt hold (Aall ⁶Anathon Aall (1867—1943), cand.theol. 1892, dr. philos. 1896, prof i filosofi i Oslo 1908—37. Han søkte professoratet i kirkehistorie 1897, men ble avvist av bedømmelseskomiteen. og Schencke ⁷Fr. Wilhelm Schencke (1869—1946), cand.theol. 1894, dr. philos. 1904, prof, i religionshistorie i Oslo 1915.) er der derfor ogsaa nogen forstemthet over hans optræden, mens vi teologer har grund til at være tilfreds. Personlig var Harnack overordentlig interessant og forekommende; den aften han tilbragte i vort hjem blev usædvanlig fornøielig.

Ogsaa møtet for frisindet kristendom gik godt. Hvad indhold angaar, var det visstnok det bedste av disse møter, — skjønt ytringsfriheten naturligvis medfører at der blir sagt ting av meget s. 128forskjellig art og værd, ogsaa ting som kan gjøre adskillig skade naar de siden blir utbasunert som typiske for møtet.

Meget ubehagelig har opgjøret med Ording været. Men med de artikler han i høst skrev i Aftenposten, kom saken derhen at jeg ikke fandt længer at kunne tie. Efter den artikel som jeg sendte Dem, er der i Kirkebladet fulgt nogen yderligere repliker mellem os; og baade disse og endnu mere Ordings private op træden har kun bestyrket mig i nødvendigheten av at drage skille ogsaa til venstre. Uten selv at merke det, driver han i virkeligheten mere og mere over i intellektualistisk retning, d.v.s. han gjennemgaar hvad han selv kalder en «intellektuel modning». Samtidig arbeider han sig, ogsaa uten selv ret at være klar over det, mere og mere ind i en merkværdig solipsisme, og fælder ut fra sin egen suveræne selvbevissthet, støttet til den systematiske teologis karakter av normvidenskab, de skarpeste domme over alle andre standpunkter end sit eget. I troen paa Kristi legemlige opstandelse f.eks., kan han nu ikke se andet end en blind under kastelse under skriftens bokstav som kan være forbundet med personlig fromhet, men som savner enhver religiøs begrundelse. Mine artikler som jeg virkelig bestræbte mig for at holde saa moderate som mulig, har han tat mig meget ilde op. Han synes at betragte mig som en frafalden med hvem enhver forhandling er unyttig og umulig, og jeg er ræd for at dette hans brudd med mig — hvis han ellers opretholder det — vil yderligere isolere ham og utvikle hos ham en endnu mere fiendtlig stemning overfor alle konservativere standpunkter. Det er en meget beklagelig utvikling som forøvrig tør ha forskjellige grunde. For min del mener jeg at ha gjort hvad jeg har kunnet for at holde forbindel sen oppe, og har jeg ikke ventet for længe med at trække grænsen, saa har jeg ialfald ikke ventet for kort. Nu føler jeg det som en befrielse at der er skapt større klarhet, skjønt det personlig er mig meget smertelig at det skulde ta denne vending.

Kirkekommissionens arbeide nærmer sig nu sin avslutning, vore indstillinger om forfatningssaken vil sagtens komme i be gyndelsen av det nye aar; dog er det mulig at vi om et par andre saker maa ha en kort eftersession høsten 1911. Mon der saa vil komme noget ut av det hele? Jeg glæder mig ihvertfald til at komme bort fra dette arbeide som har tat meget av min tid, og tilbake til mit videnskabelige arbeide. Maaske reiser jeg til sommeren en liten studietur til Tyskland for at friske paa mig i videnskabelig henseende; jeg føler at jeg trænger det. Ammundsens s. 129sygdom har det gjort mig meget ondt at høre om. Han saa saa godt ut og var saa fornøiet, da han i sommer besøkte os efter sin Norgestur. Maatte nu Siciliens luft hjælpe ham!

— Tilslut igjen en venlig hilsen fra os begge og takk for venskab og venlige tanker i det aar som er gaat!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 11/4—11

Kjære pastor Krarup.

Hjertelig takk for Deres venlige julebrev — som jeg paa grund av vaarens travlhet endnu ikke har naadd at besvare — og nu for tilsendelsen av Deres bok ¹F. C. Krarup, Om Troen paa Gud, Kbh. 1911, 64 s., i serien «Kristendom og Nutidsforskning», nr. 1. — 2 Se nr. 9 note 10. som jeg har læst med tilslutning og glæde. Det er en god begyndelse til den nye skriftrække som jeg haaber maa gjøre godt ogsaa oppe hos os! Jeg var anmodet om at være med og skulde gjerne ha villet, men fandt at maatte si nei av hensyn til andre planer — efterat nu kirkekommissionen s. 130er færdig, maa jeg se for alvor at ta fat paa mit videnskabelige arbeide igjen, jeg trænger en videnskabelig opfriskelse og skal i den anledning ogsaa ut at reise, hvad jeg meget glæder mig til.

9 — Kirkestriden i Norge

Turen gjælder Tyskland, men som De kanske har hørt skal jeg først delta i den kristelige studenterbevægelses verdenskonferense i Konstantinopel i slutten av april. Jeg kommer derfor til at tilbringe paasken i Kjøbenhavn, men desværre er min tid saa knapt tilmaalt at det ikke blir mig mulig at hilse paa Dem i Sorø, hvad jeg ellers meget gjerne hadde villet; jeg kommer til København skjærtorsdag aften og maa reise videre Anden paaskedags aften. Efter Konstantinopelturen skulde jeg saa møtes med min hustru i Berlin — hun blir foreløbig tilbake i København —, og vi skulde tilbringe et par maaneder i Tyskland, jeg antar især i Berlin, Halle, Marburg, Heidelberg. Antagelig kommer vi hjemover i slutten av juli, rimeligvis over Kiel, og vil da passere Sorø. Men paa den tid er De og Deres frue sagtens ute paa Deres sommertur, saa det ser ut til at vi dennegang ikke faar glæden av at se Dem. Skulde De mot formodning iaar være hjemme ved den nævnte tid, vil De kanske engang i sommerens løp la mig det vite? Jeg kan altid naaes under adressen Sølvgade 87IV, Kjøbenhavn (Adr. frk. E. Hiort).

Som alt antydet er kirkekommissionen nu færdig med sit arbeide, kun trykningen av nogen av vore indstillinger staar tilbake. Jeg er glad det er over; i de 2½ aar vi har sittet sammen, har dette arbeide tat ikke liten tid og ikke altid været opmuntrende. Resultatet kunde dog være ugunstigere end det er; nu faar vi se hvad det blir til, naar politikerne skal til at bemægtige sig vore indstillinger. Enkelte forslag som Klaveness har faat igjennem — mot min dissens — anser jeg for litet betænkt: adgang til ansættelse av lægmænd som prester (der har jo det danske kirkelige utvalg gaat i spidsen!) og lov om presters avskedigelse paa grund av lære, — begge dele naturligvis ledsaget av mange kauteler.

Teologisk set er her i øieblikket temmelig stille, men stillingen er i det hele ikke opmuntrende. De konservative er vedvarende slagne av blindhet. Ording og hans nærmeste kreds er forbitret. Meget tyder paa at vi styrer i retning av en virkelig radikalisme, og maaske er det som Gleditsch mener, at den konservatisme vi har hos os, ikke kan overvindes paa anden maate. Mest beklagelig er det dog at selve den religiøse kraft og interesse synes at være i synken. Der er i saa henseende forskjellige ret alvorlige tegn.

s. 131Hvad vi trænger er mer end noget andet en ny religiøs umiddelbarhet. Maatte vi faa den!

Vær nu med Deres hustru hjerteligst hilset fra os begge to og modtag ønsket om en glædelig paaske og en god sommer!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 4/9—11

Kjære sogneprest Krarup.

Lad mig faa lov til at være den første som meddeler Dem at De den 6. septb. vil bli kreert til doctor theologiae ved Christiania universitet. ¹F. B. Wallem, Det kongelige Frederiks universitets hundredaars jubilæum, 1911, s. 133 ff., 147 ff. — Lyder Bruns promosjonstale i NTT 1911 s. 290 ff.

Som det teologiske fakultets fungerende dekan skal jeg gi den første offentlige meddelelse om fakultetets forslag til utdeling av den teologiske doktorgrad i anledning av universitetsjubilæet. Umiddelbart derefter vil De bli kreert av rektor, sammen med Buhl—Kjøbenhavn, ²Fr. Buhl, se nr. 5 note 6. Gunkel—Giessen, ³Hermann Gunkel (1862— 1932), prof, i GT i Berlin 1894, Giessen 1907, Halle 1920—27, var en av banebryterne for den religionshistoriske skole. Harnack— Berlin, ⁴Adolf von Harnack, se nr. 11 note 4. Hauck—Leipzig, ⁵Albert Hauck (1845—1918), prof, i kirkehistorie i Erlangen 1878, Leipzig 1889. Herrmann—Marburg ⁶Wilhelm Herrmann (1846—1922), prof. i systematisk teologi i Marburg 1879—1922., Sanday—Oxford, ⁷William Sanday (1843— 1920), prof. i NT i Oxford 1883—1919. Söderblom—Upsala, ⁸Nathan Söderblom, se nr. 1 note 3. Zahn—Erlangen. ⁹Theodor von Zahn (1838—1933), prof. i NT i Erlangen 1892— 1909.

Det er mig en stor og oprigtig glæde at De mottar denne vel fortjente anerkjendelse av Deres videnskabelige arbeide, og mottar den netop fra det norske universitet. Gid graden ogsaa maatte være Dem selv til nogen glæde og opmuntring og knytte Dem endnu litt nærmere til os.

Med venligst hilsen til Deres hustru.
Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 12/1—12

Kjære sogneprest Krarup.

Det er gaat rent ilde med min korrespondence i den sidste tid, jeg har hat altfor meget at vareta, derfor har jeg heller ikke faat tid til at skrive til Dem. Nu har jeg to venlige breve paa én gang at takke for. ¹Krarup nr. 16 og 17. Fornøielig at høre litt direkte om de kirkelige forhold nede hos Dem, vi begynder nu at synes at man gaar os en høi gang nede i Danmark, trods alt er vi med alle vore stridigheter maaske dog kommet et stykke videre her oppe. Saa voldsomme ord som vi stundom har hørt under den danske strid, vilde hos os neppe mer være mulige, ogsaa Martensen-Larsens fjernelse fra «centrums» blad synes os et stivt stykke. ²Hans Martensen-Larsen (1867—1929), religionshistoriker, sogneprest i Kbh. 1904, domprost i Roskilde 1915, red. av Kirken og Hjemmet, se nr. 15 note 1. Men Ostenfelds utnævnelse ³Harald Ostenfeld (1864—1934), sogneprest i Solbjerg 1908, biskop i Sjælland 1911, København 1923. var meget glædelig (maatte han nu blot holde stand i sin ensomhet!), og meget glædelig er dog ogsaa det frisind som grundtvigianerne viser, efterat nu de øvrige partier er gaat over til grundtvigianismen: jeg har netop set en notits om Odense-møtet ⁴Et stort møte av grundtvigianere i Odense januar 1912 tok kontra Kirkeligt Centrum og Indre Mission skarpt avstand fra at den apostoliske trosbekjennelse ble brukt på juridisk bindende måte. Krarup nr. 17 note 4. og glæder mig til at høre mere derom, kunde blot ogsaa vore grundtvigianere vaagne til besindelse, men dertil er der desværre kun ringe utsigt. Ja, maatte baade for Dem og os det nye aar bli et bedre aar i kirkelig henseende end det nu tilbakelagte har været! Stundom haaber vi hos os at det værste maa være overstaaet, men hvem vet hvad vi endnu har tilbake at stride os igjennem!

Da jeg kom hjem fra utlandet, fandt jeg eksamenssaken i en høist bedrøvelig forfatning: uten at ha spurgt universitetet vedtar stortinget en eksamensordning, som faktisk betydde en uantagelig bastard av eksamenskommission og eksamensdeputation, og som tydeligvis var utformet av folk som hadde mindst mulig fortrolighet med universitetets eksamensforhold. ⁵Menighetsfakultetets styre søkte om egen eksamensrett 4/2 1910, da man mente at tidspunktet politisk sett var gunstig for å oppnå dette. Etter motiveringen var det tilføyet at M.fak. ville finne en annen form fullt tilfredsstillende, nemlig om det ble opprettet en kirkelig eksamenskommisjon for studenter fra begge fakulteter, men dette ville man ikke søke om som det prinsipale av hensyn til den betydelige omveltning i det teologiske universitetsfakultets stilling, som dette ville medføre. Sit. i Ot.prp. nr. 21 for 1913, hvor den fullstendigste fremstilling av denne sak finnes.
På universitetet begynte drøftelsen i fakultetsmøte 15/4. Tre dager senere meddelte Ihlen fakultetet at han var kommet til et annet resultat enn det han hadde uttalt på møtet. Ihlens nye forslag gikk ut på at M.fak. skulle få eksamensrett for 5 år, ved skriftlig prøve godta de oppgaver som ble gitt av det teol. fak., og som sensurkomite skulle fungere en av M.fak.s lærere, en etter deres innstilling beskikket geistlig og minst en av universitetets professorer. Ihlen tilføyet at han på denne måten ville muliggjøre en felleskomite, ved at M.fak. tok en sensor blant de to universitetsprofessorer som var oppnevnt til skriftlig sensur, mens det teol.fak. anvendte som sensorer utenfra den ene av M.fak.s lærere og den av disse oppnevnte geistlige. Men han kunne også tenke seg to særkomiteer. Tre dager deretter igjen endret Ihlen dette forslag med henvisning til konferanse med dekanus (Brandrud) og foreslo 21/4 en eksamensdeputasjon på universitetet, som skulle bestå av 2 professorer som vanlig, men supplert av 3 sensorer utenfra, og disse skulle fungere skiftevis med 3 andre. Han foreslo: 1. skifte: Chr. A. Bugge, Gleditsch, Sverdrup. 2. skifte: Odland, Otto Jensen, Chr. Brun. Som man ser var det meningen at M.fak. skulle bli delaktig i eksamen gjennom de oppnevnte sensorer.
Etter nye drøftelser i fakultetsmøter 28/4 og 12/5 ble så det teol.fak.s endelige uttalelse vedtatt 18/5. Fakultetets flertall frarådet forslaget med den begrunnelse at en fra universitetet atskilt presteutdannelse og eksamensordning er betenkelig både fra statens og kirkens synspunkt, at M.fak. ikke oppfyller de betingelser som staten i tilfelle måtte stille (i økonomisk og vitenskapelig henseende), at det ikke er behov for en sådan ordning, som ville få uheldige følger i kirkelig henseende. Mindretallet var Ihlen, som var betenkelig ved en blott og bar avvisning, men ikke ville være med på egen eksamensrett for M.fak. «ialfald ikke for tiden og neppe idetheletat». Ihlen fryktet en dobbel form for presteutdannelsen, som ville gi to slags prester, og det ville både kirkelig og vitenskapelig bli et tap og en fare. Derfor ivret han for en felles eksamensordning på universitetets grunn. Han endret atter sitt forslag, og tenkte seg nå en eksamenskommisjon som skulle bestå av 3 professorer fra universitetet, 1 lærer fra M.fak. og 2 geistlige. Kollegiet sluttet seg 30/5 til fakultetets flertall, og det fremhevet at den første betingelse for eksamensrett måtte være en vitenskapelig høyskoles nivå. Eksamenskommisjon ble frarådet. Universitetets eksamener var åpne for alle, og man kunne godt ha studert ved M.fak. eller drevet selvstudium. En ny og bitter pressefeide fulgte.
Den nye kirkestatsråd i W. Konows regjering fra 1/2 1910, rektor Just Qvigstad (1853—1957), som både var cand. philol. og theol. og velvillig overfor M.fak., var stemt for en eksamenskommisjon for studenter fra M.fak. etter Ihlens 2. forslag. Dette møtte avgjort motstand fra biskopene, som alle hadde sympati for en felles eksamenkommisjon, men på forskjellige premisser likevel fant dette ugjennomførlig. De ble derfor mer eller mindre overbevist stående ved forslaget om egen eksamensrett, bortsett fra én som fant dette for tidlig og holdt på egen eksamenskommisjon som Qvigstad. Etter dette fremsatte kirkestatsråden forslag til prp. om egen eksamensrett for M.fak. på visse vilkår, bl.a. at fremtidige læreransettelser skulle approberes av Kongen. Likeså «burde» en av sensorene velges blant de teologiske professorer og de andre være felles med universitetet. Ved dette og andre ønskemål kom forslaget temmelig nær Ihlens plan med hans 2. forslag. Qvigstad fikk i statsråd 28/2 1911 bare støtte av justisministeren Herman Scheel (1859—1956).
Dagen før, 27/2 1911, var det fremsatt et privat lovforslag av en del stortingsmenn i den såkalte «kirkegruppe», som nå tok til å spille en betydelig politisk rolle. Dens formann var Gerhard M. Gerhardsen (f. 1848), som sto for den radikale retning i kirkeorganisasjonsarbeidet, og en av medundertegnerne var senere kirkestatsråd Bryggesaa. Dette forslag svarte helt til M.fak.s søknad om eksamensrett, også med hensyn til felles eksamenskommisjon. Et mindretall, deriblant Gerhardsen, fikk dog medtatt sitt forslag om felles eksamenskommisjon, oppnevnt av Kirkedep. og bestående av 1 professor, 1 lærer fra M.fak. og 3 geistlige, det hittil radikaleste forslag. I den kombinerte budgett- og kirkekomite var meningene delte, men resultatet ble et flertallsforslag om en eksamenskommisjon nærmest etter Ihlens siste forslag, nemlig med 3 medl. av det teol. fak. og 3 utenfor, hvorav 2 foreslått av M.fak. og 1 av biskopene. Et mindretall foreslo saken utsatt, subsidiært at man sikret M.fak. innflytelse på teol. embetseksamen. Fler- tallets forslag ble vedtatt med 67 st. mot 21, og i all hast ble loven sanksjonert 18/8 1911. St. Dok. 1910 nr. 39. Ot. tid. 1911 s. 1833—67. NTT 1912 s. 112 ff. Nome s. 287—340 gir en detaljert fremstilling av saken, ensidig vurdert ut fra M. fak.s oppfatning. Avgjørelsen var rent politisk, hensigten at tilfredsstille menighetsfakultetets tilhængere og gi det teologiske fakultet en smek. Resultatet en konflikt mellem regjering og universitet. Mens nemlig lovteksten ikke i og for sig var uantagelig for universitetet, var der i stortinget git anvisninger for det til Kongens avgjørelse overlatte reglement, som paa ett punkt endog stred mot loven selv og som det for universitetet var nødvendig at reise en bestemt opposition imot; skjønt nemlig eksamen fremdeles skulde være en universitetseksamen, under fakultetets ansvar, skulde 3 medlemmer av eksamensdeputationen (eksaminatorer og censorer) opnævnes s. 133uten nogen medvirkning fra universitetets side. ⁶Det teol.fak. hadde lite uttalt om dette alternativ, da M.fak. ikke prinsipalt hadde søkt om det, men mange oppfattet Ihlens forslag som en akseptabel mellomvei. Loven skulle tre i kraft straks. Derfor hastverket. Kirkedep. utarbeidet på egen hånd utkast til eksamensreglement 16/9 1911, og forela dette for univ. Mens loven bare nevnte 3 sensorer utenfor univ., var forslagsretten her fastslått etter komiteforslaget. Fak. protesterte mot oppnevnelse av medl. av eks.kom. uten uttalelse fra det. Lærerstilling ved M.fak. var i og for seg ikke sikkerhet for nødvendige vitenskapelige kvalifikasjoner. Istedetfor foreslo fak. som medlemmer av eks.kom. Bang, Otto Jensen og Odland. Fak. forsømte heller ikke å påvise hvor slett utarbeidet reglementet var og kom med forslag til rettelser i $ 2 til 10. Mindretallet Ihlen ville derimot praktisere loven etter dens forutsetninger, d.e. komiteforslaget. Saken ble forelagt for det juridiske fakultet som enstemmig uttalte at univ. ville ha full rett til å fralegge seg ansvaret for en eksamen av denne art, mens et mindretall, Ingstad, Taranger og Gjelsvik, hevdet at det teol.fak. etter den nye lov var fratatt ledelsen av eksamen og ikke hadde noen rett til å uttale seg om de andre medvirkende. Det eneste fak. kunne kreve var at eksamensvitnesbyrdet ga et sant uttrykk for fak.s stilling til denne eksamen. Særlig de 3 professorer, som alle hadde personlig tilknytning til M.fak. (Nome s. 346) hadde dermed stemplet den nye ordning som en slik kommisjon som M.fak. ikke hadde villet søke prinsipalt om. Kollegiet krevet derfor 9/11 1911 et klart enten-eller, idet det påviste forvirringen i uttalelsene om denne eksamen, spesielt av kirkestatsråd Qvigstad. At fak. fikk anledning til å uttale seg om de 3 medl. av eks. kom. utenfor univ., var et krav som univ. ikke kunne oppgi, sluttet kollegiets skrivelse. I første omgang har nu universitetet seiret, idet regjeringen indtil utgangen av 1912 har opnævnt mænd som er akceptert av universitetet, men et fast reglement som ordner opnævnelsen av eksamensdeputationens medlemmer paa en med universitetets interesser stemmende maate, er det nu — før stortingets fornyede sammentræden — endnu ikke lykkes at opnaa, avgjørelsen staar endnu hen, og det er uvisst hvordan den vil bli. Skulde avgjørelsen gaa universitetet imot, staar vi overfor nye konflikter som kan bli meget skjæbnessvangre. ⁷Etter anmodning av K.dep. før reglementet var vedtatt var det blitt foreslått medl. av eks.kom., fra M.fak. Odland og Sverdrup med Hognestad som varamann, av biskopene Christen Brun med Bugge som varamann. Motstanden førte til at K.dep. fant det best å bestemme 17/11 at de sensorer som allerede var oppnevnt til utgangen av 1912, skulle fungere, nemlig Chr. Brun, Odland, Gleditsch og Bugge. Likeså skulle fak.s rettelser til dep.s utkast til reglement $ 2 til 10 gjelde. Tre dager senere erklærte Odland at hvis det ikke før våreksamen 1912 var vedtatt et reglement etter budgett- og kirkekomiteens krav, ville han ikke medvirke ved flere eksamener. Christen Brun sluttet seg til ham 24/11 med en liknende erklæring. Det ble den nye kirkestatsråd Edv. Liljedahl (1845—1924, lærer, postmester), statsråd 20/2 1912 til 31/1 1913, som gjennomførte dette, idet kgl. res. 15/3 1912 autoriserte reglementet fra 1. sem. 1912, dog skulle $ 1 om oppnevnelsene først gjelde fra 1/1 1913. Odland hadde atter vundet nesten hel seier.

Den første, netop avsluttede eksamen gik forøvrig ganske godt, uten vanskeligheter; utstedelsen av eksamensvidnesbyrd ligger ogsaa under fakultetet alene, deputationens medlemmer utenfor universitetet har alene indflydelse paa opgaver og censur. Men nogen fornøielse var det jo ikke at begynde et samvirke med prof. Odland, og merkelige ting kunde man faa høre under hans eksamination.

Ordinationssaken, som i høi grad har optat den almindelige bevissthet (mens eksamenssaken er gaat mere stille) har ikke hat noget heldig forløp. ⁸Ordinasjonssaken høsten 1911 dreiet seg om biskop J. W. Erichsens spørsmål om jomfrufødsel etc. til kandidatene i samtale før ordinasjonen. NK 1911 s. 471 f., jfr. svar Mgbl. 10/10, og Gleditsch 12/10 sst.
I disk. deltok også Berggrav-Jensen, Joh. Løken, Henrik Seip, Johs. Ording og Lyder Brun (Mgbl. 5/11). NTT 1912 s. 128—31. Den gjensidige polemik — ogsaa fra frisindet hold — har efter min mening været uforholdsmæssig skarp, og fremdragelsen av ordinationshistorier som i virkeligheten skulde ha en konfidentiel natur har ikke virket godt. Særlig uheldig har prof. Ording været med fremdragelsen av en ordinationshistorie hvori han mente at ha fundet et knusende vaaben, mens den i virkeligheten var et høist tveegget sværd som i den almindelige opinion har vendt sig mot ham selv og vedkommende ordinand. ⁹Ordings art. i Mgbl. 12. til 26. okt. 1911. NTT 1912 s. 129 f. Paa den anden side er der praktisk talt neppe grund til at frygte større konflikter eller overgrep, ialfald ikke utenfor Bergens og Hamar stifter. Presteforeningens resolution var et slag i luften til menigheternes beroligelse, ¹⁰Generalfors, i Oslo vedtok 24/10 1911 «at de Mænd, som fornegter grundlæggende Sandheder i den kristne Tro, bør ikke ordineres». NK 1911 s. 524—26. A. Fridrichsen bebreidet i Mgbl. bispene at de ikke hadde skapt klarhet. og ret eiendommelig var det at høre biskop Bøckmann ¹¹Peter W. K. Bøckman (1851—1926), biskop i Tromsø 1893, i Trondheim 1909—23. erklære at han følte denne resolution som en kraftig støtte for den praksis han i 20 aar hadde fulgt: under denne praksis er nemlig en hel fylking av liberale kommet ind i prestetjenesten, netop i Bøckmanns stift. Om nogen uker eller dage skal ogsaa biskop Dietrichson ¹²Gustav J. F. Dietrichson (1855—1922), biskop i Tromsø 1910, Hamar 1918. i Tromsø ordinere sin egen søn ¹³Johannes Ø. Dietrichson f. 1885, stiftskap. i Tromsø 1912, domprost i Oslo 1946—55. som hører til de mest utpræget liberale, og der er al grund til at tro at saken gaar i orden. I denne som i saa mange saker faar man desværre det indtryk at der paa konservativ side mere kjæmpes for et skin end for en realitet.

Ording har ogsaa i høst voldt os stadig nye vanskeligheter.

s. 134Han er utrættelig i at utæske den kirkelige bevissthet, mens han ikke synes at føle nogen tilsvarende trang til at gi uttrykk for sine positiv-kristelige interesser og arbeidsmaal. Det er beklagelig, men visstnok ikke noget at gjøre ved, han synes at være blit præget ved kampen og fastkjørt i sine kritiske interesser.

Personlig har høsten været meget anstrængende for mig. Fra min utenlandstur kom jeg hjem til jubilæet, og da prof. Brandrud i hele semestret har været sykmeldt, har jeg — foruten 6 ukentlige forelæsninger — hat forretningerne som dekan, medlem av kollegiet, formand i eksamensdeputationen, hvortil kommer min befatning med Teologisk tidsskrift og mine smaa forsøk paa deltagelse i praktisk-kristelig arbeide. Takket være min hustrus omsorg er jeg imidlertid noksaa vel ved magt, og da prof. Brandrud nu synes at være helt restituert, haaber jeg paa litt bedre tider i det ny semester.

Til vaaren tænker vi forøvrig paa et nyt møte for frisindet kristendom. Kirkeforfatningssaken skal nu paa dagsordenen, og vi tør daarlig overlate den til stifts- og landsmøterne hvis ensidige sammensætning vi paa forhaand kjender. Maatte det blot lykkes os at holde et møte som virkelig kunde gi indtryk av positive arbeidsmaal og positiv arbeidsvilje, den forestilling at den nyere retning er mere kritisk end byggende, er desværre meget utbredt, og ikke helt uten grund.

I komiteen for det nye møte sitter ogsaa Klaveness som nu forbereder et nyt angrep paa de moderne, efter sigende særlig paa Ording og mig. Det kommer 15. jan. i «Kirke og kultur» og annonceres allerede paa forhaand med svære typer i bladene («mit opgjør med teologerne»). ¹⁴Thv. Klaveness, Et opgjør med teologerne. KoK 1912 s. 1—16, 65—76, 268—71, 351—63. Svar fra Lyder Brun s. 160—78, fra Carl Konow s. 260—67. Hvad det kan føde av sig, vet jeg ikke, Klaveness er desværre blit gammel, han blir mere og mere konservativ, men føler sig av gammel vane fremdeles som en repræsentant for den sande liberalisme.

Bring nu Deres hustru de venligste hilsener fra min hustru og mig og vær selv paa det hjerteligste hilset fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun s. 135 s. 136

Christiania 21/12—12

Kjære dr. Krarup.

Hjertelig takk for Deres sidste brev; det var saa hyggelig igjen at høre fra Dem. — — —

Vore kirkelige forhold er vedvarende litet glædelige; dog er det undertiden som der skimtes en bedring, og stundom bæres det mig for at vi med vore sterkere brytninger kanske dog er kommet et stykke længer end nede hos Dem. At læse Kirken og Hjemmet efter den gamle redaktions avgang er virkelig ikke opmuntrende; ¹Martensen-Larsen gikk av som red. etter dannelsen av Kirkeligt Landsforbund, en konservativ kamporganisasjon utgått fra Kirkeligt Centrum og Indre Mission. Se nr. 14 note 2, og Krarup nr. 17 note 8, nr. 32 note 12. og saa det rummel med Madsens erklæring, ²Biskop P. Madsens erklæring 11/4 1911 i Arboe Rasmussens sak krevet dennes avskjedigelse. Trykt i Højesteretsdommen i Arboe Rasmussen-Sagen, Kbh. 1916, s. 275 ff. Se Lindhardt, Morten Pontoppidan II s. 234 ff. Se nr. 16 note 2.2 som s. 138man for den gode mands skyld heller burde begrave i taushet. Men De har i Danmark den store fordel som følger med en større teologisk indsigt og en større respekt for indsigten; det samme gjælder Sverige. I Norge florerer lægmandsskjønnet i en grad som synes enestaaende.

Lykkeligvis har valgene ³Ved valgene i 1912 gikk Høyre og frisinnede tilbake fra 65 til 24 mandater, venstre gikk frem fra 45 til 70, arbeiderdemokratene fra 2 til 6 og sosialistene fra 11 til 23. befriet os for den ynkværdigste regjering vi paa længe har hat: et fuldstændig forfjamset «konservativt» styre. Sin korte funktionstid har imidlertid denne regjering benyttet til at skape en meget alvorlig konflikt med universitetet som vi i disse dage netop staar oppe i: fakultet og kollegium har officielt erklæret at ville fralægge sig ansvaret for teologisk embedseksamen, hvis regjeringen ikke tar tilbake et ved kgl. resolution utfærdiget reglement som er uantagelig for universitetet, og hvis den gjør alvor av sin trusel om at opnævne til medlemmer av den teologiske eksamensdeputation mænd som universitetet ikke har hat adgang til at uttale sig om. ⁴I fak.s skarpe skrivelse 15/6 1912 het det bl.a.: «Hvis en saadan forandring i reglementet ikke skulde opnaaes inden den eksamen som skal avholdes i 1. semester 1913, vil fakultetet se sig nødt til at fraskrive sig ansvaret for den teologiske embedseksamen som videnskabelig prøve. Det kan umulig overta ansvaret for udfaldet av en eksamen, som for en væsentlig del ledes av mænd, paa hvis opnævnelse det ikke kan øve nogen indflydelse. Fakultetet vil meget beklage, om det blir nødt til at ta et saadant skridt, hvis følger for tiden ikke kan overskues. Men det har intet valg i denne sak.» Kirkedepartementets svar 13/12 var en blank avvisning. Se NTT 1913 s. 158 f. I Morgenbladet 22/12 skrev Lyder Brun en redegjørelse: «Universitetet kræver en Universitetseksamen». Også her hevdes at loven i seg selv ikke var uantagelig for Univ. Det var derimot oppnevnelsesmåten. Skal teologien kunne hevde sin plass, må det teol. fak. behandles på samme måte som andre fakulteter. En teologisk eksamen i strid med Univ.s praksis og grunnsetninger må ikke skje på Univ.s grunn. «Universitetet har før fraraadet at der for Tiden indrømmes Menighetsfakultetet Eksamensret, fordi det i sin Ordning ikke byder nogen videnskabelig Garanti, og fordi det endnu ikke har bevist sin Levedygtighet og Ydeevne. Men det er en Selvfølge, at det fra Universitetets Synspunkt langt maa foretrækkes at der oprettes en egen Eksamen for Menighetsfakultetet, fremfor at en av dets egne Eksamener under vildledende Former berøves sin universitetsmæssige Karakter». Lyder Brun hadde dermed gitt anvisning på hvorledes denne sak kunne løses uten å føre til en ny prinsippstrid med Universitetet. Forhaabentlig finder den nye radikale regjering ⁵Gunnar Knudsen (1848—1928), skipsreder, politiker; hans 2. regjering 1913—20. Aasulv Bryggesaa (1856—1922), lærer, politiker, var kirkestatsråd 1913—15. Han underhandlet med Universitetets myndigheter (rektor og dekanus). Resultatet er det teol. fak.s siste skrivelse i saken 27/2 1913. Her går Lyder Bruns argumenter igjen. Motstanden gjelder eksamensreglementet av 18/2 1911, og like skarpt som før avvises ordningen med 3 medl. oppnevnt uten Universitetets medvirkning. Hvis Kirkedept. ikke kan medvirke til at Univ.s krav om eksamensdeputasjonens sammensetning blir etterkommet, anbefales etter omstendighetene at eksamen ved Univ. ordnes som før, og at Menighetsfakultetet får rett til å avholde embetseksamen. Man gjentar betenkelighetene ved dette, men er ikke i tvil om hva som er å foretrekke. NK 1913 s. 187—90. Ot.prp. 1913 nr. 21. Lov om egen eksamen for Menighetsfakultetet ble vedtatt 16/5 1913. Jfr. NK 1913 s. 230—33. Nome s. 349—56 gir en forbausende fremstilling av denne sak: Etter Bryggesaa’s tiltredelse hadde det teol. fak. kapitulert på mindre enn en måned. Det ligger nær å tenke (!) at motstanderne har for¬stått at de her sto overfor en kirkeminister som visste hva han ville. Skr. 27/2 1913 forklarer Nome som et forsøk på å dekke tilbaketoget! som skal dannes i januar, en for universitetet antagelig løsning; det synes for os en gunstig situation at den avgaaende konservative regjering har kjørt saken uhjælpelig fast, hvorfor der for den nye regjering tilbyr sig leiligheten til at vise sin større statsmandsdygtighet. Men alvorlig nok er konflikten; de skrivelser som har været vekslet mellem universitetet og regjering minder noget om professorstridens tid, og om end universitetet til en begyndelse har hat «en god presse», er utfaldet ikke godt at forutsi; det er retten som skal beseire magten, hvad der som bekjendt har sine store vanskeligheter.

Saa har vi ogsaa «det raadgivende kirkemøtes» truende sky over os. Av de politiske partier har kun høire sat dette paa sit program (ikke av overbevisning, men av purt stemmefiskeri), og da høire er blit grundig slaat ved valgene, skulde man synes at være nogenlunde tryg. ⁶Om mindretallets innstilling til et rådgivende kirkemøte til forberedelse av en kirkeorganisasjon, se Kirke-komm. 1908, Indst. IV s. 197—243. Oversikt over de politiske partiers programmer etc. NTT 1913 s. 163—69. Men kirkepartiet, ⁷Kirkepartiet, en organisasjon av tilhengerne av «fri folkekirke», utgått fra mindretallet i Kirkekomm. og med prof. A. Taranger som leder. som er mester i underhaandsagitation og løfteavpresning, har faat et stort antal repræsentanter av forskjellige partier til at love at de vil stemme for «det raadgivende»; og for de mange som selv helst vil slippe fra kirkepolitikken eller ialfald gjerne vil ha kirkesaken utsat, kan det ogsaa ha sin tillokkelse. Utfaldet er derfor tvilsomt. Jeg haaber dog at det kan avværges, og har nylig skrevet et par artikler i den retning i Morgenbladet, ⁸«Et raadgivende Kirkemøte bør ikke indkaldes», og «Kirkelige Reformer paa Statskirkens Grund», Mrgbl. 1/12 og 8/12 1912. forøvrig efter bladets egen opfordring; redaktionen er i sit hjerte selv imot møtet, men kan ikke godt bekjæmpe det, da det staar paa partiets program.

I ethvert fald er den frie folkekirkes aktier sikkert dalende. En s. 139av vore biskoper, ⁹K. V. K. Schjelderup (1853—1913), biskop i Kristiansand 1908, skrev «Et raadgivende Kirkemøte bør indkaldes», Mrgbl. 10/12 1912. Jfr. NTT 1913 s. 165 f. som selv for et par aar siden var tilhænger av den frie folkekirke, skrev netop i Morgenbladet at han hadde den tillid til vort folks sunde sans og dets kjærlighet til vor nedarvede kirke, at et raadgivende kirkemøte vilde uttale sig imot denne kirkeform! Og naar stiftsprovst Tandberg med saa vældig flertal blev valgt til biskop i Christiania, ¹⁰Jens Frølich Tandberg (1852—1922), stiftsprost i Oslo 1911, biskop i Oslo 1912, fikk 205 stemmer av 252, derav 159 som nr. 1. var det mer end noget andet fordi frygten for den iltre kirkepartimand biskop Christen Brun ¹¹Christen Brun (1846—1917), sgp. i Bergen 1887, 1906 biskop i Hamar, foreleser i kirkehistorie ved Univ. 1894—95. Jfr. NK 1912 s. 500 f., 526 f. i Hamar (min slegtning, ogsaa kaldet Christen rævepels) drev stemmerne sammen; Christen Brun skulde nemlig efter kirkepartiets plan forflyttes til Christiania, skjønt han gaar i sit 67de aar.

Menighetsfakultetet utfolder, saavidt man kan merke, ingen aandelig magt, men desværre er forholdene heller ikke glimrende blandt de studerende ved universitetet. De teoretiske aspirationer er gjennemgaaende ringe, det er som om de motbydelige kirkestridigheter har skræmt de begavede kræfter bort fra det teologiske studium. ¹²Jfr. «Hvorfor studerer ikke flere teologi» (red.), NK 1913 s. 241—46. Blandt de unge kandidater har vi dog en meget lovende mand, cand. Anton Fridrichsen, ¹³Anton Johnson Fridrichsen (1888—1953), cand. 1911, univ.stip. 1915, dosent 1916 i Oslo, prof. i eksegetik i Uppsala 1928. han fik en glansfuld udmerkelse til eksamen og studerer nu det nye testamente i Breslau — under v. Dobschütz ¹⁴Ernst von Dobschiitz (1870—1934), Prof. i NT i Strassburg 1904, Breslau 1910, Halle 1913. — hvor han synes at være kommet meget godt i vei; jeg kalder ham «den fattiges eneste lam» og har meget gode forhaabninger om ham, han er absolut den flinkeste teolog som i min tid har været ved universitetet. Forøvrig vilde jeg selv intet heller end at trække mig tilbake til det videnskabelige arbeide, men det er saa vanskelig at realisere, — saa faa kræfter som her er, blir jeg uavladelig purret ut, saaledes f.eks. nu baade i anledning av forfatningsog eksamenssaken. Ogsaa av den grund frygter jeg det raadgivende kirkemøte, fordi jeg da let selv kunde komme der som det teologiske fakultets repræsentant.

Mottag nu, De og Deres frue, de venligste julehilsener og alle gode ønsker for det nye aar, fra min hustru og mig. Og takk for alle venlige tanker i det aar som er gaat! — Til fru Hjort og fru Clausen ¹⁵Helen Clausen f. Hjort (1872—1924), gift med H. N. G. E. Clausen (1871—1929) som var lege i Sorø fra 1911. — Johanne Elisabeth Hjort f. Falsen (1849—1922), enke etter prof. dr. med. Joh. Hjort. vil jeg gjerne ogsaa faa sendt en venlig hilsen; det vilde være morsomt at træffe dem igjen nede i Sorø. —

Deres hengivne
Lyder Brun s. 140

Christiania 12/1—14

Kjære sogneprest Krarup.

Jeg vèt ikke hva De tænker om mig siden De slet ikke har hørt noget fra mig hverken til jul eller nytaar, men det gik saaledes at jeg ikke greiet min julekorrespondence — og saa gik det utover nogen som jeg ikke vilde nøies med at sende et kort til

— og til nytaar var min hustru og jeg nogen dage bortreist hos nogen venner paa landet, jeg præket til høimesse nytaarsdag, efterat presten hadde hat midnatsgudstjeneste nytaarsnat — som vi iaar i meget stor utstrækning har hat det, i anledning av mindeaaret 1914.

