Brorson, Hans Adolph O havde jeg dog tusind tunger

Nr. 267.

Mel. Hvo kun vor Gud.

O havde jeg dog tusind tunger
Og alle toners beste klang,
Hvor skulde sidens lyst og hunger
Til Gud at prise denne gang
Oprette sig et paradiis,
Og mætte sig i HErrens priis.

2. O kunde dog min stemme bryde
Hen ind i himlens fryde-land,
Og alle blode-draaber syde
I JEsu milde hiertes brand,
O gav dog hver en puls sin klang,
Hver aande-drag en deylig sang.

3. Op! op! til fryd, I tunge sinde,
Hvad giøres eders suk behov,
Fort, alle kræfter sig forbinde
Og stemmes til vor HErres lov,

* * * * * 379

At alt, hvad liv og siel formaaer,
Paa HErrens prises harpe slaaer.

4. Bevæges, alle grønne skove,
Lad høre, hvert et blad, din lyd,
Og hielper mig min Gud at love,
Slaaer sammen høyt til sang og fryd,
I blomster, bøyer eders pragt,
At ære med mig HErrens magt.

5. Hid, al den deel, som sig kand røre,
Og drager aande i sit bryst,
Hid, hielper mig min tak at giøre,
Og laaner mig enhver sin røst,
Til at ophøye naadens verk,
Som har omringet mig saa stærk.

6. Dig være, mildeste Gud Fader,
Lof, priis og tak i evighed
For alt det got, du til mig lader
Saa u-ophørlig flyde ned,
For hvert fornøyet øyeblik,
Jeg baade venter, har og fik.

7. Dig være priis foruden ende,
O du livsaligste Guds lam,
Som lod dig hid til verden sende,
At lide dødsens vee og skam,
For mig at frie fra satans tand,
Tak, tusind tak, min Frelsermand.

8. Dig ogsaa skee al lof og ære,
O søde Hellig Aand, for al
Din hielp og bistand, ord og lære,
For naadens trøst og søde kald,

* * * 380

Thi findes noget got i mig,
Det alt jo virket er af dig.

9. Hvo overøser mig med naade?
Det giør jo ingen uden du.
Hvo staaer mig bi i al min vaade?
Du giorde det, og giør endnu,
Og bærer med min skyld saa stor
Taalmodighed paa denne jord.

10. Dit navn særdeles være priset
For korset, som du mig har sendt,
I ydmyghed jeg kysser riset,
Det har mig hiem fra verden hent,
Og tient mig til beviis i sær,
At Gud mig har saa hierte-kier.

11. Jeg har i mine lives dage
Havt mange store prøver paa,
At du i baade fryd og plage
Har ført mig, ja bekiende maa,
Du altid mig ved haanden fik,
Naar vandet indtil sielen gik.

12. Hvi skulde jeg da ikke brænde
Som lyset til min fryde-sang,
Og triumpherende bekiende
Din trofasthed i største trang?
Thi vil jeg aldrig sørge meer,
Om ogsaa himlen sprak som leer.

* * * 381

13. Bort baade verdens lyst og smerte,
I skal ey trykke meer mit sind,
Til himlen svinger sig mit hierte
Fra eder bort for thronen ind,
Al priis og ære være dig,
Min søde Gud i himmerig.

14. Din godhed skal min siel kundgiøre
Til livets allersidste stund,
Ja naar min tunge ey kand røre
Sig mere i min svage mund,
At prise dig, som den var van,
Da stemmer jeg med sukke an.

15. Den ringe tak, jeg her kand give,
Forsmaa dog ey, min søde skat,
I himlen skal det bedre blive,
Naar jeg faaer engle-tonen fat,
I høye koor jeg synger da:
Evindelig halleluja.