Kierkegaard, Søren Journalen NB30

Miraklet.


I det nye Testamente er det fremstillet saaledes, at Miraklet er uadskilleligt fra det at være Christen (Mc: 16, 17) og dette er ogsaa Χstds Mening, saa man ganske rolig, istedetfor den Sludder: nu behøves Mirakler ikke mere, kan stille den Sætning: naar der ikke mere er Mirakler er Χstd. slet ikke til.

Aber Miraklet har det et ganske eget Sammenhæng med. Miraklet faaes ikke for at skaffe sig Penge ved Hjælp deraf, eller Profit, eller for at undgaae Farer og Lidelser. Tværtimod i denne Henseende lader Gud bestandigt »Apostelen« eller »Discipelen« aldeles i Stikken, hjælper ham ud i al Qval, fordrer, at han frivilligt skal udsætte sig derfor – og saa har han Miraklets Gave. Ja, det er, blot mskligt forstaaet, en uhyre Qval mere paa det Vilkaar at have Miraklets Gave: at sulte – og saa have Miraklets Gave. Fremdeles er Miraklets Gave beregnet paa at hidse Mskenes Modstand mod ham.

See, derfor behøves nu ikke mere Mirakler. Nei, vi ville hellere være Χstds Lærere paa det Vilkaar, at det er godt betrygget fedt Levebrød med jævnt Avancement for en dannet Mand med Familie.

Mit Forslag har bestandigt været, at vi dog skulde være redelige nok til at gjøre en Ende paa denne hykkelske Maade, paa hvilken vi – ydmygt – unddrage os Χstd. Længere gaaer jeg ikke, idetmindste er jeg hidtil ikke gaaet længere. Men Hykleriet er maaskee saa dybt og ondartet, at man ikke faae[r] Mskene til at gaae ind paa denne Redelighed, hvad jeg ønskede baade for min og for de Andres Skyld.