Mottag nu De og Deres hustru en noget forsinket, men derfor ikke mindre hjertelig hilsen fra os begge, med takk for det gamle aar og særlig for de hyggelige dage vi i sommer tilbragte hos Dem i Sorø, ¹Jfr. innbydelsen i Krarup nr. 20. Et brev fra Lyder Brun i mai 1913 mangler, men synes bare å ha dreiet seg om besøket i forbindelse med en svogers bryllup. og med alle gode ønsker for det nye aar som vi nu allerede er et stykke inde i. Gid det maa bli et godt aar for Dem begge, i Deres hjem og i Deres arbeide!

Vi har i høst hat den meget store sorg at miste min eneste søster som med kort varsel fra lægernes side gik bort, 47 aar gl.

― ― ―

Med stor interesse følger jeg naturligvis Arboe-Rasmussen- saken, saa godt det heroppe fra lar sig gjøre. ²N. P. Arboe Rasmussen (1866—1944), sogneprest i Skibsted 1897, vakte tidlig oppsikt ved sine liberale anskuelser, sterkt påvirket av Harnack, men især da han 3/12 1910 opptrådte i Studenterforeningen, Kbh., sammen med Konow (To Foredrag af N. P. A. R. og Carl Konow 1911). Konow i NK 1913 s. 412—15. Arboe Rasmussens biskop A. Poulsen motsatte seg avsettelse, tross vaklen også etter Madsens erklæring (nr. 15 note 2). Først da AR søkte Vålse og ble innstillet av menighetsrådet enda hans søknad var holdt tilbake, ble det reist sak mot ham, som vakte oppsikt. AR ble frikjent av prosteretten, dømt av Landemodet, men frikjent av høyesterett 1916, og deretter utnevnt til Vålse. I 1920 tok AR avskjed og ble bibliotekar. Oversikt i NK 1913 s. 452—56, 597—600. Utførlig i P. G. Lindhardt, Morten Pontoppidan II, Kbh. 1953. Jacobsens skrift ³J. C. Jacobsen, Retssagen mod Pastor Arboe Rasmussen, Kbh. 1913, 64 s. var fortræffelig, det var et ord i rette tid og vil sikkert beholde sin vegt, trods alle forsøk paa at avkræfte det; hverken Torm ⁴Fr. Torm, Nogle Bemerkninger om Retssagen, Kbh. 1913, 22 s. (mot Jacobsen). s. 142eller J. Oskar Andersen ⁵J. Oskar Andersen. I Anledning af J. C. Jacobsen: Retssagen . . .’ Kbh. 1913, 20 s. har i saa henseende været heldige, forekommer det mig. Ogsaa jeg har meget ondt av Ostenfeld, ⁶Se Krarup nr. 21 note 6. hvorledes har han dog kunnet rote sig op i dette! Men det viser hvor vanskelig det er at bevare sig rank, naar man kommer i en saadan stilling. I ethvert fald haaber jeg at saken maa virke frigjørende, selv om den kanske ogsaa kommer til at skjærpe motsætningerne. Det vilde vel ikke skade, om der nu kom noget klarere linjer i kirkelivet.

Her hos os har det i det sidste været roligere, men særlig paa overfladen; i stilhet arbeides og intrigeres der meget fra konservativt hold. Et meget vellykket møte hadde vi dog i Trondhjem i høst; ⁷Den norske kirkes presteforenings generalforsamling i Trondheim 17—22/10 1913. NK 1913 s. 519—25, jfr. 481 f. trods al motstand lykkedes det inden presteforeningen at danne en fremskridtsgruppe ⁸Fremskridtsgruppen ble konstituert i Trondheim 17/10 1913, NK 1913 s. 526 f., jfr. s. 233 f. som man ved presteforeningens generalforsamling var nødt til at ta hensyn til og som gjorde sig ganske sterkt gjældende baade i debatten og ved valgene; gruppen har nu henimot 100 medl. og vil forhaabentlig tjene til at styrke og samle de hittil altfor spredte frisindede elementer.

Efterat Støylen ⁹Bernt Støylen (1858—1937), hovedlærer ved det praktisk-teolog. seminar 1902—14, med Stortingets samtykke tittulær professor fra 1909, medlem av Kirkekommisionen (mindretallet), utnevnt til biskop i Kristiansand 19/12 1913. Ved bispevalget fikk han 118 av 193 stemmer, derav 67 som nr. 1. NK 1913 s. 586 f. er blit biskop i Kristiansand, har vi haab om at faa Johannes Johnson ¹⁰Johannes Johnson (1864—1916), misjonær på Madagaskar fra 1892, hovedlærer ved det praktteol. seminar 1914—16. som lærer ved det praktisk-teologiske seminar, hvad der vil være en stor vinding. Fra konservativt hold arbeides der underhaanden kraftig for ikke at faa ham i den ordinære (han har nemlig til stor forargelse meldt sig ind i fremskridtsgruppen), men i en ekstraordinær stilling som bestyrelsen foreslog for ham, før endnu Støylens post var ledig. Men selv ønsker han helst den ordinære, og jeg tror da neppe at hans utnævnelse kan hindres. I ethvertfald vil han bli den aandelig ledende ved seminaret, selv om han skulde komme i den ekstraordinære stilling, og utvilsomt føre en stor oplivelse og forfriskelse med sig, selv om han jo nok er noget uberegnelig. ¹¹J. J. ble utnevnt 24/4 1914 etter enstemmig innstilling fra seminarets styre. Om motstanden begrunnet med hans helse og teologisk standpunkt, se NK 1914 s. 275—77.

Nyt vrøvl kan vi antagelig vente i anledning av at Carl Konows sogneprest nu er død, — han har sittet som kaldskapellan i sognet siden 1893, og det vil være en himmelropende uretf ærdighet nu igjen at negte ham sogneprestembedet, men naturligvis vil det atter hete — som hos Dem om A. R. — at forfremmelse betyr anerkjendelse, og det vil da vise sig om vor radikale regjering er fast nok til at gjøre det rigtige. ¹²Som i 1908 søkte Carl Konow i 1914 forgjeves embedet som sogneprest i Sandviken. Etter Nils P. Aalvik (1851—1913) ble 3/7 utnevnt Thv. Isaachsen (1861—1933).

Menighetsfakultetet har holdt sin første eksamen med 2 kandidater. Den nye pengeindsamling gaar ikke saa glat som sidste. Der anvendes adskillig pres, og netop i disse dage skal der — ved et møte paa Gjeilo ¹³Allerede på 1. Geilo-møte (konferanse av utsendinger fra de kristelige organisasjoner) i janr. 1913 ble spørsmålet om støtte til Menighetsfakultetet drøftet, dog uten vedtak. 2. møte ble holdt i janr. 1914. NK 1913 s. 118—20, 606—14. — gjøres et skammelig forsøk paa at s. 143engagere de forskjellige foreninger for praktisk- kristelig kjærlighetsarbeide til fordel for menighetsfakultetet og de private «kristelige» skoler som man er begyndt at oprette som forskoler for dette. Vi faar nu se, hvordan det spænder av. Et stort tap er det at Gleditsch er kommet til Arendal; det gaar ham visstnok ret godt dernede, men her inde var det han trængtes. Kirkebladet skaffer mig mere arbeide end jeg synes om, men en anden ordning av redaktionen er indtil videre ikke mulig, saa faar man hænge i og haabe paa at ogsaa dette arbeide har sin betydning. ¹⁴Jens Gleditsch ble sogneprest i Arendal 1912. Etter G. og A. Brandrud overtok Lyder Brun redaksjonen av Norsk Kirkeblad fra 1/4 1913. NK 1913 s. 155 ff.

Vær med Deres hustru hjerteligst hilset fra min hustru og

Deres hengivne
Lyder Brun

Kjøbenhavn Rømersgd. 7III 23/12—14

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev! Det glædet mig meget igjen at høre fra Dem. Ogsaa jeg har i høstens løp gjentagende tænkt paa at skrive til Dem; men desværre, i semestrets løp kommer den alt opslukende travlhet saa let i veien for ethvert brevbytte som ikke er av forretningsmæssig natur. Nu er jeg, som De ser, atter i Danmark. Det er et litet julebesøk til familien hernede, og det er vel tvilsomt om jeg dennegang vil kunne faa glæden av at træffe Dem og Deres frue. I begyndelsen av det nye aar pleier det visst at være mundtlig teologisk eksamen hernede, og De er herinde som censor. Men mon det tar sin begyndelse, før min hustru og jeg atter maa vende tilbake? Vi blir over den 4. januar, men kommer saa antagelig til at reise den 5te eller 6te.

Ja, det har været en underlig og forfærdelig tid at gjennemleve denne høst! Og endnu er dette forfærdelige skuespil like rystende, kun at man uvilkaarlig er blit noget vænnet til det og dermed noget sløvet for hvad det egentlig rummer, fantasien magter ikke at rumme alle de billeder som dynges op paa hinanden, og spændingen forringes, fordi det stadig mere synes at vise sig at de to motstandere er nogenlunde jevnsterke og har meget vanskelig for at utrette noget avgjørende overfor hinanden. Hvad skal enden bli? En opretholdelse av status quo efter grænseløse ofre fra alle sider og paa grundlag av gjensidig utmattelse vilde være et forfærdelig resultat. Hvad man maa haabe er — deri er jeg saa helt enig med Dem — at der maa bli sat en grænse for det tyske overmod som nu i sandhet stiger mot himmelen og blir mere og mere utaalelig. Men hvilket moralsk nederlag for den tysk-lutherske protestantisme er ikke den tyske kirkes og kristendoms optræden i denne krig! ¹Jfr. Krarup nr. 22 note 2. Tyske teologers erklæring til evangeliske kristne i utlandet og Harnacks henvendelse til engelske kristne, se KoK 1914 s. 496, jfr. «Krigen og missionen» i NK 1914 s. 632 ff. o.a. artikler. Jeg kan ikke uten bekymring tænke paa hvad følgen derav vil bli for protestantismen i det hele. Ogsaa ellers maa man frygte at der i krigenss. 145følge vil komme reaktion; i svækkelsens tider reiser altid reaktionen sit hode, ikke mindst paa kirkelig omraade. Forhaabentlig er det kirkelige og teologiske frisind nu bedre rustet end tidligere til at møte faren. Og hvad lutherdommens fremtid angaar, synes jeg vi maa ha lov — og pligt — til at spørge os selv, om ikke de nordiske folk her kanske har en større opgave — og et større ansvar — end vi hittil har været os bevisst. I det hele tør vi vel haabe at denne krig vil holde en mægtig præken om samhold i Norden. Hver for sig er vi smaa, men sammen repræsenterer vi dog en aandelig magt.

Det glædet mig meget at høre at De har fuldendt Deres troslære, ²F. C. Krarup, Livsforstaaelse. Kristelig Troserkendelse fremstillet i Sammenhæng, Kbh. 1915, 476 s. Den er tilegnet Det teologiske fakultet i Oslo «med Tak for den mig tildelte Æresgrad». Boken omtales videre i nr. 19.og jeg haaber at tiden da den kan utgives ikke maa være langt borte. Den maa De i sandhet ikke forholde os! Vi trænger nu alt som er skikket til at styrke og modne en evangelisk livs- og kristendomsforstaaelse. At vort teologiske fakultet med glæde og takk vil motta en tilegnelse av boken, er jeg viss paa.

Selv naadde jeg ikke til jul at faa færdig min fremstilling av Jesu evangelium, og paa grund av de forhold krigen skapte, vilde det heller ikke latt sig gjøre at sende den ut. Jeg utgav derfor min «Troens verden» og haaber efter mottagelsen hjemme at den kanske vil kunne giøre noget godt. ³Lyder Brun, Troens verden. Korte betragtninger, Oslo 1914, 253 s.

Med Norsk Kirkeblad har jeg i høst hat uforholdsmæssig meget arbeide, særlig paa grund av en konflikt med vor forlægger som gjorde det nødvendig at skape en ny økonomisk basis for bladet. I løpet av 8 dage — midt i krisetiden — maatte jeg skaffe 5000 kr. og faa grundlagt en forening «Norsk Kirkeblads venner» som nu har overtat den før uklare eiendomsret og sluttet kontrakt med ny forlægger. ⁴NK utgitt i 1914 av Steenske Bogtrykkeri og Forlag, i 1915 av Johs. Bjørnstads boktrykkeri og forlag. Forhaabentlig er bladets fremtid og uavhængighet nu betrygget. Da konflikten opstod i min redaktionstid, ansaa jeg det for min pligt at skaffe en for fremtiden mere betryggende ordning; men arbeide har det kostet, og da overgangen til nyt forlag, nyt trykkeri, ny ekspedition skal fore- gaa til 1. jan., er jeg heller ikke hernede i julen helt fri for bekymringer i saa maate. Imidlertid var det i de kritiske dage en glæde og opmuntring for mig at faa forskjellige beviser paa den sympati som bladet har vundet og at møte en stor villighet til effektiv støtte. Ogsaa prestekurset ⁵Vitenskapelig kursus for prester og teol. kandidater ble holdt på Eidsvold folkehøyskole 16—23/7 1914, med 53 deltakere. NK 1914 s. 210, 318, 489—94. i sommer var en opmuntring. Det hadde ikke saa mange deltagere, men gik efter omstændig- heterne godt og gjorde godt, tør man vel ogsaa tilføie. Motta nu med Deres hustru de venligste julehilsener fra min hustru og mig og ønsket om et godt og velsignet nyt aar! Maatte det nyes. 146aar bli lysere end det som nu gaar ut og bringe en fred som indeholder spiren til et virkelig fremskridt!

10 — Kirkestriden i Norge

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 26/6—15

Kjære sogneprest Krarup!

Først takk for den hyggelige dag i Sorø ved mit sidste besøk i Danmark! ¹Julen 1914, se nr. 17. Som De nok husker, slog jeg da paa om vi ikke i sommer kunde faa se Dem og Deres hustru heroppe. Og da min hustru og jeg imorgen reiser til Vestlandet, vil jeg ikke undlate at underrette Dem om at vor adresse indtil videre blir hotel Ullensvang, Lofthus, Hardanger. Det er et deilig sted, hvor jeg nok kunde tænke mig at ogsaa De og Deres hustru kunde føle Dem vel, og morsomt skulde det være om vi kunde træffes og i nogen tid være sammen. En lignende hilsen sender jeg ogsaa til Deres gamle reisefælle prof. Jacobsen. Men nogen stor varme har vi ganske visst endda ikke at lokke Dem med; dog er det i de sidste dage blit kjendelig varmere, og inde i fjorden pleier det at være lunt.

Det er ellers en alvorsfuld og trist tid vi gjennemlever, saa man nok kan spørre sig selv, om man overhodet skal ta ut paa sommertur. Efter Ruslands seneste nederlag synes der virkelig at maatte regnes med muligheten av Tysklands seir. Vil de allierte ha den seige og urokkelige utholdenhet som vil kræves for tilsidst dog at kunne seire? Forøvrig, hvordan end utgangen blir.s. 147synes vi at gaa tunge tider i mø te, hvordan vil ikke efterveerne bli efter denne forfærdelige forvildelse.

At De vil tilegne vort fakultet Deres bok, ²Krarup, Livsforstaaelse, nr. 17, note 2 og 21 note 3. er en ære som vi sætter megen pris paa. Vi glæder os til nu snart at se den utkomme!

Min hustru sender mange hilsener og begge ber vi Dem hilse Deres frue paa det hjerteligste fra os. Vi haaber at De har det godt og [ det ] vilde glæde os meget om vi kunde møtes med Dem i Norge. Fra 15—18de juli skal jeg ta del i et kristelig studenter- møte i Norheimssund i Hardanger. ³På Framnes ved Norheimsund. Fjellbu, Kristelig studenterliv s. 140.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 18/9—15

Kjære sogneprest Krarup!

Allerede længe har jeg hat for at skrive det bebudede brev, til takk for Deres kjærkomne brev i sommer, — og saa kom Deres bok før jeg hadde faat utført mit forsæt og fordoblet eller mangedoblet min gjæld til Dem. ¹Krarup, Livsforstaaelse, se nr. 17. Først en hjertelig takk for den — for tilegnelsen til fakultetet, som vi sætter megen pris paa, for den venlige personlige hilsen som fulgte, og fremfor alt for boken selv som aandelig ydelse, for den egenartede fremstilling av den kristelige troserkjendelse som den i en mesterlig enkel og klar form indeholder. Jeg har endnu ikke hat tid til at læse boken i sin helhet, den bør heller ikke slukes — skjønt man fristes til det —; naar jeg har læst den til ende, vil jeg derfor faa lov til at skrive nærmere til Dem. Men allerede nu maa jeg faa lov til at si Dem, at hvad jeg har læst, har jeg følt som en stor forfriskelse — netop fordi De ikke nøier Dem med at sætte en lap paa et gammelt klædebon, og heller ikke føler Dem forpligtet til at slæpe med et endeløst stof av væsentlig historisk eller arkæologisk interesse, men har mot til at gi en ny positiv fremstilling ut fra vor tids forutsætninger og i dens tankeformer. Der er noget vidunderlig befriende i dette, og jeg tror at vi som arbeiders. 148for en ny teologi har meget at lære av det : har vi ikke for meget ligget og hugget i gamle, ofte helt forældede kamp- og spørsmaals- stillinger, istedetfor resolut at ta saken op og forsøke at stille den i et nyt lys? Det er mulig at Deres fremstilling indeholder en for sterk begrænsning av troserkjendelsen, men ogsaa denne begrænsning er en stor styrke; en koncentration er nødvendig baade for at vi selv skal komme til kraft og klarhet og for at folk i det hele tat skal opfatte hvad vi farer med, hvad vi har at byde. Ogsaa fra en anden side set falder Deres bok i traad med en betragtning som i den senere tid, under indtrykket av den forfærdelige krig, mere og mere har paatrængt sig mig. Jeg er kommet til at se, at de som har bekjæmpet vor altfor store avhængighet av den tyske teologi, har hat mere ret end jeg før har været villig til at indrømme. Den overintellektualisering av religionen, den uhyggelige avstand mellem teori og praksis, som man jo altid har kunnet iagtta naar man stillet tysk teologi og kirkeliv overfor hinanden, er gjennem den nuværende krig traadt i en skarpere og uhyggeligere belysning end nogensinde: vi ser nu hvad intellektualismen kan brukes til, til at gjøre sort til hvitt, til at forkvakle de enkleste samvittighetsavgjørelser, til at lage et storartet teoretisk tankeforsvar for snart sagt en hvilken- somhelst handling og et hvilketsomhelst standpunkt. Det er hjernespindets fare og den enkle, men helt oprigtige, med det moralske liv urokkelig forbundne livstænknings nødvendighet som saaledes blir tydelig, og en saadan tænkning har jeg just indtryk av at møte i Deres bok; — ogsaa i formen, der som vanlig minder mere om fransk eller engelsk end om tysk aand, er vi lykkelig fjernt fra det spidsfindige og kunstlede.

I disse bemerkninger har De mit første indtryk, og mere kan jeg idag ikke gi. Maatte De faa den glæde og tilfredsstillelse at vinde øre og gjenklang! Det forekommer mig utrolig at en bok som denne kan gå den yngre slegt forbi uten at gjøre indtryk — av de ældre vil vel mange overhodet ikke begripe den. Ogsaa hos os haaber jeg at det maa lykkes Dem at vinde nogen indgang, skjønt jeg har følelsen av en sørgelig teologisk mathet og likegyldighet i øieblikket — vi har nok forholdsvis fredelige tider, men til gjengjæld ogsaa et besynderlig dødvande, kirkelig og teologisk set. Og dog skulde tiderne være vækkende nok! Det er ikke til at forstaa — hvis ikke forklaringen er den, at det som tiden egentlig kræver er os for stort, vi magter det ikke, er for smaa til det, og saa gaar besøkelsens stund os forbi.s. 149Et traurig indtryk gjør det midt under alt at faa efterretningen om Arboe Rasmussens domfældelse ved landemodet, — som vel forøvrig kunde forutsees. ²Se nr. 16 note 2. Det hele høres saa besynderlig fjernt, næsten uvirkelig. Og naar man læser at domstolens præmisser skal være uttryk for aandelig overlegenhet og skikket til at stake veien ut for fremtidens utvikling, saa vèt man ikke enten man skal le eller græte. —

— Min hustru og jeg hadde en god sommer i Hardanger, rigtig godt veir, en vidunderlig natur, og den herlige ro som fulgte med turisternes faatallighet og særlig tyskernes fravær. Det skulde været hyggelig om De hadde kunnet rive Dem løs, og jeg tror Lofthus vilde ha passet for Dem — det kunde minde om Genfersøen, fandt en fætter av min hustru som en tid var med os, og jeg kunde til tider i fjordens farve gjenfinde Middelhavets. Det studentermøte vi deltok i gik ogsaa godt, og jeg glæder mig ved at kunne tro at jeg gjorde nogen nytte — der kom i sidste øieblik avbud fra flere fremskutte talere, og jeg maatte derfor trække et særlig tungt læs. I det hele tat er den kristelige studenterbevægelse godt i gang hos os, det er et av de opmuntrende træk ved stillingen; de unge har selv tat ledelsen og utvikles kjendelig ved det, aanden er ogsaa i det hele god. Men teologien høster ikke den frugt av det som man kunde vente! De teologiske studenters tal er gjennemgaaende lavt (uagtet der truer, ja tildels allerede er prestemangel), og aanden er ikke høi, den videnskabelige drift og evne ringe — min daglige sorg.

Efter hjemkomsten har jeg arbeidet haardt med min fremstilling av Jesu evangelium, ³Utkom 1917, se nr. 31. men færdig er den endnu ikke, — i semestrenes løp er jeg saa overlæsset med arbeide av forskjellig art at det ikke er let at føre et større arbeide frem. Jeg begynder dog nu at øine avslutningen og haaber paa at min bok maa kunne gjøre nogen nytte ialfald hos os — vi trænger saa haardt en norsk teologisk litteratur at det allerede av den grund synes pligt at yde hvad man kan, selv om man ikke føler sig færdig og vel aldrig kommer til at gjøre det —.

Mottag nu med Deres frue de hjerteligste hilsener fra min hustru og mig og en fornyet tak for Deres bok og for al trofast venlighet fra aar til aar. Jeg negter ikke at jeg stundom føler mig noget ensom, maaske mere end jeg har grund til, men det lykkes os nu engang ikke at vække det teologiske liv som det var vor opgave at vække; det er da en glæde og opmuntring ats. 150tænke paa de venner som jeg har vundet i Danmark og ikke mindst paa Sorø prestegaard!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 6/12—15

Kjære sogneprest Krarup!

Hjertelig takk for Deres brev idag. Og saa straks disse linjer til svar paa anmodningen.

Jeg vil gjerne faa anledning til at læse dommen over A. R., ¹Viborg landemodes dom 25/8 1915 over Arboe Rasmussen, jfr. Krarup nr. 24 note 7, trykt i Højesteretsdommen i A. R. - Sagen med Bilag. Kbh. 1916 s. 170 ff. og det var da bedst at De sendte mig den snarest. Michelet kunde saa faa den av mig. Jeg vil ogsaa gjerne gi mit bidrag til sakkyndig bistand for A. Rʼ defensor; men har her to betænkeligheter:

1. Det er mig vanskelig nu at lægge meget arbeide i denne sak; jeg har andet arbeide paa mig som ikke let kan skytes tilside.

2. Jeg vilde nødig at min medvirken i saken skulde føles som en uberettiget indgripen i en anden folkekirkes anliggender. Imidlertid: den lutherske falder jo ikke fra hinanden i en række folkekirker som intet har med hinanden at gjøre og som kan etablere hver sin særlige art av lutherdom; den tilstræber en aandelig enhet paa de evangeliske principers grund. Særlig hvis der opnaas uttalelser ogsaa fra Sverige, kan jeg derfor ikke se nogen hindring for at avgi en erklæring hvortil jeg ikke har initiativet. Hvad saken forøvrig angaar, maa jeg først faa se paa den; jeg vil da kunne opgjøre mig en mening om hvor langt jeg kan strække mig. ²Resultatet ble at Lyder Brun, S. Michelet og A. Brandrud avga erklæringer til støtte for Arboe Rasmussen, trykt i Højesteretsdommen. s. 260—68. Det samme gjorde S. Herner, Pfannenstill og Edv. Liihmann i Lund. Selvsagt er vi ogsaa heroppe dypt interessert i sakens utfald!

— Det er forøvrig ikke utelukket at jeg ogsaa denne jul kommer til Kjøbenhavn; kanske vi da kunde ses og tales ved; langt blir mit besøk i tilfælde ikke, i de første dage av det nye aar maa vi tilbake igjen.

— Desværre har jeg endnu ikke i N.K. kunnet bringe nogen anmeldelse av Deres bok, men den skal komme. Jeg har nu læst den ut og ønsker baade Dem og os hjertelig til lykke med den! Det er en bok söm man med ubetinget fortrøstning kan anbefale vore prester, og teologer; ved sin sterke koncentration og fastes. 151stopning, ogsaa ved sit avgjort praktiske drag, maa den kunne gjøre meget godt.

Med venligst hilsen fra hus til hus
Deres Lyder Brun

Christiania 10/5—16

Kjære sogneprest Krarup.

Jeg har en beklemmende følelse av at jeg hver gang maa begynde et nyt brev til Dem med en beklagelse over min forsømmelighet. Denne gang er det næsten værre end vanlig: jeg har endnu ikke takket Dem og Deres frue for det hyggelige besø'k i Sorø i julen, ¹Jfr. nr. 20. og jeg har endnu ikke besvaret Deres brev fra begyndelsen av mars! ²Krarup nr. 25. Imidlertid haaber jeg De kan sætte Dem ind i hvordan en professor har det naar han først er kommet ind i semestrets hvirvel og ovenikjøpet er redaktør og desuten utgir en bok: det er ikke saa let at faa suk for sig, og det gaar ut over brevskrivningen. Med megen beklemmelse har jeg ogsaa tænkt paa at det endnu ikke har lykkets mig at faa Deres bok anmeldt i N.K. — det ser besynderlig ut, men hænger sammen med det faatal av kræfter som vi har til saadant arbeide og den beskedenhet som naturlig har gjort sig gjældende naar det gjaldt et verk som Deres (Gleditsch og Ording har jo allerede været ute i K. og K. og i T.T.) Enden er nu blit at jeg selv har skrevet et par stykker om boken — forhaabentlig vil de kunne komme med det første og bidrage til at De blir læst av dem som De vil kunne yde mest (her er desværre mange som ingenting læser!) Men jeg har jo en følelse av at ha overskredet min kompetence, De faar ta anmeldelsen som den er og se hen til dens gode mening! Ogsaa i Morgenbladet haaber jeg De med det første vil bli anmeldt, det er en skam at det ikke er skedd før, men anmeldelserne netop av de lødige og krævende verker ligger sørgelig nede hos os. ³Krarup, Livsforstaaelse, ble anm. av Lyder Brun i NK 1916 s. 325—29, 356—61, av Johs. Ording i Tidens Tegn 4/1 1916, av J. Gleditsch i KoK 1916 s. 58—61, av Chr. Ihlen i LK 1917 s. 202—07, av C. A. Drougge i NTT 1917 s. 189—92. s. 152I det sidste har jeg ogsaa utsat at skrive for at se utfaldet av A.R. saken, og idag kan jeg da lykønske Dem og os med det gode resultat som føles som en vidunderlig lettelse! ⁴Højesteretsdom med frikjennelse falt 9/5 1916. Av bladene har jeg set at De trofast har fulgt sakens gang, ogsaa det fornøielige billede av Dem og Bang ⁵Jacob P. Bang (1865— 1936), prof, i dogmatikk i Kbh. 1910—24. og Bergmann ⁶Lorenz Bergmann (1875—1966), lektor i misjonshistorie i Kbh. 1918—23, dosent 1923—39, prof. 1939—47. + Ussing ⁷Henry Ussing (1855—1943), sogneprest i Kbh. 1891, stiftsprost 1913—33. og frue kjender jeg; og det skulde være morsomt ved leilighet at faa et og andet litet interiør eller førstehaandsindtryk fra denne celebre proces. — For det meste har jeg jo hat godt haab om utfaldet, og efter aktors replik vokste det yderligere; men sikker kunde man jo ikke være — har derfor ogsaa maattet regne med den frygtelige mulighet at resultatet var blit domfældelse. Nu synes jeg der er grund til at være meget tilfreds. Dommens formulering — saavidt vi hittil kjender den — med uttrykket «begrundet god tro» og avvisningen av den teologiske realitetsavgjørelse, indeholder saavidt jeg forstaar alt hvad man kunde vente og ønske. Og processens hele forløp maa i høi grad ha bidraget til at klare stillingen og besegle for al verden at A. R. ikke er nogen singulær foreteelse, men at der gives en liberal teologisk og kirkelig retning som man fremtidig er nødt til at regne med. Maatte nu den videre utvikling bli lykkelig og god! At det i Danmark skulde være nødvendig at gjennemgaa en proces som denne var merkelig; men naar det vel er overstaat haaber vi paa en frisk og sund utvikling som ogsaa vil komme de øvrige nordiske land og særlig os i Norge til gode! Formodentlig gjælder det først at ride en øieblikkelig storm av; naar det er skedd vil utviklingen gaa videre og arbeidet kunne ta fart!

Den opdelte form ⁸Jesu Evangelium utkom heftevis 1916—17.min bok kommer i, tiltaler mig heller ikke selv og har mange ulemper; men saa stor som boken blir, var subskriptionsformen efter forlæggerens mening nødvendig, særlig ogsaa med tanke paa vore prester og teologer som nu sitter meget daarlig i det. Det vilde glæde mig meget om den trods sine mangler kunde gjøre nogen nytte! Naar jeg har latt den gaa, er det i følelsen av at jeg dog aldrig blir færdig, og at man maa forsøke at arbeide mens det er dag, — om en ikke selv faar leilighet til siden at gjøre det bedre, saa faar andre ta det op og bygge videre. —

At Otto Jensen kom ind som nr. 1 var en avgjort seir for os; saa meget beklageligere var det at han ikke vilde ta imot det. ⁹Otto Jensen, nominert av NK, fikk 111 av 178 stemmer ved bispevalget, derav 76 som nr. 1, men vegret seg. NK 1916 s. 42, 126, 153. Men stemmeprøvingen gjorde nu allikevel sit indtryk, og Hognestad vil i praksis neppe bli saa ilde. ¹⁰Peter Hogne- stad (1866—1931), stiftskapellan i Oslo 1903, lærer i GT ved Menighets- fakultetet 1908, ble 3/3 1916 utnevnt til biskop i Bergens stift. I stemme- tall var han nr. 4, med 51 av 178 st., derav 23 som nr. 1. Hans bortgang fra menig-s. 153hetsfakultetet er et avgjort tap for dette. Som hans efterfølger er netop kaldet pastor Karl Vold, men kan hans ansættelse approberes av regjeringen? Det er det store spørsmaal. Vold har netop for anden gang faat en doktoravhandling forkastet og paa præmisser som skulde synes at utelukke hans ansættelse som prestelærer. Blir han allike vel godkjent vil det være i direkte strid med de forsikringer som blev avgit da menighets- fakultetet fik eksamensret. ¹¹Ved kallelsen av Karl Vold (1875—1948) til lærer i GT protesterte Det teol. fak. (mot Ihlens dissens) og Det akad. kollegium, se NK 1916 s. 373—78, da der ikke forelå erklæringer fra sakkyndige, men alene fra biskopene Tandberg og Støylen.

I anden halvdel av juni paatænkes et privat nordisk teologmøte i Gøteborg til forhandling om fællesskap i teologi og kirkearbeide ¹²Referat i NK 1916 s. 585—89 fra møtet på Nääs ved Göteborg 7—8. sept. 1916, jfr. nr. 24. Bruns foredrag trykt i NK 1916 s. 628—35, 659—66. — hvem som blir indbudt vèt jeg endnu ikke, men antagelig kommer jeg til at være med, og i saafald har min kone og jeg tænkt at reise litt i Sverige med det samme. Siden har vi prestekursus paa Voss i begyndelsen av august. Mon hvordan De og Deres frue har tænkt sommeren i aar? Kunde De ikke tænke Dem at komme nordover? Det skulde være hyggelig at møtes. ¹³Det 5. vitenskapelige prestekursus ble holdt på Voss folkehøyskole 2—8. aug. 1916. NK 1916 s. 189 f., 363 f., 531 ff. (referat). Krarup kom til å delta som foreleser «Om det historiske og det personlige element i kristendommen», NK 1916 s. 581—85, 595—600. Utsigterne med krigen er jo endnu meget mørke. Hvad skal enden bli? Vi hadde et interessant besøk her av Gunkel, ¹⁴Hermann Gunkel, se nr. 13 note 3. Han var innbudt av de teol. studenters forening, formann K. Schjelderup. NK 1916 s. 235 f. Foredragene ble trykt i overs. ved S. Mowinckel. men sørgelig var det at høre hvordan han privat hadde uttalt sig om krigen (jeg vilde ikke ind paa dette kapitel); han hadde dog indrømmet at den ikke stemmet med Jesu ord og aand, men henholdt sig til det gamle testamente. Hans eneste, ganske unge søn er med som frivillig og synes at bajonetkampen mot russerne har været hans livs store høidepunkt. Ak, hvad skal man ikke alt høre og medopleve! Maatte menneskene, naar det engang er over, dog vaagne til besindelse.

Hils Deres hustru mange gange med hjertelig takk for sidst! Min hustru er i disse dage en liten tur i Kjøbenhavn, men kommer meget snart hjem igjen.

Venlig hilsen fra kollegerne her!

Deres hengivne
Lyder Brun

Lekvattnet, Värmland 7/7—16

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev som jeg fik eftersendt hit!

Det glæder mig meget at De og Deres hustru kommer til Voss! Jeg har hele tiden ønsket at vi kunde faa høre Dem der, men hensynet til fag, nationaliteter osv. har voldt at det gik som det gik; saa meget fornøieligere at der nu allikevel har aapnet sig mulighet for at faa Dem med paa programmet!

Blot vi nu kunde motta Dem med litt godt veir, saa De og Deres hustru kunde befinde Dem vel iblandt os!

Desværre har min hustru og jeg ikke saadan plads at vi kan bede Dem og Deres frue om at bo hos os, — hvor gjerne vi end vilde gjort en smule gjengjæld for al den gjæstfrihet som vi har nydt hos Dem. Men der er forskjel paa sognepresten i Sorø og en stakkars professor i Christiania —.

Imidlertid haaber vi at De ofrer et par dage paa Christiania, og at vi da kan faa se Dem hos os og vise Dem litt av omegnen. Da jeg ikke antar at De saa gjerne vil bo paa et av de store hoteller nede i byen, vil jeg foreslaa Dem Studenterhjemmets hotel, Underhaugsveien 13, — det er like ved os og ret landlig beliggende. Missionshotellet, Kirkegaten 5, gaar ogsaa an, det ligger visstnok langt nede i byen, men er ret stille og har gods. 155sporveisforbindelse. Vil De bo ganske centralt, i Karl Johans gate, skulde jeg tro De helst burde vælge Søstrene Larsens privathotel,

— der bodde i sin tid prof. Buhl. I ethvert tilfælde bør De skrive i god tid paa forhaand og bestille værelse, da hotellerne i Chr.a er meeet optat om sommeren.

Min hustru og jeg er for tiden paa en liten tur i Värmland, da det blev for anstrengende for mig at være hjemme like til prestekurset. ¹På Voss, se nr. 21. Men vi kommer hjem i næste uke og har tænkt siden at ta en liten efterferie efter prestekurset, saa vi haaber paa at kunne være litt sammen med Dem og Deres hustru et sted paa Vestlandet. Dertil vil jeg foreslaa Lofthus i Ullensvang — det sted vi var ifjor og gjerne kommer tilbake — dèr er en vidunderlig natur og et ganske godt hotel. Men De maa jo ogsaa se litt andet, hvis veiret er godt, — Myrdal (Vatnahalsen) med Flaamsdalen bør De absolut se enten paa veien til Voss eller paa hjemveien, og hvis De skal til Bergen (Deres hustru har jo forbindelser der?) kunde De fra stationen Trengereid ta det pragtfulde veistykke til Noreimssund — et av de vakreste steder i Hardanger — og derfra ind til Ullensvang. Reiser De ikke til Bergen, var det naturligst at ta til Ullensvang over Eide eller Ulvik — til begge steder gaar der automobil fra Voss, i Eide er et ypperlig hotel. Maaske tænker De ikke at overvære hele kurset — hvad jeg visstnok blir nødt til —, i saafald kunde De reise i forveien: enten Bergen—Noreimssund eller Eide—Ulvik eller om De vil gjøre en liten tur til Sogn, og vi kunde saa møtes i Ullensvang. Derom kunde vi forhandle nærmere, hvis De vil sende mig nogen linjer om disse antydninger.

Paa Voss er der et udmerket hotel: Fleischers hotel, hvor damerne antagelig maa bo. Jeg skriver foreløbig nu til Fridrichsen ²Pastor Anton Fridrichsen (se nr. 15 note 13) var prestemøtets sekretær. Formann var Bretteville Jensen (nr. 24 note 9). om damernes indkvartering. Jeg hadde nærmest tænkt at faa plads for min hustru paa høiskolen (skjønt hun ikke som sidst er formandens hustru) — det har sine fordele at der er et par damer tilstede ved kurset. Men maaske blir der saa mange som tar sine fruer med at der maa dannes en egen damekoloni paa Fleischers hotel. I ethvert fald vil damerne naturligvis være velkomne ved de foredrag som de har lyst til at høre og visstnok ogsaa ved fællesmaaltiderne middag og aften.

Hils Deres hustru mange gange fra os begge og si hende at vi glæder os til at se hende hos os og til at træffe Dem begge her oppe i Norge. Blot sommeren ikke maa bli for regnfuld!I saa henseende tegner det jo til noget av hvert.

s. 156Saa haaber jeg altsaa med det første at høre litt nærmere fra Dem, — ogsaa til Ullensvang burde der visstnok paa forhaand skrives, skjønt der jo i august pleier at være ret god plads. Jeg har gaat ut fra at De heller vil ligge ved fjorden end oppe i høifjeldet, hvor der paa den tid kan være noksaa koldt.

Venligst hilsen!
Deres Lyder Brun

Christiania 14/7—16

Kjære sogneprest Krarup.

Takk for Deres brev! Og saa om reiseplanerne følgende:

1. Vi beklager naturligvis at De kommer saa sent til Chr.a og blir saa kort her; det kan jo ikke være anderledes end at mandagen d. 31 navnlig for min kone er en noget vanskelig dag, da vi maa reise tirsdag morgen, og da huset skal «gjemmes hen», idet ogsaa vor pike skal reise bort. Imidlertid haaber vi at vi paa et eller andet tidspunkt maa faa se Dem hos os, og at vi kanske kan foreta en tur sammen.

Av hensyn til avreisen tirsdag morgen vil det være bekvemt at De bor i Missionshotellet, Kirkegaten 5.

2. Turen Voss—Myrdal—Flaam—Gudvangen—Stalheim tar

2 a 3 dage, saa den utfylder temmelig nøiagtig dagene lørdag 5.

