Richardt, Chr. Ved Nytaar.

Ved Nytaar.

Som en Viser paa en Korsvej
Nytaars-Kvelden plantet staar;
peger ud mod Fremtids-Dage,
og i samme Nu tilbage
mod det nys forsvundne Aar!
Ud i Taagerne det gaar -
neppe Julebarnet vugges,
førend Aarets Fakkel slukkes.

Aaret døer - men Arven bliver,
Sæd til Smil, dog mest til Graad -
skjøndt de tusind Ting vi haabe,
veed vi, Eftermandens Kaabe
væves af hans Formands Daad.
Hjertet bærer med sin Braad -
ny er Vejen vi skal vandre
men vi selv blev ej til Andre.

Gud skee Lov, at gjennem Taagen
Julebarnet med os gaar!
132 Thi ved Ham vi kan fornyes -
selv om snetung Himlen skyes,
bringer Solskin han og Vaar!
Han er Verdens nye Aar!
Han er Vejen vi skal vandre,
han kan Mennesker forandre!