Stuckenberg, Viggo Uddrag fra I GENNEMBRUD

Det lød saa bedrøvet bønligt, saa stille bebrejdende, akkurat saadan som Jørgen nødigst vilde haft det. Han saa ikke op fra Bogen og vendte næsten Ryggen til; men hans Ja kom mere tyst, end han havde villet det. Han fik det ikke gjort ligegyldigt nok.