— mandag 7de. Fra Voss lørdag kl. 11.08, til Myrdal kl. 1, ophold der resten av dagen. Søndag form. ned Flaamsdalen, middag i Fretheim, dampskib derfra 3.30, i Gudvangen kl. 6 hvor overnattes (hvis De ikke foretrækker om aftenen at kjøre op til Stalheim). Mandag til Stalheim og med automobil til Voss. Turen kan ogsaa gjøres paa to dage, idet der søndag morgen kl. 6 gaar en dampbaad fra Flaam (Fretheim), i Gudvangen 8.15. Men jeg antar den anden reisemaate vil være behageligere. Myrdal fortjener vel en eftermiddag, og mandagen vil allike vel ikke forslaa til turen om Trengereid. Saa vil De komme tilbake til Voss til kursets avslutning, og vi kunde tirsdag morgen d. 8de reise videre sammen.

s. 1573. Da De kun raader over dagene tirsdag d. 8de — tirsdag d. 15de (16de og 17de gaar jo til hjemreisen) lar turen til Lofthus sig ikke med fordel gjennemføre. Netop tirsdag gaar der nemlig intet dampskib hverken til eller fra Lofthus. Først onsdag aften sent kunde vi komme dit, og maatte atter reise derfra mandag morgen. Jeg vil da foreslaa at vi isteden tar til Norheimssund eller det nærliggende Øystese, — der er likesaa vakkert som i Oliensvang, om ikke vakrere, og man er like ved turen Nordheims- sund—Trengereid som kunde tas paa hjemveien. Ruten vilde da bli: tirsdag morgen automobil til Eide og middag der, kl. 1 Vi dampskib med ankomst til Øystese kl. 5 eller Norheimssund kl. 6. I Norheimssund er et meget godt hotel (Sandvens hotel); men Øystese — hvor vi ikke har været — er os av Bergenske bekjendte anbefalet som det aller vakreste sted, og jeg skulde tro at vi uten betænkelighet først kunde skrive dit. Paa hjemturen kunde vi saa — uavhængig av dampskibe — ta turen Norheimssund—Trengereid som min hustru og jeg ikke har set, men gjerne vilde nytte leiligheten til at se.

Hvis De billiger denne plan, vil De da omgaaende sende mig nogen linjer; saa er jeg gjerne villig til at bestille plads for os begge i Øystese eller Norheimssund. I nærheten av Norheimssund var vi ifjor paa studentermøte, og kunde vi faa et veir som vi da hadde, vilde vi ikke angre paa turen. Noget skjønnere vét jeg næsten ikke at ha set.

Og saa endnu engang velkommen herop! Vi haaber paa godt og glædelig møte!

Det er sandt, det har været en stor glæde med de noget lysere krigsefterretninger i senere tid. Men vanskeligheterne er endnu store og ofrene paa begge sider forfærdelige. Gud give at der maatte bli et resultat som førte fremad mot bedre tider —- ogsaa i menneskenes sind.

Vi hadde en meget fornøielig liten tur til Sverige, og glæder os nu til vor lille efterferie sammen med Dem og Deres frue. Med venligst hilsen fra os begge til begge

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 11/12—16

Kjære sogneprest Krarup.

To maaneder er nu gaat siden jeg fik Deres venlige brev, ¹Krarup nr. 27. og jeg vèt ikke hva De tænker om mig, siden jeg endnu ikke er naadd til at svare; forhaabentlig er De klar over at det er semestrets mange gjøremaal (og ikke mindst arbeidet med min bok) som har gjort det næsten umulig for mig at drive nogen art av korrespondance utover den rent forretningsmæssige. Motta nu min takk baade for brevet og for det veltrufne billede av Dem som det meget glædede os at motta. Mon ikke ogsaa Deres hustru skulde ha et som vi kunde sætte ved dets side? Selv har jeg desværre ikke for tiden noget at gi til gjengjæld, end mindre min hustru som altid blir ganske mislykket paa fotografier. Men vi vilde sætte pris paa, hvis Deres hustru har noget billede, da ogsaa at faa dette, for at kunne se Dem sammen og ogsaa derved la os minde om vore hyggelige besøk i Sorø og om vort samvær i sommer som vi stadig med glæde tænker tilbake paa.

At De maatte avslaa ministerens tilbud saaledes som det blev stillet er jeg ganske enig i. ²Kirkeministeren 1916—20, sgp. Thv. V. Povlsen (1868—1942), ville ha Krarup til biskop over Lolland-Falster stift istedet- for C. F. Wegener som (av hensyn til Arboe Rasmussen-saken) skulle beordres til det ledige Århus. Jfr. Krarup nr. 27. Det er beklagelig at han har saa ringe forstaaelse som tilfældet synes at være. Med en forstandig politik fra liberal side maatte den kirkepolitiske fare kunne avværges, men ved dumheter og stædighet forhøies faren. Forøvrig er vel besættelsen av Aarhus efter omstændigheterne tilfredsstillende. ³Grundtvigianeren Th. Schiøler (1861—1939) ble biskop i Århus (1916—31). Og efter det fornøielige referat som docent Fridrichsen har git mig av det store kirkepolitiske møte i Studenterforbundet, synes jo utsigterne for en motaktion mot Landsforbundets mænd at være ret gode. Nu da programmet er løpet av stabelen, er vel tiden inde til at arbeidet op. Jeg haaber det maa lykkes Dem at ride stormen av! Er den ikke allerede noget avdæmpet?

Om møtet paa Nääs vil De ha læst i bladene og vel ogsaa hørt ad personlig vei. ⁴Se nr. 21 note 12. Det hadde et ganske gunstig forløp. Selv A. Th. J. ⁵Alfred Th. Jørgensen, en av J. Ordings medansøkere 1904/06, se innl., var medarb. i Berlingske Tidende 1897—1934. viste et meget venlig ansigt og uttalte sin glade forundring over helt at kunne samstemme med prof. Lyder Brun i denne sak; men senere har han rigtignok i Berl. Tid. git en ganske misvisende fremstilling av norske stemninger i anledning av Bretteville Jensens ansættelse ved det praktisk-teologiske seminar, — en ikke meget lovende begyndelse til det gjensidige oplysningsarbeide som nu skulde begynde. Fra Oskar Andersen ⁶J. Oskar Andersen (1866—1959), dosent i nordisk kirkehistorie 1908, prof. 1913—36, repr. 1918—39 det konservative folkeparti i Folketinget og støttet vedtakel- sen av kirkelovene 1922. s. 159hadde jeg efterpaa et temmelig edderspændt brev; han var meget fornærmet over ikke at være kommet med til Nääs og i det hele yderlig forbitret paa de liberale baade i og utenfor Danmark. Ogsaa fra I. P. Bang hadde jeg et brev som i nogen mon formet sig som et klagebrev, men med Bangs sædvanlige elskværdighet og i en mildt sørgmodig tone. ⁷J. P. Bang (1865—1936), prof, i dogmatikk og NT i Kbh. 1910—-24.

Om Jacobsens jubilæum ⁸Ved sitt 25 års jubileum som prof. 1/11 1916 ble J. C. Jacobsen æresdoktor ved Kbh. univ. har jeg faat en fornøielig beretning fra docent Fridrichsen, det var meget hyggelig at det forløp saa godt og under saa megen anerkjendelse til jubilanten. Jeg skulde ønske jeg hadde været i Kjøbenhavn og hadde kunnet hylde ham fra norsk side, men veien var for lang til det. Hans høireiste og ranke skikkelse gjør godt i dansk kirkeliv og teologi.

Her oppe fra er ikke meget nyt at melde. Det er meget glædelig at vi har faat Bretteville Jensen ⁹Sigurd Bretteville Jensen (1869—1952), ble 8/9 1916 hovedlærer ved det prakt.-teol. seminar, fra 1926 res. kap. og 1933—39 sgp. i Trefoldighetskirken i Oslo. Jfr. L. B. i NK 1916 s. 589 f. til seminaret, hvor han har gjort en god start. Men ved universitetet er forholdene, for studenternes vedkommende, ikke videre lyse. Vi har faa folk (preste- nøden rykker stadig nærmere), dyr tiden vanskeliggjør yderligere studiet, og den videnskabelige aand er ikke høi. En opmuntring har Mowinckels ¹⁰Sigmund Mowinckel (1884—1965), adjunktstipendiat i GT 1915, dr. theol. 2/12 1916 på avhandlingen «Statholderen Nehemia», Kra. 1916, anm. av Fr. Buhl i NTT 1917 s. 113—26. Han ble dosent 1917 og prof. 1922. doktordisputas været, han er en meget lovende kraft, maatte Gud holde sin haand over hans helbred og ogsaa indvortes holde ham fast i det gode spor han for tiden er. Under Fridrichsens fravær hjælper han mig med N.K., og jeg er meget tilfreds over dette samarbeide. Den nye ordning med redaktionen av N.K. haaber jeg skal bli bra, men nogen avlastning for mig blir det ikke, naar skal jeg komme løs fra det stadige redaktørarbeides tryk?

— Det glædet mig at De fik et saavidt gunstig billede av vore yngre prester som tilfældet var ved Voss, men husk at det var et solskinsbillede — skyggerne og vintermørket fik De ikke se. Jeg tilstaar at jeg ofte er fristet til mismot over den kirkelige og særlig den teologiske stilling hos os, av aandens iver og brand er her ikke meget at merke; men jeg bekjæmper ogsaa mismodet saa godt jeg kan, ti den som mister motet er allerede halvveis beseiret. Takk for Deres venlighet at ville anmelde Ordings dogmatik, i løpet av februar haaber jeg vi kan regne paa anmeldelsen; den maa nemlig ind i marsheftet. ¹¹Johannes Ording, Den kristelige tro, I-II, Kra. 1914—15, 383 + 377 s., anm. av Krarup i NTT 1917 s. 181—89.

Hermed maa jeg be Dem for denne gang at ta til takke! Hils Deres hustru paa det aller venligste fra os begge og lev vel!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 25/12—16

Kiære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres venlige julebrev! ¹Krarup nr. 28. Brun gjentar meget av hva han skrev i nr. 24 som han tror er kommet bort, men med urette, se Krarup nr. 29. Naar jeg saa hurtig besvarer det, er det fordi det baade paa min hustru og mig gjør det indtryk at De skriver mig til for anden gang uten i mellemtiden at ha hørt fra mig, — og er det tilfældet, er desværre et brev gaat tapt: skjønt det ikke var mulig for mig at faa skrevet til Dem samtidig med at jeg sendte Ordings bok (som jeg dog ikke trodde at burde vente længer med at sende), har jeg dog senere søkt at indhente det forsømte, i et brev skrevet noget efter Jacobsens jubilæum, hvorom jeg hadde faat en for- nøielig beretning av docent Fridrichsen. Er dette brev kommet bort, maa jeg jo staa i et noget underlig lys for Dem; selv om De ganske rigtig anfører mit arbeide med boken, med Kirkebladet osv. som undskyldning for min lange taushet. Ti De har jo da ikke faat min takk for Deres forrige brev og for Deres billede som det meget glædet os at motta, — overhodet ikke fra min side faat noget bidrag til den samtale som De med Deres forrige brev optok og som jeg sætter megen pris paa at fortsætte.

Hvad jeg dengang skrev, kan jeg ikke nu gjenta, men jeg vil kun nævne at min hustru og jeg tillot os at spørre om ikkes. 161ogsaa Deres hustru skulde ha et billede at glæde os med — vi vilde gjerne se Dem side om side ogsaa i vort album, som De staar det i vor bevissthet og i vor erindring —, og at jeg ganske uttalte min tilslutning til Deres holdning overfor ministeren i bispespørsmaalet — det var jo et ganske umulig tilbud, han maa være en merkelig fyr som kan fremsætte det.

Motta nu, De og Deres hustru, vor bedste takk for al ven- lighet i det aar som er svundet, og særlig for den hyggelige tid her oppe som vi ofte tænker paa. Og en deltagende hilsen vil vi gjerne sende Dem i anledning av Deres brors død: ²Bokhandler H. C. Krarup (1858—1916), se Krarup nr. 28. vi hadde set den i vor danske avis allerede før vi fik Deres sidste brev, og vi kjender til hvad det vil si at døden rydder op i ens nærmeste kreds; det minder om at vi er fremmede og pilgrimme paa jorden, men drager netop derfor ogsaa blik og hjerte opad mot det evige rike.

Fridrichsen, som er hjemme paa julebesøk, har jeg endnu kun kortelig talt med i telefonen, men gjennem hans breve (efter det kirkepolitiske møte i Studenterforbundet og efter Jacobsens jubilæum) har jeg jo faat friske indtryk og interiører fra Kjøben- havn. Jeg glæder mig nu til at tale nærmere med ham. Efterat nu Landsforbundets kirkelige program ³Beretning 18/11 1916 fra Kirkeligt Landsforbunds utvalg, hvori ble foreslått 1) en kirkeforfatning, 2) atskillelse av kirke og stat og opprettelse av et religionsfond til støtte for alle kirkesamfunn etter medlemstall. Jfr. Krarup nr. 27 note 8. Lindhardt, Morten Pontoppidan II s. 308 f. er lanceret, er vel tiden inde til at gjøre noget? Saa vidt jeg forstaar, maa der være adskillig av utgångspunkter for en aktion som kunde lykkes, — ogsaa teologisk er der jo forjættelses fulde tegn, som den stemning der kom til orde ved festen for Jacobsen, og nu den glædelige opfordring til Dem om at holde forelæsninger ved universitetet, ⁴Krarup mottok en adresse fra 139 teologiske studenter i Kbh. om å holde en forelesning ved Univ. Krarup nr. 28.

— men av sig selv gaar det ikke, der maa et samlende tiltak til, helst ogsaa et kirkelig blad som varig, ukentlig kan heise fanen. At Ammundsen ikke synes at se den opgave som her ligger for hans fot, er meget beklagelig. Er der ikke andre muligheter?

Fra Ostenfeld hadde jeg en venlig julehilsen som gav mig indtryk av at han er trykket av sin bispestilling og alt den har ført ham op i, og føler sig noget alene. Jeg har ondt av ham; han er for god til den skjæbne han foreløbig har hat, og det er ikke godt at forstaa hvorledes det skal bli anderledes.

Brevvekslingen mellem Otto Møller og Skat Rørdam ⁵Otto Møller og Skat Rørdam, En Brevveksling, I-II, Kbh. 1915—16, 371 + 460 s., anm av Krarup i NK 1917 s. 130—35. har jeg faat til tidsskriftet og ogsaa læst en del i, netop for de sidste aars vedkommende; og ganske med samme følelse som De: en overvældende følelse av den fuldkomne ubehjælpelighet hvori de to gode mænd befinder sig naar det gjælder nyere teologi. Naar jeg tænker paa Rørdams personlige elskværdighet — som jeg huskers. 162den ogsaa fra samvær i Deres hjem — er det underlig at læse disse i sak komplet forstaaelsesløse uttalelser; men værre er det dog at tænke paa at kirkens ledelse betroes mænd som saa helt bunder i en forgangen tid og saa litet begriper av den tid hvis ledere de skulde være. Skal det altid vedbli at være saaledes i kirken? — De skulde vel ikke i N. K. ville skrive en liten anmeldelse av denne brevveksling? Nu da De venlig har overtat Ordings bok, synes De kanske forslaget er fordringsfuldt, men her oppe er det vanskelig at finde nogen som har sakkundskap til at gjøre det, og da De allikevel læser boken, vilde det neppe koste Dem meget arbeide at gi en kort karakteristik av den. Tænk paa det; det vilde for os være værdifuldt!

11 — Kirkestriden i Norge

Heroppefra er forøvrig intet særlig at berette. Mowinckel har tat en god doktorgrad og er en meget værdifuld kraft; blot vi kunde faa knyttet ham fastere til universitetet. Der er ogsaa noget haab om at vi kan faa styrket latinens stilling i vort gymnasium og faa ind en valgfri læsning av græsk ⁶Anton Ræder (1855—1941), rektor i Oslo 1907—27, fremla i oktober 1916 etter off. oppdrag et forslag til styrkelse av latin og innførelse av gresk som valgfritt fag (3-årig latinkurs med (valgfritt) gresk i to år). Dette fikk aim. støtte og ble gjennomført. NK 1919 s. 99 f. LK 1919 s. 140 f. Ot.prp. 1918 nr. 36.— det vilde hjælpe noget paa de jammerlige vilkaar som vort teologiske studium nu har i sproglig henseende. Men ellers ser det i mange henseender mørkt ut for vor teologi; vi har for faa teologer og aanden er ikke høi, just det sidste semester har været noksaa nedslaaende, tildels ogsaa den sidste eksamen. Som motvegt kan en holde frem for sig et indtryk som sommerens prestekursus; men husk at det var et solskinsindtryk, den graa hverdag ser anderledes ut. — Jeg har hat den tilfredsstillelse at det er lykkes mig før jul at faa færdig manuskriptet til min bok, ⁷Jesu evangelium. saa kun registrene staar tilbake

— og saa det vigtigste spørsmaal: om den i det hele duer noget og vil kunne utrette noget til fremme av vor teologi. At den ikke naar op til emnet, har jeg en trykkende følelse av, men som forholdene hos os er, kan jeg allikevel ikke andet end haabe at vore teologer og prester maatte kunne lære noget av den, og kanske kunde det samme være tilfældet med en og anden ogsaa i Danmark — jeg fik netop en opmuntrende hilsen fra en dansk teologisk student, som læste den eftersom den utkom og følte den bibelteologiske betragtning som en berikelse overfor den ensidige eksegetiske retning som det ntl ⁸nytestamentlige. studium endnu synes at ha ved Kjøbenhavns universitet. — Ordings bok ⁹Se nr. 24 note 11. er tung og drøi, den savner alle de formelle fortrin som f.eks. gjør læsningen av Deres bok saa tiltrækkende; vi er i det hele her oppe noget tungere i bevægelsen. Jeg finder ogsaa at der er tat mere dogmehistorisk og teologi-historisk ballast med end nødvendig, og navnlig at drøf-s. 163teisen av de tankemæssige problemer som opstaar av troen, ofte er kommet til at skygge over den utfoldelse av troens indhold som dog vel maa være troslærens egentlige opgave. Men paa den anden side synes jeg nok at det er en vegtig og dygtig bok som indtar en værdig plads i vor teologiske literatur — blot den ogsaa maatte bli læst og studeret, men det er ikke let at bevæge vore prester og teologer til at yde det tankearbeide, den anstrengelse som dertil vilde kræves.

I kirkelig henseende har vi det ret rolig. Det sidste er at de uhyggelige omstændigheter ved Johs. Johnsons død ¹⁰Johs. Johnson døde av slag 13/6 1916 kort etter å ha mot- tatt et brev fra Det norske missionsselskap. Han hadde anmeldt S. Michelets bok, Fra Moses til profetene, i Norsk skoletidende 18/3 1916 (opptrykt i NK 1917 s. 23—27). Brevet (som ikke ble offentliggjort) gikk irette med ham og hadde iallfall til hensikt å få ham til å trekke seg fra medredaktør- stillingen i Kamp og Seir. Morgenbladet skrev redaksjonelt 9/12 «Johannes Johnsons død. Et Rygte som bør korrigeres», jfr. 16/12 «Redegjørelse fra Missionsselskapets Hovedstyre». Lyder Bruns art. i NK 1917 s. 3—10. nu er kommet frem for offentligheten og har foranlediget missionsselskapet til en milelang, men i realiteten ganske utilfredsstillende uttalelse som er et sørgelig vidnesbyrd om den motsætning i tænkemaaten, i opfatningen av sømmelighet og moral som har utviklet sig mellem «missionskredsene» (og de ekstrakristdige kredse i det hele) og den dannede almenhet. Jeg blir nødt til at omhandle saken ogsaa i N K — et litet fornøielig arbeide, men hvad føres man ikke op i av den ulykkelige redaktør virksomhet. — En stor glæde har det været at Bretteville Jensen er kommet til det prak- tisk-teologiske seminar. Han har gjort en god start, og det vrøvl som fra enkelte hold blev gjort i anledning av hans ansættelse er faldt sammen i sig selv. ¹¹Se LK 1916 s. 599 f. Søkere var E. Grønland, Bretteville Jensen, M. J. Gjessing, A. Fleischer, og G. Skagestad (nevnt etter ansiennitet). Fakultetets flertall innstillet nr. 2, mindretallet Ihlen og biskop Tandberg nr. 1.

Imidlertid, den altoverskyggende bekymring og daglige byrde er jo hos os som hos Dem krigen. Vi hadde en streng tid i høst, og faren er endnu ikke over. Vi klemmes jo som mellem to negle,

— ogsaa englænderne er meget stramme i sin holdning mot os, og en kan nok spørre hvad der for tiden er tilbake av de smaa staters selvstændighet. ¹²Om vanskelighetene høsten 1916, fiskeriavtalen, ubåtkonflikten og de britiske krav, se Det norske folks liv og historie X s. 507—13. Men hvad skal fremtiden bringe? For mine øine ser det nu meget mørkt ut, og jeg kan slet ikke uten videre glæde mig over de fredstoner som man nu begynder at istemme: Tysklands saakaldte fredstilbud, saa karakteristisk i sin uforskammede tone, lover intet godt, og vil ikke Wilsons bestræbelser let kunne bli en faktisk støtte av tyskerne? ¹³Woodrow Wilson (1856—1924), am. president fra 1912, søkte fra våren 1916 uten hell å få istand fredsforhandlinger. Jfr. Krarup nr. 31 note 8. Lloyd George ¹⁴David Lloyd George (1863—1945) ble britisk premierminister 7/12 1916 og innledet en kraftigere krigføring. skulde jo være en garanti for at englænderne vil holde ut, men min frygt er at de allierte vil bli drevet til at slutte fred før de maal som krigen skulde sikre, virkelig er naadd. Har De læst Baumgartens Politik und Moral? ¹⁵Otto Baumgarten (1858—1934), t. prof. i praktisk teol., utga Politik und Moral, Tubingen 1916, 179 s. Den vil jeg anbefale Dem; den er god at faa forstand av, et vifkelig lærerikt bidrag til kundskap om den i Tyskland raadende aand, værdifuld ved en større ærlighet og aapenhet end den ofte vises fra tysk side. Ja det er bittert at tænke paa at saadant kan menes og skrives av en fremragendes. 164evangelisk teolog i reformationens moderland, 400 aar efter den evangeliske kirkefornyelse. Med hvilke følelser, og med hvilken aandelig ret, skal vi i det hele kunne feire 400 aars Jubilæet? Ska] det kunne ske, maa det — som mig synes — i meget bli som en bodens og løftets fest. Hvor langt har vi ikke endda frem!

— La os haabe og be om at det nye aar maa bli lysere end det nu tegner! Hyggelig skulde det være at møtes til sommeren; og min hustru og jeg vil nok gjerne — hvis det kan la sig gjøre

— besøke Dem og Deres frue i Sorø. Det forholder sig saa at jeg har lovet at tale i Ryslinge, ¹⁶Videnskabelig Præstekursus i Ryslinge 23—29/8 1917. Lyder Brun talte om «Den eldste menighets Kristustro», se nr. 29. og gjerne saa jeg at vi skulde være sammen ogsaa der. — Motta endnu en vennlig hilsen fra min hustru til Dem begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 4/2—17

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres to sidste breve og for stykket om Rørdam — Otto Møller. ¹Anm. i NK 1917 s. 130 ff., se nr. 25 note 5. Det sidste glæder jeg mig meget til at bringe i N.K., det er interessant og i sin hele maate at behandle de to gamle hædersmænd paa meget tiltalende. Jeg beklager bare at jeg ikke kan bringe det straks, men jeg har saa meget stof inde som længe har ligget og ventet, at jeg maa la et par gange gaa over, — saa snart som det er gjørlig kommer det.

Det gjør mig ondt at høre at det endnu ikke kan bli noget med et nyt dansk Kirkeblad, det synes mig at være meget paakrævet. Kirken og Hjemmet ²Kirken og Hjemmet. Kristeligt Ugeblad, 1900—17, centrumkirkelig organ. Red. H. Martensen- Larsen (se nr. 15 note 1), P. Barsøe, H. Liitzhøft. er jo i sin nye skikkelse likesaa skrækkelig som nogensinde, og nu hører jeg at Hans Koch i Plovfuren ³Plovfuren. Utgitt av Det københavnske Kirkefond. Red. 1911—17 Hans Koch (1867—1949), prest til Solbjerg. er erstattet av H. O. Lange, det betyr sikkert heller ikke nogen bedring, Hans Koch var vel uberegnelig, men han kunde dog si et og andet forfriskende. Der skulde være gode chancer for at starte et nyt blad, og vilde ikke ogsaa det psykologiske øieblik ha været inde? Smaaskrifter ⁴Jfr. Krarup nr. 30. er fortræffelige, men monner dog ikke saa meget som et ukentlig blad. Ja, dette siger jeg, skjønt jeg ikke har grund til at gjøre mig overdrevne forestillinger om betydningen av N.K., og skjønt redaktionen av dette blad ligger paa mig som en byrde jeg sukker efter at avlæsse, men ikke kan bli fri — i længden vil de danske frisindede dog ikke kunne greie sig uten et eget blad, og jeg tror det var godt om man heller sprang i det end krøp i det —.

Heroppefra er ikke meget at melde i det kirkelige. Johs. John- son-saken har naturligvis indbragt mig en del mer eller mindre smagfulde angrep i Luthers Kirketidende, ⁵LK 1917 s. 22 f. (red.), 72—76, 83—86 (Johan Lunde). men alt i alt tror jeg den har virket som et støt i frisindet retning. De forstokkede vil som sedvanlig intet indrømme, men almenhetens opfatning er ikke tvilsom, og i opinionen ligger der et tryk som det trods alle forsikringer og retfærdiggjørelser og motangrep er vanskelig at frigjøre sig fra.

Otto Jensen er faldt og har hat en meget smertefuld blodut-s. 166trædning ved hoften av ganske usedvanlige dimensioner, — han er dog nu bedre, om end endnu ikke ute.

Kulden er meget streng i denne tid, vi har hat den koldeste januar paa 80 aar, og da det kniper med brændselen, er det ikke saa greit. Forøvrig overskygger politiken og verdensbegivenheter- ne for øieblikket alt. Hvad skal det bli til? Mit overveiende indtryk er at tyskerne nu er desperate, og at de ikke ret længe vil kunne holde ut — hvorledes de kan mene at hitføre seiren ved den skjærpede u-baatkrig, ⁶Den uinnskrenkete ubåtkrig proklamer t fra 1/2 1917. forstaar jeg ikke, jeg kan ikke tænke mig at den fører England og Frankrig til at be om fred, derimot styrker den beslutningen om at det er nødvendig at holde ut i motstånden mot Tyskland hvad det end skal koste, og forringer yderligere den før ringe sympati for Tyskland i de neutrale land. Hvad man kan vente av Amerika er jo ikke godt at vite, men at det har avbrudt den diplomatiske forbindelse maa dog nødvendigvis faa betydning, det maa sikkert ogsaa øve indflydelse paa stemningen i Tyskland, hvor meningerne om den nye u-baatkrig vel utvilsomt er delte. ⁷Den 3/2 avbrøt Wilson den diplomatiske forbindelse og 6/2 erklærte han Tyskland krig.

Ja, Gud styre vor vei gjennem brændingerne og holde sin haand over Nordens lande! Det er utrolige ting vi i vor tid oplever, maatte det kun vise sig at det ikke gaar hen uten dype spor i menneskenes sind!

Motta, De og Deres hustru, de venligste hilsener fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 26/2—17

Kjære sogneprest Krarup!

Takk for Deres brev og for anmeldelsen av Ordings bok! ¹Se nr. 24 note 11. Jeg hadde intet at bemerke ved den sidste og har sendt den i trykkes. 167riet, — hvis De ikke allerede har faat den, vil De om nogen tid faa anledning til selv at læse en korrektur.

Det glædet mig at De har været nogenlunde tilfreds med N.K. i det sidste, — ogsaa ellers har jeg, her fra landet, faat forskjellige uttrykk for sympati som har været en opmuntring for mig, — det synes som om bladet i stigende grad drager penne til sig. Næste gang kommer Deres anmeldelse av brevvekslingen, som vil gjøre dette nr. til et nr. av ganske ekstra kvalitet.

Og nu spørsmaalet om det danske kirkeblad som jeg ikke kan slippe av tanker, saa betydningsfuld synes saken mig, ogsaa for os heroppe. At C. S. ²Carl I. Scharling (1879—1951), sønn av prof. C. H. Scharling, dr. phil., sogneprest i Taastrup 1917, biskop i Ribe 1939— 49. ikke kan stilles op, er jeg enig i, men vilde det ikke være rigtig og akceptabelt at gaa i gang med Martensen Larsen, om han er villig. Han er tidligere redaktør, K. Hj. ³Kirken og Hjemmet, se nr. 26 note 2. var i hans tid absolut i sit bedste stadium, og han blev lempet ut paa en maate som maatte være et noksaa godt utgångspunkt for hans gjenoptræden paa en ny skueplads; er han ikke ogsaa nu i god retning, først og fremst kirkepolitisk, men ogsaa teologisk? Naturligvis maatte han paa bedst mulige maate støttes og avstives, men enten man vilde si: «redigert av domprost M. L. med bistand av . . .» eller man vilde nøie sig med effdktivt at støtte bladet ved jevnlig at arbeide i det, i begge tilfælde skulde jeg tro at der maatte kunne naas et godt resultat.

Ja, undskyld at jeg blander mig i dette, men jeg kan ikke komme fra sakens overordentlige vigtighet, heller ikke fra at det psykologiske øieblik nu maa være inde — cfr. kirkepolitikens stilling, den teologiske situation efter A. R. ⁴Arboe Rasmussen. saken, ophøret av Dansk Kirkeliv ⁵— ° Dansk Kirkeliv etc. Planene resulterte i at en opposisjonsgruppe innen Kirkeligt Centrum i 1918 opprettet tidsskriftet Kirken. Krarup nr. 32 note 12, nr. 37 note 6. og Frit vidnesbyrd, ⁶Frit Vidnesbyrd. Religiøst Tidsskrift. Utg. av Morten Pontoppidan 1893—1904, ny rekke av M. P. og Arboe Rasmussen 1913—15.Kirken og hjemmets og Plovfurens omdannelse.

— Hermed maa jeg imidlertid idag la mig nøie, jeg er sterkt optat og tør ikke idag gaa ind paa hvad der ellers kunde ligge mig paa hjerte: men min takk for anmeldelsen i N T T og min lille bemerkning om kirkebladspørsmaalet kunde jeg ikke længer holde tilbake!

Vær med Deres hustru venligst hilset fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 2/5—17

Kjære sogneprest Krarup.

Takk for Deres breve! Det glædet mig meget igjen at høre fra Dem, men at De saa længe og saa haardnakket har været plaget av en brandbyld, gjorde os meget ondt: det er generende og tar i længden paa. Jeg haaber at De nu snart maa være helt restituert igjen!

At besøke Dem og Deres frue engang i sommer vilde være meget kjært baade for min hustru og mig, og la os haabe at forholdene blir saadanne at det lar sig gjøre. Men likesom De ser jeg noksaa mørkt paa fremtiden, og er fuldt forberedt paa at det danske prestekursus gaar samme vei som det svenske studentermøte. ¹Jfr. Krarup nr. 32 note 1. Stillingen blir jo i det hele alvorligere og alvorligere for de smaa neutrale lande. Mot os fører Tyskland jo i virkeligheten aapen krig, men hvad skal vi gjøre? Da vi vanskelig kan ta krigen med alle dens konsekvenser, er vi nødt til at finde os selv i grove krænkelser; men endnu uheldigere blir vor stilling derved at vor regjering ikke er en virkelig landsregjering og heller ikke har nogen lykkelig haand i sin behandling hverken av de utenriks- politiske spørsmål eller av matforsyningsspørsmaalene. ²Gunnar Knudsens 2. regjering. Statsråd Oddmund Vik i provianteringsdepartementet gikk av høsten 1917 etter sterk kritikk. Skulde der dog ikke kunne findes former for en protest eller en appel til den almindelige retsbevissthet som vilde ha sin betydning selv om man opretholdt neutraliteten?

Den eneste lysning jeg for øieblikket kan se, er den at der i Tyskland fra officiel side tales om «de avgjørelsessvangre uker». At England og Amerika i disse uker skulde kunne tvinges i knæ, kan dog ikke tænkes; og skulde det virkelig være saa at Tyskland nu gjør sin yderste kraftanstrengelse og ikke vil eller kan ta en ny krigsvinter?

Ja, og saa har vi jo den russiske revolution ³Marsrevolusjonen i Russiand 1917 med tsarens abdikasjon 15—16/3 — krigens hittil største resultat, som vel under alle omstændigheter vil faa en umaatelig betydning for hele utviklingen i Europa. Om dens følger først langsomt vil kunne modnes, maa de jo efter alt at dømme bli saa meget mere langtrækkende —.

s. 169Gud give at krigens utgang maatte bli saaledes at vi likesom kunde skimte en mening og en retfærdig orden i den. Og skulde der ikke være haab om at denne sammenhobning av uberegnede, uanede rædsler og lidelse virkelig maatte sætte spor i menneskenes sind og indlede noget av en ny tid? At Tyskland, som trodde at kunne gjøre sig færdig i en haandvending, dog har maattet lide og ofre hvad det har — og nu ogsaa er kommet ind under den indflydelse som det russiske gjennembrudd maa utøve —, det er hvad der for mig snarest bringer mening i hvad der er skedd og lar haabe at Guds mølle dennegang skal male hurtigere end vi kan vente og har lov til at forlange —.

Deres venlige tilbud om at henlede opmerksomheten paa min bok i Nationaltidende, ⁴Jesu evangelium, anm. av Krarup i Nationaltidende 7/10 1917. tar jeg med takk imot. Jeg vilde jo gjerne, om det var mulig, at den kunde komme til nogen nytte ogsaa i Danmark, men da vil det ganske visst være nødvendig at den blir nævnt i pressen — ogsaa utenfor Theol. tidsskrift ⁵I DTT 1916 s. 311 ff. er boken anmeldt av Fr. Torm (1870—1953, prof. i NT i Kbh. 1903—40). — hvilket paa grund av den danske presses kirkelige stilling jo har sine vanskeligheter. Hadde Hans Koch endnu hat Plovfuren, kunde den vel ogsaa være blevet anmeldt der; men jeg har tænkt mig at f.eks. Mosbech ⁶Holger Mosbech (1886— 1953), dosent i NT 1916, prof. 1936 i Kbh. — hvis han vilde anmelde den — maatte kunne komme til orde i et av de kirkelige blade; hvad mener De om det?

Det glæder mig at De har kunnet læse boken med noget utbytte og tror at den kan ha sin mission ogsaa blandt danske læsere. En stor opmuntring har det ogsaa været mig at subskriptionen, ikke mindst i betragtning av forholdene og den forholdsvis høie pris, er gaat forbausende godt; den 1. april var der 624 subskribenter, hvilket vil si at det halve oplag var solgt. Det overtraf ganske alle mine forventninger og viser at forlæggeren har hat ret, da han holdt paa den i sig selv kjedsommelige utgivelse i hefter. Ellers er det jo med noget blandede følelser jeg ser paa avslutningen av arbeidet: jeg har tydelig fornemmelsen av ikke rigtig at ha naadd op til emnet og ydet hvad der skulde ydes, og kan dog ikke andet end glæde mig over og være takknemmelig for at jeg har kunnet samle mig — trods mine mange omsorger — til et saa vidt stort arbeide og er kommet til at gi den første fremstilling av denne art inden nordisk teologi; ti heller ikke i Sverige er der endnu kommet noget tilsvarende verk.

At der blir motsætninger og antinomier tilbake som ikke fuldt kan utjevnes er jeg enig i, men blir der ikke det ogsaa i en s. 170systematisk utforming av den kristelige religion som ikke skal avsvække hvad tilværelsen, hvad livet selv rummer.

Oversættelsen «bod» tror jeg jeg maa fastholde. ⁷Krarup kritiserte Bruns oversettelse av metanoia (jfr. Krarup nr. 32 note 11) med bod, se Jesu evangelium s. 290 ff. «Omsindelse» er — for ikke at tale om at det egl. ikke er det græske ord som skal oversættes — absolut ikke norsk, og «omsind eder» er for os umulig at si. Man maatte altsaa bli staaende ved «omvendelse» og «omvend eder», men dette er saa slitt, saa avjasket, at vi ialfald indtil videre i høi grad trænger et nyt ord. Og hvad norsk sprogfølelse angaar, tør det sikkert hævdes — som jeg har gjort i min bok — at «bod» i denne forbindelse ikke vækker forestillinger om bøter. Uttrykket «bemerkelsesværdig» er jeg snarere villig til at gjøre bod for, men «nævneværdig» dækker ikke, — der maa altsaa i tilfælde en omskrivning til.

Min hustru og jeg har netop været en tur i Trondhjem som forløp meget heldig. Jeg holdt 4 foredrag for lærere og lærerinder om «Det nye testamente i lys av den historiske bibelforskning» og hadde 4 aftener i træk den gamle kathedralskoles skjønne festsal fuld av en ualmindelig interessert tilhørerkreds. Tillike præket jeg en søndag til høimesse i Vor Frue kirke. Min hustru har ikke før været i Trondhjem og glædet sig meget ved at se byen og domkirken. Vi har ogsaa litt familie og nogen andre venner deroppe, saa vi ogsaa paa den maate hadde det meget hyggelig.

Som De maaske har set, er biskop Brun pluselig død ⁸Nekrolog ved A. B. i NK 1917 s. 277 ff. — av tarmslyng —, vi skal altsaa ha bispevalg. Og nu er det overraskende hændt at Otto Jensen, som absolut ikke vilde til Bergen, og dengang heller ikke fandt at kunne forlate sit nuværende embede, er fuldt villig til at drage til Hamar og ikke lægger skjul paa sit ønske om at komme dit. Antagelig vil han ogsaa bli utnævnt uanset valgets utfald; men interessant skal det bli at se hvordan stemmegivningen dennegang vil falde — i det sterkt konservative Hamar stift. Forhaabentlig kommer han ind som nr. 1. Han har ikke sterke konkurrenter, og hans valg vil sikkert være den bedste løsning vi i øieblikket kan faa. ⁹I NK 4/5 1917 s. 283 nominertes Otto Jensen, dernest Grønland og Michelet. O. J. fikk 83 stemmer av 151, derav 73 som nr. 1, Bjønnes Jacobsen fikk 93 st., derav 39 som nr. 1. O. J. ble utnevnt 29/6, innviet av biskop Tandberg 23/9. NK s. 366 f., 431, 614 f.

Kunde vi saa ogsaa faa J. Gleditsch som hans efterfølger i Christiania, vilde det være meget heldig. ¹⁰Jens Gleditsch ble utn. til stiftsprost 16/11 1917. NK s. 747.

Det glæder os heroppe at se at den danske kirkekrise forløper normalt. Vi er kjendt paa pladsen og iagttar med fornøielse hvorledes de forskjellige fænomener og argumenter indfinder sig med næsten lovmæssig sikkerhet. Forsaavidt kan jeg ogsaa være enig i at det nye blad ikke er absolut nødvendig med hensyn s. 171paa den øieblikkelige kirkepolitiske situation. Men det gjælder jo noget mere. Den frisindede retning i Danmark trænger absolut en talerstol i pressen, trænger det til enhver tid og særlig naar der indtrær komplikationer som aldrig paa forhaand kan beregnes.

Da De efterlyser Ihlens anmeldelse, ¹¹Jfr. Krarup nr. 32 note 17. Livsforstaaelse ble anm. av Chr. Ihlen i LK 1917 s. 202 ff. sender jeg den — men ellers hadde jeg likesaa gjerne set at den ikke var kommet Dem for øie. Den tjener os ikke til ære, men De er jo orientert og er istand til at sondre mellem norsk og norsk.

Hils Deres frue mange gange fra os og vær selv hjerteligst hilset!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 23/7—17

Kjære sogneprest Krarup!

