Nr. 14.

✂ Mel. Hvo kun sin Gud vil lade raade.

✂ Da nu det gamle aar forsvinder,
Og os, som Gud har født paa nye,
Hans naade nu paa nye oprinder,
Saa klinger ogsaa høyt i sky
Vor tak for naade, fred og livet,
Som hand os rigelig har givet.

✂ - - -

✂ 2. Nye kraft og naade hand forlene,
At vor begiering og forstand
Maa henge fast ved ham allene,
Uryggelig i ild og vand,
Til hans befalning ret at lyde,
Og dermed al vor vandel pryde.

✂ 3. Hans lys og ret for os opdage,
Som solen sine Straaler slaaer,
Og overhaand i verden tage,
Til verden selv engang forgaaer,
At vi, som lysets børn, maae leve,
Og altid i hans naade sveve.

✂ 4. Det navn, som hand sig lod tilegne,
Og blodet derved heftig flød,
Vor frelse dermed at betegne,
Vor vey skal være til vor død,
Vor dyrebare skat og krone,
Vor smykke for Guds høye throne.

✂ - - -

✂ 5. Hand lade os os selv omskære,
Fra hvad os fra ham skille kand,
Langt mere glad i ham at være,
End nogen sands begribe kand,
At døe fra alle gamle veye,
Og siden himlen faae til eye.