Kierkegaard, Søren Journalen NB11 : 1849-06-29

NB11:224

#

En bitter Replik om 👤Mynster i digterisk Charakteer (thi jeg vilde ikke tale saaledes)

[a] Mig synes, han maatte sige: det er dog i Grunden ret heldigt for mig med den Lære om, hvorledes Sandheden har maattet lide i Verden, den har hjulpet mig til store Indkomster, høi Rang og Anseelse, til det maaskee nydelsesrigeste Liv, som er ført i Danmark«: men saa er der jo ikke Noget at græde over.

»Jeg mener at have forstaaet denne Mand – nu en Lovtale over hans Klogskab, hans Talenter, hans hele Styren o: s: v:; det Eneste jeg ikke har kunnet begribe det er, hvorfor den Mand græder, naar han prædiker om, hvorledes Sandheden forfølges – det maatte han jo snarere lee af, ell. benegte, og sige det er en Fabel, beraabende sig paa sit eget Liv; som sagt, det Eneste jeg ikke kan forstaae, er, hvorfor han græder naar han prædiker om de Herlige, som lede for Sandhed, hver Gang jeg tænker derpaa ɔ: paa at han græder, kommer jeg altid til at lee.