Takk for Deres sidste brev av 7/7! Og godt at den alvorlige sygdom som det fortalte om, var saa vel forvundet! Det gjorde dog meget indtryk paa mig at høre at De hadde været saa alvorlig angrepet, uten at jeg anet noget om det. Jeg følte ved denne efterretning dobbelt, hvor meget De og Deres venskap betyr for mig; og jeg kan ikke si hvor glad og takknemmelig jeg er, fordi De har staat det over. —

Maatte De nu fremdeles komme godt til kræfter! At jeg, og om mulig ogsaa min hustru, gjerne vil hilse paa Dem og Deres frue s. 172i Sorø, siger sig selv. Vi takker for Deres indbydelse dertil, og haaber at det maa la sig gjøre kort før Ryslingemøtet. ¹Se nr. 25. Men ellers er det endnu meget uvisst med min ferie og vor reise. Jeg har altfor meget at gjøre i sommer og i høst, og det ser smaat ut med hvile og ferie. Hittil har vi været hjemme i Christiania — bortset fra at jeg just har været en kort tur ved et norsk kristelig studentermøte hvor jeg har talt ²Kristelig studentmøte på Heimtun i Fiskum 18—24/7 1917. NK 1917 s. 382, 486—91. Brun talte om «Guds ord». — og før ca. 13. august kommer vi ikke avsted til Danmark. Jeg har efter avslutningen av semestret først hat adskillig arbeide med en ny utgave av vor teologiske studieplan, og saa er det en avhandling til vort tidsskrifts festskrift i anledning av reformationsjubilæet ³Urmenig- hetens Kristustro, i Norsk teologi til reformationsjubilæet 1917 = Bihefte til NTT 1917 s. 80—147. Jfr. nr. 25 note 16. som det gjælder at faa færdig — den skal tillike brukes som forelæsning i Ryslinge, men jeg er kommet for sent igang med den, der er altid saa mange hindringer at kjæmpe med. Imidlertid har vi en ganske deilig sommer i Christiania iaar — en frisk og klar luft som ellers kun om høsten, uten trykkende varme, og stille er her ogsaa, saa jeg befinder mig overmaade vel ved at være hjemme og truer min kone med at hun aldrig mere faar mig ut at reise igjen — tiderne opfordrer i øieblikket heller ikke til det. Ikke desto mindre har jeg ganske «forlovet mig» med Danmarksbesøk — foruten til Ryslinge har jeg ogsaa lovet at komme ned i september til et møte i Studenterforbundet; det var paa det nordiske samarbeides vegne, det skulde jo gjerne ytre sig i handling. Med min hustrus helbred er det desværre noget op og ned, saa vi ikke er helt trygge for at hun kan komme med til Danmark; men vi haaber det jo. Kan vi komme avsted omkring den 13de, har vi tænkt at ligge en ukes tid i Gilleleie for at jeg skulde faa litt kraftig rekreation; kanske kunde vi da træffes før De endnu har forlatt Hornbæk og avtale nærmere om et besøk i Sorø; det maatte være like før Ryslinge, hvor jeg ikke har lovet at komme før de 3 sidste dage, og hvor jeg kanske ikke blir istand til at være like fra først av, hvis jeg skal faa en smule ordentlig hvile.

Jeg glæder mig til atter mundtlig at faa tale med Dem. Hvad har vi ikke altsammen oplevet siden vi saas! Bombeaffæren ⁴En tysk kurér med det fingerte navn baron Walter von Rautenfels ble arrestert 16/6 1917 med bomber i bagagen. En bande ble avslørt og et lager med 800 kg. helvetesmaskiner og annet kamuflert sprengstoff funnet. Saken ble satt i forbindelse med at mange norske skip var forsvunnet sporløst. Kuréren ble transportert ut av landet, den tyske minister samtidig hjemkalt, og fem medskyldige fikk fengselsstraffer. Saken vakte voldsom oppsikt i verdenspressen. W. Keilhau, Det norske folks liv og historie i vår egen tid, 1938, s. 306—12. her i Christiania har, som De nok kan tænke, gjort et dypt indtryk. Allerede før visste vi jo at vi kunde vente os adskillig av vore tyske «venner», men en slik nederdrægtighet hadde neppe nogen været forberedt paa. Men hvorledes man skal faa «hul paa bylden», er desværre stadig en gaate. Den frisindede bevægelse i Tyskland savner jo foreløbig saft og kraft, — riksdagsflertallet s. 173nøier sig med et keiserlig bluff og bevilger saa pengene og reiser hjem igjen, — det er utrolig hvilken magt endnu reaktionen og militarismen har der nede. Med stor bekymring maa man se paa fremtiden; der synes endnu at være en lang vei til maalet.

— Motta nu vore aller hjerteligste ønsker om en god hvile og styrkelse i Hornbæk, og hils Deres frue mange gange fra os begge! Trænger De ferie ut over den 17de, saa gaar vi ut fra at De ikke av hensyn til os drager tilbake til Sorø før tiden. Det ene herskende hensyn maa nu være at De paa bedste maate kan gjenvinde Deres fulde kraft!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 24/9—17

Kjære sogneprest Krarup!

Hjertelig takk for sidst, baade til Dem og Deres frue, fra min hustru og mig! De hyggelige dage i Sorø er et nyt kjært minde, fra vore mange kjære Danmarksbesøk!

Naar De ikke før har hørt fra mig, hænger det dels sammen med travlheten ved semestrets begyndelse, dels dermed at jeg har ønsket samtidig at kunne fortælle om utfaldet av min hustrus operation.

Hun blev tirsdag i forrige uke indlagt paa Diakonisseanstaltens klinik og er idag blit operert. Jeg har faat underretning om at operationen er gaat godt, men har endnu ikke selv faat se hende. Med Guds hjælp er det veien til en virkelig bedring! Men det har været alvorlige dage for mig her i min ensomhet. En operation s. 174er dog en operation, og hvad min hustru betyr for mig er ikke til at beskrive.

Idag kun disse linjher, med takk for Deres venlige deltagelse og Deres ønske om straks at faa vite utfaldet. Med det første hører De atter litt mere fra mig.

Vær med Deres hustru hjerteligst hilset fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 9/10—17

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev idag. Og takk til Deres hustru for hendes brev til min hustru som jeg skal bringe hende imorgen.

Desværre gik det dog ikke saa godt som det tegnet, da jeg sidst skrev til Dem. Torsdag efterm. i forrige uke begynte pludselig temperaturen at stige, hun fik smerter i benet, og der utviklet sig hurtig en ret slem aarebetændelse; lørdag var hun saa daarlig at der ikke kunde være tale om for mig at reise til Danmark — jeg telegraferte avbud. ¹Møtet i Studenterforbundet og Teologisk forening i Kbh. (se nr. 29 og Krarup nr. 34) ble utsatt til februar 1918, jfr. nr. 33 og 34.— — —

Saa kom jeg altsaa ikke til Kjøbenhavn, — og godt var det at De ikke kunde reise ind for at høre mig!

Motta saa endnu kun min hjertelige takk for Deres omtale av min bok i Nationaltidende. ²Nationaltidende 7/10 1917. Jeg sætter megen pris paa den, og glæder mig ved at den vil gjøre en og anden, som kanske kan ha nogen nytte av boken, opmerksom paa den. Her har den netop faat en meget sur og overlegen anmeldelse i Luth. Kirket. av vor ven fra Voss sogneprest Frøvig, som blev bitterlig fornærmet over at jeg istedenfor at høre hans forelæsning spadserte en tur med Dem og Deres frue. Det heter at han nu skal til menighetsfakultetet som lærer i nytestamentlig og praktisk teologi, og denne anmeldelse kan tyde paa noget av hvert. ³D. A. Frøvig (1870—1954), sogneprest i Fredriksværn 1909—18, lærer (fra 1919 tittel professor) i NT ved Menighetsfakultetet 1918—40, holdt forelesning om Leo Tolstoy og Bjergprækenen ved prestekurset på Voss 1916 (se nr. 22). Han anmeldte Jesu evangelium i LK 1917 s. 550—54.

Ta for denne gang til takke med disse linjer — jeg maa i anledning av min hustrus sygdom skrive saa mange smaabreve at jeg kommer ikke til noget ordentlig brev.

Mange hilsener til Deres frue!
Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 5/11—17

Kjære sogneprest Krarup!

Sammen med min hustrus brev til Deres hustru maa jeg faa lægge nogen ord til Dem med hjertelig takk for Deres sidste brev! Den deltagelse De har vist os i denne tid har gjort os begge godt, vi sætter megen pris paa den! — — —

Reformationsfesten ¹Referat av Universitetets reformasjonsfest 31/10 1917 i NTT 1918 s. 1—31. er her gaat bra, særlig ved universitetet, hvis fest — til min store glæde — virkelig blev vellykket. Det var os en glæde at kreere Ammundsen ²Valdemar Ammundsen (1875—1936), prof. i kirkehistorie i Kbh. 1901—23, biskop i Haderslev 1923. Jfr. nr. 1. og Holmquist ³Hjalmar Holm quist (1873—1945), prof. i kirkehistorie og symbolik i Lund 1909—38. til æresdoctorer, og jeg sætter megen pris paa at Kjøbenhavnerfakultetet har villet tildele mig doktorgraden. ⁴Københavns universitet feiret minnet om reformasjonen ved årsfesten 15/11 1917. Lyder Brun var tilstede og mottok æresdoktorgraden sammen med prost A. Andersen, Vartov, prof. J. Oskar Andersen, dosent Gillis Wetter, Uppsala og biskop Jon Helgasson, Island. NK 1917 s. 743—46. Det er et nyt baand som binder mig til Danmark!

Jeg har idag faat indbydelse til universitetsfesten i Kjøbenhavn, og da min hustru nu er saa bra, har jeg tænkt at skrive til Ammundsen og spørre om mit foredrag i Studenterforbundet ⁵Foredraget ble først holdt 7/2 1918, se nr. 33. kan kombineres paa rimelig maate med deltagelsen i denne fest: isaafald vil jeg, trods den grufulde reise, muligens ta turen; jeg vil gjerne vise min paaskjønnelse av den ære man har gjort mig, og hvad foredraget angaar har jeg jo et løfte paa mig.

Med venlig hilsen!
Deres Lyder Brun

Christiania 23/12—17

Kjære sogneprest Krarup.

Da min hustru nok er kommet hjem, men endnu ikke kan ta del i husets gjøremaal, har jeg hat uvanlig travlt til julen, og naar derfor først idag at skrive til Dem. De og Deres hustru er saaledes kommet mig i forkjøpet, Deres venlige brev og hilsen mottok vi idag, og hjertelig takk derfor fra os begge — saavelsom for al deltagelse under min hustrus sygdom! Vi sender paa vor side vore hjerteligste ønsker for julen og det nye aar — det glæder os meget at De saa godt har overvundet Deres sygdom, og haaber nu at det nye aar maa bringe de fulde kræfter tilbake! — — —

Ja, hvor mørkt ser det ikke i øieblikket ut med krigen! Det synes virkelig som om tyskerne ikke kan beseires, og skal de — idetmindste relativt — bli staaende som seierherrer, saa er det frygtelig at tænke paa hvad der er ofret uten at det er lykkes at tilbakevise den voldspolitik som de staar som de mest utprægede og typiske repræsentanter for. Den trøst har vi dog at tilsidst er verdensstyret i vor himmelske faders haand, og hvor underlig og smertelig end tingenes gang end ofte kan synes, der kan dog ogsaa vise sig uventede historiske eftervirkninger, ondt kan bli godt, og veien kan føre frem til en lysning selv om det ser noksaa mørkt ut. Gud styre alt til det gode! Man maa jo haabe at der i tidens løp maa ske en forandring inden det tyske folk selv, — selv om jeg for min del ikke hører til dem som ser optimistisk paa det, men føler mig overbevist om at der i saa henseende endnu er langt til maalet.

Det var kjedelig at jeg ikke ved mit sidste besøk i Kjøbenhavn ¹Ved doktor promos jonen 15/11 1917. fik talt mere med Dem — tiden hos Jacobsen ²J. C. Jacobsen (1862—1948) prof. i GT 1891—1929, foretok — iført prestekjole — som fakultetets senior promosjonen av de teologiske æresdoktorer. gik saa hurtig at før man visste ord av det var aftenen forbi. Det var forøvrig en ualmindelig hyggelig aften, Jacobsen er excellent som vert, og naar gjæsternes velbefindende er saa umiskjendelig og gir sig uttryk i saa mange taler, er det virkelig fornøielig. Den hele Danmarkstur var for mit vedkommende meget vellykket, — meget kort, men ikke mere anstrengende end at jeg greiet det. Og nu kommer jeg i nær fremtid endnu en gang til Danmark — for at faa indfridd mit løfte har jeg gaat ind paa at komme ned og holde foredrag i Studenterforbundet 7de februar, man vil nemlig helst ha dette foredrag ved begyndelsen av semestret. ³Lyder Brun talte i Danmarks kristelige Studenterforbund 7/2 1918 om Bibelen som vei til Gud (trykt 1918), og i Teologisk forening 8/2 om Disciplenes trosgjennembrudd efter Jesu død, NTT 1918 s. 201—20. Det blir dog s. 177atter kun en ganske kort tur, og det er vel tvilsomt om jeg kan gjøre regning paa at træffe Dem — det skulde da være at De just hadde noget andet at utrette i Kjøbenhavn?

Samtidig hermed sender jeg Dem vort reformationsskrift som en liten hilsen fra norsk teologi ⁴Norsk teologi til reformationsjubilæet. Kra. 1917, 368 s. — efter omstændigheterne er jeg glad vi har kunnet yde hvad vi har. Heftet er jo meget forskjellig fra det danske, — den tanke at præstere saa og saa mange Lutherartikler avskrækket os, vi har heller ingen egentlige Lutherspecialister og saa valgte vi heller at bygge skriftet paa et helt andet princip.

Forleden hadde vi et overraskende besøk av fru professor Buhl, ⁵Frieda Wilhelmine Buhl, f. Görncmann (1855—1934, tyskfødt). som kom tilbake fra sin eventyrlige færd til Færøerne og paa gjennemreise tilbragte et par dage her. Hun forsøkte forgjæves at lokke prof. Buhl herop i julen, mens Buhl paa sin side arbeidet for at faa fruen hurtigst mulig tilbake. Jeg haaber at hun idag er kommet til Kjøbenhavn.

Har De læst Scharlings uttalelser om sin guddommelige utkaarelse til summus theologus — Theolog eller digter s. 33 ? ⁶Henrik Scharling. Theolog eller Digter. Ungdomserindringer og Breve, Kbh. 1917, 392 s. Jeg synes det er pinlig at ingen nærstaaende, velvillig sjæl har kunnet hindre den gamle fra at nedskrive disse sætninger som stiller ham i et lys han vel egentlig ikke fortjener — jeg kan ikke tænke mig andet end at der her maa være alderdomssvakhet med i spillet.

Det glæder mig meget at smaakriftene ⁷Ny theologisk Forenings Smaaskrifter, nr. 1: Krarup, Garantier og Værdier, Kbh. 1918, 64 s. kommer i gang — i sin tid følger forhaabentlig ogsaa bladet!

— Lev nu vel, og vær med Deres hustru hjertelig hilset og takket for alt godt, alt venskap og al deltagelse i det aar som er svundet! Guds fred i det nye!

Deres hengivne
Lyder Brun

12 — Kirkestriden i Norge

Christiania 29/3—18

Kjære sogneprest Krarup.

Takk for Deres brev av 2. februar! Og for Deres nye lille skrift: Garantier og værdier ¹Se nr. 33 note 7. som jeg har læst med megen glæde. Maatte nu den nye skriftserie lykkes vel og naa langt frem! Det er jo noget solidere end det kirkelige blad, men det kirkelige blads ukentlige dryp er nu heller ikke at foragte; det er ialfald den trøst som jeg klamrer mig til, naar Norsk Kirkeblad lægger for meget beslag paa min tid og kraft, og naar jeg med en viss gru tænker paa at jeg d. 1. april i aar har redigert bladet i 5 — fem — aar, uten endnu at ha nogensomhelst utsigt til avløsning!

Ja, siden jeg sidst skrev har jeg saa atter været i Danmark — og i Sverige —, og jeg maa si, baade mit besøk i Kjøbenhavn og det i Lund var ualmindelig hyggelige; jeg møtte saa megen venlighet og fandt, som det syntes, ogsaa saa opmerksomt øre blandt de unge jeg var kommet for at tale til, at hele turen, saa kort den var, blev en virkelig glæde og opmuntring for mig. I Kjøbenhavn bodde jeg i bispegaarden og hadde det overmaade hyggelig. En middag hadde Ostenfeld samlet en større kreds av teologer og prester, — deriblandt stiftsprovst Ussing som jeg saaledes efter mange aar atter hilste paa, og som endog inviterte mig til atter at besøke dem og siden var med hen i Ny teologisk forening for at høre mit foredrag om «De psykologiske forutsætninger for disciplenes trosgjennembrudd efter Jesu død» — —. ²Jfr. nr. 33 note 3.

Siden hjemkomsten har jeg hat en streng arbeidstid, da kirkestatsraaden satte Bretteville Jensen og mig ind i komiteen til endelig redaktion av alterboken, ³Utkast til ny alterbok ved Gustav Jensen og Bernt Støylen forelå våren 1916. Etter at det var innhentet uttalelse fra de sakkyndige ble den her omtalte komite nedsatt for å foreta en avsluttende revisjon. Lyder Brun skrev en rekke artikler i NK 1918 om saken, s. 18 f., 50—55 (Vor gudstjeneste), 66—68 (Presteløftet), 82—86 og 98—101 (De kirkelige handlinger), 131 f. (Presteindsættelse). Alterboken ble autorisert ved kgl. res. 8/10 1920. sammen med Gustav Jensen og biskoperne Støylen og Hognestad. Det var et strengt arbeide, i 3 uker møter hver eneste formiddag og stundom ogsaa om eftermiddagen, og saa alt det øvrige arbeide som skulde holdes gaaende ved siden — nogen enkelte forelæsninger blev jeg dog nødt til at la utgaa. Og en vanskelig situation, vi to altid i født minoritet og derfor henvist til at forhandle eller hugge os frem som vi bedst kunde! Indenfor de grænser som naturlig var sat for vor indflydelse, lykkedes det os ogsaa virkelig at opnaa en del, saa jeg haaber alterboken har vundet paa det; egentlig hadde det jo været bispernes hensigt at Gustav Jensen og Støylen i al stilhet skulde besørge slutredaktionen, saa det var en alvorlig s. 179overraskelse for dem at Br. Jensen og jeg blev sat ind, om end sammen med Hognestad som i enhver henseende var den mest forstokkede og en skrækkelig kamp om foten under hele arbeidet. Jeg var næsten utkjørt da arbeidet var forbi, og glæder mig ubeskrivelig ved nu i paasken endelig at ha en rolig tid, da jeg kan trække veiret for arbeidet, — selv om der jo ikke mangler paa det som kaster en dyp bekymring i sindet — —.

Ja, hvad skal det dog bli til med krigen! Min hustru og jeg har i de sidste dage flere gange talt om hvorledes De maa føle denne skjæbnessvangre tids frygtelige begivenheter og bange fremtidsspørsmaal. Idag lyder de sidste telegrammer, som er opslaat i bladenes redaktioner, paa at englænderne har dæmmet den tyske stormflod op, men paa den franske front har tyskernes tat Mondidier — visstnok et indhugg i linjen Amiens — Compiègne. Vil det lykkes at drive dem tilbake igjen? Ak om vi maatte opleve et nyt Marneslag, ⁷Den tyske offensiv var nettopp begynt ved Somme og truet med et gjennombrudd, men ble stanset ved Amiens. Vendepunktet kom virkelig ved 2. Marne-slag i juli 1918. saa kunde vi vel haabe at nærme os slutten, og en antagelig slut, paa denne forfærdelige krig. Men hvis tyskerne nu virkelig skulde seire helt, ogsaa paa vestfronten, da er fremtiden i sandhet mørk at tænke paa — —.

Der er intet andet at gjøre, synes det mig, end at klynge sig til det gjenskin av en ny og evig verden som paasken minder os om, — det høieste og lyseste haab midt under det dypeste og trøsteløseste mørke, den haardeste og brutaleste tingenes gang her paa jorden —.

Min hustru og jeg sender Dem og Deres hustru vore venligste hilsener; og om brevet, som jeg haaber, naar frem inden paasken er tilende, saa bringer det Dem ogsaa ønsket om en god og glædelig, av Gud velsignet fest. Min hustru har det vedvarende ret godt, gaar nu flinkt om herinde og er daglig ute, har ogsaa flere gange været i kirke og et par gange paa koncert, men maa endnu være forsigtig, benet er endnu altfor tykt og gaar kun langsomt tilbake mot sin gamle skikkelse. Vi er dog meget glade fordi hun har det som hun har det; og om end vore rationer tildels er noksaa knappe, har vi hittil klaret os godt og ingen nød lidt. Professor Michelet sitter i ro i Roskilde og skriver paa sin bok, ⁴Fra profetene til Jesus Kristus, I, Kra. 1919, 206 s. Anm. av S. Mowinckel i NK 1919 s. 467—72. jeg er ikke langt fra at misunde ham hans otium, naar jeg tænker paa hvordan jeg selv ved mine mange omsorger hindres i mit egentlige arbeide.

Otto Jensens død var et tap; ⁵Otto Jensen døde 26/2 1918 etter få måneders virke som biskop i Hamar. I NK s. 154—56 skrev Lyder Brun minneord. det brudd paa ensformigheten i bispekollegiet som vi just hadde opnaadd, vil vel nu igjen gaa tapt; at faa Grønland frem lykkes vel neppe. Men en stor glæde s. 180er det at ha faat Gleditsch herind. ⁶I NK 1918 s. 156 f. anbefalt som nr. 1 ved det forestående bispevalg. Gleditsch ble utnevnt til stiftsprost i Oslo 16/11 1917, jfr. nr. 28 note 10. Det betyr meget og opveier meget. Endnu engang venligst hilsen!

Deres
Lyder Brun

Christiania 9/6—18

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres sidste brev! Det glædet os meget atter at høre fra Dem, — i disse onde tider sætter man dobbelt pris paa at bevare personlige venskapsbaand og at vite sig forbundet med likestemte sjæle!

Disse linjer sender jeg nærmest for at la Dem vite at min hustru og jeg med det første tænker paa at komme en liten tur til Danmark — trods alle vanskeligheter som jo nu taarnes op for os, og trods alle forsikringer om at nordmændene for tiden er meget litet velset nede hos Dem, — vi betragtes ikke uten grund som græshopper der kommer for at lægge landet øde, og hvad skal jeg si som i løpet av et aar allerede har været 3 gange i Danmark, — jeg vèt ikke nogen anden raad end at skyte min danske kone frem foran mig.

Hende skyldes det virkelig ogsaa at vi denne gang giver os paa vei, — hun trænger efter alt til at møtes med sine søskend, særlig med sin søster, og at ta imot besøk heroppe er i sommer ikke indbydende, vi sitter saa knapt i det at man litet kan s. 181gjøre for sine gjæster, da synes det bedre at vi paa vor side anholder om en liten andel av den danske jords fedme.

Kort sagt, vi reiser herfra næste søndag (d. 16de), direkte til Tisvilde, hvor vi skal tilbringe maaneden ut i Marie Larsens pensionat. Straks i begyndelsen av juli, maaske allerede den 1., kommer vi til Kjøbenhavn, og mon De da endnu skulde være der,paa grund av den svære eksamen? Den 10. juli tænker vi atreise hjem, men hvis vi ikke skulde møtes i Kjøbenhavn, vilde det være fristende at hilse paa Dem en dag i Sorø, det maatte visstnok la sig gjøre, hvis De ikke paa anden maate er optat.

Min hustru har det nu rigtig godt, gaar ganske flinkt omkring og ser godt ut, men er ganske visst ikke helt restituert, — det syke ben er endnu for tykt, og hun taaler jo fremdeles ikke at gaa for meget, men vi er hjertelig glade fordi hun er saa bra som hun er. Jeg siges at være blit noget magrere — i likhet med saa mange andre i denne tid, formodentlig er det en følge av den sterkt omlagte ernæring —, men jeg befinder mig bare vel og glæder mig nu til en liten ferie i Danmark.

Ogsaa vi sitter i eksamen, men som sedvanlig kun en ganske liten og desværre ogsaa kun en ringe — det er mørke utsigter for teologiens fremtid hos os. ¹Av 10 kandidater fikk bare en Laud.: Kristian Schjelderup, som også hadde innlevert en frivillig hovedoppgave, Karl Heims apologetik fremstillet med særlig henblikk paa moderne relativistisk positivisme.

Vil De hilse Deres hustru saa mange gange fra os begge og selv være hjertelig hilset!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 21/8—18

Kjære sogneprest Krarup!

For længe siden burde De hørt fra mig, min hustru og jeg har saa ofte tænkt tilbake paa den hyggelige dag vi tilbragte hos Dem i sommer, og begge skylder vi Dem og Deres frue en hjertelig takk for dette sidste bevis paa venskap og gjæstfrihet. Men tiden er gaat, den kostbare ferie har maattet nyttes, — straks efter hjemkomsten gik jeg i gang med et arbeide som jeg s. 182har lovet studenterne: et kort grundrids av den paulinske teologi, ¹Lyder Bruns berømte PKT: Paulus’ kristelige tanker. En studiebok, Kra. 1919, 162 s. til bruk ved eksaminatorier og som støtte ved læsningen av lærebøkerne; og selv om det skal være kort, kræver det et stort arbeide, man kan ogsaa sige: netop fordi det skal sammentrænge kildematerialet kræver det megen gjennemarbeidelse. Og Paulus er broget! Det har jeg i denne tid dobbelt sandet. Jeg er dog kommet et godt stykke paa vei, men ønsker jeg endnu hadde nogen uker ubeskaaret. I stedet nærmer semestret sig. Vi er meget glade for vor Danmarkstur og har tilbragt nogen gode, stille uker herhjemme, Vi haaber De hadde en hyggelig dag d. 20de og har hat godt utbytte av Deres ferie. ²Antgl. feilskrift for 10de, da Krarup feiret sitt 25-års jubileum som sogneprest i Sorø, jfr. Krarup nr. 39 note 1. Vær med Deres hustru hjertelig hilset fra os begge!

Deres altid hengivne
Lyder Brun

Christiania 22/11—18

Kjære sogneprest Krarup.

Med en viss forfærdelse ser jeg at Deres sidste brev (som jeg hermed takker Dem for!) bærer datumet 25/9: men jeg kunde jo tænke mig noget saadant, det blev mig nemlig eftersendt til Stavanger hvor jeg i de sidste dage av september og begyndelsen av oktober var paa en liten foredragsreise. Siden har jeg ofte — jeg vèt ikke hvor ofte — tænkt paa at skrive til Dem; men semestrets arbeide, de stadig mere overvældende begivenheter som har optat sind og tanker, ogsaa ønsket om først at læse Deres bok ¹F. C. Krarup, Livsførelse. Kristelig Selvforstaaelse fremstillet i Sammenhæng, Kbh. 1918, 230 s., jfr. Krarup nr. 39. Anm. av Peter Marstrander i NTT 1919 s. 105—109, av J. Ording i NK 1919 s. 740—46. som jeg siger Dem min hjertelige takk for, har gjort at det endnu ikke er blit til noget.

Men naar jeg nu sætter pen paa papir, maa jeg først og fremst ønske Dem tillykke med den vidunderlige vending som krigen har tat ²Etter det tyske sammenbrudd om høsten ble avtalen om våpenhvile undertegnet 11/11 1918 i Compiègne. og med den løsning av det sønderjydske spørsmaal som nu tør anses for sikret! Ja, De kan tro, min hustru og jeg har ofte ønsket i de sidste bevægede dage at vi kunde være sammen med Dem og Deres hustru og utveksle tanker og følelser med Dem! At utgangen kunde bli som den blev, synes næsten ufattelig;s. 183hvor rivende gik ikke utviklingen da den først var kommet i fart, hvor væltet ikke stenen frem da den først var begyndt at rulle! For troen paa en mening i historien og en retfærdighetens lov i folkenes liv synes disse vældige begivenheter mig at være en mægtig styrkelse. Vi kan jo ikke vente at se det som vi anser for ret uten videre bekræftet gjennem de ydre begivenheter, vi maa kun nu finde os ogsaa i nederlaget og taale urettens triumf uten at miste troen og den indre forvissning. Men naar vi saa allikevel synes at merke i historiens forløp den samme lov som vi bøier os for i vort indre og hvis sluttelige seir vi tror paa, saa fornemmes det som en styrkelse, en dyp og alvorsfuld glæde.

Og naar nu freden er kommet med nye vanskeligheter og uveirsvarsler i følge, kan saa ikke ogsaa det ha noget godt for sig. Det dæmper en seirsjubel som kanske ikke vilde været av det gode, det stemmer til alvor og nøder til anspændelse av kræfterne for at sikre det som skulde være krigens frugt gjennem byggende arbeide. Maatte det kun lykkes kristendommen at gjøre en indsats i den nye tid som kunde svare til det den er kaldet til at yde! Ak, i krigens tid er den altfor meget kommet til kort.

Her hos os gjør syndikalisterne, som har tilrevet sig den socialdemokratiske presse, ³Kyrre Grepp, Martin Tranmæl og Olav Scheflo var ledere for en radikal fløy innen arbeiderbevegelsen, som fikk flertall på partiets landsmøte i 1918. Scheflo ble redaktør av Socialdemokraten.et stort rabalder, men jeg skulde tro at vort folk som helhet er for sindig til at la sig forlede til voldsomheter, — hvis da ikke smitten utefra blir altfor sterk. Hos Dem synes jo den moderate retning at hævde ledelsen inden socialdemokratiet. Og vil ikke glæden over gjenvindelsen av Sønderjylland virke nationalt samlende og styrkende? Vær viss paa at vi her oppe føler os dypt forbundet med Danmark i denne sak, — vær viss paa at min hustru og jeg av hjertens grund deler den glæde som ikke mindst De og Deres hustru føler ved at ha faat opleve dette.

Heroppefra er ellers ikke meget at berette, vort hjemlige stel blir underlig smaat sammenlignet med det verdensomfattende skuespil som vi er vidne til. Vi hadde i høst et hyggelig besøk av professor Grønbech ⁴Vilhelm Grønbech (1873—1948), prof, i religionshistorie i Kbh. 1914—43, talte om Jesus og jødedommen, referert i NK 1919 s. 514 ff. som vi satte megen pris paa. Som før nævnt var jeg en liten tur i Stavanger; den forløp meget hyggelig, og jeg faar haabe at jeg gjorde nogen nytte for mig. I syv dage talte jeg syv gange: fire foredrag for lærere om det nye testamente, en høimessepræken og et aftenforedrag i Domkirken og et foredrag paa kathedralskolen for alle gymnasiasterne, saa jeg var jo ialfald ikke uvirksom. Jeg kunde bo hos en fætter ⁵Johan Lunde (1866—1938), prest i Stavanger 1906—20, sogneprest i Oslo 1920, biskop i Oslo 1922—37. s. 184av mig som er prest derhenne, og traf ogsaa ellers gode venner som jeg hadde glæde av at være sammen med. Veiret var mig ogsaa i det hele gunstig, navnlig hadde jeg en vidunderlig hjemreise over fjeldet. En hyggelig aften hadde vi i høst, da min hustru fyldte femti aar; vi hadde da samlet en del av vore venner som har bidraget til at hun har fundet sig vel heroppe, og ikke mindst med tanken paa den alvorlige tid ifjor høst var vi begge fulde av takk fordi vi nu kunde være sammen i det kjære, fredfulde hjem som Gud har git os.

Og nu haaber vi begge at De og Deres hustru har det godt! Trods al sykelighet som har hersket og gjort denne høst til en saa alvorlig tid, har min hustru og jeg undgaat den spanske syke, ⁶Spanskesyken 1918—19, ondartet influansaepidemi med stor dødelighet. og vi haaber at ogsaa De maa være kommet vel gjennem efteraaret. At høre om den vakre feiring av Deres jubilæum ⁷Se nr. 36 note 2. glædet os meget. Og saa maa jeg ønske Dem hjertelig tillykke med fuldendelsen av «Livsførelse»! Jeg har læst den med stor glæde og gjennemgaaende samstemning. Den kritik som øves over den «kirkelige» kristendomsforstaaelse finder jeg her som i «Livsforstaaelse» rikelig skarp; skjønt saklig rigtig mener jeg dog den virker noget ubillig, ved selve sin akcent, ved det som den betoner og ikke betoner; men det gjør sig jo her mindre gjældende, fremstillingen er jo i det hele saa overveiende positiv. Og saa mener jeg jo, som De vèt, at det sociale synspunkt ikke kommer tilstrækkelig til sin ret hos Dem; jeg kan ikke finde det nok at det sociale liv anskues som noget givet som den enkelte kristne har at ta stilling til og avfinde sig med, men mener at de kristne ogsaa maa ha en social fællesopgave som det er teologiens sak nærmere at bestemme. Dog, hvad der kan nævnes av differenser eller nuancer, trær ganske tilbake for det store aandelige fællesskap som jeg føler naar jeg følger Deres utredninger, og med stor glæde og beundring iagttar jeg den ædle, menneskelige, for al teologisk kunstighet og skoleballast friede form hvori De formaar at tolke kristendommen. Denne form, sammen med det lødige indhold, vil sikkert ogsaa bane Deres bok vei, som jeg haaber ogsaa her i landet. Hvor trænger vi ikke, netop i den nuværende situation, en forenkling av den kristelige forkyndelse og livsveiledning! Den gamle skolevisdom blir mere og mere uforstaaelig for nutidens mennesker og virker snart som ubegripelige hieroglyfer.

Selv holder jeg for tiden paa med et ganske knapt grundrids av den paulinske teologi ⁸Se nr. 36 note 1. som studenterne har bedt mig om til s. 185bruk ved eksaminatorier og som ledetraad ved det bibelteologiske studium — det blir desværre ingen læselig bok, mere en oversigtlig stofsamling, men som saadan kan den forhaabentlig gjøre nogen nytte. Som forholdene nu er, forvilder studenterne sig i de store fremstillinger av paulinismen og kan ikke hitte rede i stoffet. — Men hermed maa jeg saa for denne gang si Dem farvel. Jeg gjør det med de venligste hilsener fra os begge, ogsaa til Deres hustru! Lev vel, og vel møtt — naar det nu kan bli (til vinteren kommer vi ikke til Danmark og neppe heller til sommeren). Det blir underlig atter at møtes efter alt hvad der ligger i mellem!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 18/5—19

Kjære sogneprest Krarup!

Hjertelig takk for Deres sidste brev — og for at gripe endnu længer tilbake: for Deres lange, indholdsrike julebrev som krydsedes med mit! ¹Krarup nr. 40. Julebrevet fra Lyder Brun mangler.

Det er ganske beskjæmmende for mig at De er kommet mig i forkjøpet med at skrive til mig. Jeg kan ikke anføre andet til min undskyldning end 1. at jeg har for meget at bestille, der falder for meget og for mangeartet arbeide paa mig, og 2. just som jeg fik Deres brev hadde jeg virkelig i sinde paa min side at skrive til Dem; ved Deres brev blev det saa yderligere noget utskutt, bl.a. for at jeg kunde svare noget nærmere paa Deres s. 186og Deres hustrus venlige indbydelse til os om at besøke Dem i august maaned.

Som De nok vèt er det altid en glæde for os at komme til Sorø og være gjæster i Deres hyggelige hjem, hvor vi altid finder os saa vel og hvorfra vi allerede har saa mange gode minder. Jeg haaber ogsaa sikkert at ialfald jeg maa kunne avlægge Dem et besøk i august, efter studentermøtet. Men Deres venlige indbydelse til at tilbringe en uke hos Dem i begyndelsen av august lar sig nok ikke forene med vore sommerarrangements, saaledes som de nu ser ut til at forme sig. Saken er at da jeg 15—20. aug. skal til studentermøte paa Nyborg Strand ²Det 8. nordiske studentmøte med kristelig program. Lyder Brun talte om Veien til Kristus. NK 1919 s. 376 f., 519 ff. finder jeg at maatte være hjemme og arbeide den første del av ferien og saa ta mig tre ukers hvileferie i Danmark like før studentermøtet. Disse uker har vi tænkt at tilbringe paa Taasinge eller ved Svendborg hvor ogsaa prof. Jacobsen muligens vil slaa sig ned fra de første dage av august; og det vil da først efter studentermøtet være mulig for mig at komme indom Sorø, hvis det kunde passe Dem antar jeg at torsdag 21. til lørdag 23. vilde falde ind i min rute. Men derom kan jeg jo faa lov til at skrive nærmere siden; vi venter endnu paa svar fra de steder paa Taasinge og ved Svendborg som vi har henvendt os til.

Med deltagelse har vi hørt om Deres svigermors død, og selv om det vel kun var hvad der maatte ventes og kanske endog ønskes, kan vi saa godt sætte os ind i det vemod som følger med skilsmissen og opløsningen av det gamle hjem. Vil De bringe Deres hustru en venlig og deltagende hilsen fra mig!

Ondt var det ogsaa at høre at De ikke har undgaat den spanske syke; den tar lumsk paa kræfterne, som vi har set mange eksempler paa, skjønt vi selv lykkelig er gaat fri. Jeg haaber nu at sommeren vil gjengi Dem den fulde kraft og i det hele bli til opfriskelse og glæde for Dem — hvis det blir mulig for Dem allerede i sommer at komme til Sønder-Jylland vil det jo bli en stor oplevelse. Da vi i avisen læste om sønderjydernes besøk i Sorø, talte vi allerede om hvilken glæde og fest det maatte ha været for Dem, og glædet os ved at faa det stadfæstet ved Deres brev. ³Se Krarup nr. 41 note 6. Sønderjydske krigsfanger besøkte Sorø hvor Krarup preket for dem.

Min travlhet i vaar skyldes bl.a. de mange foredrag som jeg har holdt, — selv om jeg delvis har holdt de samme foredrag paa flere steder, har det dog voldt meget arbeide og uro. I begyndelsen av april var min hustru og jeg i Bergen, hvor jeg holdt to aftenforedrag i to av kirkerne og en forelæsning i Bergens s. 187forelæsningsforening, — altsammen under en aldeles overvældende tilstrømning, bl.a. fordi sogneprest Vold just hadde været i Bergen som talsmand for menighetsfakultetet og vakt en formelig kirkestrid dels i dagspressen, dels paa et netop avholdt kirkelig stiftsmøte. ⁴Karl Vold (1875—1948), 1908 kallskap. og 1915 sogneprest i Nordstrand, 1916— 45 lærer i GT ved Menighetsfakultetet (fra 1919 tittel professor) holdt i mars 1919 et foredrag i Bergen, «Hvad vi forstaar ved moderne eller liberal teologi» (trykt i Sambaandet nr. 12—13), som fikk kirkestriden til å blusse opp igjen. Karl Marthinussen tok til motmæle i Bergens Tidende 16/3 (opptrykt i NK 1919 s. 197—201), jfr. også referatet fra stiftsmøtet i Bergen 25—27. mars. Lyder Brun skrev i NK 11/4 s. 227—31 «Mot den kirkelige borgerkrig», og 25/4 s. 260—63 «Skal borgerkrigen skjerpes?», jfr. Edv. Sverdrup, «Vor teologiske strid» med replikk fra Brun s. 290—98. Der var megen elektricitet i luften, man mente almindelig at jeg var tilkaldt som motvegt mot Vold (hvad der dog slet ikke var tilfældet, mit besøk var ordnet før striden opstod), og følgen var en tilslutning til mine foredrag som jeg aldrig før har oplevet, det skulde da være en enkelt gang her i Christiania i professorstridens dage. Hele turen var meget vellykket, jeg talte ogsaa en formiddag paa kathedralskolen for samtlige gymnasiaster som rektor hadde samlet i gymnastiksalen, og fik anledning til at være sammen med flere av mine yngre venner der borte. Saa har jeg holdt foredrag om «Jesu personlighet i lys av moderne forskning» ⁵Trykt, Jesus i lys av historisk forskning, 1919, 31 s., også holdt i Bergens forelesningsforening (se ovfr.) og i Ålesunds folkeakademi, og på Fehr-Rydberg-dagen i Stockholm (se nr. 40), der trykt i overs. ved Oscar Krook. NK 1919 s. 747. i Studentersamfundet her og i Aas landbrukshøiskoles elevforening, har to gange været i Drammen, til et kirkeforedrag og et presteforeningsmøte, og skal paa onsdag til Fredriksstad, ogsaa i presteforeningsmøte, saa De ser jeg sliter i det, — jeg har jo foruten meget andet ogsaa Norsk Kirkeblad som virkelig gir noksaa meget arbeide og er en ganske stor byrde bare fordi man saa at si altid har det over sig. Som forholdene er, er det imidlertid nødvendig at der ogsaa fra vor side gjøres noget; trangen til oplysning er stor (jeg hadde netop en ganske rørende anmodning om at komme til Aalesund, umulig for mig at opfylde! ) og fra menighetsfakultetshold har man pludselig forlatt den mere fredelige holdning og gjort et fremstøt ⁶Karl Schreiner (1865—1947), kallskap. i Vestre Aker fra 1906, offentliggjorde 12/4 i Kristelig Ukeblad og For Fattig og Rik et opprop til kristenfolket om å støtte Menighetsfakultetet økonomisk, med et angrep på det teologiske fakultet og de prester som var utgått derifra. NTT 1924 s. 209, NK 1919 s. 260 ff. som i fanatisme staar fuldt paa høide med de aller værste utskeielser i professorstridens tid. Hvorfor? Ja, saaledes spør ogsaa vi. Mange mener: av økonomiske grunde, fordi det ansees nødvendig for at skaffe pengene ind, jeg tror snarere: i etslags desperation, fordi man føler at det begynder at glide og at det ikke er saa let som før at holde den rette hvitglødende stemning oppe.

