Grundtvig, N. F. S. AA-FRUEN

AA-FRUEN.1

Mel. Og det var liden Gudrun.

O, hvad var det, jeg skued,
Med disse Øine blaa!
O, hvad var det, jeg favned,
Med disse Lokker graa!
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

O, hvem var den Aa-Frue,
Som fødtes til at døe?
Det var den Ælve-Dronning,
Som leger under Øe.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Hun vilde Skjalden favne,
Som græd for Danebod,
Derfor lod hun sig føde
Ved Aa2 med Kiød og Blod.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Hun ledte om ham længe
Med Ørne-Blik og Braa,
Hun mødte ham omsider
I Lund med Lokker graa.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Hun sang med Fløite-Toner:
Hvi, Skjald! saa mod i Hu?
Du græd for Dannekvinden,
Hun lever dog endnu.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

* * 21

Velkommen hid, Aa-Frue!
Det var som Lyn i Lyn,
Og aldrig under Solen
Et bedre Skjaldesyn.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

O, hvad har dog oplevet
Den gamle Daneskjald!
Han favnet har sin Følgje,
Har kyst sit Tonefald!
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Som af en Drøm han vaagned,
Da Bøgen sidst blev grøn,
Dog smiled ham imøde
Hans og Aafruens Søn.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Mens hun var her at skue
Som Dronning-Rosen prud,
Hvor Skjalden sig henvendte,
Han saae kun Rosenskud.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Og visned Roser alle
Med Rosenkinden bleg,
Kiærminderne dog blaane
Paa Skjaldens Vintervei.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Og falder Taare-Duggen
Paa hans Kiærminde-Flor,
Gienfødt da stiger Duften
Fra Roserne ifjor.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Ad Aare, som jeg haaber,
Aafruens Søn og min,
Som hun med Kinder røde,
Er selv en Rose fiin.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven !

22

Gienfødes skal for Skjalden
Da end det Rosenskiær,
Han saae, da Morgenrøden
Engang ham favned her.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Saa praler kun, I Unge,
Med gule Skjaldehaar!
Alt rose sig de Hvide
Dog lydt af bedre Kaar.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Aafruen dem har krandset
Med Roser mangelund,
Aafruen dem har kysset
Alt med sin Rosenmund!
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Og rinde Skjaldens Taarer
Nu under Lokker graa,
Udspringe Roser røde
Dog hvor de falde paa!
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!

Hil være da Aafruen
I Lys og saa i Løn!
For Skjalde-Rosengaarden
Skal raade hendes Søn.
O, hvem kan dog forglemme sin kiæreste Ven!