↩
Som Marmorblokke skjule,
Sad Petrus, den Udsendte,
Bedrøvet, fuld af Qvide.
Han skulde Døden lide
For Herren, som han tjente.
Var Ild og Mod, men Harmen
Endnu for jordisk brændte.
Han elskte Gud af Hjertet,
Og dog ham Døden smerted,
Thi Livets Lyst han kjendte.
Huldt vinker ham Naturen;
Han føler Luften strømme.
En bælmørk Gang - en Lem - men rusten
Jernlaasens Slaa er brusten,
Og frit kan Fangen rømme.
Petrus sig sagte fjerner.
I Græsset Vinden suser.
Han kjemper - Tvivlen seirer -
Dødsangst hans Kraft henveirer
Og Herrens Helt beruser.
199
Angsten ham ei forlader.
Han tør ei Gud anraabe.
Hvor Romerporten hvælver
Han feig for Vagten skjælver,
Tæthyllet i sin Kaabe.
Han slipper ud, og blegner,
Tør ei mod Himlen skue.
Med Bjerge, Skov og Hækker
Landet sig yndigt strækker
Og smiler med sin Drue.
En Mand, hvis Vunder bløde,
Omsust af Nattevinden.
Paa Ryggen Korsets Planke,
Om Panden Tornens Ranke,
Og Draaber Blod paa Kinden.
Petrus paa Veien standser,
Og kjender Gud, sin Herre.
I Støvet han sig kaster,
Og spørger: ak, hvor haster
Du hen, min Gud og Herre?
200
Med Smertens Graad i Øie:
Til Rom, at sone Brøden.
End eengang vil jeg lide;
Thi de, jeg sendte, stride
Ei meer; de frygte Døden.
At hæve sine Blikke.
Han græd, han skjalv som Sivet,
Og sukked: jeg vil drage
I Fængslets Dyb tilbage,
Min Gud, og vinde Livet.
Gjenlød af Vagtens Kalden,
Da Petrus til dem iilte.
Man bragte Bolt og Tvinge,
Slog ham i Lænkens Ringe.
Men han - Guds Vidne - smulte.
PETRUS I ROM
I
I Rom, i Fængslets Hule,Som Marmorblokke skjule,
Sad Petrus, den Udsendte,
Bedrøvet, fuld af Qvide.
Han skulde Døden lide
For Herren, som han tjente.
II
En kraftfuld Mand; i BarmenVar Ild og Mod, men Harmen
Endnu for jordisk brændte.
Han elskte Gud af Hjertet,
Og dog ham Døden smerted,
Thi Livets Lyst han kjendte.
III
Da aander Duft fra Muren.Huldt vinker ham Naturen;
Han føler Luften strømme.
En bælmørk Gang - en Lem - men rusten
Jernlaasens Slaa er brusten,
Og frit kan Fangen rømme.
IV
Klart tindre Nattens Stjerner.Petrus sig sagte fjerner.
I Græsset Vinden suser.
Han kjemper - Tvivlen seirer -
Dødsangst hans Kraft henveirer
Og Herrens Helt beruser.
199
V
Han flygter - gjennem Gader -Angsten ham ei forlader.
Han tør ei Gud anraabe.
Hvor Romerporten hvælver
Han feig for Vagten skjælver,
Tæthyllet i sin Kaabe.
VI
Han sniger sig. Det regner.Han slipper ud, og blegner,
Tør ei mod Himlen skue.
Med Bjerge, Skov og Hækker
Landet sig yndigt strækker
Og smiler med sin Drue.
VII
Da kommer ham imødeEn Mand, hvis Vunder bløde,
Omsust af Nattevinden.
Paa Ryggen Korsets Planke,
Om Panden Tornens Ranke,
Og Draaber Blod paa Kinden.
VIII
Et himmelsk Lys ham krandser.Petrus paa Veien standser,
Og kjender Gud, sin Herre.
I Støvet han sig kaster,
Og spørger: ak, hvor haster
Du hen, min Gud og Herre?
200
IX
Blidt svarer ham den Høie,Med Smertens Graad i Øie:
Til Rom, at sone Brøden.
End eengang vil jeg lide;
Thi de, jeg sendte, stride
Ei meer; de frygte Døden.
X
Da voved Petrus ikkeAt hæve sine Blikke.
Han græd, han skjalv som Sivet,
Og sukked: jeg vil drage
I Fængslets Dyb tilbage,
Min Gud, og vinde Livet.
XI
Beegfakler brændte. HallenGjenlød af Vagtens Kalden,
Da Petrus til dem iilte.
Man bragte Bolt og Tvinge,
Slog ham i Lænkens Ringe.
Men han - Guds Vidne - smulte.