Nu, mere betydningsfuldt er det at tilslutningen til det teologiske studium fremdeles er saa liten — jeg forstaar likefrem ikke hvordan det skal gaa med norsk teologi og teologisk presteutdannelse, hvis det ikke lykkes at vække en ny stemning. ⁷Se Lyder Brun, Omkring prestenøden, NK 1919 s. 146 ff. De økonomiske vanskeligheter i forening med den ulykkelige splid mellem de to utdannelsesanstalter som der skal vælges mellem, synes for tiden ganske at ha undergravet studiets stilling i den almindelige bevissthet. Maatte dog den strømning som kan spores i Danmark og Sverige ogsaa naa til os!

s. 188Og saa har vi bekymringer for de internationale forhold! Det glæder mig hjertelig at De har samme syn paa den chauvinistiske stemning i Danmark som jeg og min hustru; jeg kan da ogsaa vite hvad De mener om fredskonferencens sidste paafund at utstrække avstemningsgrænsen ogsaa over en 3., vitterlig helt tysk zone. Det er ubegripelig at ikke enhver dansk forstaar den frygtelige fare ved at faa en betydelig tysk befolkning i Danmark! Maatte det med Guds hjælp dog ikke bli Sønder-Jylland vundet og atter tapt. ⁸Se Krarup nr. 40 note 2.

Men ellers har jeg en følelse av at vi ikke mere ser saa overensstemmende paa den internationale situation og de krav den stiller, som vi tidligere har gjort. Den bevægelse «for en forsonlig fred» som kom op hos os, ⁹Oppropet «For en forsonlig fred» av 13/12 1918, også undertegnet av Lyder Brun, sekr. Arne Fjellbu, ble varmt støttet i NK 1918 s. 700. Det fikk 70 000 underskrifter, men dertil kom tilsvarende opprop fra biskopene og Norske presters fredsforening, slik at opprop med ialt 300 000 underskrifter ble sendt president Wilson. NK 1919 s. 44, 109. sluttet jeg mig med glæde til, ja jeg var selv med at reise den; ikke mindst for vor egen skyld, for at motarbeide den bitterhet og haardhet som holdt sig hos os ogsaa efter tyskernes vældige nederlag; men ogsaa med den mulighet for øie at kunne gjøre noget litet for at styrke maatehold og menneskelig følelse overfor de overvundne. Og hvor berettiget en saadan holdning var, har da fredsbetingelsene noksom vist. Blir de virkeliggjort væsentlig som de er fremsat, kan man vel med tryghet si at ententen har vundet krigen, men tapt freden. Om tyskerne underskriver eller ikke vil her ha mindre at si; ti en saadan fred vil aldrig bli godkjendt av det tyske folks moralske bevissthet, den vil fornye feilene fra 1870 i større maalestok og være en stadig kilde til ny bitterhet, ny splid. I en saadan situation, da Tyskland er utpint og yderligere skal utpines, visstnok utover grænsen av hvad det overhodet kan præstere, ogsaa at reise erstatningskrav fra norsk side, svarer efter min mening daarlig til hvad øieblikket kræver; det er ikke værdig efterat Norge har hat den lykke at bli utenfor krigen og faktisk har tjent paa den, selv om ogsaa tapene har været store. Og kristelig set kan det endnu mindre passe at gjøre det strenge retssynspunkt gjældende. Naar De mener at dette eksempel godtgjør at man bør holde sig paa avstand fra den sociale etik, saa mener jeg ganske omvendt: ¹⁰Jfr. Krarup nr. 40 note 5 og nr. 41 note 4. I Det norske studentersamfund (formann Kr. Schjelderup) ble res. vedtatt med 172 mot 106 stemmer, mens medisinerforeningen vedtok en motresolusjon med 101 mot 30 stemmer. NK 1919 s. 122—24, sml. advokat Aage Schous innlegg etter diskusjonen s. 149—52, og Lyder Bruns svar s. 164—66. eksemplet godtgjør netop nødvendigheten av en social etik, og en anden end den vi er vant til, — ellers kommer vi i det mellemfolkelige forhold ikke fremover i retning av det menneskelige og kristelige.

Vi har netop hat besøk av pastor Rittelmeyer ¹¹Friedrich Rittelmeyer (1872—1938), ble som prest i Berlin fra 1916 påvirket av Rudolf Steiner, og stiftet 1922 Die Christengemeinschaft. fra Berlin (tidligere i Nürnberg) — De kjender visstnok hans navn. Han har i den senere tid desværre slaat sig paa theosofi, og hvad vis. 189hørte derav var ikke godt. Men menneskelig og kristelig var han en overmaade tiltalende personlighet. Jeg vilde ønske De kunde ha hat leilighet til at træffe ham og høre ham. Han repræsenterer det tyske i dets mest tiltalende skikkelse, men er netop derfor en advarsel mot at dømme altfor summarisk om tyskerne. At tyskerne har en fremtid i folkenes samfund og et stort bidrag at gi til det fællesmenneskelige og fælleskristelige arbeide, kan man dog ikke tvile paa. Men da burde man ogsaa i deres forfærdelige ulykke møte dem med mere maatehold og høisind end man fra ententens side gjør. Et nederlag av dette omfang hadde jo ingen kunnet tænke sig, eller drømme om! — En almindelig skyldbekjendelse fra det tyske folks side er paa dette tidspunkt neppe psykologisk mulig. Man maa dog huske hvorledes man i Tyskland i 4 aar er blit suggerert og har suggerert sig selv i overbevisningen om at føre en forsvarskrig; likesaa at man i stor utstrækning endnu er uklar over eller ikke bekjendt med hvad som faktisk har fundet sted. Og ententens optræden siden vaabenstilstanden har ikke været egnet til at fremkalde skyldfølelse og skyldbekjendelse. — Ja, saaledes ser jeg paa det; nærmere kan vi jo tales ved, naar vi som jeg haaber ses; da vil ogsaa forholdene være mere avklarnet. Men ogsaa hos Dem er der dog vel betænkeligheter ved ententens optræden overfor det slagne Tyskland? Hos os er skuffelsen stor og som jeg tror voksende. — Motta nu en venlig hilsen og lev vel!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 1/7—19

Kjære sogneprest Krarup.

Gjennem professor Jacobsen ¹Prof. J. C. Jacobsen, se nr. 1 note 1. hører jeg idag at ogsaa De og Deres hustru tænker Dem til Troense i begyndelsen av august. Det var en meget fornøielig nyhet, og jeg maa straks sende Dem disse linjer for at uttrykke hvor glad min hustru og jeg er over det. Vi beklaget meget at vi ikke kunde ta imot Deres venlige indbydelse til at være en uke i Sorø; derfor glæder vi os dobbelt til nu at møte Dem begge paa denne maate. Vil De hilse Deres hustru saa meget fra os. Og saa: vel møtt!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 27/11—19

Kjære sogneprest Krarup.

Ofte har jeg i høstens løp tænkt paa at skrive til Dem, dels for at gi et livstegn fra mig, dels for at takke Dem for Deres skrift om retten til kristennavnet ¹F. C. Krarup, Om Retten til Kristennavnet, Kbh. 1919, 16 s. = Ny theologisk Forenings Smaaskrifter 2.2. som jeg har læst med megen s. 191glæde — det er et ord i rette tid! Men denne høst har været rent umulig: jeg har været saa optat av arbeide og reiser at jeg ikke har faat sukk for mig —.

Efter møterne paa Nyborg Strand ²Se nr. 38 note 2. og Vesterbygaard ³På Vesterbygaard, Sjælland, ble 27—30/8 1919 holdt et møte for nordisk kirkelig samarbeid, svarende til Nääs-møtet 1916 (se nr. 21) med 29 deltakere ialt. NK 1919 s. 557—60. kom jeg først den 31. aug. om eftermiddagen hjem til Norge, og allerede næste dag skulde jeg immatrikulere 400 studenter, hvorefter semestret straks tok sin begyndelse. Saa var jeg 7—8. septb. i Drammen, til det meget omtalte Drammensmøte, ⁴I NK 6/6 1919 s. 338—42 slo Lyder Brun til lyd for «De samlingsvilliges samling». Om våren ble det dannet en komité «for kirkelig og kristelig opplysning» med biskop Tandberg som formann og Lyder Brun som nestformann. NK s. 403. Den arrangerte et «kirkestevne» for Oslo bispedømme i Drammen 7—8/9 1919. NK s. 523, 540—45. Dette ble allerede før avholdelsen bekjempet i den kristelige presse. Det var selve samarbeidstanken som førte til en ny og voldsom strid. Litt.: Kirkestevnet i Drammen 7.—8. september 1919. Foredrag og taler, Kra. 1919, 94 s. — O. Hallesby, Fra kirkestriden, Kra. 1919, 139 s. og 19de septb. reiste min hustru og jeg til Stockholm, hvor jeg den 21de, paa Fehr-Rydberg-dagen, holdt mit foredrag i det religionsvidenskabelige selskap. ⁵Se nr. 38 note 5. Hjemkommen derfra maatte jeg i midten av oktober reise til Finland som vort universitets repræsentant ved Åbo akademis indvielse, ⁶Åbo akademi ble grunnlagt i 1640, men etter en stor brann flyttet til Helsingfors i 1828. Det ble gjenopprettet i 1918 som et privat svensk-språklig universitet. en interessant tur, hvorunder jeg ogsaa var en dag i Helsingfors og traf sammen med hele fakultetet der, men en vanskelig avbrytelse av semesterarbeidet! Efter hjemkomsten derfra kom saa det store prestemøte i Christiania hvor jeg ogsaa skulde holde foredrag, ⁷Den norske presteforening holdt sin generalforsamling i Oslo 17—22/10 1919. NK 1919 s. 629—42. Lyder Brun holdt foredrag om Kirken og teologien med særlig hensyn til presteutdannelsen. NK 1919 s. 651—56, 668—74, 684—90. og endelig har jeg 6—15 november været en foredragstur til Aalesund, frem om Bergen og tilbake om Trondhjem og med 6 foredrag i løpet av 4 dage! Man maa vel si det er litt av en rekord, kun ved Fridrichsens bistand har jeg kunnet gjennemføre mit universitetsarbeide, men Aalesundsturen hadde jeg lovet før jeg visste om Finlandsreisen og kunde efter hele stillingen deroppe ikke la den falde igjen. Og saa har vi til alt dette hat kirkestriden som har tat fart paany og tildels antat aldeles forrykte former!

Jeg haaber De under disse omstændigheter vil finde det rimelig at jeg ikke har magtet mere, men nu skal De altsaa ha en liten hilsen fra mig. Jeg har nu en roligere tid, og min hustru og jeg er saa smaat begyndt at forberede os til vort sølvbryllup som skal feires den 4. januar, kunde der være nogen mulighet for at vi den dag kunde faa se Dem og Deres hustru heroppe, saa vèt De nok De vilde faa den hjerteligste indbydelse, men vi vover ikke at foreslaa det, under hensyn til Deres alder og den ugunstige aarstid. Ja, saa langt er man altsaa kommet! Det er som en drøm at tænke paa.

At orientere Dem med hensyn til vor kirkestrids sidste fase som er urimeligere end nogen tidligere, er meget vanskelig; det er endnu ikke klart hvad man egentlig har villet paa konservativ side ved at reise denne meningsløse strid. For min del tror jeg det er følelsen av at det begynte at glide, som har ført til at man har tat sig sammen til et krampagtig tak for at holde dampen s. 192oppe og tilspidse striden saaledes som det er nødvendig for menighetsfakultetets eksistens. Planen til aktionen var visstnok lagt før Drammensmøtet og Tandbergs optræden, men biskopens holdning har saa bidraget til at skjærpe situationen, ⁸Hallesby gikk straks til presseangrep på de konservative som tok del i kirkestevnet, bl.a. i «Aapent brev til biskop Tandberg», Aftp. 29/8. På de mange spørsmål svarte Tandberg ved å henvise til den preken han ville holde i Bragernes kirke 7/9. Tandberg hadde i en årrekke vært formann i Menighetsfakultetets forstanderskap. Nå tok dets styre og lærerråd straks avstand (16/9), mens Tandberg i skrivelse 10/10 til forstanderskapet erklærte at han var villig til fremdeles å bli stående som formann, men: «Dersom derfor Menighetsfakultetet i fremtiden vil ledes af den aand som er kommet til orde gjennem hr. dr. Hallesbys artikler, da er jeg ikke paa min plads i fakultetets forstanderskab, og da vil jeg maatte udtræde som medlem af forstanderskabet». På møtet 15/10 ble T. ikke gjenvalgt og nedla sitt verv. Se dok. i «Fra kirkestriden». Lyder Bruns kommentar i NK 1919 s. 554 ff. (3/10). den har overbevist de intransigente om at utviklingen i fredelig og forsonlig retning var kommet endnu længer end de hadde tænkt sig.

For os er biskopens ændrede holdning en ubetinget vinding. Han har ogsaa 3 av de andre biskoper med sig, skjønt de ikke offentlig har uttalt det, og blandt presterne kan man visstnok si at slaget er tapt for de uforsonlige, prestemøtets forløp var ubetinget et nederlag for Hallesby, ⁹Ole Hallesby (1879—1961), predikant, 1909—51 lærer, fra 1919 professor, i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet. Da Lyder Brun i NK 1919 s. 629—32 (1/11) hadde reservert seg på prestemøtet mot at Hallesbys standpunkt skulle betraktes som uttrykk for Menighetsfakultetets, rykket Sverdrup ut med en erklæring på alles vegne, jfr. NK s. 666 f. (22/11), Moe s. 690 f. Flere artikler av S. i LK 1919. Til biskopenes standpunkt se NK 1920 s. 179—81. selv om man fra moderat konservativ side undgik direkte at uttale sig imot ham. Men nu spørres der saa hvor langt man kan komme blandt lægfolket: i januar skal der her i Christiania holdes et stort landsmøte hvor lægfolket skal søkes mobilisert til kamp mot den moderne teologi. ¹⁰Landsmøtet i anledning av kirkestriden i Calmeyergatens misjonshus i Oslo 15—18/1 1920. Se nr. 43 note 6.For min del haaber jeg at det vil vise seg at selv lægfolket er vanskelig at faa opfanatisert til den kamp som menighetsfakultisterne nu vil ha istand. Mine erfaringer i Aalesund, som absolut er ett av de mørkeste steder i landet i retning av «den sorte terror», var overraskende gunstige. Uagtet der paa bedehuset offentlig var advaret mot at høre mig, likesom der hver dag blev holdt konkurrencemøter til samme klokkesiet med ekstra tilkaldte talere fra Bergen, hadde jeg den store kirke fuld til høi- messe søndag formiddag og aldeles overfuld samme eftermiddag til foredrag istedenfor aftensang; arbeiderforeningens store sal fuld mandag aften og saa atter fuldt besat kirke tirsdag og onsdag aften (mit sjette foredrag holdt jeg for gymnasiasterne en formiddag paa gymnasiet). Og interessen i byen var meget stor. pressen velvillig, der blev endog holdt en privat fest for mig med over 100 deltagere. Kort sagt, det var tydelig at der var en ikke liten kreds selv paa dette sted som sukket efter befrielse og efter at høre noget andet, og selv blandt de konservative var det umulig at gjennemføre nogen boycott. Turen var i det hele en opmuntring, jeg har aldrig været paa et sted hvor jeg paa forhaand hadde saa liten tilknytning, men netop der fik jeg en varmere mottagelse end næsten noget andet sted, og selv om et saadant besøk naturligvis kun er en draape i havet, har jeg faat mange vidnesbyrd om at reisen ikke var forgjæves.

Nu vel, vi faar ta vore kaar som vi faar dem, men den uavladelige strid er trættende, og vi maa ha lov til at appellere til vore skandinaviske venners medfølelse. De skandinaviske gjæster vi s. 193hadde ved prestemøtet var visstnok gjennemgaaende forfærdet over hvor ilde vi er stedt med vort Menighetsfakultet. Lomholt Thomsen ¹¹Thomas Lomholt Thomsen (1879—1933), sogneprest i Kbh. 1915—33. sa mig at ogsaa A. Th. Jørgensen ¹²A. Th. Jørgensen, se s. 84 . var noget perpleks og visstnok reiste hjem med den lærdom at hvad end Landsforbundet gjør, maa det ikke oprette noget Menighetsfakultet. Nei, forhaabentlig vil baade Danmark, Sverige og Finland ta lærdom av vort i sandhet advarende eksempel. Hvad selv mænd som dr. Olaf Moe og pastor Frøvig allerede er sunket ned til, er utrolig. Anstalten virker likefrem korrumperende.

Det værste, rent personlig set, er at man ved en strid som savner dypere saklig interesse føres fra sit egentlige arbeide; vor opgave maa mere og mere bli den at fremlægge vort eget rent positivt; ved at gaa ind paa motstandernes indvendinger og imøte- gaa deres forvrængninger føres man altfor let ned paa deres plan. Endvidere er det saare beklagelig at der blandt ungdommen spores saa litet av studieidealitet (delvis er det vel de økonomisk vanskelige forhold som lammer), og at der hos en del yngre spores en villighet til rent autoritetsmæssig underkastelse og en ondartet godtkjøpskritik av det alvorlige tankearbeide som ikke lover godt for fremtiden. Skal vi efter krigen igjennem en reaktionens bølge som ved begyndelsen av forrige aarhundrede? Forhaabentlig er vi nu sterkere end dengang til at møte den.

Med beklagelse har vi set den stadige forhaling av fredsratifikationen og dermed ogsaa av løsningen av Slesvigsspørsmaalet. Denne utsættelse har vel ogsaa sin store del i veksten av de stemninger som nu gjør sig gjældende i Danmark, for en løsning som mest mulig utnytter Tysklands nuværende avmagt. For mig staar denne politik som kortsynt og meget betænkelig.

Professor Oskar Andersen ¹³J. Oskar Andersen, se nr. 24 note 6. har i høst været her oppe til Kristelig pressemøte (sammen med vore aller værste konservative) og holdt ved den leilighet ogsaa forelæsninger ved Menighetsfakultetet. Mig hilste han ikke paa, jeg traf ham overhodet ikke. Likesaa har vi hat besøk av Ussing ¹⁴Henry Ussing, se nr. 21 note 7. som ogsaa har holdt forelæsninger ved Menighetsfakultetet. Han indfandt sig en aften, ledsaget av dr. Moe, ved en diskussion i Studenterforbundet, sat flittig og noterte under indledningsforedraget som blev holdt fra liberalt standpunkt, og tok saa ordet til et langt motforedrag, hvorefter han forsvandt. Det virket noget som misbruk av gjæstfrihet.

Ja, nu maa jeg si Dem forvel for denne gang, med mange hilsener fra os begge til Dem begge! En mundtlig hilsen sendte s. 194jeg Dem gjennem fru Hjort, ¹⁵Se nr. 15 note 14. er hun nu kommet tilbake til Sorø, har De kanske mottat den. Vi haaber De har det godt og tænker ofte med glæde paa vort samvær i sommer!

13 — Kirkestriden i Norge

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 19/12—19

Kjære sogneprest Krarup.

Motta min hjerteligste takk for Deres lange og indholdsrike brev! Det glædet os begge meget igjen at høre fra Dem. ¹Krarup nr. 42.

Og saa denne gang kun vore bedste ønsker for julen og det nye aar, Guds fred i hjem og kirke!

Vedlagte billede vil vi bede Dem og Deres hustru om at motta som en liten julehilsen fra os.

Med takk for alt godt i aaret som svandt.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 10/1—20

Kjære sogneprest Krarup og frue!

Hjertelig takk for al venlighet og deltagelse ved vort sølvbryllup! ¹4/1 1920, jfr. nr. 40For det vakre telegram og den utsøkte gave som vi sætter megen pris paa! Man faar fornyet lyst til at læse Holberg i denne herlige utgave, og vi kommer ogsaa til at gjøre det.

En foreløbig hilsen fra vor fest har De faat gjennem sangene som jeg fik lyst til at sende Dem. Hadde De kunnet være iblandt os, er jeg viss paa at De med vore øvrige venner vilde ha delt glæden over en dag som vi aldrig vil kunne glemme, saa heltigjennem lys og skjøn, at vi kun med undrende takknemmelighet kan tænke paa at vi har faat lov at opleve den. At kunne feire en saadan fest er en lykke som ikke kan paaskjønnes nok, og en stor, umistelig opmuntring under den strid som ser ut til alle dage at skulle være mig beskaaret utenfor hjemmet. Vi var selv saa udelt glade, og vore venner hadde forenet sig om at gjøre dagen festlig og indholdsrik for os.

Med venligst hilsen og tak
Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 30/4—20

Kjære sogneprest Krarup!

Hjertelig takk for Deres brev. Jeg har længe hat i sinde at skrive til Dem, bl.a. ogsaa for at takke Dem for den glæde De gjorde os ved at sende os Deres sønderjydske præken, men nu kom De mig i forkjøpet! Jeg har ogsaa vanskelig for i al min travlhet at greie min korrespondance.

Ja, De kan tro vi med deltagelse har tænkt paa Dem, særlig ved avstemningen, da vi visste De foretok Deres sønderjydske reise, ¹Om Krarups reise til Sønderjylland i februar, se Krarup nr. 43 og 44. Han preket i Løgumkloster. Avstemningen fant sted 10. febr. i 1. sone (Nordslesvig) og resultatet var 75% danske stemmer, 14. mars i 2. sone (Mellemslesvig) med 22,5% danske. I Danmark krevde likevel mange også 2. sone eller i det minste Flensborg avstått. Krarups preken i Havnbjerg på Als gjenforeningsdagen 10/7 er trykt i NK 1920 s. 491—98. og siden under den megen nationale og politiske uro paa Danmark og vore danske venner i det hele! Vi har været temmelig forfærdet ved at iagttage den nationalistiske bølges stigen i Danmark og spurt os selv hvilken dansk avis vi egentlig skulde læse, ti de Ferslewske blades ²Jean Chr. Ferslew (1836—1910), dansk industrimann og utgiver av Nationaltidende, Dagbladet og Dagens Nyheder. tone blev mere og mere umulig. Nu glædet det os meget gjennem Deres brev at se at De ganske deler vort syn paa saken eller rettere at vi paa forhaand har delt Deres: det er en sterk bekræftelse av at vi med vor avstandsiagttagelse og avstandsdom ikke har tat feil. Forhaabentlig falder der nu atter noget mere ro over sindene, og forhaabentlig sker der ikke en løsning av det sønderjydske spørsmaal som indeholder spiren til fremtidige ulykker for Danmark og strider mot enkle retsgrundsætninger. Det vilde ikke bare være en stor sorg for Danmarks bedste venner i Norden, men ogsaa noget av et moralsk nederlag for Norden i det hele — saa nær staar vi sammen.

Mon De ikke allikevel burde ha skrevet litt? Selv om det i øieblikket preller av, har det dog sin betydning at der har været talt, ikke mindst fra kristelig hold. Deres kritik av Geismars oprop ³Eduard Geismar (1871—1939, prest ved Trinitatis kirke i Kbh. 1917—21, siden prof, i systematisk teologi i Kbh.,) og flere krevde i en adresse 14/3 1920 at avstemningsresultatet skulle respekteres. kan jeg forstaa, men det var dog godt at noget overhodet blev sagt. Han er heroppe i disse dage og taler i Studenterforbundet. Imorgen aften kommer han hit, og jeg glæder mig til at faa en samtale med ham om begivenheterne og stillingen i Danmark.

Liebes ⁴Carl J. O. Liebe (1860—1929), statsminister 30/3 til 5/4 1920, var Arboe-Rasmussens forsvarer for Højesteret. holdning i den politiske krise er jeg skuffet over, han greiet det ikke saa godt som Arboe-Rasmussen-saken. Og kongen maa jo aabenbart være gaat noget fra koncepterne, godt at det dog gled over igjen, jeg tænkte mig ogsaa hele tiden at den danske utilbøielighet til yderligheter vilde seire og at man vilde finde vei til et kompromis.

Nu er Ammundsen, som De velhar set, blit sterkt provocert s. 197av Tiedje. At han i realiteten vil kunne svare for sig, tviler jeg ikke paa, men er der dog ikke noget om at den maate hvorpaa han har optat og gjennem en aarrække ført det sønderjydske spørsmaal overfor tyskerne, hadde forpligtet ham til at holde igjen overfor den sidste nationalistiske bølge i Danmark? Ved at træde frem over et andet lands publikum — i en sak som denne — paatar man sig dog vel et visst ansvar overfor sit eget lands. I vore blade stod Ammundsen oprindelig nævnt som kirkeminister i ministeriet Liebe. Det glædet mig meget at se at det dog ikke var blevet til noget. ⁵Christian X lot seg 29/3 1920 overtale av statsminister Zahle til å utskrive valg og avskjediget derpå ministeriet. Se Krarup nr. 44 note 5. — 5 Om det sønderjydske spørsmål orienterte Lyder Brun i NK 16/7 1920 s. 442—46. Johannes Tiedje (f. 1879), forf., fra 1918 tysk rådgiver i slesvigske spørsmål, skrev i 1909 likesom Ammundsen mot den tyske tvangspolitikk i Nordslesvig. I 1920 tok T. uten resultat til orde for at 1. sones sydgrense skulle endres.

Og mens nu De strider med politiken, sliter vi med vor uendelige, stadig mere forrykte kirkestrid. De reaktionære har efterhaanden arbeidet sig op til en ganske forrykt fanatisme, jeg kan ikke forklare mig det anderledes end som en art desperation som beror paa følelsen av at grunden begynder at svigte. Calmeyergatemøtet kjender De. ⁶I Calmeyergatens misjonshus i Oslo møttes 15—18/1 1920 Landsmøtet i anledning av kirkestriden, sammenkalt av Geilomøtekomiteen. Der møtte 957 utsendinger fra 33 religiøse organisasjoner, nesten bare lekfolk. Vedtatt ble bl.a. en resolusjon om at intet samarbeid med liberale prester måtte finne sted. NK 1919 s. 54—57, 74 ff., 92 f., 107 f. NTT 1924 s. 215—23. Landsmøtet i anledning av kirkestriden, ved J. M. Wisløff, Kra. 1920, 181 s. I den nærmeste tid efter det var det som man kunde spore en viss skamfølelse, det var aabenbart at den almindelige opinion hadde dømt møtet, Kongens telegram ⁷Møtet i Calmeyergaten sendte et telegram til Kongen og fikk dette svar: «Maatte grundtanken i al kristentro, nemlig kjærligheten til næsten, bli den fremherskende paa møtet.» Sst. s. 109, jfr. s. 73. hadde utløst en stor fællesstemning. Men siden har man, underhaanden og offentlig, tat fat igjen. Biskop Tandberg er nu næsten likesaa forhatt som de moderne professorer. ⁸Jfr. Lyder Brun, «Biskop Tandberg» i NK 1919 s. 98—100. Da den faste komité for de videnskabelige prestekurser hadde maattet opgi at faa noget kursus istand iaar, blev der forsøkt dannet en komité med Tandberg som formand. ⁹Lyder Brun, Den døde hånd, NK 1919 s. 284, jfr. s. 344 ff., 426—31. Men svaret var dannelsen av en motkomité, med trusel om et konservativt motkursus, og da de to komiteer søkte at komme til enighet, strandet forhandlingene ene og alene paa det uopgivelige krav fra konservativ side at biskop Tandberg skulde kastes! — hvad man paa det andet hold naturligvis ikke vilde gaa med paa. — Tandbergs utvikling er forøvrig merkelig. Han er nu paa sin side temmelig krigersk stemt mot de reaktionære, og gaar ialfald privat ganske vidt i at vise sin sympati for de liberale.

Den sidste sensation er forøvrig en præken av professor Brandrud paa universitetet paa Maria bebudelsesdag. ¹⁰NTT 1924 s. 227. Den var noksaa ensidig teoretisk og kritisk rettet, og jeg forstaar ikke rigtig at Brandrud under den nuværende situation vilde holde den saaledes — han maatte vite hvorledes den vilde bli utnyttet. Det er da ogsaa skedd. Det saakaldte «kristelige» pressekontor utbreder et uvillig referat av den over hele landet, den paaberopes som uttryk for modernismens fornegtelse og vantro, det proklameres at hvis Jesus ikke var født av en jomfru, var broen mellem s. 198himmel og jord avbrutt, vi hadde ingen frelser og forsoner osv., — De kan tænke Dem hvordan det virker, eller kanske De ikke rigtig kan tænke Dem det, for folkegemyttet er et andet hos os end hos Dem.

Nuvel, vi faar slite os igjennem det. Jeg ser ingen fremgang uten deri at vi paa vor side er fuldt villige til at ta de vanskeligheter og ubehageligheter, i tilfælde likefremme forfølgelser og lidelser, som følger med troskapen mot det vi erkjender som sandhet. De som ikke magter dette, faar falde fra eller redde sig ind i stilheten — sogneprest Grønland søker netop i sin «kirkelige samling» at skape et tilflugtssted for dem som vil søke at staa utenfor striden, mellem eller over partierne. ¹¹Erling Grønland (1860—1930), sogneprest i Ullensaker 1913, Trefoldighet i Oslo 1919—25, tok under prestenes generalforsamling 1919 initiativet til stiftelsen av Norske presters kirkelige samling, konstituert 21/1 1920, for prester uansett teologisk leir. Et møte på Vinstra 1—6/6 1920 samlet 25 deltakere. NK 1920 s. 46 f., 91 f., 403 ff. Jfr. Grønlands foredrag i Aftenposten og Morgenbladet 29/1 1920. NTT 1924 s. 214 f. Bare der blir nogen igjen som har indsigt, karakter og mot til at holde frem uten hensyn til tidernes gunst eller ugunst, saa er det godt. En opmuntring hadde vi nylig i et litet vaarmøte i fremskridtsgruppen: ¹²Norske presters fremskrittsgruppe var stiftet i 1913 som en gruppe innenfor presteforeningen, konsoliderte seg i 1919 som en selvstendig organisasjon. Ved vårmøtet 22/4 1920 holdt Gleditsch foredrag om Kirke og menighet. NK 1920 s. 213. Fra konservativ side ble «Bekjendelsestro presters broderkreds» stiftet 17/10 1919 med E. Sverdrup som formann. LK 1919 s. 661 f.det var som vanlig præget av en utmerket stemning, værdifulde tanker kom frem, og man hadde den velgjørende følelse av dog ikke at staa alene, fik et umiddelbart livets vidnesbyrd om at der gives et aandelig fælleskap som er sterkere end overflaten ofte lar ane, at der i sindene gror og vokser et aandelig liv som ikke kan bli uten sin grøde.

Ogsaa ellers har jeg jo — personlig — netop i vaar hat mange opmuntringer. Først var det sølvbrylluppet som blev en av de store oplevelser og glæder, et minde som altid er kjært at vende tilbake til, og som for min hustru og mig likesom sammenfatter en stor livets rigdom. Og saa var det feiringen av min 50-aarige fødselsdag, ¹³Sølvbryllup 4/1, 50-års dag 18/2 1920. som mine venner jo hadde benyttet til paa en altfor overstrømmende maate at bringe mig sin takk. Fra alle landets kanter fik jeg en mængde breve og telegrammer, tildels ogsaa fra ukjendte mennesker; 100 prester og teologer hadde forenet sig om at overrække mig prægtige gaver: et skrivetøi med staker og tilbehør i sølv og en deilig lysekrone (til elektrisk lys) av drevet kobber og alabast; studenterne hadde ved min forelæsning prydet katetret med blomster og det; norske flag og hilste mig gjennem sin ordfører ¹⁹Sigurd Fjær (1893—1959) domprost i Trh. 1946. i en hjertevarm tale; venner i Uranienborg menighet overrakte mig en pragtfuld sølvjardinière med et væld av liljekonvaller som jeg næsten ikke har set make til (en stemningsuttalelse i anledning av aktionen i menighetsraadet!) ; ¹⁴En aksjon fra flertallet i Uranienborg friv. menighetsråd, anbefalt av sogneprest O. C. Gude Due og pastor Skagestad, for å hindre gjenvalg av Lyder Brun, mislyktes idet han fikk 220 av 307 avgitte stemmer. NK 1920 s. 123 ff. ogsaa ellers bugnet vore stuer av blomster, en mængde blade mindedes dagen med mit billede og venlige ord, og «dagen derpaa» holdt vort lille teologiske konvent festmøte for mig med s. 199foredrag av docent Fridrichsen og festlig samvær med taler og hilsener fra kolleger og venner. Kort sagt, der blev gjort alt mulig for at fordreie hodet paa mig, hvad der dog ikke lykkedes, ti for det første kjender jeg hjertelagets tilbøielighet til ekstravaganser, og for det andet forstaar jeg naturligvis godt at denne stemningsytring ikke bare gjaldt mig, men var en demonstration [for] den sak som jeg og mine venner har arbeidet for, — og netop saaledes fik jo denne oplevelse foruten den personlige glæde som den indeholdt, en videre betydning.

Jeg nævner dette, fordi jeg vet at De og Deres hustru med saa megen venlighet og deltagelse følger os, og fordi det jo dog er litt av et motbillede mot kirkestridens jammerlighet.

Siden har min hustru og jeg været en liten tur i Lund (De ser jeg er blit en ren reiseprofessor); jeg præket ved akademisk gudstjeneste og -holdt foredrag i en av studenterforbundet foranstaltet foredragsserie, og vi besøkte desuten gode venner i Lund, et ganske ualmindelig hyggelig besøk. Fra en haug i stadsparken saa vi over sundet til Danmark, men saa nær vi var, maatte vi denne gang la det bli med synet.

Og nu staar sommeren for døren uten at vi endnu vèt hvordan den vil forme sig for os. Jeg er blit anmodet om at tale ved norsk studentermøte paa Lillehammer ¹⁵På 11. studentermøte med kristelig program 14—18/7 1920 talte Lyder Brun om Stadier på livets vei. NK 1920 s. 506 ff. midt i juli og ved studentermøte i Nyslott i Finland midt i august — til det sidste er ogsaa min hustru invitert med. Men jeg vet endnu ikke hvad jeg bestemmer mig til. Det finske møte skulde egentlig været i juni, da hadde jeg reist, men i august passer det mig adskillig mindre.

Hvordan det gaar med Palæstinaturen ¹⁶Lyder Brun hadde tjenestefri vårsemestret 1921 og foretok da en reise til Palestina. vet jeg ikke, men hvis forholdene i Palæstina tillater det, vil jeg gjøre alt for at komme avsted over nytaar. Jeg trænger til en virkelig hvile, til at komme grundig bort fra striden herhjemme, og fra Norsk Kirkeblad hvis redaktion jeg da gir i andre hænder, ¹⁷Fra 1921 ble Norsk kirkeblad redigert av S. Bretteville Jensen og Ivar Holsvik. Lyder Brun hadde vært red. siden 1913. jeg kan umulig ofre mere tid og kraft paa det, skal jeg ikke videnskabelig gaa til grunde. Jeg glæder mig usigelig til at komme avsted, gid det maatte lykkes, jeg vil nu høre hvad Johannes Pedersen ¹⁸Johannes Pedersen (f. 1883) dosent i GT 1916—22, prof. i semitisk filologi 1922—50, studerte 1920—22 i Egypt, Palestina og Syria. Jfr. Krarup nr. 44 og 45. Lyder Bruns dagbok fra reisen er i UBO. har faat ut om forholdene og om vi kanske kunde møtes.

Ording har et par maaneder været i Paris, han er nu ventende hjem over England. Hvad han teologisk har faat ut av det, gad jeg nok visst, mon det ikke væsentlig er blit en hvile og rekreation som han vel nok kunde trænge.

Og saa anbefaler jeg mig til Deres og Deres hustrus medfølelse, nordmændene tar litt haardt paa det, som Scharling sa, vi forbitrer s. 200i unødig grad livet for hverandre, men der synes ikke at skulle indtræde nogen bedring, særlig i kirken holder sig endnu en fanatisme som efterhaanden er blit temperert i det politiske liv.

Lev vel og hils Deres hustru fra os begge! Vi haaber De maa faa en god sommer, hvor det nu blir. Og husk at det altid er os en særlig glæde at høre fra Dem!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 19/12—21

Kjære sogneprest Krarup.

Det er for galt at hele høsten er gaat uten at jeg har naadd at sende Dem og Deres hustru en hilsen fra os. ¹Et mindre brev (jfr. Krarup nr. 47) fra Lyder Brun i okt.-nov. 1920 mangler. I det har han bedt om en hilsen til Gleditsch’ 60-årsdag, trykt i NK 1920 s. 687. Men De kjender nok til hvordan det er naar arbeidsmøllen begynder at gaa. Og her gjaldt det jo at ta arbeidet op efter et langt fravær hvor man likesom var kommet bort fra saa meget og mangt.

Ja, langt bort blev jeg ført ved denne reise, længer end jeg paa forhaand næsten hadde kunnet tro! ²Reisen til Palestina i vårsemesteret 1921.Var det ett av formaalene med den at bringe mig litt mere paa avstand av vore kirkelige gjenvordigheter, saa er dette formaal naadd i høiere grad end jeg selv hadde ventet; meget har det naturligvis gjort at jeg er blit fri Kirkebladet ³Se nr. 43 note 17.(ogsaa ett av reisens resultater!), men ogsaa reisen selv har virket saaledes at jeg ikke rigtig reagerer som før mot vore hjemlige smaa-agtigheter; det kan vel være baade godt og ondt, men for mig og mine andre gjøremaal er det overveiende godt. Forøvrig er vi jo nu ogsaa gledet ind i et noget roligere kirkelig farvand — saa længe indtil man paa konservativ side finder en ny opstrammer nødvendig, maaske skal det forestaaende nordiske indremissionsmøte benyttes til det. Paa presteforeningens generalforsamling ⁴Den norske presteforenings 9. generalforsamling på Hamar 14—19/10 1921 valgte J. F. Gjesdahl til ny formann med 71 st., mens Johan Lunde hadde 45 st. NK 1921 s. 427—29, 482 f., 509—12. i høst (hvor jeg deltok et par dage, den holdtes paa Hamar) var stemningen overveiende fredelig, den krigskonservative «broderkreds» blev overstemt ved styrevalget, og den samlingsvillige konservative som var foreslaat av fremskridtsgruppen, blev valgt med stort flertal. Man er ogsaa nu saa træt av kirkestrid at der ikke er nogen særlig gunstig s. 202jordbund for urostifterne, men underhaanden fortsættes ganske visst agitationen med ihærdighet, navnlig er Hallesby utrættelig virksom, de to opgaver: at vække mennesker til liv i Gud og at ophidse dem til blind fanatisme mot den videnskabelige teologi og universitetets teologiske fakultet falder for ham, som det synes, fuldstændig sammen. Dette gjennem blade, foredrag og emissærer uavladelig fortsatte dryp øver naturligvis ogsaa sin virkning, desværre ikke mindst paa tilslutningen til det teologiske studium. Ret mange av de yngste skriver sig ind ved menighetsfakultetet, endnu før de aner hvad teologi er, — de har ordre til det hjemmefra eller er paa forhaand opdraget til det gjennem et saakaldt «kristelig gymnasium», stundom blir de — efter hvad der siges — likefrem indmeldt av sine forældre. Og saa vokser der op iblandt os en ny type av teologiske studenter, folk for hvem alt hvad der bydes ved universitetet er urent og som vi ikke kan være det aller mindste for. Jeg hadde en følelse av det da jeg i høst holdt et foredrag med lysbilleder fra Palæstina i teologisk forening hvor i dette semester en menig- hetsfakultets kandidat har været formand og flertallet av medlemmerne derfor menighetsfakultetsstudenter: det var en kreds som for største delen var mig aldeles ukjendt, og hvor jeg vel blev pent behandlet, men dog hadde følelsen av at indaande en særegen, noget dump luft, av væsentlig ringere friskhet end den jeg er vant til.

Naar man tænker paa disse forhold, og yderligere tar i betragtning den agitation og det aandelige pres som sikkert vil bli forsøkt i forbindelse med den nu gjennemførte lov om menigheternes indflydelse paa preste valget, ⁵Ved lov om menighetsråd og menighetsmøter 3/12 1920 fikk menighetsrådene rett til rådgivende innstilling ved ledighet i presteembeter. kan man nok nære allehaande bekymringer for fremtiden. De gode konservative som har forstaat den teologiske presteutdannelses betydning og dog direkte eller indirekte har støttet menighetsfakultetet, vèt i sandhet ikke hvad de har gjort, de har været med paa at fremme et kirkeonde hvis virkninger kan bli meget lange og dyptgripende. Allikevel gaar det altsammen ikke saa haardt ind paa mig som før, det er jo ikke os som raader for utviklingens gang, vi faaar gjøre vort arbeide i troskap mot sandheten og fortrøste os til at det heller ikke i kirken vil lykkes at knække den eller bringe den til taushet. Kan det teologiske fakultet — trods den mildest talt ondartede maate det motarbeides paa, og med den noksaa svake og vaklende positive støtte som det finder — opretholde i vor kirke de teologiske s. 203idealer og den akademiske presteutdannelse, da er det det bedste bevis for vor saks godhet som kan gives. Kunde vi blot blandt de studerende som slutter sig om os, faa nogen flere begavede og samtidig virkelig karakterfaste folk, var utsigterne trods alt ikke saa daarlige, og virkelig synes det som om det sidste kuld av nytilkomne viser opgang baade i tal og kvalitet. Hvilken opmuntring det vilde være om bølgedalens bund nu var naadd, og om vi atter kunde opleve en opadgaaende bevægelse med større studietilgang og ny idealitet! Men ogsaa uten det faar vi fortsætte arbeidet og haabe paa en vending i Guds time og tænke paa at den som tror ikke haster —.

Foruten mine eksegetiske forelæsninger har jeg i høst holdt en ukentlig forelæsning om Palæstina, hvad jeg selv har hat megen glæde av, — forhaabentlig har da ogsaa mine tilhørere hat noget utbytte av den. I det hele har Palæstina og ikke mindst Jerusalem gravet sig dypt ind i mit sind, jeg færdes saa at si daglig der og føler det som et stort fortrin at være blit istand til saa at si at tænke den hellige historie dernedefra, paa dens egen skueplads — ikke herfra og didned, uten noget billede av hvorledes der egentlig ser ut. Ogsaa de fotografier som jeg tok, og de lysbilleder jeg dels har medbragt, dels latt fremstille ved mine egne fotografier, har jeg megen glæde av — jeg har anskaffet et udmerket hjemmelysbilledapparat, saa vi ogsaa kan vise dem her hjemme i vore egne stuer, naar vore venner besøker os. Saa eventyrlig staar allerede meget paa denne reise for os at vi er glad ved at kunne bevise for os selv og andre at vi virkelig har været paa alle disse merkelige steder!

Et ganske hyggelig besøk hadde vi i høst av prof. v. Dobschütz ⁶Ernst von Dobschütz (se nr. 15 note 14), se NK 1921 s. 459, 474, 544. fra Halle som talte i et møte i Fremskridtsgruppen og holdt nogen forelæsninger ved universitetet, deriblandt en formiddagsforelæsning for studenterne i en av mine timer. Den sidste var særlig vellykket, men ogsaa ellers præsterte han dygtige ting, og han er personlig mere tiltalende end adskillige av de almindelige tyskere; desværre traf dog hans første offentlige forelæsning sammen med dagen for vore politiske valg, saa tilslutningen var ikke saa god som den burde været. En fornøielig fest hadde vi i den eksegetiske forening jeg som student tilhørte; den er den ældste av vore eksegetiske foreninger og feiret nu femtiaarsjubilæum; i den anledning festet de nuværende og mange av de tidligere medlemmer (ogsaa en av stifterne, biskop Bøckmann) i to dage, den sidste dag med formiddagsforelæsninger paa universitetet s. 204og med en «opgaveaften» hvor en eksegetisk avhandling av en av de nuværende medlemmer blev gjennemgaat; der forelaa ogsaa et prægtig jubilæumsskrift som med sine mange smaa interiører har en virkelig interesse, foreningen har likefrem hat en viss betydning i vort teologiske livs utvikling, og naar man læser dens historie i denne kameratslige, halvprivate fremstilling, ser man i et speilbillede en del av den merkelige utvikling vi har gjennemlevet. ⁷Jubileumsskriftet, Den exegetiske forening. Syvstjernen 1871—1921, red. P. Marstrander og Anders Bugge, 112 s.

En trøst er det med de unge dygtige historiske teologer vi har, navnlig dr. Mowinckel ⁸S. Mowinckel (se nr. 24 note 10) utga i 1921 Psalmenstudien I, og II—VI fulgte i årene 1922—24. er overmaade rik paa ideer og i fuld fart med utarbeidelsen av dem, Fridrichsen er noget mere optat med utenforliggende ting (navnlig skolearbeide), men ogsaa han er jo en udmerket kraft. Mere tvilsomt er det med vore unge systematikere, Hans Ordings ⁹Hans Ording (1884—1952), prest i Berlin 1914, univ.stip. 1916, prest i Frogner i Oslo 1928, prof. i systematisk teologi 1939 disputerte i 1922 over Untersuchungen über Entwicklungslehre und Teleologie mit Rücksicht auf die theologische Erkenntnis, Berlin 1921, 196 s., anm. av Krarup i NK 1922 s. 201 ff. bok har De visst faat til omtale for Kirkebladet, men hvad siger De om den? Jeg finder noget værdifuldt i bestræbelsen, men saa vidt jeg kan forstaa er undersøkelsen altfor vidtsvævende og derfor tildels overfladisk, den savner altfor meget karakteren av virkelig indtrængende detaljundersøkelse og gjennemarbeidelse av stoffet. Og saa har vi Schelderup, ¹⁰Kristian Schjelderup (f. 1894), univ.stip. 1921—27, knyttet til Chr. Michelsens institutt 1930, Nansenskolen 1937, prest 1945, biskop i Hamar 1947—64. Han disputerte i 1923 over Religionens sandhet i lys av den relativitets-teoretiske virkelighetsopfatning, Kra. 1921, 122 s. Prøveforelesning og opposisjonsinnlegg i NTT 1923 s. 139—76. har De set hans «Religionens sandhet i lys av den relativitetsteoretiske virkelighetsopfatning»? Han vil ved hjælp av Einsteins relativitetsteori vinde en rationel sammenhæng hvori religionsfilosofien skal kunne indordne den religiøse tro, men den religiøse tro er saa selv en rent mystisk oplevelse som i grunden unddrar sig al rationel begripelse; allerede før sterkt mystisk inficert skal han nu reise til Kina og Indien for at studere den rigtige mystik paa nærmeste hold, kunde det endda kurere ham og føre ham tilbake til historien!

Men antagelig skal vi nu ind i en strømning som siger sig løs fra historien og kaster sig ind i mystiken, gid det ikke maa bli for langvarig, ti til historien maa vi dog tilbake. Johs. Pedersen ¹¹Johannes Pedersen, se nr. 43 note 18, ble prof. i semittisk i Kbh. 1922, og det tilsv. professorat i Oslo etter A. Seippel ble omgjort til dosentur, besatt med Arthur G. Lie. gik vi altsaa glip av, til gjengjæld faar vi glæde os over at han i sit eget land naar frem til den position han fortjener, og haabe paa den nytte vi ogsaa saaledes kan faa av ham. Men A. Th. Jørgensen misunder vi Dem ikke, det prædikat De gav ham da vi sidst var sammen, har han paany vist sig usedvanlig kvalificert til, har De set hans stykke om Auléns anmeldelse av Hallesby’s bok? Men dette gemene produkt nød saamen den ære at bli avtrykt heroppe i Luthersk Kirketidende, hvad det kanske ogsaa var bestilt til, — saaledes er forholdene. ¹²G. Aulén (f. 1879), prof. i systematisk teologi i Lund 1913—33, biskop i Strängnäs 1933—52, anmeldte O. Hallesby, Den kristelige troslære, Principlæren, Kra. 1920, meget kritisk («en sektandans dogmatik») i NTT 1921 s. 119 ff., og ble av den grunn angrepet av A. Th. Jørgensen i Berlingske Tidende 16/10 1921. Se LK 1921 s. 537 f.

Men nu har jeg allerede altfor længe passiart om løst og fast — s. 205og det er i høi grad paa tide, at jeg bringer Dem og Deres frue vore hjerteligste hilsener til julen og det nye aar. Snart er det et aar siden vi hadde glæden av at besøke Dem i Sorø, ¹³Se Krarup nr. 47: Lyder Brun har på utreisen tilbragt julen 1920 i Danmark. — ja tiden og aarene gaar. Og for os vil det nu bli væsentlig vanskeligere end før at komme nedover til Danmark, — vor elendige kronekurs gjør det jo næsten umulig for os at reise, og efter den svære utgift som vi tillot os ved vor store reise, maa vi dobbelt holde os paa matten. Vi maa da haabe paa at vore danske venner vil finde veien nordo ver! — Mon hvordan fru Clausen og gamle fru Hiort ¹⁴Se nr. 15 note 15. har det? Vil De bringe Dem begge en venlig hilsen fra os.

Og saa Gud befalet! Takk for alt godt og alle venlige tanker i aaret som svandt! Hjertelig hilsen fra os begge til Deres hustru

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 30/4—22

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres lange og indholdsrike brev! Jeg har allerede længe hat i sinde at skrive til Dem, ved juletid omgikkes vore breve, ¹Nr. 44 og Krarup nr. 48. Krarup fylte 70 år 31/3 1922. og jeg har derfor ikke engang takket Dem for Deres forrige brev. Men naar semestret først er kommet i gang, er det ikke let at faa tid til skikkelig brevskrivning, og Deres fødselsdag var vi ikke opmerksom paa, før vi samme dag saa den i vor danske avis! Saa blev det bare til et telegram, men De vèt nok at telegrammets korte hilsen bare var et ydre uttryk for mange gode ønsker og for megen takknemmelighet. Ogsaa vi kan vanskelig gjøre os fortrolige med den tanke at De allerede har naadd de 70! Hvor skjønt at naa dem i saa fuld aandelig kraft og efter et saa frugtbart arbeid, efter en saa likerettet vandring mot maalet. Ogsaa her oppe tænker mange med takk paa Deres indsats i nordisk teologi, og personlig regner jeg det som en stor og ufortjent lykke at jeg — saa meget yngre som jeg er — er kommet til at staa Dem saa nær og har vundet Deres venskap! Takk for alt godt, baade De og Deres hustru, gjennem de mange aar. Skade kun at veien Christiania — Sorø og Sorø — Christiania er saa lang som den er. Jo mørkere forholdene, ogsaa de teologiske forhold, for tiden er, des mere forfriskende vilde det være at kunne se indom det lune og aandslivlige hjem i Sorø og utveksle tanker og aande ut. Men saa faar tanke og brev gaa istedet —.

At De kom til at gaa av ved 70 aars alder var jeg ikke klar over. Men alt vel overveiet er det visstnok det rigtige og det kloke. De vil dog ikke bli forlegen med tiden, men tvertom vinde ny tid til aandelig arbeide og fordypelse. At De igjen har et skrift ²F. C. Krarup, Kampen om Kristendommen. Belysning af det religiøse Spørgsmaal, Kbh. 1922, 248 s., jfr. Krarup nr. 49. færdig, glæder mig meget; med sit aktuelle indhold vil det sikkert ogsaa gjøre nytte heroppe hos os.

Min hustru har desværre ikke været rigtig frisk en tid ivaar; hun har nogen blodmangel og led en stund av en slem svimmelhet, blir ogsaa let noget anstrengt, f. eks. av at være sammen med mennesker. Hun er dog nu meget bedre, og forhaabentlig vil en ordentlig sommerferie bringe hende paa fote igjen. Den lange tur var kanske alt i alt noget anstrengende for hende; især fordi vi jo ikke hadde nogen hviletid bakefter, men gik like i arbeidet og har fortsat med det siden. Ogsaa jeg trænger s. 207absolut en ferie, nogen juleferie fik jeg ikke, da den svenske professorkonkurrence ³Se nr. 47. slukte al tid, saa det har nu gaat i ett kjør siden hjemkomsten fra utlandet. Dog har jeg greiet mig ganske godt, og haaber jeg skal greie det fremover ogsaa, skjønt der falder en noget stor arbeidsbyrde paa mig, som forholdene er. Men saa lang en arbeidsdag som De faar jeg neppe —.

Foruten den svenske professorkonkurrence som la beslag paa mig et godt stykke ut over juleferien, har jeg ogsaa hat en del andre extraarbeider, saaledes en del prækener og Palæstinaforedrag. Palæstinaforedragene har, støttet som de er av lysbilleder, vakt adskillig interesse, og det har været en glæde for mig selv at dele med andre noget av det jeg fik se og indsamle paa den mindeværdige færd. Jeg har ogsaa været nogen smaature utenfor Christiania, saaledes i Skien, paa Fredrikshald og paa Moss. Paa de to sidste steder præket jeg ogsaa, og det er en glæde engang i mellem at merke at man kan komme i rapport med en større almenhet. Men det er ikke saa let at faa tid til disse reiser ved siden av universitetsarbeidet. Jeg har i dette semester holdt 6 forelæsninger om uken, saa jeg allerede paa den maate har været sterkt forspændt. Opfordringer om at holde foredrag mere langveis — i Kristiansand, Bergen, Aalesund, Trondhjem — har jeg maattet si nei til, skjønt det skal være visst at der vilde være trang til det —.

Ved universitetet er forholdene omtrent uforandret. Naar menighetsfakultetet bekjendtgjør at det nu har flere studenter end universitetsfakultetet, har det ikke for det sidstes vedkommende noget sikkert tal at bygge paa, jeg antar at der for tiden er omtrent likevegt. Men saken er at mens der ved menighetsfakultetet lægges den største vegt paa at faa indfanget saa mange som mulig, helst før de endnu er begyndt at studere teologi og kan gjøre forskjel paa godt og ondt, øves der fra universitetets side — selvfølgelig — intet pres, tvertimot siger vi til de unge at de kan skrive sig ind naar de selv ønsker. ⁴Når studenttallet ved Univ. ikke kan bestemmes eksakt, kommer det av at de studerende først langt ute i studiet pleiet melde seg til dekanus. Til sekretariatetble også Menighetsfak.s studenter anmeldt (de tok forb. prøver ved Univ.), hvorved usikkerheten oppsto. Sikre tall har man for uteksaminerte kandidater, som fra 1926 var flest ved Menighetsfak. Se NK 1923 s. 330, 1927 s. 358. En ganske hyggelig sammenkomst med universitetets teologiske studerende foranstaltet fakultetets lærere i begyndelsen av dette semester. Det viste sig da at kredsen var større end man kanske hadde været klar over, og stemningen var meget god. Men hos os som saa mange andre steder blæser der en konservativ luftning, og den ulyksalige omstændighet at vi just nu har faat de nye menighetsraad med indflydelse paa presteansættelser, ⁵Se nr. 44 note 5. bidrager ikke til at bedre stillingen, gir tvertimot menighetsfakultetet en stor s. 208chance til at vinde studerende. Og selv bortset herfra hersker der blandt studenter som blandt ældre prester (utenfor de krigerske konservative) en sterk fredstilbøielighet og ulyst paa strid, ogsaa ulyst paa aandelig kamp. At faa være i fred, det synes at være livets høieste maal, — at fremme et formaal, at ville og om fornødent kjæmpe for en sak som har sandhetens og idealitetens ret, det synes mindre attraaværdig.

Det er ikke morsomt at aande og arbeide i en saadan luft; det er som om ungdommen ikke er ung mere, men fuld av beregninger og gammelmands betænkeligheter; og det paa et tidspunkt, da der fra reaktionær side drives den skamløseste agitation! Men der er ikke andet at gjøre end at fortsætte sit arbeide og haabe paa en tid, da trætheten og motløsheten igjen viger for et friskere aandens pust — menneskeheten og kirken kan jo ikke for bestandig være dømt til at leve i den dumpe atmosfære som nu hersker og som man, alt tat i betragtning, kanske ikke kan undre sig saa meget over. Krigen har bragt en forfærdelig aandelig opløsning, og vi som har faat vort aandelige preg før den, har ikke saa let for helt at sætte os ind i hvad det vil si at være vokset op under krigstidens indtryk.

I begyndelsen av juli skal vi forsøke at avholde et videnskapelig prestekursus under liberal ledelse. ⁶7. vitenskapelige prestekursus ble holdt i Fiskum 3—8/8 1922. NK 1922 s. 210 f., 258, 397 ff. Lyder Bruns foredrag er visstnok ikke trykt. Ogsaa der har partistriden grepet forstyrrende ind; den saakaldte «broderkreds» har sprængt den gamle «blandede» komité, og der er dannet to komiteer som alternerende skal avholde kurser; formand for den «liberale» komité er Bretteville Jensen, til formand for broderkreds- og menighetsfakultetskomiteen er valgt prof. Ihlen som ikke gjerne forsømmer nogen leilighet til at forraade det teologiske fakultet. Vi faar nu se hvordan det gaar med dette første kursus; desværre faar vi paa grund av de vanskelige økonomiske forhold neppe nogen statsstøtte, ialfald kun en ubetydelig. Jeg skal holde foredrag om menneskehet, kirke og personlighet i Paulus’ frelseslære.

Men før den tid har vi saa besættelsen av de to bispestole — idag utløper tiden for avstemningen. Der er denne gang en usedvanlig interesse for avstemningen, ogsaa i videre kredse; og Gleditsch har alt i alt hat en god presse her i Christiania. Det vilde jo ogsaa være et stivt stykke om vi nu skulde faa to konservative Scharfmachere istedenfor de to avdøde bisper som var de to mest forstaaelsesfulde i det tidligere bispekollegium. Men av avstemningen tør man ikke vente sig for meget. De s. 209konservative er ikke godt stillet med kandidater, men opveier det ved agitation og retningssamhold; og saa skal «menighetsraadene» for første gang være med! Avgjørelsen kommer til at ligge hos regjeringen, men ogsaa der er stillingen usikker, saameget mere som vi just i øieblikket trues av en regjeringskrise. Skulde høire komme til magten, vilde der intet haab være for os; blir der en rekonstruktion av regjeringen i radikal retning, er utsigterne for at en av stillingerne blir besat med en liberal, forholdsvis gode. At Gleditsch blev opstillet, naar Oslo bispedømme blev ledig paa dette tidspunkt, var det ene naturlige; og skjønt man ikke skal anse sig selv for uundværlig, hadde det vel nok sine betænkeligheter om jeg just nu skulde komme bort fra universitetet; jeg vil ogsaa meget nødig skifte stilling, mens Gleditsch har god lyst — skridtet er jo for ham ogsaa saa meget mindre end det vilde være for mig. Ja nu faar vi se! Skulde vi faa min fætter Johan Lunde til biskop i Oslo vilde det være et haardt slag; og en grov krænkelse baade av Gleditsch personlig og i hans person av hele den frisindede retning i vor kirke. ⁷Bispestolene i Hamar og Oslo ble ledige med 2 dagers mellomrom, idet Gustav Dietrichson (se nr. 14 note 12) døde 19/3 og Jens Tandberg (se nr. 15 note 10) 21/3 1922. NK 1922 s. 146 ff. Som vanlig «nominerte» de kirkelige blad, NK (s. 154 ff.) til Hamar: Grønland, Gleditsch, Lyder Brun; til Oslo: Gleditsch, Lyder Brun, Grønland. I avstemningen (rådgivende) deltok for første gang menighetsrådene ved siden av prester, proster og teologiske professorer. I Hamar fikk Bjønnes-Jacobsen 113 teologstemmer (derav 98 som nr. 1) og 98 stemmer fra menighetsråd, ialt 211, Stabell hhv. 79 (1) + 69 = 148, Grønland hhv. 74 (47) + 49 = 123. I Oslo fikk Lunde hhv. 146 (111) + 187 = 333, Freihow hhv. 89 (8) 4- 142 231, Grønland hhv. 143 (55) + 39 = 182, Gleditsch hhv. 83 (62) + 12 = 95. Utnevnt ble 14/7 1922 til Oslo Johan Lunde (se nr. 37 note 5) og til Hamar Mikkel Bjønnes-Jacobsen (1863—1941, domprost i Hamar 1917), begge «stramt konservative». NK 1922 s. 223—28, 348.

De første menighetsraadsindstillinger over presteansættelse var fuldkommen forrykte, — heldigvis var da regjeringen ⁸Otto Blehrs venstreregjering 22/6 1921 til 6/3 1923, med Martin Olsen Nalum (1854— 1935) som kirkeminister. her fast og satte sig ut over de umulige forslag. En stor strid stod der om Hans Ordings ansættelse som res.kap. i Berg ved Fredrikshald — han blev utnævnt av regjeringen og hadde i virkeligheten flertal i menigheten, men fra indremissionshovedkvarteret i Christiania var der drevet en krig mot ham som hadde skaffet flertal mot ham i menighetsraadene. Han er nu beskjæftiget med sine forelæsninger for den teologiske doktorgrad; avhandlingen er godkjendt, ⁹Hans Ordings doktoravhandling (se nr. 44 note 9). Disputasen fant sted 16/5 1922. Chr. Ihlens opposisjonsinnlegg trykt i NTT 1922 s. 129—64. Prøveforelesning over selvvalgt emne. «Om begrepet «verdens samvittighet» med henblik på det internationale fredsarbeide», NTT 1923 s. 1—17. skjønt den jo har iøinefaldende mangler; fremfor alt maa man efter min mening si at ett av de to emner: utvikling eller teleologi hadde været tilstrækkelig; som det nu er, har han jo ikke paa noget punkt kunnet virkelig specialisere og trænge i dybden, det er blit en hurtig vandring gjennem store riker og det stadig i abstraktionens tynde luftlag. Schelderups bok ¹⁰Se nr. 44 note 10. er jo udmerket skrevet, men den ender med hans sedvanlige hop ut i mystiken, og da hans maal kun er at gi en rational sammenhæng hvori tænkningen kan indføie den religiøse tro — derimot ikke rationelt at begrunde troen —, forstaar jeg ikke hans animositet mot vurderingsteologien, som heller ikke vil gi en rationel begrundelse, men likesaa godt — og bedre — maa kunne indføies i den rationale sammenhæng som den mystiske taake hvori Schjelderup forsvinder.

14 — Kirkestriden i Norge

s. 210Men nu er det snart paa tide at si farvel! La mig endnu kunfaa takke Dem for tilsendelsen av Deres avhandling om «etstykke paulinsk teologi» ¹¹F. C. Krarup, Et Stykke paulinsk Teologi, (dansk) Teologisk Tidsskrift 4. II, Kbh. 1922, s. 206—18. — Deres betoning av at Paulus ikkemaa paanødes vor tids spørsmaal og synspunkter er jeg i høigrad enig i, men naar De paa den maate som De gjør læsertanken om den aktive lidelse ut av ordene om seiren overaandemagterne, tror jeg rigtignok ikke at De rammer det rigtige,seiren over aandemagterne vindes gjennem døden og opstandelseni forening, i døden er endnu aandemagterne tilsyneladende deseirende 1. Kor 28, og den som triumferer over dem er egentligGud som opvækker Kristus fra de døde Kol 2,15: tanken omseiren over aandemagterne har hos Paulus ogsaa en særegensammenhæng med frigjørelsen fra loven som i Deres utførelseikke er kommet frem. — Men saa maa jeg ogsaa ønske Demog Deres hustru en rigtig god og vederkvægende tur til utlandet,og naar De kommer hjem en ikke altfor ubehagelig — helstvirkelig behagelig — overraskelse med hensyn til presteutnævnelseni Sorø! Lev vel, og husk til en anden gang at der ogsaaer sol i Norge, og at her vel i vore stridigheter kan gaa mindrehyggelig til, men dog ogsaa kan være hyggelig indendørs. Min

hustru hilser Dem begge hjertelig, likesaa

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 15/12—22

Kjære sogneprest Krarup.

Først en hjertelig takk for Deres brev i høst, i anledning av mit 25. aars jubilæum som professor. ¹Krarup nr. 51. Lyder Brun feiret 25 års jubileum som professor 28/9 1922. NK 1922 s. 461—63. Og for alle Deres interessante og fornøielige breve i aarenes løp, end mere for det trofaste venskap som brevene har været et enkelt uttryk for. For mig har det hatt overmaade stort værd at jeg fik denne personlige forbindelse med Dem; ogsaa alle mine besøk i Sorø tænker jeg med ublandet glæde tilbake paa.

Takk ogsaa for Deres sidste bok ²Se nr. 45 note 2. om Kampen om Kristendommen! Og gid Deres tanker maatte faa indgang baade hos Dem og hos os. Ikke mindst dens slutavsnit om Kirken og forkyndelsen, om kirkelighet og religiøsitet skulde jeg ønske maatte finde den opmerksomhet og forstaaelse som de fortjener. Men det er merkværdig hvor mange der netop i kirkelige og kristelige kredse er som slaat med blindhet i denne tid. «De ledende synes ikke altid at have nogen ret forestilling om hvad for eiendommelige værdier de forvalter» — nei saaledes er det, og saaledes har det jo i grunden stadig paany været i kirkens historie. Det er kirkens tragedie at det i saa høi grad har været saa. Skal der aldrig blive nogen radikal forbedring?

Alt i alt tror jeg dog at der hos os er foregaat og stadig foregaar en sterk forskyvning i den rigtige retning — skjønt det paa overflaten ganske visst kan se anderledes ut. Hvad det for de konservative ledere fremfor alt kommer an paa at redde er skinnet. I realiteten er de rede til betydelige modifikationer, s. 212hvad bl.a. Menighetsfakultetets teologi og stillingen blandt dets studenter tydelig vidner om. Det er heller ikke til at ta feil av at den frisindede retning følges med stigende sympati og forstaaelse i ganske store befolkningskredse. Takket være vor regjerings ynkelige svakhet blev utfaldet av bispeutnævnelserne meget miserabelt, ³Se nr. 45 note 7. men saken vakte en enestaaende opmerksomhet og interesse over hele landet, og den aapenlyst urætfærdige avgjørelse har i realiteten ikke styrket de konservative, tvertimot. Ved de besøk jeg i den sidste tid har gjort paa forskjellige steder ute over landet (jeg er f.eks, netop vendt tilbake fra en tur til Larvik og Skien, hvor jeg holdt foredrag og prækede), har det ogsaa været interessant at merke hvorledes der saa at si overalt er en kreds av prægtige, intelligente mennesker med religiøse interesser som sukker efter befrielse fra indremissionsfolkets tyranni og i sit hjerte er oprørt over dets anmasselse og utaalsomhet. Var det ikke ogsaa et interessant tidens tegn at Socialdemokratens «lørdagsavis» for 9. december hadde hele første side optat av en artikel med overskriften «Det nye testamente», indeholdende en heltigjennem sympatisk omtale av min lille bok om Det nye testamente i lys av historisk forskning?

Nuvel, jeg nævner ikke dette for at utviske eller tilsløre billedets mørke sider, Menighetsfakultetets og indremissionens stadig like anmassende agitation mot det teologiske fakultet og den nyere teologi i det hele, undfaldenheten hos de mangfoldige som ser at det bærer galt avsted og dog ikke har kraft til at sætte sig ordentlig til motværge osv. Men man maa heller ikke se for mørkt paa det; spør man efter realiteten og ikke efter det ydre skin, saa er der ingen tvil om at et frisindet syn er i sterk fremgang hos os, og det faar vi glæde os over, hvor usmakelig det end er at det ikke er mulig at faa sandheten for lyset, men at det saakaldte kirkefolk absolut skal narres til at tro at der intet er skedd og at intet sker, men at den hellige grav er vel forvaret.

Min jubilæumsdag tilbragte min hustru og jeg ikke her i byen, men paa dr. Hans Ordings hyggelige prestegaard nede ved Fredrikshald. Vi hadde der en særdeles hyggelig dag i hans gode hjem. Og ved hjemkomsten blev vi saa allikevel hilst med en mængde blomster, breve og telegrammer og fremfor alt med det vakre festskrift ⁵Gamle spor og nye veier. Tydninger og tegninger. En hilsen til professor dr. Lyder Brun ved hans 25-aars professorjubilæum. Kra. 1922, 223 s. Omtalt i NK 1922 s. 465—67. som De vil forstaa var en stor glæde for mig. Senere i høst har jeg været en tur til Gøteborg hvor jeg præket ved akademisk gudstjeneste og holdt et foredrag i Kristelig Studenterforbund. Mindre glæde har jeg hat av den s. 213professorkonkurrence i Uppsala ⁶Lyder Brun var en av 4 sakkyndige ved bedømmelsen av søkerne til professorat i eksegetik i Uppsala. De to søkere Johannes Lindblom, f. 1882, dosent i Uppsala 1909, prof. i Åbo 1924, Lund 1930—47, og Gillis P. Wetter (1887—1926, æresdoktor i Kbh. 1917, utnevnt til prof. i Uppsala 1923) fikk hver 2 stemmer som nr. 1 og 2. Lyder Brun stemte for Wetter som nr. 1, men fremhevet Lindbloms pedagogiske fortjenester og ønskeligheten av at begge ble professorerer. Se brev nr. 47 og NK 1923 s. 150—57. Begge var liberale teologer, Wetter utpreget tilhenger av den religionshistoriske skole. I det teologiske fakultet i Uppsala fikk Lindblom 3 stemmer mot Wetter 1 st. som nr. 1. I det akademiske konsistorium var stillingen 12 mot 12, idet Lindblom fikk flertall ved rektors dobbeltstemme, og ved ny behandling etter Wetters klage 13 mot 12. Det oppsto en skarp pressestrid. Regjeringen utnevnte Wetter. — Einar Billing (1871—1939) ble prof. i Uppsala 1909, biskop i Västerås 1920. Om Lindblom jfr. NK 1924 s. 87. (om det nytestamentlige professorat) hvor jeg har avgit uttalelse som sakkyndig; den er behandlet paa en litet heldig maate fra Uppsala fakultetets side, og der paagaar nu en høist uhyggelig strid som jeg endog to gange er blit nødt til at gripe ind i paa grund av den bruk som er blit gjort av min uttalelse. En redegjørelse for hele den forviklede sak kan jeg her ikke gi, men den viser at forholdene i Uppsala er sørgelig oprevne siden E. Billing forlot universitetet og gik som biskop til Vesterås, — hadde han visst følgerne, var han vel heller blit hvor han var.

Og nu er man nede hos Dem optat av bispevalgene! ⁷I 1922—23 vardet bispevalg i 5 stift i Danmark, jfr. Krarup nr. 53 note 2. NTT 1923 s. 179 f. Ja, jeg vil oprigtig haabe De maa være heldigere end vi, og det kan jeg da ogsaa gaa ut fra, kulturforutsætningerne er hos Dem bedre, slike utnævnelser som hos os risikerer De sikkert ikke. Saavidt jeg forstaar, synes det at drive mot Ammundsens ⁸Prof. Vald. Ammundsen ble biskop i Haderslev i 1923. overgang i bispestillingen; er der ikke ogsaa tale om Torm? Og saa ser det jo ut til at Ricard og Martensen-Larsen skal komme til at konkurrere med hinanden. ⁹Frederik Torm (1870—1953), prof. i NT i Kbh. 1903—40, ble ikke foreslått. Bare i Roskilde var oppstillet 3 kandidater. Olfert Ricard fikk 754 st., Martensen-Larsen 488, den grundtvigske Fonnesbech-Wulff 779 st. og ble utnevnt. Ja, interessant skal det bli at se hvordan det gaar, et saadant valg er jo da altid et uttryk for den kristelige temperatur. Kunde der blot nede hos Dem komme noget klarere linjer, saa kunde det kanske ogsaa komme os til gode. Men som det synes gaar de fremherskende bestræbelser stadig i retning av at holde linjerne uklare og omridsene usikre.

Tyve aar er i høst gaat siden biskop Heuch aapnet kirkestriden med «Mot strømmen», og tyve aar er det i begyndelsen av næste aar, siden professor Petersen døde. ¹⁰Se innl. Det er underlig at tænke paa hvordan tiden gaar, og sørgelig at tænke paa hvad der i disse aar er spildt av kræfter, fordi man har valgt striden fremfor arbeidet. Men saa jammerlige som vore forutsætninger for et frisindet gjennembrudd var, og slik som vort folks lynne nu engang er, var det vel ikke til at undgaa at det nye maatte fødes gjennem slike brytninger. Vi som har faat være med, maa i hvert fald være glade og takknemmelige, fordi vi baade selv har faat lære kristendommens virkelige væsen at kjende og har faat gjøre noget for at gjøre det bedre forstaat i den kreds vi er sat i. Skade kun at den med krigen og efter krigen følgende reaktionsbevægelse er kommet saa hurtig paa os. Denne bevægelse er overalt beklagelig, men særlig hos os, hvor vi endnu har saa alt for litet at staa imot med, hvor vi i sandhet hadde trængt en længere tid til indarbeidelse av de nye tanker og synspunkter. Imidlertid, vi faar ta det som vi faar det, og jeg s. 214glæder mig ved at føle at jeg i senere tid blir stadig roligere og tryggere, stadig mere uavhængig av den øieblikkelige stilling i kirken og stadig mere likegyldig overfor den kirkelige agitations larm. Gud gi os at vinde fæste i den evige verden som vi stevner imot, og at gjøre vor pligt, hvad enten nu kirken i øieblikket gaar skjævt eller ikke.

En glæde er det at Gleditsch og Bretteville Jensen just har faat ut en «Opbyggelsesbok» som efter alt at dømme er bedre end Prækenboken og betyr en religiøs indsats av ikke saa liten betydning. ¹¹Gleditsch og Bretteville Jensen utga Prækenbok, Kra. 1921, 343 s., og Opbyggelsesbok, Kra. 1922, 405 s. Jfr. NK 1921 s. 575 f. og 1922 s. 588.

Men nu maa jeg bryte av! Jeg gjør det med de hjerteligste hilsener fra min hustru og mig til Dem og Deres hustru og med ønsket om en god og fredfuld jul, et godt og velsignet nyt aar! Det er vel mangengang noksaa underlig for Dem at være ute av den vanlige geistlige virksomhet, men jeg er viss paa De vèt at nytte Deres otium til et arbeid som vil ha utbytte baade for Dem selv og for os andre, og engang imellem kommer De vel ogsaa til at præke i Deres gamle kirke. Mon hvordan De er tilfreds med Deres efterfølger? Han er vel en fredelig mand, hvis virksomhet De kan se paa uten at ha følelsen av at noget av det brytes ned som før er bygget op. ¹²J. L. Balslev (1874—1937), sogne- prest i Sorø 1922—36.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 27/3—23

Kjære dr. Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev. Det var elskværdig av Dem at opta traaden igjen, efterat vore julebreve krydsedes, ¹Nr. 46 og Krarup nr. 52. og med megen interesse hørte jeg hvad De fortæller om bispevalgene i Danmark; ²Krarup nr. 53. fra andre kilder hadde jeg jo allerede indsanket en del, men Deres meddelelser gav nu det avsluttende billede. Efter omstændigheterne maa man jo være tilfreds med udfaldet. Men var provst Nissen ³J. Nissen (1861— 1923), sogneprest og prost i Haderslev 1921 ikke død, og hadde det ikke dreiet sig om det sønderjydske stift, er det vel tvilsomt om V. Ammundsen var blit valgt; de «demokratiske» menighetsraadsvalg vil vel baade hos Dem og hos os stænge de betydeligere og paa en eller anden maate særprægede personligheter ute fra bispestolene.

Hos os skal vi nu igjen ha bispevalg; skade at det ikke kom hurtigere efter de to foregaaende, da vilde den i sommer skapte stemning ⁴Se nr. 46 rimeligvis ha hævet J. Gleditsch op paa bispestolen. Nu er stillingen meget usikrere; — vi har faaet en ny (konservativ) regjering; stemningen fra i sommer har faat tid til at lægge sig (folk glemmer hurtig nu, og antagelig er biskop Bøckmans avsked ⁵Ved å bli i embetet et par år utover aldersgrensen kunne P. W. K. Bøckman feire 30 års jubileum som biskop, se NK 1923 s. 122—27. med hensigt blit forhalet med dette for øie); og om Nidaros bispedømme i det hele er liberalere end Oslo, saa falder det paa den anden side i vegtskaalen, at Gl. hørte hjemme i Oslo, men er en ny mand i Nidaros. Nogen sterk motkandidat har Gl. ikke. ⁶I NK 23/3 1923 s. 149 f. ble Gleditsch nominert, bl.a. med henvisning til at bispekollegiet ikke kunne tåle å bli enda mer ensidig sammensatt. De konservatives kandidat pastor Freihow ⁷Theodor Freihow (1863—1926), kallskap. i Ullern 1906, domprost i Oslo 1923. er en utpræget chanceseiler, en fuldgod repræsentant for den mangel paa kirkelig moral som desværre nu er trumf; han var i sin tid medlem av «Drammenskomiteen» ⁸Se nr. 40. (sammen med biskop Tandberg og mig), men reddet sig ut i tide; nu har han som medlem av menig s. 216hetsfakultetets styre været med paa det skandaløse offerandragende til menighetsraadene og paa den samling av grove usandheter hvormed styret besvaret universitetsprofessorenes henvendelse; ⁹Henvendelsen fra Menighetsfakultetets styre til menighetsrådene om en årlig offerdag, gjengitt med red.s kommentar i NK 1922 s. 576—79, fremkalte «En protest» fra 5 av Universitetets teol. professorer, NK 1923 s- 34—37, mot at kirkestriden på denne måten ble ført inn i kirkens gudstjeneste, jfr. Ording, Teologien og menighetsfakultetets styre, s. 52—59. I LK 1923 s. 62—64 svar fra M.fak., NK 1923 s. 93—96 gjensvar. Tidens Tegn 9/1 1923, Mgbl. 21/1 og 10/2 1923. For lære og liv, 1933, s. 40 ff. er han først biskop, vil han antagelig bli noksaa rimelig, men altid upaalidelig. Saa har landsmaalsfolket opstillet sogne- prest Hovden, ¹⁰Anders Hovden (1860—1943), sogneprest 0. Toten 1919—31. en kjendt landsmaalsdigter, folkelig, men ogsaa temmelig «drøi», et naturbarn som ialfald i ungdommen var temmelig utugtet, og neppe heller er blit særlig sterkt vigslet gjennem aarene. I menighetsraadene vil han kanske samle en del stemmer i det temmelig maalvenlige bispedømme og forsaavidt avbalancere Freihow noget, men at mange prester stemmer paa ham kan jeg ikke tænke mig; heller ikke synes det trolig at den nuværende regjering utnævner ham, selv om der fra landsmaalshold kanske vil bli sat en sterk bevægelse i gang (riksmaalsfolket i Bergen har nylig begaat en dumhet som antagelig vil gi arbeidet for landsmaalet i kirken et kraftig fremstøt). ¹¹Se Kirke og maalstrid (red.), NK 1923 s. 183 f.

Men ulykken er at som forholdene er blit, vil Gl.’s absolute overlegenhet over motkandidaterne ikke gavne ham; et usedvanlig maal av indsigt og moral er nu netop en alvorlig hindring for at trænge igjennem som biskop. Og jeg er ræd for at mange uten videre vil betragte Gl. som gaat ut av spillet efter avgjørelsen i Oslo. Hans kandidatur har hittil hat en daarlig presse (idet venstrepressen mere har slaat sig paa Hovden), og hvad der kan bygges paa blir væsentlig: 1. presternes stemmegivning, 2. regjeringens følelse av at der forrige gang blev gjort uret eller dens lyst til at vise mere frisind end venstreregjeringen. Stor sandsynlighet for at Gl. paa denne vis kan naa frem, er der efter min mening ikke, og tapet her i Christiania ved at overlate domprostiet til en av biskop Lundes mænd vilde ogsaa være saa stort at det kan være tvilsomt om det opveies ved at vinde bispestolen i Nidaros.

Blandt prester i Nidaros har det været adskillig stemning for at jeg skulde opstilles (det blev lagt mig sterkt paa sinde, da jeg i februar var oppe i Tr.hjem og holdt nogen foredrag). Men mine venner her mener absolut at det ikke gaar an av hensyn til fakultetets stilling, saa det er opgit. ¹²Således også i NK 1923 s. 150. Foredraget «Hvad er kristelig tro?» er trykt i Lyder Brun, Moderne teologi og kristelig tro, Kra. 1924. Selv har jeg jo ikke saa let for at konstatere min uundværlighet, men jeg kan nok se at det vilde ha sine store betænkeligheter om den ntl. professorpost nu blev ledig, og for mig personlig er det jo en stor lettelse at faa bli hvor jeg er: det betyr en fortsættelse av den livslinje som hittil har været min, mens overflyttelse i bispestilling og s. 217ovenikjøpet til Nidaros vilde bety en stor omlægning av arbeide og livsform i det hele.

Ogsaa i dette semester har jeg fortsat med at reise en del; saaledes har jeg været i Sarpsborg og Fredriksstad og fremfor alt i Trondhjem, hvor jeg præket i Vor Frue kirke og holdt foredrag sammesteds om «hvad er kristelig tro», desuten holdt to Palæstinaforedrag til indtægt for en de døves kirke i Tr.hjem og et foredrag for lærere, endelig ogsaa talte for gymnasiasterne og deltok i en studenteraften hos pastor Fjellbu. ¹³Arne Fjellbu (1890—1962), hjelpeprest ved Domkirken i Trondheim 1921, res.kap. 1927, domprost 1937, biskop i Nidaros 1945—60. Det var en særdeles hyggelig og opmuntrende tur. Der er i Tr.hjem og omegn flere fortræffelige frisindede prester som det var en glæde at træffe sammen med; en freidigere og lysere aand end her nede i Christiania hvor forholdene efterhaanden er blit elendige, her er alle kirkelige onder koncentrert og liten støtte at finde for en frisk opposition. Allikevel faar vi forsøke at slaa os igjennem. Den reelle forandring av tænkemaaten er i virkeligheten meget stor (og det maa vi jo lægge vegten paa); men ændringen skjules ved et fasadevæsen, hvis usandfærdighet det ikke synes at staa i menneskemagt — i alfald ikke i de forhaandenværende kræfters magt — at gjennembryte eller avsløre.

Som De har set, har vi hat en kampagne i anledning av menigfakultetets cirkulære til menighetsraadene. ¹⁴Se note 9. At motiveringen av dette cirkulære — med en række av de vanlige skamløse sigtelser mot det teologiske fakultet — ikke var tilbørlig, er privat temmelig almindelig erkjendt selv paa konservativ side, selv om man naturligvis ikke offentlig vedgaar det (indremissionsbladet «Dagen» i Bergen, det anstændigste av de konservative kirkelige organer, har forøvrig ogsaa offentlig erkjendt motiveringens uheldighet). Og særlig populære er disse ofringer vel kun paa de færreste steder; de føres gjerne frem av en engere kreds av nidkjære. For os vilde det været behageligst om andre vilde tat til orde, men da det ikke skete, fandt vi ikke at kunne tie, og jeg tror det var rigtig. Nogensteds har det naturligvis bare tjent til at opildne motstanderne og til at skaffe M. F. flere penge end det ellers vilde faat. Men andetsteds har det vakt oppositionen og styrket vore venner til at ta standpunkt og bekjende farve, og i almenheten har vor protest — og den støtte den efterpaa har faat fra adskillige hold — sikkert tjent til at styrke forstaaelsen av at kirkestriden maa holdes utenfor gudstjenesten.

Blandt de teologiske studerende ved universitetet kan vi i den sidste tid til vor glæde merke en noget freidigere aand, ialfald s. 218hos adskillige. De sammenkomster vi er begyndt at holde mellem professorer og studerende ved fakultetet vil forhaabentlig ogsaa i saa henseende faa betydning og i det hele tjene til at knytte os sammen. Faren er kun at det kirkelige pres i retning av menighetsfakultetet nu er saa sterkt, at vi kan risikere om nogen aar at staa med altfor faa studerende — hvis der ikke atter indtrær en strømvending. Ogsaa ved M. F. findes der nu utvilsomt liberalt tænkende studenter, men de blir der for sine forældres skyld og for ikke at bli stemplet som frafaldne; eksamen ved M. F. byr jo ogsaa siden en ganske anden dækning overfor lægfolket end eksamen ved universitetet som tvertimot utsætter for mistro, inkvisition og baktalelse. Som De vel har set, skal A. Th. Jørgensen fra høsten av holde forelæsninger ved M. F. ¹⁵Etter Edvard Sverdrups død 21/1 1923, jfr. NK 1923 s. 63 f., ble undervisningen i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet besørget av Olaf Moe i vårsem. 1923, av A. Th. Jørgensen høstsem. 1923 og av Sigurd Normann året 1924. For lære og liv, 1933, s. 25. Denne anstalt har en merkelig evne til at trække til sig netop de mindst tiltalende kræfter; Deres ven A. Th. kommer sikkert ikke til at forbedre atmosfæren her oppe.

Saa har jeg hat den svenske professorstrid som for mig ikke har været behagelig. ¹⁶Se nr. 46 note 6. Lindblom er jo min gamle kandidat fra professorkonkurrencen i 1911, og han staar mig teologisk meget nærmere end Wetter. Men hans utvikling i de senere aar har ikke været helt heldig, den betegner — synes jeg — videnskapelig nogen nedgang, mens Wetter er skutt frem med et forfatterskap av stigende vegt. Fra rent videnskapelig synspunkt fandt jeg at maatte gi W. fortrinnet, men jeg betonet sterkt L.’ fortrin i pædagogisk henseende og hans mere alsidig begrundede kompetence. Som sakkyndigerklæringernes utfald blev, burde derfor fakultetet efter min mening kunne ført L. igjennem, men med en anden begrundelse og fremfor alt med en anden holdning til W. end det nu valgte; med den argumentation overfor W. som L.’ tilhængere nu slog ind paa, var det efter min mening rimelig at W. gik av med seiren. Kan nu begge bli professorer, vil det imidlertid være den bedste løsning. Litet heldig har derimot striden været, den har fra begge sider hvirvlet en forskrækkelig mængde støv i veiret. Men den maate hvorpaa man bakefter har behandlet saken, er et godt vidnesbyrd om svensk kirkelig overlegenhet — antagelig lykkes det at avværge et menighetsfakultet, og selv om man fik det, vilde det i Sverige ikke kunne bli et saadant kirkeonde som hos os.

Motta nu, De og Deres hustru, de hjerteligste ønsker fra os begge om en god og velsignet paaske i Guds fred! Da der skal s. 219være nordisk religionsvidenskapelig konferens i Lund i september (la os møtes der!), kan vi ikke komme til Danmark i sommer; vi tænker litt paa en hviletid i Arvika i Sverige.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 17/12—23

Kjære sogneprest Krarup.

Nu nærmer sig igjen jul og nytaar, og jeg vil gjerne i tide sende Dem og Deres hustru en hjertelig jule- og nytaarshilsen. Aarene gaar, men De vet nok at baade min hustru og jeg bevarer vore kjære venner, de gamle prestefolk i Sorø, i uforanderlig erindring og hengivenhet. Gud gi Dere begge ogsaa dennegang en glad jul i Guds fred og et godt aar!

Det blev jo et ret flygtig møte i Lund, Deres foredrag fik jeg heller ikke høre, men jeg var dog glad ved at se Deres ansigt og s. 220trykke Deres haand og utveksle en del oplevelser og tanker med Dem. Og siden har jeg med glæde læst Deres foredrag i Kristendommen og vor tid, likesom jeg maa takke Dem for Deres fortræffelige indlæg om Livsanskuelse i Gads danske magasin; det var, synes jeg, overmaade træffende. Konferencen i Lund var jeg alt i alt vel tilfreds med. Kunde det lykkes at fortsætte den, vilde det sikkert bety en vinding for det teologiske liv i norden. ¹Ved Den nordiske religionsvidenskapelige kongress i Lund 19—21/9 1923 ble det holdt 27 foredrag. Referat i NK 1923 s. 474—84 ved Ragnar Amundsen (Asting). Lyder Brun talte om Nye veier i utforskningen av den evangeliske overlevering, og presenterte her kritisk den «formhistoriske» metode (Martin Dibelius, K. L. Schmidt, Bultmann o.a.), som han karakteriserte som et vesentlig fremskritt utover den ensidige litterærkritikk. NTT 1924 s. 24—43. Krarup talte om Den kristne anskuelse av Gud, se Kristendomen och vår tid 18, Lund 1923, s. 340—51. Jfr. Krarup nr. 54 note 9. Krarups diskusjonsinnlegg i Livsanskuelse, Gads Danske Magasin 1923, s. 481—87, se Krarup nr. 55 note 10.

Siden hjemkomsten fra Lund, er høsten gledet forholdsvis stille hen, jeg har været en liten tur i Skien og Porsgrund, hvor jeg holdt et par foredrag og præket til høimesse, men ellers har jeg holdt mig i ro. Nu i januar har jeg imidlertid gaat ind paa at gjøre en længere foredragsreise i Trøndelagens folkeakademier, og forut for denne skal jeg, antagelig søndag 6. januar, ordineres i Trondhjems domkirke av biskop Gleditsch; ²Jens Gleditsch ble 19/5 1923 utnevnt til biskop i Nidaros. NK 1923 s. 215 f., 225, 238—40. Ved avstemningen fikk Th. Freihow flest stemmer, nemlig 87 geistlige, derav 74 som nr. 1. og 131 fra menighetsråd. Gleditsch fikk 53 geistl., derav 49 som nr. 1, og 24 fra m.råd. Utnevnelsen skapte «bispestriden» i den kristelige presse, idet Joh. M. Wisløff straks oppfordret bispene til å nekte å ordinere Gleditsch. Oslo biskop Johan Lunde, som stadig hadde brukt stiftsprost Gleditsch som sin vikar, fulgte parolen, men Agder biskop Bernt Støylen erklærte seg villig til å foreta ordinasjonen som fant sted i Trondheims domkirke 2/9 1923. NK 1923 s. 239 f., 347—53, 409—14. NTT 1924 s. 225, 265. Kristian Hansson, Stat og kirke, 1945, s. 34. jeg kommer da ogsaa til at forrette ved nogen gudstjenester der oppe. Denne ordination har jeg længe tænkt paa; men forskjellige omstændigheter har avholdt mig fra den, bl.a. den at den uvægerlig vilde være blit opfattet som forberedelse til bispevalg, som uttryk for mit ønske om at bli biskop. Nu da bispeembederne er besat, kan dette hensyn ikke mere gjøre sig gjældende, og jeg kan da følge mit ønske, saamegetmere som jeg nu kan bli ordinert av biskop Gleditsch; som vore kirkelige forhold er, har det ogsaa sin betydning at vi gjør os kirkelig gjældende over hele linjen. Hovedsaken er imidlertid at jeg længe har følt det som et savn ikke at kunne utføre fuldstændig gudstjeneste og foreta kirkelige handlinger, jeg præker jo ikke saa sjelden, dels ved akademiske gudstjenester i Slotskapellet (hvor der i den senere tid har dannet sig en liten menighet, kan man si), dels ute over landet hvor jeg kommer som foredragsholder; og der skal da altid skaffes en prest ved siden, stundom volder det likefrem vanskelighet, eller der blir spørsmaal om mænd som staar kjølig overfor os, — kort sagt det er ikke tilfredsstillende, man føler sig som halvt utenforstaaende, naar man saaledes kun kan springe ind paa et bestemt punkt av tjenesten, og mister vel ogsaa en del av den forberedelse til prækenen, som egentlig skulde høre til. Jeg glæder mig derfor til den 6. jan., og jeg er viss paa at ogsaa De og Deres hustru med deltagelse og forbøn vil tænke paa mig den dag.

I Trondhjem ser det ut til at gaa rigtig godt med biskop Gleditsch. Der er ikke tvil om at vi kan utrette adskillig deroppe, det er ogsaa en grund til at jeg har tat paa mig at gjøre denne foredragsreise, vi maa gjøre noget særlig for de mange deroppe s. 221som har støttet Gleditsch’s utnævnelse og gaar med trang til noget nyt. Men ogsaa ellers synes der at være en noget roligere stemning, man synes i øieblikket ikke at være oplagt til ny strid. Presteforeningens generalforsamling i Bregen — som jeg ikke kunde delta i — hadde et utpræget fredelig forløp; ogsaa valgene viste at prestenes flertal ikke vil ha strid. ³Den norske kirkes presteforenings 10. generalforsamling i Bergen 20—24/10 1923, se NK 1923 s. 512—15, og 1924 s. 17—19. Om valgene se LK 1923 s. 496. Og biskop Lunde synes at ha fattet at hans debut var saare uheldig. Som visitator hos liberale prester optrær han meget fredelig, og nu har han ogsaa hat sin første ordination, hvorved han optraadte ganske loyalt overfor den mest utprægede «universitetskandidat»: han spurte vedkommende om hans forhold til bekjendelsen, men da denne svarte at han efter sit syn kunde avlægge presteløftet, akviescerte han ved det og sa ikke mere. Ganske nylig er nu prof. Hallesby kommet tilbake fra Amerika ⁴lnvitert av en komite som representerte forskjellige norsk-amerikanske kirkesamfunn, reiste Hallesby 10/8 1923 til Amerika og kom hjem igjen 8/12 s. år. I hans sted foreleste Sigurd Normann i dogmatikk. For fattig og rik 1923. Hallesbys forelesninger ved Luther Seminar, St. Paul, Minnesota: Hovedforskjellen mellem positiv og liberal teologi, Kra. 1924, 51 s. — gid han var blit derover! —, men i Bergen har han straks fraskrevet sig en uttalelse som hadde været referert her, om at naar han kom hjem til Norge, skulde han reise kirkestriden igjen paa sin egen maate; likesaa uttalte han at han ikke tænkte at gjøre noget yderligere i anledning av bispestridens utgang. Alt i alt staar den frisindede sak ret gunstig mangesteds i landet, men hvad det kniper med er offentlig støtte, og motstand mot den konservative terror fra dem som i grunden misbilliger den; naar parolen utgaar, bøier man sig allikevel og biter sin kritik i sig. Desværre lar ogsaa regjeringen sig altfor meget imponere av den konservative agitation; nu turde den f.eks ikke utnævne prof. Michelet til domprost efter Gleditsch — De har vel set eller hørt at han søkte dette embede — men utnævnte pastor Freihow som skulde ha kompensation fordi han ikke blev biskop i Trondhjem. ⁵Th. Freihow ble 7/12 1923 utnevnt til domprost i Oslo. Han var nr. 2 i ansiennitet. Menighetsrådet hadde innstillet nr. 5 i ans. Maroni med 5 st. og nr. 1 Michelet med 4 st. NK 1923 s. 585. Det er i det hele en elendighet med politikens indgripen i de kirkelige anliggender. Partiernes valgspekulationer fører atter og atter bort fra retfærdighetens vei, og kirkestatsraadsposten besættes gang paa gang efter utenforliggende hensyn, uten at der blir spørsmaal om angjældendes kvalifikationer. Istedenfor statsraad Sælen som pludselig døde, og som forresten efter omstændigheterne gjorde det noksaa godt i den stilling han uforvarende var dumpet op i, har vi nu faat en ny bonde — fordi bønderne krævet en ny bonde i regjeringen —, for os antagelig mindre gunstig end den forrige. ⁶Regjeringene skiftet fremdeles raskt. Under ministeriet O. A. Blehr (V) 22/6 1921 til 6/3 1923, kirkeminister Martin Olsen Nalum (1854—1935, lærer) ble Lunde og Bjønnes Jacobsen utnevnt til biskoper. Under O. B. Halvorsen (H og FrV) fra 6/3 1923, etter hans død under Abraham Berge 30/5 1923 til 25/7 1924, kirkeminister Ivar Sælen (1855—1923, gårdbruker i Fana) ble Gleditsch utnevnt 19/5 1923. Etter Sælens død 24/11 ble Karl Sanne (1869—1945, gårdbruker på Lista) kirkeminister 8/12 1923. Under J. L. Mowinckel (V) 25/7 1924 til 5/3 1926 ble Ivar Tveiten (1850— 1934, lærer og gårdbruker) kirkeminister. Se omtalen i NK 1923 s. 148, 577, 1924 s. 350, 482 NTT 1924 s. 260—63.

I Studentersamfundet — den almindelige studenterforening — holdt jeg en gang i høst under stor deltagelse og interesse et foredrag om «Hvad gjælder kirkestriden?» og om samme emne har jeg siden maattet tale ved Norees landbrukshøiskole, hvor der s. 222likeledes var stor interesse. Det er et vidnesbyrd om at videre kredse begynder at bli opmerksomme paa kirkestridens betydning. Adskillig uro har der i dette semester været i det kristelige studenterforbund, hvor dr. Kr. Schelderup har været formand. Ved semestrets slutning meldte en mængde menighetsfakultetsstudenter sig ind i forbundet med det formaal at erobre det; som ny formand opstillet de — prof. Hallesby, og det uagtet forbundet i næste semester skal feire sit 25. aars jubilæum. Angrepet blev dog avværget, idet Schjelderup blev gjenvalgt med 95 st., mens Hallesby fik 60. Men jeg er ræd, det vil føre til yderligere splittelse inden den kristelige studenterbevægelse, ⁷Allerede fra 1921 hadde Hallesby og meningsfeller fått i stand egne sommermøter for studenter og gymnasiaster. Norges kristelige studentlag ble stiftet 12/3 1924. Se Fjellbu, Kristelig studenterliv i Norge, 1926, s. 178—83. efter min mening burde man heller opstillet en anden kandidat end Schjelderup som nu engang betragtes som en rød klud av menighetsfakultisterne; en ung mediciner, ⁸Muligens Einar Lundby, f. 1894, cand.med. 1920. som er populær i begge leire, var villig til at motta valg, ham hadde man ogsaa oprindelig tænkt paa, og ham burde man efter mit skjøn valgt, da vilde chancen for at undgaa en likefrem splittelse været større.

Som De ser, tingene gaar sin gang hos os, megen kraft spildes til unytte eller anvendes paa likefrem skadelig maate, men det er umulig at tale folk til fornuft, utviklingen maa gaa sin langsomme gang, man maa stride hver paa sin plads og gjøre den indsats man kan, og saa stole paa at der er èn som styrer baade kirken og verden, hvor broget det end tit kan se ut i dem begge. Hvad der for mig er det pinligste er at jeg ved alle disse ting hemmes saa meget i mit rent videnskapelige arbeide; «Jesu evangelium» skulde f.eks. forlængst været ute i ny utgave, men saa meget nyt som der i den sidste tid har været i evangelieforskningen, har jeg ikke kunnet magte det. I længden kan det ikke vedbli at gaa paa denne maate, men hvad skal jeg gjøre, det er ikke let helt at trække sig tilbake fra kirke- og oplysningsarbeidet, naar man i tingenes medfør har faat et saadant ansvar for den frisindede retning som jeg har.

Med professor Ording er det desværre daarlig. Han har i dette semester alene kunnet holde nogen faa øvelser, i næste semester har han søkt tjenestefrihet for at kunne drive videnskapelige studier, men der synes ikke at være stor utsigt til at der skal kunne bli synderlig av det. ⁹Ording var fritatt for forelesninger av helbredshensyn 1921 II og 1922 I, nedsatt lesetid 3 timer 1922 II, fritatt for vitenskapelig arbeid 1924 I, fritatt p.g.a. helbred 1924 II til 1926 I. Han blir visstnok nødt til at følge prof. I. P. Bangs eksempel — jeg ser at han nu er nødt til at søke avsked —, det er trist med en saa tidlig avslutning av livets arbeide. ¹⁰prof j p Bang i Kbh. tok avskjed 1/2 1924 p.g.a. sykdom. Krarup nr. 55 note 14. Hans etterfølger ble Niels Munk Plum (1880—1957), dosent i syst. teol. i Kbh. 1922, prof. 1924, biskop i Lolland-Falster 1942—50. Hvem tænker man sig forøvrig som prof. Bangs eftermand? — At træffe prof. Nørregaard i Lund var fornøielig, jeg s. 223hadde ikke set ham paa flere aar. Ham haaber jeg fakultetet faarglæde av! ¹¹Jens Nørregaard (1877—1953), prof. i Kbh. 1923 i kirke- og dogmehistorie.

Motta, De og Deres hustru, de hjerteligste hilsener fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Trondhjem 10/1—24

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk til Dem og Deres hustru for den venlige hilsentil ordinationen ¹Lyder Brun fikk ordinasjonstillatelse 7/12 1923 «for å kunne forrette fullstendige gudstjenester». Han ble ordinert 6/1 1924 i Domkirken i Trondheim av biskop Gleditsch. Se nr. 48 og Krarup nr. 56. og for alle gode og varme tanker! — Det bleven stor høitidsdag, helt igjennem rik og harmonisk, utover hvadjeg hadde kunnet vente. Motta vedlagte som en liten hilsen fradagen; Gleditschs manuskript gjengir dog ikke rigtig den vidunderligetale som han i virkeligheten holdt. ²Trykt etter «Nidaros» i NK 1924 s. 25—28. Vedlagt var også Lyder Bruns preken, «Herrens tjener», også trykt i Nidaros 7/1 1924, se Krarup nr. 57 note 1. — Min hustru komda med og hadde rigtig godt av turen, haaber jeg; vi hadde etsaa straalende veir disse dage, ikke meget koldt og solblankt ogsnehvitt, et under av naturskjønhet. Igaar eftermiddag reiste hunhjem, og jeg har imorges alt talt med hende i telefonen; hun varda vel hjemme efter en god reise. Hjertelig hilsen fra begge til begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 14/6—24

Kjære dr. Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev av 17/4; jeg har stadig tænkt paa at besvare det, men i travlheten er det atter og atter blit s. 225utsat, ogsaa bevisstheten om at jeg i sommer skulde ned til Danmark, har vel uvilkaarlig øvet sin lammende indflydelse. Ja, allerede onsdag d. 19de tænker min hustru og jeg at reise til Kjøbenhavn, og da er vel ogsaa De derinde til eksamen? Vi blir en 8 dages tid i Kjøbenhavn, og da haaber vi ogsaa at kunne træffe Dem og Deres hustru, men saa har vi sammen med min svigerinde leiet paa Hunesøgaard paa Møen, hvor vi tænkte at bli henad tre uker. Mon hvad Deres sommerplaner er? Det er vel tvilsomt, om vi under disse omstændigheter kan faa besøke Dem i Sorø, hvad vi ellers meget gjerne vilde gjort, men i hvert fald haaber jeg da vi kan træffes litt i Kjøbenhavn, det blev saa flygtig i september ifjor i Lund! Og der er meget som det vilde være hyggelig og interessant at tale med Dem om; i paavente av et personlig møte lar jeg det imidlertid ligge nu i brevet.

Min hustru har i vaar glædeligvis hat det adskillig bedre. Hun konsulerte indpaa det nye aar en læge som har været heldig med sin behandling av hende, ellers er der ikke synderlig at gjøre, mest at være forsigtig med overanstrengelse av nogen art. Hvad der anstrenger hende mest, er meget samvær med mennesker; forhaabentlig vil det ikke bli for urolig for hende i Kjøbenhavn.

Like efter min ordination gjorde jeg en lang foredragsreise i Trøndelagen, præket hver søndag og holdt hver dag foredrag i folkeakademierne i mellem 3 og fire uker, maatte nogen dage endog tale 2 gange om dagen, — med stadig skiften av kvarter var det en ganske vældig anstrengelse, men jeg hadde glæde av det, der er i Trøndelagen — og især i Nord-Trøndelag — en interesse og mottagelighet for frisindede tanker som neppe noget andetsteds i vort land. Som det later til, gaar det da ogsaa rigtig godt med Gleditschs virksomhet deroppe. Han har netop utsendt indbydelse til Olsokstevne (Olafsfest) i dagene omkring 29. juli, med underskrift av en mængde repræsentative mænd og kvinder i hele Trøndelagen, et overmaade glædelig samlingstiltak. ¹Olsokstemna i Nidaros 27—29/7 1924, NK 1924 s. 454—58, jfr. NTT 1927 s. 243.

Men her i Christiania er de kirkelige forhold nu jammerfulde, under ledelse av den nye biskop og av menighetsfakultetets og indremissionens folk foregaar der en barbarisering av kirken som er meget beklagelig. Store vanskeligheter har vi ogsaa hat i det kristelige studenterarbeide, ²Se nr. 48. som De vel har hørt litt om, — ialfald om den side som berører forholdet til Danmark. Vi maa ved s. 226fakultetet lægge vor kraft i det videnskapelige arbeide og i bestræbelsenfor at holde den teologiske dannelse oppe. Et «vikarstipendium»som vi har ved universitetet — det bedste av alleuniversitetets stipendier, da det ikke har noget ringere formaalend at skaffe en professor hel frihet til videnskapelig studium ogforfatterskap i et aar — er i denne termin tilstaat mig, og jegskal derfor (med docent Fridrichsen og professor i græsk G.Rudberg ³Gunnar Rudberg (1880—1954), prof. i klassisk filologi i Oslo 1919—33, da han ble prof. i Uppsala. som vikarer) ha tjenestefrihet i de to kommende semestre,hvad jeg meget glæder mig til; jeg skal foreta en omarbeidelseav «Jesu evangelium» som alt i flere aar har væretutsolgt, men som det med alle mine forskjellige opgaver ikke harværet mig mulig at faa utgit i ny utgave. Det blir imidlertid enanstrengende tørn, og da jeg iaar ingen juleferie fik, trænger jegdobbelt en liten ferie nu, som jeg altsaa skulde se at faa nedeved klinten.

— Kirkestriden i Norge

Vil De hilse Deres hustru saa meget — hun er vel med Dem iKjøbenhavn — baade fra min hustru og mig. Vi glæder osmeget til at se Dem igjen! Da jeg ikke kjender Deres adresse iKjøbenhavn (vil De ikke la mig den vite i nogen ord til minadresse: frk. E. Hiort, Classensgade 19 A, Kbhvn Ø.?), sender jeg disse linjer om prof. Jacobsen.

Deres hengivne
Lyder Brun

Christiania 10/12—24

Kjære sogneprest Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev. Jeg er beskjæmmet over at De paa den maate kom mig i forkjøpet; ti i hele høst har jeg dog hat i sinde at skrive til Dem — bl.a. for at takke for det hyggelige samvær i Kjøbenhavn i sommer.

Vi hadde en god ferie i Danmark. Opholdet paa Møen var meget vellykket, fraregnet at min kone blev sat litt tilbake ved en angina hun paadrog sig ved smitte. Naturen var overmaade vakker der nede, mere storartet end jeg hadde trodd. Tilsidst var vi et par dage hos Hoffmeyers i Tisvilde og hadde det særdeles s. 227hyggelig der; det gjorde derfor meget indtryk paa os, da vi ikke saa længe efter erfaret at Hoffmeyer temmelig pludselig var død. Der var noget hjertensgodt ved ham som var meget velgjørende. ¹Henrik Hoffmeyer (1865—1924), sogneprest i Frederiksberg 1909, tillike prost.

Selv har jeg i høst hat den store glæde væsentlig at kunde leve for mine studier. Jeg har fuldendt en liten paa tysk avfattet studie over opstandelseshistorien ²Lyder Brun, Die Auferstehung Christi in der urchristlichen Ueberlieferung, Oslo 1925, 97 s. som desværre endnu ikke er blit trykt, paa grund av forhandlinger med et trykkeri i Strassburg som føres gjennem Fridrichsen og stadig trækker i langdrag. Og saa holder jeg paa med omarbeidelsen av Jesu evangelium som kræver meget arbeide og ikke avancerer saa hurtig som jeg gjerne vilde; men det er jo en legion av enkeltheter som skal eftergaaes!

En kjedelig avbrytelse har jeg hat gjennem Schjelderup-affæren ³Kristian Schjelderups artikler, Kristendommens oprindelse i religionshistorisk belysning, Dagbladet 13/9 13/10 1924 (nr. 214—39) anla et radikalt syn på evangelietradisjonen og skjelnet skarpt mellom Jesu religion og den kirkelige kristendom. Samtidig anklaget han de liberale teologer for ikke å ha tonet rent flagg, men drevet «kirkelig diplomati». Herpå svarte Lyder Brun, Nyteologisk kristendomssyn, Dagbladet 18—27/10 (nr. 244—51). Nytt innlegg fra Schjelderup, Det nye kristendomssyn. Svar til prof. Lyder Brun, sst. 30/10—26/11 (nr. 254—76), og fra Brun, Indbildning eller tro?, sst. 7—18/11 (nr. 260, 269). Andre innlegg: Chr. Ihlen, Kristustroen som visshet og som problem, sst. 4—17/11 (nr. 257—68); Hans Ording, Aapent brev til Kristian Schjelderup, NK 1924 s. 473—79; sst. red. s. 473 f.; S. Mowinckel i Tidens Tegn 1924 nr. 298; K. Marthinussen i Bergens Tidende 20/12 1924; J. Gleditsch i Vor Verden 1924 nr. 7.; flere art. i NK 1925, s. 29—45, 96—98, 120—22, 159—62. På kritikken svarte Schjelderup, Liberale teologer og kristelig frisind, NK 1925 s. 64—73, og Et par svarbemerkninger, sst. 94—96. Se NTT 1927 s. 251 f. Fra konservativ side fant man endelig den liberale «uærlighet» innrømmet. som De vel har hørt noget om, og nu gjennem min lille bok har faat nogen berøring med. S. har længe været noget uvillig stemt mot universitetsteologien, og er efter sin mislykkede optræden som formand i Studenterforbundet blit aldeles forbitret, særlig paa prof. Michelet og mig; han pousseres visstnok ogsaa av de studenters amfund skredse som han stadig bevarer forbindelsen med (han var jo for nogen tid siden stor studenters a m f u n dsmatador). Og fremfor alt har hans journalistiske tilbøieligheter tat et mægtig opsving, mens tilbøieligheten til grundig videnskapelig arbeide — som visstnok aldrig har været stor — yderligere er avtat.

Han har da nu tat sig for at sætte uredelighetsstemplet paa universitetsteologien og de kirkevenlige liberale teologer, og samtidig selv at træde frem som den mandige forkjæmper for en helt «klar» og «konsekvent» teologi. Og han har virkelig ogsaa vakt en del bevægelse og navnlig skaffet Menighetsfakultetet og reaktionen sterkt vand paa møllen. De har agitationsstof for lang tid, og de som vil arbeide for sammenhæng mellem teologi og kirke, maa indtil videre være forberedt paa en endnu vanskeligere situation end før: hadet fra de ortodokses side er uforandret, og vi maa samtidig regne paa noget mindre sympati i en del radikale kredse som før har støttet os. Nuvel, vi er vant til vanskeligheter og skal møte dem! Schjelderup selv har baade videnskapelig og religiøst saavidt litet at fare med at man neppe kan tænke sig han vil volde nogen større bevægelse — men rigtignok er vort milieu saadant, at det som andetsteds vilde falde til jorden, hos os lettere vil faa betydning. Værre er den s. 228uensartethet som tildels præger vore egen kreds. At skape samholdmellem norske liberale teologer er noget av det vanskeligste,tilsynelatende haabløseste, som noget menneske kan ta sig for,og den som forsøker at bygge noget op, maa stadig være forberedtpaa at det blir revet ned igjen av folk som ikke vet hvor landetligger.

Da Schjelderups artikler skulde utsendes som brochure, utgavjeg (for at ogsaa noget andet skulde foreligge til jul) det lilleskrift, hvorav første del vender sig mot høire, anden motvenstre. ⁴Art. trykt i litt utvidet form: Kristian Schjelderup, Hvem Jesus var — og hvad kirken har gjort ham til, Oslo 1924, 115 s.; Lyder Brun, Moderne teologi og kristelig tro, 1924, 109 s. (mot S. s. 53 ff.); Chr. Ihlen, tittel som ovfr., 1925, 39 s. Men nogen overvættes forestillinger om hvad der i øieblikketkan utrettes, har jeg ikke. De konservative og S. appellereri forening til alle de fordomme som det store publikum paa forhaandhar, og at vinde forstaaelse for et historisk perspektiv ikristendomsopfattelsen er meget vanskelig, der er ikke andet atgjøre end at være taalmodig.

Meget uheldig for fakultetet er det at prof. Ording ⁵Johannes Ording tok avskjed som prof. 1/7 1926, jfr. nr. 48 note 9. just nufalder fra. Han er for tiden indlagt paa diakonhjemmets nerveavdelingog er vel utvilsomt haabløst nedbrutt. Just nu haddevi trængt en systematiker som kunde virke samlende inden fakultetetsøvrige undervisning og som tillike kunde komme i rapportmed almenheten — men hvor skal vi ta ham fra? Marstrander ⁶Peter Marstrander (1883—1967), univ. stip. i systematisk teologi 1917—25, vikarierte til dels for Ording, hovedlærer (rektor) ved det praktisk-teologiske seminar 1926—53.har en stor styrke i sin religiøse inderlighet og koncentration,men hans periferi er for liten.

Bispevalget i Stavanger ⁷Stavanger bispestol ble gjenopprettet fra 1/1 1925. Den var i 1682 blitt flyttet til Kristiansand. Til det nye Stavanger bispedømme, omfattende Rogaland fylke, ble 18/12 1924 utnevnt Jacob Christian Petersen (1870—1964, sogneprest i St. Petri, Stavanger 1919), som ble innviet i Stavanger domkirke 7/6 1925. NK 1924 s. 528 f. fant det naturlig at det i Stavanger ble satt en mann av konservativ retning og nevnte prost B. A. Jonasen og Petersen. Valget ble derfor ingen strid mellom partiene. Petersen fikk 99 stemmer fra geistligheten, derav 41 som nr. 1, og 46 st. fra menighetsrådene. Jonasen fikk 82 st. fra geistl., derav 38 som nr. 1, og 10 st. fra m.råd. Se NTT 1927 s. 235 f. har hat et relativt gunstig utfald, deter uttryk for moderation. For tiden har vi hyggelig besøk avbiskop Gleditsch som er nede som censor ved teologisk eksamen.Det gaar ham godt i hans bispedømme; Nidaros er nu lyspunkteti vort land. Her i Christiania — eller i Oslo, som vi nu belaveros paa at si — er stillingen jammerfuld. Et hyggelig besøk avlamin hustru og jeg nylig nede hos Hans Ording ved Fr.hald,jeg forrettet gudstjeneste i hans kirke, og han kjørte os rundti sin bil. ⁸Hans Ording (se nr. 44 note 9) var res. kap. i Berg i Østfold 1922—28. Grønbechs besøk her var vellykket. Han holdt et parforelæsninger paa universitetet som slog godt an. Motta nu enfornyet hilsen med alle gode ønsker for julen og det nye aar fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Oslo 5/5—25

Kjære sogneprest Krarup.

Ja, hvor ofte har jeg ikke i vaarens løp tænkt paa at skrive til Dem! Og det kunde synes som om jeg maatte ha forholdsvis god leilighet til det, da jeg jo ogsaa i dette semester er fritat for universitetsarbeide. Men saken er at arbeidet med min bok lægger aldeles beslag paa mig, og jo længer det lider med tiden, des mere gjælder det at nytte den. Enkelte ekstras falder der jo ogsaa! Skjønt jeg i det hele har holdt mig i ro, har jeg dog ogsaa iaar gjort et par smaature: jeg har været paa Moss og holdt høimesse og s. 230foredrag, likesaa til foredrag i Fredriks stad. Og her i Oslo har jeg ialfald hat et par akademiske gudstjenester.

Med boken ¹Jesu evangelium. er jeg kommet ganske godt fremover, men det er et stort arbeide at omarbeide den. Man skulde ikke skrive saa store bøker! Ændringene blir saa mange at det ikke har været mulig for mig at indføre dem i den trykte tekst; jeg maa skrive hele teksten om; og det betyr i sig selv, som De vil forstaa, ikke saa litet ved en bok paa over 600 kompakte sider. Maatte den nu ogsaa vinde tilstrækkelig ved det og bli mere skikket til at tjene sit formaal!

Min lille undersøkelse over opstandelseshistorien eller rettere opstandelsesoverleveringen ²Se nr. 51 note 2. er paa grund av uendelig sommel i trykkeriet i Strasbourg endnu ikke utkommet, men forhaabentlig vil den nu ikke la vente altfor længe paa sig, jeg har ekspedert sidste korrektur. Den var oprindelig tænkt offentliggjort i Theologische Studien u. Kritiken (hvad den dog blev for lang til); og med sigte derpaa er den svært sammentrængt skrevet, saa den er ikke letlæst. Den falder i traad med den nyeste traditionshistoriske strømning, og jeg haaber at den indeholder en del iagttagelser og synspunkter av værdi. Men den er meget speciel, og jeg vèt ikke om De vil synes De faar noget videre ut av den.

En stor glæde har jeg av at være blit ordinert. Jeg kan ikke si Dem hvor sterkt jeg føler forskjellen mellem at lede hele gudstjenesten — saa at prækenen bare er et enkelt led i den

— og at springe ind som prædikant, slik som jeg før var henvist til. Det er en fuldstændig forandring, selv om jeg jo ogsaa før søkte at leve gudstjenesten med. I disse gudstjenester føler jeg mig gjerne saa fuldstændig hjemme at jeg stundom spør mig selv om jeg ikke i grunden heller burde repræsentert teologien i kirken end kirken ved universitetet. Godt at det ikke er mig selv som har truffet valget, men at livet har truffet det for mig og fastholdt mig saaledes paa min post at jeg ikke har kunnet gjøre fra eller til. Livet, det vil si: Livets Gud. Saa tror vi uten at se at det er som det skal være.

Megen glæde har jeg ved de akademiske gudstjenester av et samarbeide som Fridrichsen og jeg har oprettet. Vi er to liturger, han tar den musikalske del — og messer usedvanlig vakkert —, jeg læsestykkerne. Det er høitidelig og gir likesom mere bevægelse og nuancering. Fridrichsen er i det hele «i god form». Han skal nu ta doktorgraden — herhjemme — paa en fransk avhandling om s. 231miraklet i urkristendommen. ³Anton Fridrichsen, Le Problème du miracle dans le christianisme primitif, Strasb. 1925, 126 s. Men det blir vel først ved begyndelsen av næste semester; boken, som ogsaa trykkes i Strasbourg, foreligger endnu ikke færdig —.

Ellers har vi mange vanskeligheter og ubehageligheter her. Ute over landet synes den Schjelderupske episode ⁴Se nr. 51 note 3. heldigvis ikke at spille nogen større rolle, men her i Oslo volder Schjelderup os alt det besvær han kan, og det er ikke litet. Han er fremdeles Studentersamfundshelt, og under hans og andres ledelse har Studentersamfundet hat et formelig «religiøst» semester ⁵Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år, 1963, s. 223—27. som er blit anvendt til kraftige angrep paa den liberale teologi, universitetsfakultetet osv. Jeg har ikke tat del i det, hvad der har øket Schjelderups forbitrelse. Han begyndte med at fornye Schenckes forslag ⁶Wiltelm Schencke (se nr. 11 note 7), Det teologiske fakultet bør sløifes, Tidens Tegn 28/1 1913, jfr. NTT 1914 s. 275. Schjelderup talte 7/3 1925 i Studentersamfundet om: Bør det teologiske fakultet avløses? om nedlæggelse av det teologiske fakultet (hvor han selv samtidig er stipendiat!) og oprettelse av en religionshistorisk sektion under det filosofiske fakultet — forøvrig skulde presteutdannelsen være helt kirkelig. I sine angrep paa mig nedlot han sig endog til en fuldstændig fordreiet gjengivelse av en privat samtale med mig fra flere aar tilbake — jeg var ikke tilstede og har naturligvis ikke svaret paa det. Saa har vi hat Torkild Rørdam ⁷Torkild Skat Rørdam (1876—1939), avholdt prest ved den aldste grundtvigske valgmenighet 1913, sprengt fra 1921, frimenighet dannet 1925, fordi R. hadde endret dåpsritualet og innledet trosbekjennelsen slik: «Lader os bekende vor kristne Tro, saaledes som vi hver især kan for Guds Ansigt». Se Krarup nr. 49 note 17 og nr. 60 note 14. NK 1925 s. Hl—18, 193—95. Rørdam talte i Studentersamfundet 28/3 1925 om: Kan vor tids religiøse problem forenes med ritual tvang? som blev indført som en ny Luther, men virket noget forvirrende da han kun litet talte om sit nye ritual. Glanspunktet i hans foredrag i Studentersamfundet skal ha været en gjenfortælling av Paulus’ skibbrud paa Malta som hensatte forsamlingen (Studentersamfundet!) i fuldstændig andagt — uten at det har været mig mulig at faa oplyst, hvilken forbindelse denne skildring hadde med den store frigjørelse som han skulde bringe. Mig undgik han, og da han allikevel traf mig paa gaten, skyndte han sig med at forsikre at jeg for al del ikke maatte tro at den lille preambul ved trosbekjendelsen hadde nogensomhelst betydning for ham personlig, det var utelukkende av hensyn til «menigheten» han hadde tat saken op. Det forbedret nu ikke hans aktier i mine øine, i det hele gjorde han et litt forsorent indtryk, men han var nu ogsaa faldt mellem røvere heroppe. Tilsidst kom saa Helge Rode, ⁸Helge Rode (1870—1937), dansk forf., talte samme dag om: Den religiøse fornyelseset stykke aandshistorie. Krarup nr. 59 note 3. han gjorde det kanske bedst, men hans standpunkt kjender De.

Siden er saa Schjelderup rykket frem i Fremskridtsgruppen med et forslag om ændring av indledningen til trosbekjendelen à la Rørdam. Han forstyrret dermed gruppens aarsmøte, men hans forslag — som ved stadige ærindringer, sigtende til overhodet at faa noget vedtat, var blit uttyndet i næsten ingen ting — blev da forkastet mot 8 stemmer. ⁹Fremskridtsgruppens årsmøte 23/4 1925 NK 1925 s. 197, 218, jfr. 506 f. Endelig har han opnaad at faa en av s. 232sine ivrige tilhængere ¹⁰Henry E. Halvorsen, senere Havin, mag. art. 1928, psykolog, var formann i Norske studenters kristelige forbund 1925 II og 1926 I.i studenterverdenen valgt til formand i det Kristelige studenterforbund (men rigtignok kun med 17 mot 13 stemmer, dertil var valgforsamlingen skrumpet ind!), saa nu skal der forsøkes med et nyt Schjelderup-semester i Forbundet. Det er meget beklagelig, da det let kan komme til at bety Forbundets fuldstændige bankerot — til fordel for den nye konservative organisation, det kristelige studentlag. I det hele er det det tragiske ved Schjelderup at han alene opnaar at styrke reaktionen. Noget positivt at sætte ind har han ikke, hans element er sensationen, men over en del av ungdommen har han endnu en fascinerende magt. At det ikke kan gaa i længden, synes aabenbart, men under forhold som hos os kan han endnu gjøre nogen skade; det er trist at en mand med saa liten virkelig gehalt skal kunne ødelægge saa meget av hvad andre møisommelig har arbeidet op gjennem lange tider. At Forbundet endnu engang skulde hjemfalde til ham, hadde jeg dog ikke trodd (jeg var valgaftenen i Fredriksstad, var altsaa ikke tilstede); det er det sørgeligste vidnesbyrd om hvor langt Forbundet virkelig er sunket ned i kristelig henseende.

Nu ja, det var et litet blik ind i de forhold som vi er kommet op i! Værst er det, som sagt, her i Oslo, ute i landet gaar tingene nogenlunde sin gang. Geistligheten er i det hele fredelig stemt, derom vidnet ogsaa bispevalget i Stavanger som avgjort var et fredsvalg. ¹¹Se, Den nye biskop, NK 1925 s. 7, jfr. nr. 51 note 7. Ogsaa Oslobispen ¹²Johan Lunde. «Stormsignalet» er ordinasjonsnektelsen, jfr. nr. 48 note 2. — Mikkel Bjønnes-Jacobsen, biskop i Hamar 1922—34, og L. C. A. Fyrwald (f. 1888 i Holsten, sgp. i Vang i Valdres 1920, Stangvik 1930, res. kap. V. Fredrikstad 1938, sgp. sst. 1947), se Krarup nr. 59 note 10. Fyrwald anla injuriesak, men forlik ble inngått etter at biskopen hadde beklaget å ha gått bak prestens rygg med sine siktelser, tilbakekalte disse og betalte saksomkostninger med kr. 150. Om det senere forhold se Krarup nr. 72 note 5. samarbeider — ved visitaser og ellers — kraftig med de liberale prester og utøser al sin hjertelighet over dem. «Stormsignalet» har han forlængst heist ned igjen, fik han bare være i fred vilde han være en ren fredsstifter. Nu er han forresten reist til Amerika for 4 maaneder. Ogsaa Hamarbispen har maattet bedage sig, efterat han nogen gange hadde rendt panden mot væggen. ¹²Johan Lunde. «Stormsignalet» er ordinasjonsnektelsen, jfr. nr. 48 note 2. — Mikkel Bjønnes-Jacobsen, biskop i Hamar 1922—34, og L. C. A. Fyrwald (f. 1888 i Holsten, sgp. i Vang i Valdres 1920, Stangvik 1930, res. kap. V. Fredrikstad 1938, sgp. sst. 1947), se Krarup nr. 59 note 10. Fyrwald anla injuriesak, men forlik ble inngått etter at biskopen hadde beklaget å ha gått bak prestens rygg med sine siktelser, tilbakekalte disse og betalte saksomkostninger med kr. 150. Om det senere forhold se Krarup nr. 72 note 5.

Men nu har regjeringen virkelig bestemt sig til at gjøre Menighetsfakultetet til vilje med det særlige praktisk- teologiske seminar, og stortinget vil selvfølgelig følge efter. ¹³Se Lyder Brun, Kløvningen av det praktisk-teologiske seminar, NK 1925 s. 329—35. Ved kgl.res. 29/8 1919 fikk Menighetsfakultetet 2 representanter i styret for det praktisk-teol. seminar. NK 1919 s. 586 LK 1919 s. 611. Ved lov 10/7 1925 fikk det rett til å opprette eget prakt.-teol. seminar. Jfr. Ot. prp. nr. 47, 1925; Innst. O. XVI, 1925; Forhandl. O. 2/7 1925 s. 608—21, Forhandl. L. 6/7 1925 s. 191—97. Undervisningen tok til 1/9 1926 med Gabriel Skagestad (1879—1952, småkirkeprest i Oslo 1913, sgp. i Mandal 1922, hovedlærer 1926, sgp. Markus i Oslo 1934, biskop i Stavanger 1940). Det er noksaa skammelig, da alle vèt at der intetsomhelst er at si paa undervisningen ved det nuværende seminar, og da hele formaalet er at gjennemføre Menighetsfakultetets undervisningssystem, hindre de personlige indtryk som menighetsfakultetskandidatene ganske riktig mottar gjennem samværet med Bretteville Jensen og de liberale kandidater ved seminaret. Ogsaa paa menighetsfakultetshold — baade blandt kandidatene og studentene — er der vitterlig mange som finder det uheldig og urimelig; men det er strids s. 233vækkerne, de intransigente som har magten, og statsmagtene bøier sig, fordi de vèt at de liberale ikke gjør politisk vrøvl om de forurettes, men de «ortodokse» kan bli farlige hvis man ikke opfylder deres ønsker —. Som forholdene er blit, har delingen imidlertid ogsaa for os sine fordele. At samarbeide med menighetsfakultetsprofessorerne — som jo nu er repræsentert i vort seminars styre — er umulig, og sammen med Oslo biskop og vore to konservative (Ihlen og Kolsrud) har de nu faktisk majoritet i styret; vi vilde da risikere at de ved ledighet simpelt hen erobret vort seminar, mens vi nu blir uavhængige. Men splittelsen i vor arme kirke gaar videre —.

Ording er efter et sykehusophold noget bedre og skal trods sine aarelange permissioner endnu ville søke om et semesters permission. Jeg har dog vanskelig for at tro at der er nogen mulighet for at han kan komme tilbake, og saa staar vi overfor en ny vanskelighet. Den foreligger forøvrig allerede nu, da Marstrander ikke længer kan beholde sit universitetsstipendium. ¹⁴Peter Marstrander (1883— 1967) univ. stip. i systematisk teologi 1917—1925, hovedlærer 1926, tittel rektor 1937, hadae vikariert 2 semestre under Ordings sykdom. Begrunnet med at Marstrander var sluttet som stip., ble den fortsatte vikarundervisning med 3 stemmer (Brandrud, dekanus, Ihlen og Kolsrud) overdratt Schjelderup, mens mindretallet, Michelet, Brun og Mowinckel holdt på Marstrander. NK 1925 s 322-25, 457, NTT 1927 s. 252 f.

Men nu har De hørt nok og mere end nok om vore forhold, De følger dem imidlertid med saa megen interesse at jeg syntes jeg maatte prøve igjen at bringe Dem nogenledes à jour. I sommer skal jeg to gange til Sverige: først midt i juli, da jeg skal tale ved et ungdomskursus, foranstaltet av Kyrkliga Frivilligkåren i Uppsala i Finspang i Øster Gøtland; siden i slutten av august, da jeg som en av repræsentantene for den norske kirke (opnævnt efter enstemmig forslag av bispemøtet!) skal delta i det store kirkemø te i Stockholm. ¹⁵Ved kgl. res. 27/3 1925 ble biskop P. Hognestad, professorene Lyder Brun og Olaf Moe og misjonsprest K. Leisegang bemyndiget til å representere den norske kirke ved det almenkirkelige møte for praktisk kristendom i Stockholm 19—30/8. Ellers tænker min hustru og jeg os til Kongsvold paa Dovre, jeg noget kortere (ca. 20/6—12/7), hun noget længere. Hun har i vaar i det hele hat det ganske godt, men er ofte noget træt, og lægen har raadet til at hun skal paa høifjeldet i sommer. Dette raad vil vi da følge, og vi glæder os til at komme tilbake til Kongsvold, hvor vi var i 1897 og hvor der er herlig fjeldnatur og et hyggelig sted. Mon hvordan De og fru Krarup skal ha det i sommer? Skade at vi ikke kan møtes for der er vel intet haab om at De vil sætte kursen nordover? Det vil glæde mig igjen at høre litt fra Dem. Gjennem min danske avis følger jeg jo nogenlunde med i de danske forhold, men i den kirkelige verden synes der ikke i øieblikket at være større begivenheter. Næste sommer tænker vi paa at indbyde til nordisk religionsvidenskapelig konference ¹⁶Denne konferanse ble visst nok ikke holdt. her i Oslo (à la Lund 1923, men i mindre format), jeg skal like til — paa vort fakultets vegne — foreløbig at forhøre hos de øvrige nor s. 234diske fakulteter om de er stemt for at motta en saadan indbydelse.Kunde De saa ikke la Dem lokke til Norge igjen? Deter skade at avstanden er saa stor, jeg savner meget ikke at kunnemøtes med Dem og utveksle tanker med Dem, — heroppe sitterman noksaa ensomt til, og hver gaar sine egne vegne veie, atsamle nordmænd til fællesskap av nogen art er det vanskeligsteav alt. Vær nu med Deres hustru paa det venligste hilset fra os begge og lev vel i Guds fred!

Deres hengivne
Lyder Brun

Oslo 13/11—25

Kjære sogneprest Krarup!

Jeg er meget skamfuld over at ha mottatt to indholdsrike brev fra Dem ¹Krarup nr. 60 og 61. uten i mellemtiden at ha latt høre fra mig; men hjertelig takk fordi De paa Deres side har været saa trofast til at huske paa mig. De maa dog ikke tvile paa at De og Deres hustru jevnlig har været i vore tanker; og hadde jeg ikke hat saa kort ferie iaar, og saa meget som la beslag paa mig siden, saa hadde De forlængst hat svar paa Deres første brev som jeg fik under opholdet paa Dovre. Det gjorde os meget ondt at høre at Deres hustru dengang ikke var rask; men da De i Deres sidste brev ikke nævner noget særlig om hendes befindende — og De jo ogsaa har været ute paa sommertur sammen — haaber vi at hun nu er kommet over det. Vi har hat en ganske usedvanlig deilig sommer og høst fra veirets side (iaar skulde De været i Norge! vi har ikke på længe hat det saa skjønt); og min hustru som blev længe oppe paa fjeldet — først sammen med mig, siden sammen med sin søster som kom op og avløste mig — har hat rigtig godt av hvilen og fjeldluften; hun har været ganske vel ved kraft i høst. Ogsaa jeg hvilte godt og kom mig adskillig ovenpaa, men siden er det gaat slag i slag, saa det alt i alt er blit noksaa meget.

Mine to besøk i Sverige hadde jeg megen glæde av. Særlig var jo deltagelsen i kirkemøtet ²Det økumeniske møte i Stockholm. NK 1925 s. 422—27; KK 1925 s. 403—32; LK 1925 s. 407—10; NTT 1927 s. 246. (trods alt hvad der kunde kritiseres, og hvad der tjente til at forringe resultatet) alt i alt en oplevelse som man ikke gjerne vilde undvære. Hvor godt forholdet nu er blit mellem norske og svenske er næsten et under; desværre er der jo til gjengjæld kommet nogen kurrer paa traaden mellem danske og norske, men forhaabentlig vil det ikke fæstne sig til nogen varig misstemning; det vilde være meningsløst. ³«Grønlands-saken» ble aktuell ved en dansk kunngjørelse av 10/5 1921, forhandlinger ble opptatt i 1923 og førte til overenskomsten av 9/7 1924, om visse rettigheter for norske fangstfolk på Østgrønland, men det oppsto ny misnøye som følge av nye tiltak av begge partene. Norges okkupasjon av landområder fant sted i 1931 og 1932 i den hensikt å få avgjort suverenitetsspørsmålet. Saken ble av Danmark innbrakt for domstolen i Haag, som i 1933 med 12 mot 2 stemmer underkjente den norske okkupasjon. W. Keilhau, Det norske folks liv og historie i vår egen tid, 1938, s. 452 f. I s. 236virkeligheten tør der være mere animositet i Danmark mot Norge og nordmændene end her hos os mot Danmark eller danskerne

— i Danmark har man visstnok den motsatte opfattelse, men det er mit bestemte indtryk at det er forkjert; bortset fra nogen fanatiske maalkredse er stemningen her gjennemgaaende aldeles velvillig, hvad der ogsaa jevnlig bekræftes av danske reisende

I julen tænker min hustru og jeg saa smaat paa en liten tur til Danmark, og kommer vi avsted, haaper vi da ogsaa at faa gjøre et litet besøk hos Dem og Deres hustru i Sorø. Jeg længes meget efter at gjense Dem og igjen at faa leilighet til en ordentlig tankeutveksling med Dem; mangt og meget er hændt, siden vi sidst saaes i Kjøbenhavn, og omgivelserne i Sorø er ogsaa en bedre ramme for en rolig samtale end de noget mere urolige forhold inde i Kjøbenhavn. Med denne mulighet for øie kommer jeg da heller ikke idag til at skrive noget langt brev; de mange traade som der kunde være grund til at opta, kan bedre knyttes, om vi personlig skulde møtes.

Her har forresten høsten været nogenlunde rolig, trods Schjelderups anbringelse som Ordings vikar (om nogen virkelig ansættelse som docent dreier det sig dog ikke!) ⁴Se Krarup nr. 61 øverst. — den usmagelige maate ordningen blev trumfet gjennem paa, vakte temmelig almindelig mishag ogsaa paa konservativ side, ⁵Se nr. 52 note 14. og dette i forbindelse med den bestemte optræden overfor Schjelderup fra liberalt hold, har bidraget meget til at bryte brodden av saken. — Men vort fakultets stilling er dog blit væsentlig vanskeligere, baade fordi vore motstandere har faat et virkelig godt kort paa haanden, og fordi samholdet inden fakultetet selv har lidt saa meget; ogsaa ellers gjør det stillingen væsentlig vanskeligere for den liberale retning i det hele, at vi i vor egen midte har faat en yderst illoyal opposition, som tildels (saaledes Schjelderup) likefrem koketterer med Menighetsfakultetet. Inden geistligheten er stemningen allikevel overveiende fredelig, hvad der sterkt kom til uttryk ved presteforeningens generalforsamling og 25-aarige jubilæum nu i høst, ⁶NK 1925 s. 502—05. Gen.fors. ble holdt i Oslo 16—20/10 1925.

— ikke mindst arbeider bisperne gjennemgaaende i fredens tjeneste; selv Hamarbispen er — efter gjentagende at ha rendt hodet mot væggen — nu efter sigende blit næsten ganske tam og mør. ⁷Se nr. 52 note 12.

Berggrav har tat doktorgraden ⁸Eivind Berggrav ble dr. theol. 26/10 1925 på avhandlingen Religionens terskel. Et bidrag til granskningen av religionens sjelelige frembrudd, 1924, 243 s. R. Vogts opposisjonsinnlegg i NTT 1926 s. 36—53. Eivind Berggrav (-Jensen), (1884—1959), sgp. i Hurdalen 1919, prest ved Bodsfengslet i Oslo 1925, biskop i Hålogaland 1929, i Oslo 1937—50. og klarte sig i det hele meget godt. Schjelderup optraadte paa en meget litet sympatisk maate som opponent ex auditorio, og det kom til en del noksaa temperamentfulde sammenstøt, men det skadet ialfald ikke Berggrav. s. 237Aulén var her oppe ved disputasen, og vi hadde en meget stemningsfuld doktormiddag ute paa «Bodsfængslet» hvor Berggrav jo nu residerer. Ording kommer antagelig nu til at ta avsked eller ialfald til at søke «invalidepensjon»; i sidste tilfælde blir gagen stillet til disposition for fakultetet; i begge tilfælder faar vi en vanskelig situation med hensyn til den fremtidige ordning — gid vi (som hos Dem) hadde tre habile docenter ⁹I Krarup nr. 60 omtales de 3 søkere til dosenturet i systematisk teologi i København, som alle ble kjent habile: H. Fuglsang-Damgaard, N. H. Søe og P. Brodersen. Førstnevnte ble utnevnt. i systematisk teologi! — Det glædet mig at De bifaldt mit stykke mot Geismar; ¹⁰Lyder Brun, Det dobbelte evangelium i det nye testamente, Kirke og Folk, 1925, s. 304—11, jfr. Kra rup nr. 61 note 6. Wellejus hadde bedt mig skrive noget i bladet, og jeg vilde da gjerne ta til gjenmæle mot dette; ¹¹Sogneprest Harald Wellejus og seminarlærer Niels Møller utga fra 1925 det nye teologiske tidsskrift, Kirke og Folk, se Krarup nr. 61. fra Geismar har jeg dog ikke hørt et ord, likesom han jo heller ikke har svaret noget i tidsskriftet i de to hefter som siden er kommet. Forhaabentlig har han ikke tat mig min dissens ilde op!

— Jeg har arbeidet med min bok ¹²Jesu evangelium. og er nu i det væsentlige færdig med omarbeidelsen; har ogsaa begyndt paa trykningen som jo tar lang tid. Maatte den nu ha vundet noget og fremdeles kunne gjøre nogen ytte; i hovedsaken er det naturligvis ogsaa i den nye utgave den samme bok; min grundopfatning har ikke ændret sig.

— Vær nu De og Deres hustru paa det hjerteligste hilset fra os begge!

Deres hengivne
Lyder Brun

Oslo 26/4—26

Kjære dr. Krarup!

Det er en skam at De siden vort hyggelige besøk hos Dem og Deres hustru i julen endnu ikke har hørt fra mig! Men en foreløbig takk har De dog mottat gjennem min hustru, og hvordan det gaar naar semestret begynder at rulle vèt De jo av erfaring!

Just som jeg var færdig med korrekturlæsningen og registrene til min bok fik jeg desuten en indbydelse til Uppsala som la beslag paa mig: 3 foredrag og en akademisk gudstjeneste. Jeg hadde en meget hyggelig tur dit like før paaske, var ogsaa et par dage i Stockholm sammen med venner der. Men da jeg kom hjem, fik jeg en influenzalignende forkjølelse som jeg desværre ogsaa smittet min hustru med — vi har været noksaa matte begge, men er nu for opadgaaende igjen og glæder os ved vaaren og sommerens nærhet.

Just idag hadde jeg et kort fra Jacobsen ¹Prof. J. C. Jacobsen, Kbh. som siger han har truffet Dem og at De hadde det godt. Jeg haaper det ogsaa gjælder Deres hustru! Og saa ønsker vi begge at sommeren maa bli god og styrkende baade for Dem og Deres hustru, — veien gaar jo som saa ofte sydover, ikke sandt?

For min del maa jeg til et prestekursus i Trøndelagen i begyndelsen av august, og vi har da tænkt paa et fjeldophold paa det svenske sanatorium Fjällnäss (like over riksgrænsen, øst for Røros) i juli. Men muligens kommer jeg desuten i slutten av august til at reise en tur til Bern i anledning av Continuation- Commitee-møte i Life and Work (det er dog endnu usikkert.)

Motta saa min lykønskning med utsendelsen av Deres sidste bok og hjertelig takk for Deres venlighet at sende mig den. ²F. C. Krarup, Ideal Kristendom, Kbh. 1926, 158 s. Den viser at De svinger Deres teologiske kaarde med samme sikkerhet og eleganse som før, og gir et meget virkningsfuldt uttryk for Deres syn paa kristendom og teologi. Men helt enig med Dem er jeg ikke, som De vet av tidligere forbehold (f.eks. i min anmeldelse av Livsforstaaelse i N.K.) ³Se nr. 21 note 3. og som det kom til uttryk i vor lille skjærmydsel paa faldrepet ved avskeden nu sidst, s. 239mens automobilen ventet. At det vil lykkes Dem at fordrive «det ophøiede» og «frygtmomentet» fra Kristendommen, tror jeg ikke (det stemmer heller ikke med Jesu evangelium); i det hele kan jeg ikke fri mig for indtrykket av at De for meget ser religionen i moralens tegn, saa at religionens- og specielt ogsaa den kriste lige naadesreligions — egenart ikke fuldt kommer til uttryk. At teologi er psykologi kan jeg la gjælde, men psykologien maa da omfatte undersøkelser av den indholdsfyldte, av natur og historie prægede sjæl og ikke forstaaes rent individualistisk, men regne med den enkeltes sammenhæng med samfundet, enkeltsjælens sammenhæng med den totale, kollektive sjælelighet. En saa eksklusiv kristocentricitet som De hævder, tror jeg ikke kan gjennemføres, — kort sagt der er adskillig vi kunde disputere om, men disse differenser og nuancer gjør ikke noget skaar i det dype menneskelige og kristelige fællesskap som jeg føler med Dem, og som ogsaa denne bok besegier.

Skjønt jeg ikke venter at De skal interessere Dem for enkelthetene i omarbeidelsen av min bok, ⁴Jesu evangelium. En historisk fremstilling av Jesu forkyndelse, ny omarb. utg. 1926, 650 s. (1. utg. 1917), tilegnet Det teol. fak. ved Kbh. Univ. vil jeg dog gjerne sende Dem ogsaa dette arbeide som uttryk for min takknemmelighet for det venskap De like siden vort første sammentræf har hædret mig med. Ved den tilegnelse jeg har git den til fakultetet i Kjøbenhavn har den jo ogsaa faat en ekstra relation til Danmark som gjør det dobbelt naturlig for mig at be Dem motta ogsaa denne nye utgave.

Vi er nu midt oppe i vanskelighetene med Ordings professorat ⁵J. Ording tok avskjed som prof. 1/7 1926. Fak. foreslo at Chr. Ihlen skulle overta det ordinære professorat i systematisk teologi, og at det ekstraordinære skulle gå tilbake til NT som før 1906, idet man fremhevet Anton Fridrichsen som en habil søker. Stortinget utsatte avgjørelsen og stillet foreløbig bare den ledige gasje til rådighet. NK 1926 s. 255—58.— med besættelsen av Bretteville Jensens stilling ved praktikum gaar det forhaapentlig lettere —, ⁶S. Bretteville Jensen (se nr. 24 note 9) fratrådte som hovedlærer 1/7 1926. I hans sted ble utn. Peter Marstrander (se nr. 52 note 14). NK 1926 s. 322—23. men disse endnu svævende forhold kan jeg idag ikke sætte Dem ind i. Desværre er utsigtene meget tvilsomme; under de nuværende ynkelige økonomiske forhold er det ikke utelukket at posten indtil videre blir staaende ubesat.

En anden, for mig litet glædelig nyhet maa jeg derimot bringe Dem, nemlig at Bretteville Jensen ogsaa har erklæret sig uvillig til at fortsætte med redaktionen av N.K., og at jeg saa — i mangel av nogen anden ordning — er blit nødt til igjen at overta redaktionen fra 1/5. Jeg gjør det ikke gjerne, da jeg mente min bortgang som definitiv, og i det hele mener at bladet burde redigeres av en prest; der er ogsaa under de nuværende forhold hos os liten mulighet for at realisere baade det frisindede arbeidsfællesskap og det «samspil mellem retninger» som jeg gjerne vilde arbeide for. Men jeg har ikke fundet at kunne unddrage s. 240mig hvad der er blit lagt paa mig som en pligt; skjønt opgaven ikke er begeistrende, faar jeg da se at løse den saa godt jeg kan og uten alfor meget avbræk i hvad jeg egentlig skulde stelle med. ⁷Lyder Brun redigerte Norsk kirkeblad 1/4 1913 til 31/12 1920 og på nytt 1/5 1926 til 31/12 1928. Se nr. 55.

Motta, De og Deres hustru, en fornyet hjertelig hilsen fra os begge, med vore bedste ønsker for sommeren!

Deres hengivne
Lyder Brun

Oslo 20/12—26

Kjære dr. Krarup.

Hjertelig takk for Deres brev av 3/11! Jeg burde allerede før ha besvaret det, har ogsaa tidligere i høst omgaats med tanken om at skrive til Dem; men jeg er blit en daarlig brevskriver, og først nu da julen staar for døren, kommer jeg til at sende Deres hustru og Dem vore venligste hilsener. Gid De først og fremst maa feire en god jul i Guds fred og saa gaa et godt aar i møte! Aarene svinder hurtig, det er nu et aar siden min hustru og jeg sidst hadde glæden av at besøke Dem i Sorø — de mange hyggelige og fornøielige besøk i Deres vakre og harmoniske hjem hører til vore gode minder som vi ogsaa i denne jul kommer til at dvæle ved. Vi skal feire julen i stilhet her hjemme iaar, hvad vi glæder os til; mellem jul og nytaar kommer min hustrus søster herop til et kortere besøk, det blir et kjært tilskudd til vor juleglæde. Min hustru har hat det ganske godt i høst (mens hun i sommer hadde s. 241et kjedelig anfald av svimmelhet paa det svenske høifjeldssanatorium i nærheten av Røros, hvor vi tilbragte nogen uker, — jeg vèt ikke om De har hørt det). Og fortiden befinder hun sig, trods juletravlheten, meget vel, saa vi haaper paa en god og glædelig jul. Jeg skal præke to gange, 1. juledag ved akademisk gudstjeneste i Slotskapellet og søndag efter nytaar (2. nytaarsdag) i en kirke paa Østkanten — saa jeg vil altsaa ogsaa forsøke at gjøre litt nytte for mig.

Naar jeg sidst skrev til Dem, har jeg desværre ikke notert, saa jeg er ikke klar over hvor langt jeg har holdt Dem å jour med mine oplevelser. Vaaren og sommeren blev noget urolig ved mine mange reise — like før paaske var jeg i Uppsala, hvor jeg holdt foredrag i det Kristelige studenterforbund og i theologisk forening, i pinsen besøkte vi en ven av mig paa Sørlandet og midt i juni var jeg en snartur i Hardanger for at tale ved et stort ungdomsmøte; saa hadde vi i de sidste uker av juli vort høifjeldsophold i Sverige (vellykket paa det nær at min hustrus befindende blev sat tilbake ved det uformidlet optrædende svimmelhetsanfald), og jeg var i den første uke av august til videnskapelig prestekursus i Orkdal (i Trøndelagen). ¹Vitenskapelig prestekursus på Torshus folkehøyskole i Orkdal 3—8/8 1926. Se NK 1926 s. 265, 397—400. Lyder Bruns foredrag «Felles opgaver for historisk og systematisk teologi», trykt i Svensk teologisk kvartalskrift, 1926 s. 333—59, fremkalte kritiske bemerkninger av Krarup (K. nr. 65). Kurset gav meget godt, det var et av de mest harmoniske prestekurser vi har hat, men deltagelsen var meget beskeden; det blev væsentlig et prestemøte for Nidaros bispedømme (Gleditsch var ogsaa hele tiden tilstede, hvad der naturligvis var meget værdifuldt); det er ikke let for vore faatallige prester at komme fra sine embeder og reiseomkostningene er store, den teologiske splittelse gjør ogsaa sit, dette kursus var næsten heltigjennem «liberalt». Men dermed var reiserne ikke endt, i slutten av august maatte jeg en snartur til Bern som norsk repræsentant ved møte av fortsættelseskomiteen for Life and Work (Stockholmsmøtet) — jeg var da ogsaa en dag over i Kjøbenhavn, baade paa ned- og optur, men maatte ellers skynde mig hjem til semesterbegyndelsen, saa jeg fik kun flygtig hilst paa Jacobsen. Møtet i Bern var interessant særlig ved de mange personligheter man traf; men det er jo langt at reise for saa kort et møte, og særlig den maate resolutionen i krigsskyldspørsmaalet blev drevet gjennem paa, var ikke tiltalende; men hvad skal man gjøre naar franskmænd og tyskere er blitt enige

— eller ialfald fremstiller sig selv som enige — og vi andre saa stilles overfor det ansvar at rokke ved den saaledes gjennem tornefulde forhandlinger opnaadde enighet? I Bern traf jeg ogsaa Ostenfeld og Ammundsen, og en dag efter møtet var jeg sammen s. 242med Ostenfeld — alene — oppe i Beatenberg ved Thunersøen og fik dèr et herlig indblik i schweizisk fjeldnatur -—. ²Om motet i Bern skriver L. B. «En økumenisk sommer», i NK 1926 s. 512—18.

16 — Kirkestriden i Norge

Men saa var det da at skynde sig hjem til semestrets arbeide, og nu har jeg siden i høst hat et rolig arbeidssemester, med den opmuntring at jeg ikke paa mange aar har hat saa mange tilhørere. Den større tilstrømning til det teologiske studium som der har været i de sidste aar, merker vi jo ogsaa ved universitetet, om end flertallet nu synes at gaa til menighetsfakultetet. Sidstnævnte anstalt har iaar hat sit første «store aar», ved dets nyoprettede praktiske seminar blev der nu til jul uteksaminert 16 kandidater, mens vi ved universitetets seminar bare hadde 5, og ved teoretisk eksamen hadde MF 11 færdige kandidater, vi bare 3! Vi har netop nu nogen særlig magre kuld, og maa ogsaa i de kommende aar være forberedt paa numerisk at ligge under for MF: alle ydre fordele knytter sig jo til studiet ved dette fakultet, de derfra kommende kandidater har paa forhaand menighetenes eller ialfald menighetsraadenes «tillid», og utsigten til gode karakterer synes dèr ogsaa at være betydelig større end hos os: av de 11 nu uteksaminerte kandidater hadde ikke mindre end 8 laud, og to gange med ganske kort mellemrum har MF utdelt karakteren præ ceteris («indstilling») som totalkarakter — en karakter som ved universitetet kun opnaaes ganske sjelden, de sidste gange 1892 og 1911. ³Præ ceteris (innstilling) ble ved Menighetsfakultetet 1924 II I gitt Johannes Smemo (f. 1898). Han ble i 1934 rektor ved Menighetsfakultetets prakt.-teol. seminar, biskop i Agder 1946, i Oslo 1951. Innstilling fikk videre ved Menighetsfak. 1926 I Reidar Hauge (1903—1967). Han ble dr. theol. 1942, prof i systematisk teologi ved Universitetet 1953. De to præceterister fra 1892 og 1911 var Lyder Brun og Anton Fridrichsen. Nu ja, det faar vise sig hvor stor idealitetens magt i kirken er, — den nu avdøde kirkehistoriske lærer ved MF Edv. Sverdrup, ⁴Edvard Sverdrup (1861—1923), sogneprest fra 1893, lærer 1908 (prof. 1919) i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet. Han tok initiativet til stiftelsen av Bekjennelsestro presters broderkrets 1919. personlig den solideste av dem alle, forutsa allerede før sin død at MF’s vanskeligste tid (aandelig set) vilde komme, naar det blev fordelagtig at gaa den vei — og det siges at der nu skal være meget tydelige spor i den retning.

Ellers er jo de kirkelige forhold nu roligere hos os; der gjør sig — navnlig inden geistligheten — en mere forsonlig aand gjældende, og det er ikke tvilsomt at den største del av prestene er hjertelig kjed av striden og ønsker fred og arbeidsro. Scharfmacherne har i sin almindelighet stemningen imot sig, og der er en del tegn paa større rimelighet og mere villighet til samarbeide. Navnlig gaar det godt i de forskjellige lokale preste- og prostiforeninger, og utover de geistlige kredse har særlig den reicheltske buddhistmission vist en glædelig samlende magt: skjønt det norske missionsselskap ikke har villet gi rum for Reichelt (fordi han ikke vilde avbryte samarbeidet med «de liberale»,) er det ikke lykkes at belægge dette missionsarbeide med ban, det har s. 243tvertimot samlet meget forskjelligartede kredse, ogsaa saadanne som staar Menighetsfakultetet nær — ⁵Karl Ludvig Reichelt (1877—1952), Det norske misjonsselskaps utsending i Kina 1903— 25, grunnla 1922 Buddhistmisjonen, fra 1926 et selvstendig selskap hvis formann var småkirkeprest Mikael Hertzberg (1874—1927), medredaktør i Luthersk kirketidende. Jfr. Krarup nr. 50.

Var blot det teologiske fakultet i sig selv noget mere enhetlig og aktionsdygtig, saa vilde stillingen ikke være saa ugunstig endda; men desværre er der jo betydelige mangler i saa henseende, og navnlig er den systematiske teologi efter Ordings definitive avgang ilde stedt. Nogen avgjørelse med hensyn til professoratet opnaaddes ikke paa forrige storting; gagen blev stillet til universitetets disposition, ⁶Se nr. 54 note 5. og er da blit anvendt 1. til nytestamentlige forelæsninger ved Fridrichsen (han er derved hævet til professorarbeide og -gage), 2. til systematiske (religionspsykologiske) forelæsninger ved Berggrav ⁷Berggrav foreleste 1926/27 om «Det kristne følelsesliv og dets forhold til det ctiske sinnelag», som bok, Den religiøse følelse i sundt sjeleliv, 1927, 280 s. Se videre nr. 56. (som synes at ha været vellykkede); et beløp blev ogsaa anvendt til nogen ekstraforelæsninger ved Rudolf Otto som i høst avla et værdifuldt besøk her. ⁸Rudolf Otto (1869—1937), prof. i syst. teol. i Göttingen 1904, Breslau 1914, Marburg 1917—27, foreleste om «Die Heilsreligionen des Ostens verglichen mit dem Christentum». Se NK 1926 s. 464 68. Men hvorledes det nu vil gaa paa det nye storting, vèt ingen. Der skal à tout prix spares, og man maa være forberedt paa noget av hvert. Dog skulde jeg tro at vi har nogenlunde gode utsigter til at faa Fridrichsen op som professor — og det vil jo være et væsentlig plus —, men om vi forøvrig faar noget og isaafald hvad, er mere tvilsomt, — det bedste vilde være en fortsat bevilgning til forelæsninger ved Berggrav som synes at være i god form for tiden. Universitetsstipendiat er nu Askeland blit (hvem De jo kjender litt) — hans specialinteresse er etiken, men hvad han kan drive det til, vet vi jo ikke. Han skal over jul til utlandet, vil nogen tid slaa sig ned i Lund og kommer da vel ogsaa til at vise sig i Danmark. ⁹Olaf Askeland (1898—1963), univ. stip. 1926—31, sogneprest i Mariakirken i Bergen 1948—60. Jfr. Krarup nr. 67. Schjelderup er i utlandet med stipendium og brygger paa noget nyt som vi endnu ikke kjender.

A propos etiken maa jeg nævne for Dem at prof. Ording har hat kraft nok til at revidere en forelæsningsfremstilling av etiken og vil utgi den; jeg vilde i hans sted ha latt manuskriptet gjennemse av en teolog, men han har nok været saa ivrig for at faa det ut, at det allerede befinder sig hos forlæggeren og kanske endog er under opsætning. ¹⁰Johannes Ording, Kristelig etik. Et grundriss. Oslo 1927, 84 s. Anm. av Krarup i NK 1927 s. 108—11, av Anders Nygren i NTT 1927 s. 130—34. Vi faar da se! Hans legemlige tilstand er fremdeles daarlig, men hans aandelige interesse er vaaken, det kommer da an paa om han endnu har kunnet magte den videnskapelige tænkning —.

En slem klamp om foten har jeg faat, siden jeg fra 1. mai igjen maatte overta redaktionen av Norsk Kirkeblad, ¹¹Se nr. 54 note 7. — det laa temmelig nede, da jeg fik det, dødens stilhet hersket omkring det, der kom ikke stof ind, og det har kostet noksaa meget arbeide at forsøke at faa det opover igjen. I den sidste tid er s. 244der virkelig blit litt mere liv i det, saa jeg haaper paa at det skal gli noget lettere i det nye aar. Men det er i sig selv en vanskelig opgave med den lille plads som staar til raadighet at tilgodese alle de interesser som egentlig skulde varetas i et saadant blad. Det blir i ethvert tilfælde kun meget mangelfuldt —.

Av Norsk teologisk tidsskrifts redaktion trær Michelet ut fra nytaar og gir plads for Fridrichsen, — det er en forandring hvorav jeg lover mig en del for tidsskriftet, som ogsaa trænger en opfriskning. Med vore kræfter og vor teologiske splittelse er det saare vanskelig at holde et slikt foretagende i gang og paa høide. I det hele er det en ynk hvordan vort teologiske liv er blit skadet ved kirkestriden — selv naar vi har utenlandske gjæster, merker vi hvor umulig det er at samle; med Otto gik det endda noksaa godt, men da de «bekjendelsestro» senere hadde kaldt prof. Elert fra Erlangen herop og arrangert forelæsninger av ham ogsaa paa universitetet, var det en ren skandale at se ham tale i universitetets gamle festsal for ca. 40 tilhørere. ¹²Werner Elert (1885—1954), prof. i kirkehist. i Erlangen 1923, var innbudt av Bekjennelsestro presters broderkrets. LK 1926 s. 492 f. Forelæsningen jeg hørte var ellers ganske god, blandt de frisindede hadde han i virkeligheten lettere fundet øre end i den merkelige forsamling som her sat under hans kateter —.

Til teologisk eksamen (hvor vi til 1. avdeling hadde noget flere kandidater) har biskop Gleditsch været herinde; han trives godt i Trøndelagen, men er blevet noget ældre. Vi hadde under hans besøk et godt møte i Fremskridtsgruppen hvor han holdt et foredrag ¹³Gleditsch talte om «Vor forkyndelse av Guds forsyn» 8/12 1926, se NK 1926 s. 613. —.

Geismars etik har jeg ikke set, den er likesaa litt som hans religionsfilosofi sendt os til anmeldelse. Kunde De ikke la Dem bevæge til at omtale hos os Glarboes og Geismars etiker, ingen av dem har været anmeldt i vort teologiske tidsskrift, og det vilde være av stor interesse om De vilde karakterisere dem for os — vi vil gjerne søke at oparbeide nogen større opmerksomhet og forstaaelse for de etiske problemer hos os. ¹⁴Ed. Geismar, Etik, Kbh. 1926, og Chr. Glarbo, Kristelig Etik, udg. ved J. P. Bang, Kbh. 1921. Krarup avslo å anmelde